Blankslitt og inderlig

Med sin fjerde bok, diktsamlingen kom alle mennesker, synes Markus Midré til dels å bryte med noen sentrale trekk ved sitt tidligere forfatterskap: Stilen er knappere og enklere, og det har også skjedd en motivmessig forskyvning bort fra en urban sfære og inn i «skogen». Likevel er tonen og det tematiske fokuset fra de tre tidligere bøkene – diktsamlingene teori om tusen skygger (1995) og Mirakelarkivet (1996) og romanen Elefantene (1998) – i stor grad beholdt. Epigrafen fra debuten, Virginia Woolf-sitatet «For kan det tenkes en mer fryktinngytende åpenbaring enn at en befinner seg her og nå?», introduserer en tematikk som er sterkt til stede i hele forfatterskapet, også i årets utgivelse. Det er i samtlige av Midrés bøker et fokus på død, forgjengelighet og eksistensiell angst – eller som jeg-fortelleren Daniel i Elefantene sier det: «ikke angst, snarere en teoretisk fascinasjon for hvordan livet mitt plutselig skal opphøre».

Kim Hiorthøys omslagsdesign, bestående av en enkel, naivistisk blyanttegning på en åpen, hvit flate fungerer som en god illustrasjon av de diktene Markus Midré presenterer i kom alle mennesker. Midrés nye dikt er spinkle, små tekster med et stort, blankt rom omkring seg. Ordbruken og symbolbruken i samlingen er redusert til et minimum, slik Hiorthøy også antyder ved å skissere noen få isolerte elementer: en menneskeskikkelse oppe i et tre, et hus som synes å fly forbi, en enslig liten sky. Motivene er ikke tilfeldig valgt, men relaterer til diktlinjene «sitter jeg i et tre som gynger» og «det hvite sykehuset driver forbi». Diktet den sistnevnte linjen er hentet fra, er blant de tekstene i boken som kan sies å markere Midrés overgang til en slags «naturlyrikk»:

stiene gror igjen
bak oss

trærnes tunge skygger
flyter sammen
foran oss

oppe mellom kronene
tennes skyene
det hvite sykehuset driver forbi

Det er et svært velbrukt poetisk vokabular Midré benytter seg av i kom alle mennesker. Ord som «skog», «stjerne», «hjerte», «fugl», «snø», «regn», «skygger», «lys» og «mørke» tilhører lyrikkgenren i en slik grad at de nærmest i seg selv signaliserer «poesi». Nettopp derfor er det vanskelige ord å bruke. Slik jeg ser det lykkes Midré langt på vei, men ikke helt, i å tømme språket for «poetisk» ladning og i å gi ordene ny aktualitet innenfor den konteksten boken etablerer.

hva menes med skog

Midrés anvendelse av «skogen», som synes å være det stedet hvor jeget (og duet) befinner seg i de fleste av diktene, kan sees i relasjon til eventyrenes fantastiske og farefylte skog, og til et uttall «skog-dikt» fra den litterære tradisjonen – for eksempel Edith Södergrans «Skogsdunkel»:

I den svårmodiga skogen
bor en sjuk gud.
I den dunkla skogen äro blommorna så bleka
og fåglarna så skygga.
Värför är vinden full av varnande viskningar
och vägen mörk av dystra aningar?
I skuggan ligger den sjuke guden
och drömmer elaka drömmar...

Stort sett fremstår Midrés skog, i likhet med Södergrans «svårmodiga skog», som et utrygt, truende sted. Skogen omslutter, for ikke å si oppsluker samlingens jeg og du, og synes å være sterkt forbundet med menneskets dødelighet:

kroppen din
forsøker å ligne
trærne, steinene

forvitrer du
i den nakne skogen
ligger du naken

Men samtidig som skogen fremstår som konkret, fysisk, kan den også forstås som et imaginært sted. Om ikke enlinjeren «sengen din var en forhekset skog» er noe spesielt godt dikt, så har den sin funksjon i sammenhengen ved at den åpner for en slik forståelse, i tillegg til at den etablerer en forbindelse mellom skogen og «sengen din», et sted det i denne samlingen er nærliggende å assosiere ikke bare med søvn og erotikk, men også med sykdom og død. Grensen mellom det utemiljøet skogen representerer og det innemiljøet som det også ved noen tilfeller vises til, blir uklar. Kanskje er skogen et slags ikke-sted? Spørsmålet om hvilken betydning skogen har, stilles eksplisitt i et av diktene:

hva menes med skog
hva menes med mene

et mørkt rom der søvnen
ikke slipper inn

den hvite klangen

de grønne tangentene spiller

Her stilles det ikke bare spørsmål ved diktsamlingens sentrale stedsangivelse, idet «skog» fremstilles som et ord med ukjent betydning, det stilles også spørsmål ved selve forestillingen om betydning eller mening: «hva menes med mene»... Språkets konvensjonelle betydninger er tilsynelatende tapt, og erstattet av en grunnleggende betydningsmessig usikkerhet – en usikkerhet som riktignok i seg selv må sies etter hvert å ha blitt temmelig konvensjonell, ettersom opplevelsen av meningstap og språklig destabilisering er vesentlige trekk ved den poetiske modernismen. Det som følger etter de to spørsmålene «hva menes med skog / hva menes med mene» kan oppfattes som forsøk på å gi svar, men samtidig er det like usikkert hva som «menes» med svarene som gis. Hva menes med «et mørkt rom der søvnen / ikke slipper inn // den hvite klangen // de grønne tangentene spiller»? Den mistilliten til språket som presenteres i dette diktet forplanter seg videre og preger lesningen av hele samlingen. For å gi et eksempel: Når Midré senere skriver «skogens frø vokser / i hjertet», er det et bilde som bringer oss rett tilbake til spørsmålet «hva menes med skog». Hva er dette «skogens frø»? Og er det positivt eller negativt at dette frøet vokser i hjertet?

men hva er stjernene når du ikke er her

Sentralt i kom alle mennesker, og relatert til «skogen», står forholdet mellom et «jeg» og et for jeget vesentlig «du». Bortsett fra i noen få tilfeller, som i linjene «jeg behøver ikke si noe / jeg kan sovne, du skal passe på meg», hvor duet representer trygghet, et vern mot ytre eller indre farer, fremstilles duet gjennomgående som forsvinnende eller forsvunnet, døende eller dødt. Både tematisk og språklig formidler Midrés minimale poesi en stor sorg. I et av de siste diktene i samlingen knyttes (det språklige) meningstapet direkte til tapet av duet:

stjernene lyser

i en gjennomskinnelig natt
stillhet over en blek sjø

men hva er stjernene
når ikke du er her
hva er natt
hva er fuglene
hva er stillhet
hva er blek sjø
hva er gjennomskinnelig

når du ikke er en stjerne

De tre første linjene etablerer et vakkert naturlyrisk stemningsbilde, mens resten av diktet trekker meningen med det vakre universet i tvil. Det at duet ikke er evig, ikke kan fastholdes, synes å være det såre punktet hele samlingen dreier seg rundt. Men sorgen over duet står i forbindelse med en større sorg, en sorg over menneskets grunnleggende livsbetingelse, dødeligheten. Som det spørres – på grensen til det patetiske – litt senere: «lever vi forgjeves // skal mørkere stjerner enn oss lyse». Meningsløsheten er ikke bare forbundet med tapet av duet, men også med jegets egen forsvinning: «jeg trenger ingen venner // i morgen er jeg borte».

Her er det altså ikke først og fremst språkets betydning, men snarere tilværelsens mening som trekkes i tvil, og vi er over i et meningstap som ikke er spesifikt modernistisk. Opplevelsen av meningsløshet i møte med døden, i sorgen over tapet av et elsket menneske, er jo en allmennmenneskelig erfaring – og et evig tilbakevendende tema i litteraturen siden det ble behandlet «første» gang i den vestlige litteraturens eldste storverk, det ca. 4000 år gamle Gilgamesj-eposet, hvor Gilgamesj sørger over sin venn Enkidu. Også i Gilgamesj er sorgen over duet forbundet med en mer generell sorg over menneskets dødelighet. Her i Per Seyersteds oversettelse:

Jeg sørger over Enkidu, min bror,
Min venn som jeg elsket så dypt.
[...]
Mitt liv ble til intet da han forsvant.
Hans skjebne tynger mitt hjerte,
Og jeg er redd for døden og virrer omkring.
Hvor kan jeg vel finne ro?

verdens mørke driver langsomt i land

Barnet, og barnets verden, er sterkt til stede i kom alle mennesker. Allerede på første side introduseres «et barn som vokser i mørket». Det alluderes til eventyr («en fugl har spist av maten din»), til barne-TV (linjen «sitter jeg i et tre som gynger» er det i alle fall for meg umulig å ikke assosiere med en svensk TV-serie jeg så som liten, og som jeg tror het «Kalles klatretre»), og to av diktene i samlingen tar opp elementer fra første vers av Evert Taubes velkjente vuggesang, «Byssan lull». Eventyr, barne-TV, nattasang – trygge ritualer forbundet med en beskyttet barndomstilværelse? I kom alle mennesker fremstår ikke (lenger) barnets verden som noen beskyttet verden. Barnets verden står i forbindelse med døden, med mørket: «døden kommer oss i møte / mellom trestammene, som en liten gutt / på rusten sykkel», skriver Midré et sted, og et annet sted lyder det slik:

en rød båt glir ut fra vannkanten

jeg er tolv år
jeg vinker og roper

jeg kan ikke høre
meg selv

verdens mørke driver langsomt i land

Hva er det egentlig som skjer her? Barnet, her det tolvårige jeget, vinker adjø til «en rød båt», og tilbake driver «verdens mørke» – kanskje markerer diktet overgangen fra en beskyttet barndom til den ubeskyttede tilstanden jeget i kom alle mennesker befinner seg i? Vinkingen og ropingen synes nytteløs, og «den røde båten» er tilsynelatende tapt for alltid.

kom alle mennesker

Om vinkingen og ropingen er nytteløs, er det likevel det tekstene i denne boken gjør: vinker og roper, henvendt særlig til det forsvinnende eller forsvunnede duet. Det finnes også en mer generell, inkluderende tiltale, som i tittelen kom alle mennesker. Titteldiktet «kom alle mennesker // med små lys i hendene», synes imidlertid å stille visse betingelser til de som oppfordres til å komme. Kravet om «små lys i hendene» kan synes liksompoetisk og unødvendig, men kanskje ikke dersom det forstås som et barnslig-naivt rop om hjelp til å lyse opp det «verdens mørke» som driver i land på den foregående siden, og som i stor grad hersker i denne boken.

Markus Midré har med kom alle mennesker klart å skrive om det uunngåelig sentimentale temaet sorg på en dempet, enkel og udramatisk måte. Han skriver uten store fakter om menneskelig litenhet, ensomhet og smerte, og det er særlig dette jeg liker ved forfatterskapet. Bokens tematiske fokusering på en opplevelse av meningsløshet kan sies å være gjenspeilet i språket i den forstand at Midré, ved å ta i bruk et «oppbrukt» poetisk vokabular, fremviser språkets tomhet, dets blankhet eller blankslitthet.

Slik jeg ser det er ikke kom alle mennesker uten svakere partier – som jeg antydet innledningsvis synes jeg ikke alltid Midré lykkes i å unngå en konvensjonsbestemt «poetisk» ladning. Jeg liker best de diktene som virker konkrete, nesten bokstavlige, og reagerer negativt på den klisjémessige patosen i vendinger som «rustne nøkler åpner søvnen» og «mitt reisefølge er ensomhet». Og når det står «sjelene skimrer over skaren / en valhendt gud samler seg / et reservat av sjeler» henger jeg definitivt ikke med lenger. Jeg synes heller ikke at samlingens avslutning, hvor jeget beveger seg ut av skogen, fungerer særlig bra: «jeg la igjen en skog / til de som reiste hit etter meg», skriver Midré, og så inviteres det (et par sider senere) «ut på veien / der du har støvet i ryggen». Var «skogen» når det kom til stykket noe jeget kunne «legge fra seg» uten videre? Denne skisserte utviklingen virker på meg påklistret og umotivert.

Men selv om dette er en bok som ikke overbeviser helt, er jeg i en viss grad i stand til å tilgi de svakere partiene. Delvis fordi de – så lenge boken leses under ett – absorberes i den helheten samlingen utgjør, og delvis på grunn av den sterke følelsesmessige appellen samlingen har. kom alle mennesker er en bok som berører meg.