Gode setninger i rufsete oversettelse

Vi er i San Francisco, vi er i Haight-Ashbury-området på slutten av sekstitallet, det er ungdomsopprør og flower power. Beatepoken går mot slutten; Cassady har blitt en Merry Prankster, Ginsberg mediterer i India og Burroughs skyter på blink i New Orleans. Kerouac har flyttet hjem til mor for godt og sitter i Florida og begråter tingenes tilstand.

En ung forfatter trer inn på arenaen. Hans litterære prosjekt blir å formidle det hverdagslige, forferdelige og fantastiske menneskelivet – ved å konsentrere seg om de små øyeblikkene. Det finnes mange beskrivelser av Richard Brautigan, og vi kan like godt ta sjansen på å la ham tre frem mellom linjene i et forfatterportrett hentet fra hans egen novelle «1/3, 1/3, 1/3»:

«The novelist was in his late forties, tall, reddish and looked as if life had given him an endless stream of two-timing girlfriends, five-day drunks, and cars with bad transmissions.»

En talende beskrivelse, så brautigansk i humor, rytme og sammenstilling av ord, og med et snev av det selvbiografiske som ofte skinner igjennom i tekstene hans. Brautigan har ofte blitt sett på som en lunefull forfatter for kulturelle outsidere, og i en periode ble han også avskrevet som en lettvekter i sitt hjemland. Populariteten var større i utlandet, spesielt i Frankrike og Japan.

Luner og nykker og outsiderstatus til tross, fra 1967 til 1984 skrev han ti romaner, en novellesamling og ni poesibøker. Og nå, trettifire år etter at han døde for egen hånd i California, kommer et utvalg av hans kortprosa på norsk, hentet fra samlingene Revenge of the Lawn og The Tokyo-Montana Express, i Jan Erik Volds oversettelse. Disse utgjør henholdsvis første og tredje del i boken, bundet sammen av et essay hvor Brautigan reflekterer rundt sin egen poetikk og sitt forhold til Japan. Boken er krydret med Volds private bilder tatt under et besøk hos forfatteren i 1974. Det har blitt en rufsete, men vakker bok, med den strålende tittelen: En god setning. Og en god setning til.

Tralfamadorianske tekster

Den beste beskrivelsen av Richard Brautigans litterære prosjekt er det etter mitt syn Kurt Vonneguts jr. som (uforvarende) har kommet med, i roman Slaughterhouse-Five. Her flykter protagonisten Billy Pilgrim mentalt til planeten Tralfamador – hvor han selvsagt trenger lesestoff. Men på Tralfamador finnes bare «Tralfamadorian novels», og de er bygd opp på følgende måte:

«There isn’t any particular relationship between all the messages, except that the author has chosen them carefully, so that, when seen all at once, they produce an image of life that is beautiful and surprising and deep»

Brautigan skrev tralfamadoriansk. Han gir oss et bilde av livet, brokker av tekst i avgrensede meldinger, små porsjoner av virkeligheten, meldinger som forfatteren har valgt med omhu. Det vi får, er tekster på grensen til collage, hvor øyeblikk fanges og fikseres i tekst, i fantasi og glad lek med språket. Leseren inviteres inn i skapelsesprosessen og presenteres for et bilde av livet; mangefasettert, fragmentert og forvirrende, men også «vakkert, overraskende og dypt».

Brautigan tilhørte en generasjon forfattere som var seg bevisst at det var umulig å beskrive alt i en roman. I The Tokyo-Montana Express kommer han med følgende hjertesukk: «There isn’t enough space in your life to keep everything», og fortsetter: «There’s just so much room for so much information here in the Twentieth Century and you have to draw the line someplace.»

Lik andre metafiksjonsforfattere som Vonnegut og Thomas Pynchon viser Brautigan sine grep åpent. Han gir opp det narrative fundament, og vi får tekster uten et entydig plot, uten troverdige karakterer og uten logisk kausalitet. Forfatteren åpner teksten, og leseren hjelper til med å holde den i bevegelse, for bevegelse er magi og liv. I sitt lingvistiske univers leker Brautigan med leseren, som midt i en ellevill stream of imagination treffes midtskips av de fristilte setningene, setninger som rommer hele tekstens budskap.

De enkle ordene

For når de harde prøvelsene i livet skal beskrives, er det de store – eller noen ganger enkle – ordene som må brukes. Jeg kan ta et eksempel fra «Fyllesjuke som folkekunst», som innledes med setningen: «I går var jeg så fyllesjuk her i Tokyo og led så vondt og utmattende at jeg kunne bare tenke på det som en grotesk folkekunst.» Som leser venter man kanskje på en fortsettelse i samme stil, men i stedet følger en hel liten novelle, en kjempedigresjon, som beskriver denne folkekunsten. Det er stinkende, små dukker, nipsgjenstander laget av rustne ølbokser og kull, og malerier av alligatorbæsj og fargerike, etniske skjorter. Skjortene er vevet av undertøyet fra døde og begravede mennesker. Dette undertøyet er i sin tur hentet opp av albino gravrøvere, som er så grusomme at de til alt overmål banker sine koner når det er reklamepause på TV. Dette er beskrivelsen av en halsstarrig bakrus som ikke gir seg med det første. Når den endelig slipper taket, etterlater den jeg-personen i en tilstand hvor han ligger helt stille og bare kjenner at han så vidt puster. Fortellingen avsluttes med: «Kort sagt: Jeg vil ikke for mitt bare liv oppleve en dag som gårsdagen en gang til.» Eller hvis vi sammenfatter novellens budskap: «I går var jeg så fyllesjuk her i Tokyo og led så vondt og utmattende at jeg […] ikke for mitt bare liv [vil] oppleve en dag som gårsdagen en gang til.»

Og hvordan kan egentlig verdens verste bakrus beskrives, annet enn i en virvelvind av groteske overdrivelser? Vi glemmer nesten hva utgangspunktet var, hvis det ikke hadde vært for at de to enkle, relativt banale, men meningsbærende setningene skiller seg ut.

Metaforene er sin egen virkelighet. En Brautigan-leser kan plutselig befinne seg i en verden hvor mennesker strømmer ut på gatene som «lykkelig beruset tannkrem», og et puslespill blir til hunden fra Baskerville. Mellom de to polene – enkelt og metaforisk språk – ligger fiksjonens konflikt, spenningen mellom det enkle og de dramatiske reaksjoner, mellom liv og død. For det handler ofte om død i Brautigans tekster – om alt levendes ugjenkallelige ferd mot sluttpunktet, og om frustrasjonen over at levende fortellinger har en tendens til å stivne og dø i det øyeblikk de blir festet til papiret.

Nyanser forsvinner

For fjorten år siden leste jeg med stor glede Volds oversettelse av Brautigans dikt i Å føre krig mot den gjengse maratonprosa. Innledningsvis i En god setning. Og en god setning til tenkte jeg derimot: Blir det egentlig nok sting og presisjon i denne oversettelsen? De første to tekstene gjorde meg en smule betenkt; der hvor Volds slentrende oversettelse av Brautigans dikt klaffet perfekt, tilførte denne tilsvarende slentringen ikke noe godt til prosatekstene.

Det tok seg betraktelig opp etter hvert, og spesielt oversettelsene fra The Tokyo-Montana Express yter forfatteren all rettferdighet. Denne novellesamlingen er mer avdempet, og dette avdempede kler Jan Erik Vold bedre. Men jeg kan allikevel ikke unnlate å bringe min smule innvending til torgs: at Vold vrir litt for mye på språket, forandrer litt, legger til litt, uten at jeg helt forstår hvorfor han gjør det. Åpningen av boken, spesielt de første to tekstene, hentet fra Revenge of the Lawn, skurrer i mine ører. Det blir for kult, for hipt – nesten litt ubrautigansk. Det er som om han pusher litt for hardt, for å bruke Volds egen sjargong.

Ta for eksempel åpningsnovellen. «Inntauingen av en californier», heter den på norsk, mens den engelske originalen heter «The Gathering of a Californian». Og det er noe annet. «Inntauing», med verbalformen «å bli taua inn», har et element av tvang i seg, med assosiasjoner til det å bli arrestert. Det indikerer i alle fall at man blir hentet på en litt brutal måte, mens det å bli «samlet inn» har et element av å bli hentet og kanskje funnet. «Samlet inn» er mer passivt, flytende, og mer nøytralt, på grensen til det positive. Novellens anslag blir følgelig veldig krøllete i den norske oversettelsen:

«Som californiere flest kommer jeg også etsteds fra og ble taua inn for Californias skyld, slik en metalletende blomst tauer inn solskinn og regn, hvorpå freewayen blinker grønt med sine kronblad og lar bilene slippe til, millioner biler i én eneste blomst.»

Hvorfor kunne det ikke bare hete «Innsamlingen av en californier»? I Jonas Ellerströms svenske oversettelse heter novellen «Hur Kaliforniens befolkning samlas in». Hvorfor ikke «Hvordan Californias befolkning ble samlet inn» på norsk?

Og så var det den metalletende blomsten, da, den som med sine kronblader gir tegn til motorveien slik at bilene kan kjøre inn i den. På engelsk heter det: «[…] and then to the freeway beckons its petals and lets the cars drive in […].» På svensk: «[…] ger tecken med sina kronblad åt motorvägen och låter bilarna rulla in […].» På norsk: «[…] hvorpå freewayen blinker grønt med sine kronblad og lar bilene slippe til […].»

Igjen: Det er noe helt annet. På originalspråket og i den svenske oversettelsen gir blomsten tegn til motorveien og lar bilene kjøre inn. På norsk gir ikke blomsten tegn til veien, den er (plutselig) motorveien. Grønne kronblad har den også fått, av en eller annen grunn. Blomsten går altså over til å bli motorveien litt for tidlig i Volds tekst, og det er ikke helt greit å ta seg friheter med semantikken når nyansene er så viktige som i Brautigans tekster.

Uttrykket «etsteds fra» er vel heller ikke noe språklig blinkskudd. Alle kommer vel fra et sted? Men i California kommer alle fra et annet sted, eller som det heter på svensk: «annanstans», og på engelsk: «someplace else». «Etsteds fra» lyder for det første litt vel arkaisk, men verre, også litt feil, siden alle jo kommer etsteds fra, men i California (som i Oslo?) er alle blitt samlet inn og kommer fra et annet sted.

Også i «Fyllesjuke som folkekunst» går det galt. Nærmere bestemt når man kommer til beskrivelsen av de fargerike etniske skjortene som er vevet av undertøyet til … Ja, til hvem, egentlig? I oversettelsen står det: «fjernet fra likene til albino gravrøvere», men i originalteksten står det: «Colorful native shirts woven out of the underwear removed from corpses by albino grave robbers […].»

Det er altså ikke døde gravrøveres undertøy det er snakk om, men undertøy fra døde som er tatt av albino gravrøvere. Det er en ganske stor meningsforskjell på det at undertøyet blir fjernet av albino gravrøvere, og det at undertøyet tilhører de før omtalte gravrøverne.

I «En kort historie om dagens liv i California» vil fortelleren, en forfatter, beskrive livet i California slik det er akkurat nå, men han sliter med å finne en god åpning. Han går til sine litterære forbilder og tenker på Jack London og hans åpning av The Sea-Wolf. «I have confidence in that beginning», skriver Brautigan. Vår svenske venn «har förtroende till» det samme, mens det i den norske oversettelsen postuleres: «Det er en åpning etter min smak.» Men det er ikke det teksten sier. Forteller-jeget leter etter en god åpning på et stykke litteratur han skriver på; det er en vesensforskjell på å like noe og det å ha tro på at noe vil fungere.

Brautigan avslutter teksten med et «Thank God», som følges opp på svensk med «Tack och lov». På norsk blir det et blodfattig «Puh!».

Varme stemningsrapporter

Det kan virke pirkete, men disse små, voldske særegenhetene dytter Brautigans tekster nesten umerkelig ut av det finslipte lingvistiske og vekk fra den utendensiøse avstanden til det fortalte, det som nettopp skaper effekten som gjør at meningen trer så sterkt frem. Volds nyanseforskyvninger dytter Brautigan over mot, ja, faktisk, beatpoesien, og der hører han vitterlig ikke hjemme.

Brautigans nøye komponerte setninger, med understatements og lite vekt på eksplisitte følelser, trenger ikke noe mer eller noe annet fra oversetteren. Men skitt au, som Vold kanskje ville ha sagt, her skal det ikke klages for mye. Vold gir oss Brautigans sylpresise og varme stemningsrapporter fra livet generelt og kjærligheten spesielt på vår eget språk. Og det har blitt en riktig fin bok, som det gjerne blir når du begynner med en god setning, og så fortsetter med en til. Og en til.