Esters bok

Grovt og slurvete kunne man si at det finnes to typer bøker: de som har et sammendrag av handlingen på baksiden av omslaget og de som heller velger å presentere et utdrag fra teksten.

Jeg vet ikke hvorfor, men jeg har inntrykk av at bøkene i kategori nr. 2 er forlagenes problembarn, men kanskje er det inntrykket bare et utslag av projisering fra min side. Det er de bøkene jeg legger tilbake når jeg blar gjennom bokhandlernes tilbudskasser på fortauet, enda de gjerne koster en slikk og ingenting.

Line Blikstads første roman, Til Ester, hører hjemme i denne kategorien, hvor fellesnevneren sannsynligvis er at karakterer teller mer enn handling. Det er tegningen av psykologisk troverdige personer som er tekstens fremste motivasjon, og når forfatteren velger å innføre et handlingselement, er det utelukkende for å presse personen inn i en situasjon som tydeliggjør personlighetens omriss. Dramaets fremdrift er underordnet karakteravslørende interaksjon mellom de oppdiktede personene. Hvilket igjen forklarer forlagenes (i dette tilfellet Tiden Norsk Forlags) manglende vilje til å oppsummere plotet i en håndfull setninger. Det er ikke dér teksten egentlig realiseres.

Det er et sørgelig faktum at et utdrag på et avsnitt eller to sjelden er tilstrekkelig til å gi den potensielle leseren et fullverdig inntrykk av tekstens styrke. Utdraget Tiden forsøker å selge debutromanen til Line Blikstad med, gir meg ingenting.

Hadde jeg ikke fått et anmeldereksemplar av denne boken, ville jeg aldri ha lest den.

Etter dette må det være på sin plass med et lite utdrag fra romanen, f. eks. disse fire–fem setningene, de to siste adskilt av en blanklinje. Ikke den korteste siden i boken, men kortere enn de fleste, og nokså sentralt plassert:

I løpet av kvelden kommer mormor inn på rommet mitt og setter seg på sengekanten.
Hun tenner parafinlampa og lar hendene hvile i fanget, men jeg snur meg bare mot veggen og lukker øynene.
Hvis jeg ser på henne vet jeg at jeg må si noe, og det kan jeg ikke.

Jeg vil ikke at ordene skal komme ut av kroppen min.

La meg nevne, en passant, at da jeg hadde kommet så langt, hadde boken slukket skepsisen min og erstattet den med spent forventning.

Utdraget gir oss en jeg-forteller som er så til stede i teksten at ordet jeg benyttes fem ganger på kort tid, i tillegg til en meg, en min og et mitt. Dessuten en mormor som ikke får den responsen jeg-fortelleren regner med at hun forventer. En parafinlampe tennes. Og ord identifiseres som noe som kommer ut av kroppen. Blanklinjen fremhever det siste poenget.

I dette tilfellet er kroppen omtrent seks år gammel, og den tilhører Ellen.

Boken har åpnet med at Ellen plasseres på toget av sin mor, Ester. Hun skal bo en tid hos mormor og morfar. Så, i utdraget jeg presenterte, har morfar dødd.

Morfar og Ellen var på vei hjem fra frisørsalongen til morfar da han plutselig fikk et illebefinnende og ramlet sammen oppå henne. Da hun fikk kavet seg løs fra den døende kroppen hans, løp hun hjem til mormor.

– Hvor er han?
Jeg ser på mormor og prøver å svelge. Lener meg mot døra og kjenner hvordan det trykker over brystet.
– Hvor er morfar?
Hun slenger lakenet fra seg og tar tak om skuldrene mine, rister meg hardt og slipper meg så jeg detter bakover inn i veggen.
– Svar meg da, umulige unge, skriker hun og slenger sjalet om skuldrene.
[...]
Hele glasset er dekket av isperler, og det snør fortsatt litt, men da jeg puster mot vinduskarmen ser jeg henne følge fotavtrykkene mine fram og tilbake over gårdsplassen, før hun drar sjalet over hodet og forsvinner inn mellom trærne.

Ellen oppsøker mormor, men får seg ikke til å si noe. Mormor snakker til Ellen, men avviser jenta fysisk ved å slenge henne i veggen, tulle seg mer og mer inn i sjalet sitt og forlate henne. Selvfølgelig for å lete etter mannen sin, som hun er engstelig for. Men en annen mormor ville kanskje ha reagert på en mer skånsom måte.

Personene i romanen til Line Blikstad er jevnt over fåmælte, spesielt kvinnene er vanskelige å få tak på, ikke-kommuniserende på grensen til det autistiske, sementert i sitt eget jeg, følelsesmessig distanserte, i alle fall når de forholder seg til Ellen. Det er en kulde ved dem som også ser ut til å ha sneket seg inn i fortelleren. De to mennene – morfaren og kjæresten til moren – er mer positivt, eller overfladisk tegnet. Ellen tiltrekkes av begge. Begge forlater henne i løpet av boken.

Den emosjonelle kulden i teksten er overveiende en funksjon av fortellerperspektivet. Det er to ting som slår meg når jeg ser verden gjennom Ellens øyne. For det første et uforklart fravær av undring.

Den løse bunten tar gulvet. Jeg hører hvordan Ester svelger.
– Far døde i natt, sier hun lavt og legger kinnet mot skulderen min.
Utenfor vinduet hakker dompapene på talgballen. De lave buskene står urørlige, og foran trappa der bilsporene krysser hverandre, har vannet trengt fram og stivnet.
– Ellen?
Jeg ser på talgballen som svinger under takrenna. Følger dem med blikket opp under trærne og kjenner at hun lukker armene rundt kroppen min.

For det andre en diskrepans mellom Ellens unge alder, bruken av presens, personnavnet Ester eller pronomenet hun i stedet for det mer følelsesladde mamma og detaljrikdommen i det som gjengis, Ellens evne til å navngi tingene hun ser rundt seg.

– Jaha, sier hun og ser seg omkring, knepper den øverste knappen i drakten og plukker opp de tynne hanskene fra dashbordet.
Bak de lave bodene kan jeg se danseplassen hvor bjørkeris er festet til stakittet. To hunder leker i skogkanten, og lenger ut på enga står midtsommerstanga med kransene gyngende på de ranke armene.

Begge stusspunktene handler om distanse til det fortalte. Det er en underlig distansert tekst Line Blikstad serverer.

Men hun håndterer den godt. Språket er parataktisk og konkret, uvesentligheter er skåret bort, observasjonene er nøkterne, følelsene ligger mellom linjene, det finnes ingen forsonende humor. Kort sagt, det er mye som skyver teksten i retning av Hanne Ørstaviks leie. Ikke minst det ulykkelige mor-datter-forholdet.

Tittelens Ester er altså Ellens mor. Hun bor i Sverige med en annen mann enn Ellens far. Hun vet ikke en gang hvem Ellens far er, eller var. Nå har hun i alle fall funnet seg en Erik som maler bilder. Når morfar er død, dukker hun opp med stor mage, hun røyker og leser ukeblader, og Ellen forbereder seg på å følge henne tilbake til Sverige. Moren har forresten vært på besøk en gang tidligere. Da var hun også gravid. Denne gangen skal i alle fall Ellen bli med henne tilbake. Men en morgen vekkes hun av billyder utenfor huset, og fra vinduet ser hun moren reise.

På neste side kommer mormor inn og setter seg på sengekanten til Ellen og tenner parafinlampen. Men Ellen vil, som det første utdraget viser, ikke snakke med henne. Hun har sett den uforsonlige konflikten mellom mormor og Ester, det er nesten som om mormor forakter sin egen datter. Ellen vil ikke at ordene skal komme ut av kroppen.

Ut av kroppen til Ester kommer det en liten gutt, som de kaller Dag. Kanskje det er dette Ellen har blitt sendt i eksil for, dvs. for at Ester skal få være gravid i fred. Boken gir svært få svar. Og Ellen stiller ingen spørsmål. Men snart etter fødselen dukker Ester opp igjen, denne gangen med Dag og Erik, og de tar Ellen med seg tilbake til Sverige, det forjettede land. Det er duket for et nytt kapittel i Ellens liv.

I Sverige har Ester og Erik kjøpt seg et slitent hus ved kysten. Det går uker før de får pakket ut de få eiendelene Ellen hadde med seg fra Norge. Rommet Ellen skal bo i, virker umøblert, og det trenger sårt til oppussing. Økonomien til den lille familien virker ustabil. Det samme gjør Ester.

Hele tiden småspringer hun inntil meg med den ene hånda på skulderen min. Den lange morgenkåpa flagrer rundt beina hennes, og hun ler høyt. Så slipper hun plutselig taket, dytter til meg i ryggen, og sykkelen sjangler til før den ruller ned i grøfta og velter.
– Hvordan gikk det? sier hun og hjelper meg opp. Gjorde det vondt?
– Nei, sier jeg.
Distré tar hun av seg morgenkåpa og fester den på bagasjebrettet. Bretter opp ermene på nattkjolen og løfter opp sykkelen mens jeg retter på trebiten. Så setter jeg meg opp igjen og begynner å tråkke, holder hardt rundt de tykke håndtakene og lener meg litt til siden.

Det er noe urovekkende med samspillet mellom mor og datter. Som om rollene ikke er helt avklart; hvem er voksen, og hvem er barn? Ester får plutselige innfall, de skal male rommet til Ellen, de skal danse hula hula, de skal ha en hemmelig klubb. Ellen tar sjelden initiativ til noe, hun observerer moren sin og henger med på de uberegnelige forslagene hennes. Ester er villig til å leke, men det er alltid hun som tar styringen, og når Ellen f.eks. virker lei seg, retter moren bare oppmerksomheten mot noe annet. Nå skal du ikke være lei deg, sier hun. Eller: Nå tenker vi på noe annet. Det er lite moderlig empati å spore i oppførselen hennes.

Samspillet blir ikke mindre urovekkende av at fortellingen filtreres gjennom en seks år gammel forteller med et voksent språk, heller ikke av at hun konsekvent nekter å sette ord på følelsene sine. Ordene skal ikke komme ut av kroppen, de skal bare reflektere kroppen og det utenomkroppslige. Ellen holder avstand. Når hun bor hos besteforeldrene, heter moren Ester, når hun bor sammen med moren, heter hun hun. Av og til er det nesten som om forfatteren bruker fortelleren som et kamera.

Og det tror jeg er et klokt trekk. På dette viset styrer forfatteren unna de banalitetene som ofte oppstår når vi prøver å matche et komplekst følelsesliv med de stakkars adjektivene og substantivene det norske språket har utviklet for å sette navn på følelsene. I stedet bygger hun opp en tekst full av spenninger som tvinger leseren til selv å reflektere over hva det er som går galt her. Og hva det er som gjør at det hele munner ut i en slags forsoning.

For boken heter Til Ester, og på sett og vis er den, utrolig nok, en hyllest til en vanskelig mor. Derav preposisjonen.

Line Blikstad har skrevet en spennende og konsentrert roman med et skarpt tegnet persongalleri, og om jeg aldri hadde lest den, så hadde ikke det vært forfatterens skyld.