Gjer du narr, Ole-Kristian Oksrød?

Det er irriterande å forholde seg til romanen Ole-Kristian Oksrød av Jon Øystein Flink (JØF). Eit problem lesaren støyter på, er at ho kjenner igjen både skrivemåten og ymse hendingar frå Solstad-bøkene ho har lese, men ho har ikkje lese nok slike til å skjøne kva det er JØF gjer når han knabbar frå og forheld seg til desse bøkene. Eit anna problem er at romanen har: «flust av selvmotsigende resonnementer, uavklarte dialoger og vagt opptegnede figurer, og i løpet av bokens første kapittel introduserer han oss for to figurer som plutselig forsvinner ut av boken – for siden aldri å vende tilbake.»¹ Alt dette er sjølvsagt gjort med vilje, og det er irriterande fordi den skøyteslause forfattaren ser ut til å ha ei suveren haldning til stoffet sitt: fordi eg veit og kan noko du ikkje veit og kan, kan eg gjere det på denne måten, kan forfattaren seie medan han flirer underfundig, haha, du får ikkje vite svaret, held han fram. Og så får lesaren sitte der og lure. Lesaren torer ikkje avfeie romanen som dårleg, ettersom ho er redd at argumenta kan bli tilbakeviste som misforståingar, og ho torer heller ikkje rose romanen, av samme grunn; skrytet kan bli oppfatta som liksom-inneforståttheit. Difor er lesaren rett og slett litt provosert av romanen. Ho er dermed ikkje heilt ulik Ole-Kristian si søster Janne Oksrød:

Men verst var det når hun lot seg provosere av hans venner, og særlig Cathrine, som Janne oppfattet som en overlegen og selvopptatt rødstrømpe, som trodde hun var så mye bedre enn alle andre, og som derfor fortjente alskens ukvemsord slengt etter seg. På samme måten var hun irritert over disse overintellektuelle folkene som Ole-Kristian stadig vekk omgikk, eller sånne, i hennes ord, kvasikunstnere som hans gode venn Henning, som komponerte en musikk Janne lot seg provosere av. Eller var det egentlig musikken hun lot seg provosere av? Nei, det hadde jo vært interessant nok, men nei, det var Hennings kunstnersjel hun tok på vei over, som hun hadde bestemt seg for var kvasi og uekte. Og det nyttet ikke for Ole-Kristian å argumentere at det var hennes sødmemusikaler som representerte det virkelig kunstneriske uekte og glatte, på samme måte som disse såpeoperaene hun slukte rått, eller de bedritne gloremagasinene hun leste og strødde rundt i leiligheten. Og han forsvarte seg: «Jeg hadde aldri giddi å la det faktum at jeg misliker musikals gå ut over deg!» Men, som han erfarte, det var ingenting som gikk inn i hodet på Janne, bare ut, og for hver setning hun lot renne ut av fittemunnen sin, forestilte han seg at det ble enda litt tommere innenfor skallen, bak det etter hans oppfatning fortjente eksemrammede kubiske trynet hennes. (142-143)

Nja, kanskje det ikkje er provosert lesaren er. Det er vel snarare mistenksam ho er, og i forsvarsposisjon. Det er ikkje kunstnarar og intellektuelle (som i denne romanen til tider er å oppfatte som rimeleg arrogante) ho mistrur. Problemet er at ho føler at forfattaren gjer narr, men ho forstår ikkje kven det er som blir gjort narr av, og det er skremmande. Så inspirert av dobehovsskildringane i første del, spør ho: Kven er det eigentleg som blir dritt ut her? Er det dei unge intellektuelle? Er det «alle de som ikke har et dypt og lidenskapelig forhold til humaniorafagene» (55)? Er det postmodernistane? Er det dei som er leie av postmodernistane fordi «poschtmodernischmen schå ut til å schette fokusch mot kunschtnernesch egne nevroscher» (107)? Er det Dag Solstad? Kanskje det er alle? Kanskje det ikkje er nokon? Å, desse fleirtydige og skøyteslause romanane!

* * *

Romanen Ole-Kristian Oksrød er delt inn i tre delar, og Ole-Kristian Oksrød (OKO) er med i alle. Den første delen handlar om «direktør Bjørn Pedersen» som må drite, om Frøydis Pedersen som «må så ille tisse»² og om OKO, som sit på toalettet på Oslo Sentralstasjon og mekkar seg ein joint. I del 1 får vi også vite korleis OKO var som innadvendt barn. Han var svært oppteken av musikk, og førte foranderlege lister med rangering av dei sju beste komponistane. Men ein dag gjennomskua han plutseleg samanhengen i den åttande symfonien til Anton Bruckner, og det var ei omfattande kunstoppleving som vart skjelsetjande: kunsten var gudelik og kunstopplevinga oppheva skilnaden på subjekt og objekt. Kunsten og æva var svære og fryktelege storleikar, og OKO bestemte seg for å vie livet sitt til kunsten. Som ei naturleg følge av dette, blei han på vidaregåande skule meir sosial, og han definerte seg sjølv som deltakar i eit ungdomsintellektuelt miljø.

I andre delen flyttar OKO til Oslo for å studere musikk, og her blir han invitert til å diskutere postmodernisme på ein debatt som blir arrangert av Rød Front. Først diskuterer han det samme over massevis av øl saman med venen Henning Børresen. Deretter møter han Cathrine Strand (CS), som er ho som over telefon har invitert han til debatten, og han synest ho er fin. Så fin at han ikkje klarer å konsentrere seg om å skrive innleiinga til debatten fordi han i staden har sex-fantasiar om henne. Han klarer seg bra i debatten, men berre dei andre paneldeltakarane veit at han pissar i eit glas under bordet fordi han må sånn på do.

I den tredje delen har OKO blitt kjærast med CS, og det er fint. Så flyttar søstera til OKO inn i leiligheiten, og det er dumt, for ho er så jævla dum i huvvet. Så får han jobb som kulturmedarbeidar i Klassekampen, men den jobben blir han snart lei av. Så feirar han jul heime hos CS, og sjølv om det er lutter SV-idyll der, forkastar OKO denne som tom rus. Så reiser han åleine til Dublin for å feire nyttår, utan at vi får vite noko anna om den saka enn at han gjer det, og at han ikkje vil rettferdiggjere dette overfor si kjære CS, han vil berre gjere det, og ho får ikkje vere med. Så får vi vite at han har begynt å slurve på jobben, smugdrikke og smugrøyke narkotika. Så får han vite at CS har hatt eit forhold til sin svære feite norsklærar, og det er ufjelgt sjølv om det hende før OKO si tid. Han får nok ei skjelsetjande oppleving når han i ein augneblink synest CS er stygg. Men når han møter den gamle norsklæraren på ein brun pub, bankar han han opp på do.

* * *

OKO handlar om intellekt versus dotrong, kunst versus folk, Rød Front versus postmodernisme og livsglede versus sur og matt og lei kjensle av meiningsløyse. Kampen mellom Rød Front og postmodernismen er via størst plass, så ein kan tenke seg at det er dette JØF er mest opptatt av. I OKO si fyllesamtale med komponistvennen Henning Børresen, blir postmodernismen sitt problem til dømes definert slik:

Vi er ofre for senpostmodernismen; vi bryr oss katta om innhold; vi fokuserer hundre prosent på nytelse. Dette er den postmoderne eksistensens problem: Vi lever i en eksistens uten kjerne; våre liv er like fragmenterte som verden vi lever livene våre i. (64)

Med ein slik definisjon er det kanskje ikkje så rart at Rød Front vil hamre laus på den postmodernistiske kunsten, og at RF sin innleiar i debatten OKO er med på etterlyser politisk medviten kunst i staden for «innadvendtisme» og teaterstykket Nokon kjem til å schovne av Jon Fosse (109). Men det er ikkje så lett å få grep om kva JØF vil med all postmodernismegrublinga, for argumenta til RF-aren er overflatisk gjengitt og OKO er meir interessert i å fortelle om at han må på do (intellekt versus dotrong) og om korleis debatten fungerer på det ytre planet – til dømes at han «reddar» med-debattanten med å late som om den pinleg dårlege vitsen han fortalte var så viktig at OKO måtte notere noko på blokka si til bruk seinare i debatten. Med dette fokuset på overflata, lir debatten av det same problemet som Henning sin samtidsmusikk gjorde då den blei framført i Bergen, til stor åtgaum frå publikum:

Nei, det måtte være en annen grunn til at publikum klappet så iherdig, nemlig de tre musikerne på scenen, som slett ikke oppførte seg slik klassiske musikere per definisjon vanligvis oppfører seg på en scene. Der de sto sammen, de tre musikerne i Gen Kitizu, utstrålte de en helt særegen sjarme, og en humor, samt en lysende selvsikkerhet som tillot dem å prate med publikum mellom satsene mens de lira av seg den ene bemerkningen etter den andre, med et hav selvironi, med vitser og tullball som publikum lot seg sjarmere overordentlig av. [...] Men med hjelp av disse vitsene skapte Gen Kitizu-medlemmene en illusjon i publikums hoder om at denne musikken er bra; denne musikken er god for sånne som oss; vi er kule, unge folk, og dermed omgjorde Gen Kitizu musikken til å bli løgnaktig, og altså på en eller annen måte, forførende.³ og ⁴ (60-61)

At verken debatten, grublinga eller fyllesamrøret til OKO og Henning kjem nokon veg, er naturlegvis ikkje romanen sitt problem, men derimot OKO sitt, viss det er sant at han vil ha «ordentleg» kommunikasjon i staden for den kommunikasjonen «vanlege» folk har:

Observer dine klassekamerater fra barne- og ungdomsskoletrinnet, de som ikke utdannet seg og som gikk rett i jobb etter enten ungdomsskolen eller videregående [...] De samtaler ikke! De snakker forbi hverandre, om brokker de har fått servert herfra og derfra, fra TV, ukeblader, internett, på gata, hjemme, her, der, anywhere. Når man skal forholde seg til sine umiddelbare medmennesker, klarer man knapt å gi uttrykk for en eneste reflektert tanke. (55)

Når han skal halde innleiing i debatten, gjer han nemleg akkurat det samme som Gen Kitizu:

Man liker gjerne å tro at særlig vinnende talere, som Ole-Kristian Oksrød, vet hva de snakker om. Men hvis man henger seg opp i det de faktisk sier, merker man brått at det de sier ikke inneholder noe annet enn språklige overflater, uten holdning, uten moral, men kun med en indre konsistens. Forskjellen på Ole-Kristians tale og de øvrige var at vår helts innledning var fordømt underholdende, utført på mønstergyldig vis. (116)

OKO slepper altså ikkje unna. Dotrong, sexfantasiar, sjølvironi og språkleg utsmykking forstyrrar «tanken». Difor er det, for den engstelege lesaren, litt ubehageleg å kjempe seg igjennom alle navna og resonnementa som blir presentert som viktige for postmodernismedebatten, både i fyllesamtala, i grublinga foran pcen og i sjølve debatten. Er det henne det blir drive gjøn med? Noko tyder på at det er dei unge, intellektuelle og sinte studentane som får gjennomgå, men når det er brukt såpass mykje plass på å gruble over postmodernismen, er det grunn til å tru at JØF har lyst til at grubleria skal takast på alvor som nettopp dèt. Kan lesaren slå seg til ro med at det går an å både ta ein tekst alvorleg, samtidig som ein ler av dei pompøse hovudpersonane? Kanskje. Problemet er vel at ho ikkje vil vere med på å generalisere og rase over «de som gikk rett ut i jobb etter ungdomsskolen eller videregående.» Men ho får slå seg til tåls med at ho ikkje treng det, og at denne delen av romanen både er morosam og stort sett medrivande.

* * *

Men lesaren må kritisere del tre for å ikkje vere overtydande. OKO si sure og matte og leie kjensle av meiningsløyse, er knytt til vanskane OKO har med å forholde seg til at han skal måtte leve eit gjennomsnittsliv med kvardagslege problem og til at han er nøydd til å omgås den idioten av ei søster han har⁵. Sjølv om boka si form frå før har forklart oss at det er lov å endre personar og premiss utan å gjere utførleg greie for korleis det går til, så kjem depresjonen til OKO for brått og for lite utdjupa på lesaren til at ho klarer å gå med på han. Det blir påstått at det skjer noko skjelsetjande i Dublin, men ettersom vi ikkje får vite kva det er, har vi eigentleg berre dei før nevnte grunnane å forholde oss til. Og det er greitt nok at desse kan vere gode grunnar, men slik som dei blir framstilte i romanen, ser dei ut som problem ein kan løyse rimeleg enkelt, eller som problem som eigentleg ikkje er noko problem. Det er imidlertid forståeleg at ein mann kan bli fortvila over å høyre om kjærastens tidlegare forhold, men det blir brukt mykje meir plass på å argumentere for at ein ikkje bør la slikt gå inn på seg enn at ein bør å bli sett ut av spel. Når det gjeld søstera, er det morosamt å lese om kor dårleg dei går overeins, og det er nokre fantastiske skildringar av dei frykteleg usaklege, men likevel effektive argumentasjonsteknikkane hennar. Men dersom det er så vondt for OKO å bu saman med henne, kan han flytte frå henne. Det gjer han ikkje, og han kjem ikkje med overtydande argument for å la det vere. Når det gjeld jobben i Klassekampen, sluttar han, men her er det vanskeleg å forstå grunnane han oppgir for å gjere det, og det skjønar nok JØF også, for som det står skrive:

Når man ser for seg Ole-Kristian Oksrød sitte i redaksjonslokalet og forfatte sitt avskjedsbrev, må man bli minnet på at det rådet stor fortvilelse inni ham. (143)

Det er som om han leikar med barbiedukker og seier: «No var det liksom natt», slik at dei som er med på leiken skjønar at det er på tide å legge dukkene i dukkesengene. Difor tenkjer eg: JØF tullar, han leikar med pappfigurar og han gjer narr av dei bøkene som i løpet av «postmodernismen» har presentert fortvilte, matte og leie menneske, ein kan tenke seg at han påstår at dei menneska heller ikkje har nokon gode grunnar til å vere deprimerte, som de lesarar kan sjå her, med min frekke og overflatiske gjennomgang. Eller så er det slik at han burde ha gjort seg meir flid med framstillinga av meiningsløysa.⁶

* * *

Nei, det er ikkje lett å kome med noka bastant vurdering av denne boka, og ettersom det er skøytesløysa som får romanen til å verke uangripeleg, er det freistande å gå laus på den, ettersom eg altså er litt irritert. Ettersom skøytesløysa heilt sikkert er utstudert, og ettersom det heilt sikkert er meininga at romanen skal irritere, må mi hovudinnvending vere at den uangripelige romanen Ole-Kristian Oksrød ikkje risikerer nokonting, og dermed set den heller ikkje noko viktig på eller i spel. Men det er ikkje til å komme forbi at romanen var morosam og velskriven og at den muligens hadde ambisjonar om «å tegne et bilde av en epokes viktigste ideologiske diskusjoner»⁷ og kanskje var inne på noko der.