Deconstructing Bjørnson

Bondeforteljingar av Øystein Vidnes er en samling fragmentariske tekstfiler fordelt på tre nummererte mapper. De er kronologisk ordnet og hevder å være en etterlatt dagbok, funnet på pc-en til den forsvunne Stein Frilund. Selve tekstene har svært variert innhold. I den første mappa forteller Stein om hans og Anna Blomstrøms oppbrudd fra byen og deres utforsking av den mytiske plassen Beksle. Den klart største mappa er mappe to. De ti fragmentene skifter mellom å fortelle om rare og underlige bygdhistorier og å legge ut ansatser til svar på hovedpersonens eget forsvinningsnummer. Mappe tre viderefører bygdehistoriene, men i en tyngre og mer alvorlig form. Stein Frilund hevder selv han er i dødsriket når han forfatter disse filene.

Tittelen på Øystein Vidnes' roman, Bondeforteljingar, er en ironisering over Bjørnstjerne Bjørnsons bondefortellinger. Deler av Bjørnsons forfatterskap kan plasseres under betegnelsen heimstaddiktning. Særtrekkene for heimstaddiktningen er dens vektlegging av tradisjonen (også som ideologisk form). Fellesskapet står sentralt, identitetene er faste, kjønnsrollene er gitt av naturen.

Videre har personene en sterk identifisering med landskap. Jorda, havet, fjellet, naturen som omgir dem og gir dem næring, er en del av jeget og identiteten. I sin konfrontasjon med disse begrepene lar han seg inspirere av kjente travere i den vestlandske kanon som Ragnar Hovland, Jon Fosse og Kjartan Fløgstad. Likevel henter Vidnes klart de fleste grep fra den postmodernistiske fortelling og dens struktur, der han klart er inspirert av Paul Austers mytiske fascinasjon med fortellingen.

«Dagboka di er eit plagiat» er den første setningen i den første mappa. Som introduksjon til de tre mappene med tekstfragment blir leseren fortalt av bipersonen Rolf Herring at:

17 av de 18 tekstfilene som Stein Frilund etterlet seg på pc-en då han forsvann, var daterte og plasserte i tre nummererte mapper. Filene blir her trykte i redigert form, med det udaterte fragmentet først. (s. 1)

I Paul Austers The New York Trilogy undersøker Auster hvordan betydning oppstår, hva forholdet mellom tegn og referent er. Tematisk kretser teksten rundt dobling, identitet, sannsynlighet og kausalitet. Austers fremstillingsmåte, hans tilfeldige mønstre og hans maskespillende personer, synes å bygge på tilfeldighetenes lov. Dette er også Vidnes sitt grep. Tekstene danner et nettverk der Rolf Herrings redigering danner utgangspunktet for resepsjonen. Som Auster leker også Vidnes med genrer. I tillegg til å sjonglere med den bjørnsonske heimstaddiktinga legger han i mappe II og III inn sekvenser med et japansk par som involverer mafia og våpen. Om dette er et forsøk på å knytte fragmentene nærmere kriminalsjangeren så er det ikke heldig. Skal mysteriet med forfatterens forsvinning kunne spores tilbake til kriminalsjangersekvensene burde Vidnes lagt inn flere motiv. Det blir vanskelig å spore opp et hendelsesforløp som kan ha ført til forsvinningen ut fra Stein Frilunds tilfeldige omgang med det japanske paret.

Mappe 1 handler opp et oppbrudd med byen og en tilbakevending til bygda. Anna Blomstrøm ber Stein: «Fortel meg noko frå livet.» Ho vil gjerne oppleve noe ekte. Det ekte er «ein stad der vinden bles». Stein Frilund og Anna Blomstrøm blir enige om å reise til Beksle.

Det er ikkje så mange som kjenner til Beksle. Kanskje fordi det er heilt uleveleg der. Det er fjell utan vegetasjon, utan snø, utan steiner ein gong, dei har blåse vekk, berre steinblokkene er der, og dei flyttar seg mellom kvar gong ein er der oppe. Du bør ikkje bli værande lenge på Beksle, det bles rett gjennom deg. Det bles slik vind at det er rart at ikkje heile Beksle har blåse vekk for lenge sidan. Mange har vore der, men ingen snakkar om det. Beksle er så bratt, så spisst at det ikkje let seg skildre med vanleg språk. Det må spissformuleringar til. (s. 20)

Hjemkomsten går ikke så glatt som først antatt. I starten finner de ikke Beksle, og stedet står ikke avmerket på kartet. Når de til slutt finner Beksle, er det lite som minner om det ville, mytiske Beksle. Det er bare et vanlig høyfjell, med busstopp og hytter, likt «alle» andre høyfjell.

Stein og Annas utforsking av naturen og den nasjonale naturmytologi har sin parallell i en scene fra Irvine Welsh' Trainspotting. Hovedpersonen Renton tar her med seg gutta på tur til «The great Scottish outdoors». Utflukten går dårlig. Motløst resignerer de etter 50 meter og Renton utbryter: «This is not natural … and all the fresh air in the world won't change that.» Tilbakevendingen til utgangspunktet for skotsk nasjonalmytologi er, som Renton sier det, unaturlig.

Vidnes sitt utgangspunkt i den bjørnsonske tradisjon med heimstaddikting må forstås gjennom romantikken som litteraturhistorisk periode. Romantikken blir identifisert idéhistorisk som en bevegelse med utgangspunkt i tysk idealfilosofi, men også som uttrykk for den franske revolusjons frihetsideal. De sterke nasjonale elementene i romantikken har blitt vurdert svært vekslende, fra på den ene siden å knyttes til en positiv identitetsbygging til på den andre siden å karakteriseres som rendyrket nasjonalisme. I Bondeforteljingar er Øystein Vidnes en antiromantiker. Han ønsker å dekonstruere de bonderomantiske norske myter med sine forestillinger om det norske, det ekte og det entydige.

I mappe II smuldrer fortellingen opp, og Vidnes sin Auster-inspirasjon griper om seg. Dette gir seg uttrykk ved at det første fragmentet, /Eg høyrde nokon i gangen/, står nesten i sin helhet i parentes. Videre omhandler fragmentet /Ut av verda skrikande/ en som levde livet baklengs. Her finnes også ansatser til en utforsking av tegn og referent, tid og rom. «Før han opna ei bok, visste han kva som stod i henne! Etter at han hadde lese boka, frå siste til første side, visste han derimot ingenting lenger! Dette var svært tilfredsstillende, hevda han!» Men her, som flere andre steder i teksten, er det vanskelig å få øye på den koherens som kan knytte omgangen med språket til Vidnes' dekonstruksjon av Heimstaddikningen.

I mappe to er Stein tilbake i barndommens dal, i utgangspunktet for bondefortellingene til Bjørnson. Tydelige bondske former kommer til uttrykk. «Ikkje like,» seier far rundt middagsbordet. «I min barndom var det ikkje noko som heitte det. Vi åt det vi fekk. Kvar er det han har lært det ordet?» (s. 70) Matvettet henger og sammen med forholdet til arbeid. «Det er mykje arbeid igjen, og det er godt å ha noko å tære på, veit du, sa far hans, bøygde seg fram og handa hans fall tungt ned på skuldra mi.» (s. 70)

Skildringene av heimstadlandskapet i mappe II er tilsynelatende idyllisk, men surrealistiske og burleske elementer sniker seg inn.

Det var ein av desse grøne somrane. Alt var grønt: fjella graset, sjøen, og endå til himmelen var grøn. Ein bråkete sommar var det og, plenklipparar, forhaustarar, gomlande kyr, brekande sauer, og kort sagt eit bråk utan like. Men under den grøne vassflata, der eg skulle ha vore, tenkte eg, åt sjøkyrne sjøgraset sitt utan så mykje som ein lyd. (s. 66)

Mappe 2 blir avsluttet med «Eins ynkelege grunnar til å forsvinne». Etter å ha vært i sin mors gravferd, avslutter Stein: «… samtidig som lysta dukkar opp til å forsvinne derifrå, sporlaus og utan å ha gitt frå seg ein lyd eller andre teikn som kunne avdekt eins ynkelege grunnar til å forsvinne.» (s. 91)

I mappe 3 har Stein Frilund passert grensen til dødsriket:

Kva tid eg passerte grensa, veit eg ikkje, med ein gong i løpet av ettermiddagen passerte eg grensa til dødsriket, eg hadde døydd, og ingen hadde merka det, ikkje ein gong eg sjølv. Det hadde skjedd heilt umerkeleg. (s. 93)

Passasjen blir etterfulgt av flere historier om tilsynelatende hverdagslige hendelser på bygda. Vi er på butikken og på kaia, og vi hører historien om kattungane, om reven som hadde skabb. Men den nesten surrealistisk holdningen fortsetter: «Det er så bratt på Berflot, veit du, ein kan nesten stå på trappa og pisse ned på vegen.» (s. 74) Eller som historia bak hvorfor Tørkedalen har fått navnet sitt:

Ein dag for fleire år sidan var det nesten tre timars opphaldsvær. Då vart det vassmangel, og dei måtte leige helikopter frå nabobygda for å frakte inn vatn. Men det hjelpte ikkje. Alt vart øydelagt. (s. 80)

Inntreden i dødsriket er bokas svakeste punkt. Det er vanskelig å forstå hvordan en skal lese denne delen. Vandrer Stein Frilund rundt som en Dante i underverden eller er bygda dødsriket der tilbakevendingen er døden for alt det urbane i Stein Frilunds personlighet? Den tilsynelatende «drømmelogikken» i underverden leder tankene mot en drøm eller hallusinasjon inspirert av romantisk estetikk, noe som kolliderer med grepene i mappe I og II.

I Bondeforteljingar setter Øystein Vidnes som mål å dekonstruere begreper knyttet til den nasjonalromantiske forståelsen av Bygde-Norge. I sitt forsøk låner Vidnes Paul Austers by av ord og genrekonvensjoner, samt andre diktere og deres fiksjoner. Savnet av den nødvendige koherens mellom de forskjellige grep han bruker er stort. Den postmoderne estetikk som Vidnes anvender virker ikke som solen på trollet. De norske myter som han vil avkle, sprekker ikke. De bare gjemmer seg lenger inn i skogen.