Bergpreken

Øyvind Berg er poet, dramatiker, Shakespeare-oversetter og mye mer. Blant annet skriver han levende og velformulerte essays om økonomisk politikk, spesielt om spørsmål knyttet til finansverdenen og pengers funksjon i en moderne økonomi. Flere av dem er samlet i denne nye utgivelsen, side om side med tekster om å oversette William Shakespeare til norsk, Øyvind Ådlands forfatterskap, maleriene til Mari Slaattelid, postmodernismen og ikke minst mange av hans bidrag til den mye omtalte Handke-debatten, som begynte med Bergs Vinduet-artikkel «Peter Handkes ultranasjonalisme, Ibsenprisen og fascismen» (3/2014), som først ble publisert i kronikkform på flere andre flater, mens man ventet på at det daværende papirtidsskriftet skulle komme fra trykken. Debatten er allerede blitt samlet mellom to permer, i ei bok redigert av Henning Hagerup og daværende Vinduet-redaktør Kaja Schjerven Mollerin (Handke-debatten – dokumentasjon, videreføring, analyse, Kolon 2015), og selv om det er forfriskende å gjenlese Bergs dypt humane nedsabling av andre norske humanisters relativisering av Handkes forsvar for folkemord, og selv om han også skriver godt om poesi og dramatikk, er det altså tekstene om penger som interesserer meg mest i denne utgivelsen.

Bergs utlegning av hvorfor han – en poet, dramatiker, Shakespeare-oversetter og mye mer – i det hele tatt gir seg i kast med disse temaene er interessant nok i seg selv. I forordet beskriver han hvordan han på den ene siden undersøker «politiske og økonomiske maktsentres kamp for å forhindre påstått uønskede bevegelser, i stabilitetens navn», altså hvordan økonomisk politikk ofte handler om å beskytte og stabilisere en dypt urettferdig kapitalistisk orden, og videre «hvordan den økonomiske vitenskapen beveger seg fra det faktiske til det fiktive uten å gjøre rede for denne overgangen», altså at økonomifaget ofte handler mer om en abstrakt modellverden enn om virkeligheten. Men så kommer det som virkelig er Bergs ærend: «Virkelighetsflukten på kunstfeltet er annerledes og kanskje ikke så farlig, men ikke desto mindre veldig påtakelig. Den gjør kunsten og litteraturen irrelevant utafor sine stadige innsnevrede sirkler.» Hans poeng er altså at kunstnere må forholde seg til disse spørsmålene, hvis ikke blir de avsondret fra virkeligheten.

Samtidig er det ikke en hvilken som helst «politisk kunst» han etterlyser, og han er ikke nådig mot overfladiske framstillinger av økonomi og finans, som ikke evner å gi en forståelse av hvordan verdenen vi lever i faktisk fungerer, men isteden henfaller til enkel moralisering. I teksten «Det dumme teatret», om Lucy Prebbles teaterstykke Enron, konkluderer han for eksempel slik: «Dette tulleteatrets eneste berettigelse er å gi kultureliten en viss følelse av å forholde seg til verden. Uten å bli tvunget til å sette seg inn i den.»

Øyvind Berg. Foto: Yaman Konuralp/Kolon

Berg har vært opptatt av penger og hvor de kommer fra over lengre tid, og dette kom blant annet til utrykk i noen av tekstene i antologien Poesi og lærepenger (2009). Siden den gang har det skjedd mye i pengenes verden: Trillioner på trillioner av dollar, euro og yen er overført fra sentralbanker til finansmarkedene som «kvantitative lettelser», etterfulgt av et par tusen tulliarder til under korona-nedstengningene. Berg har også fått med seg at Bank of England utga en kort rapport i 2014, «Money Creation in the Modern Economy», som langt på vei bekrefter hans og andres syn på penger som et fiksjonsbasert, sosialt maktmiddel hvis fordeling i samfunnet i stor grad er blitt overlatt til kommersielle banker etter eget forgodtbefinnende. Ulikt hva vi lenge har trodd, låner ikke bankene ut penger som andre har satt inn, de skaper nye penger når de låner dem ut. Berg skriver: «Det har heller aldri blitt laget så mange penger som nå. Den samlede pengemengden i verden tilsvarer snart en million kroner per hode – det vil si at absolutt alle mennesker på kloden ville blitt tilgodesett med en million kroner hvis pengene var jevnt fordelt. Det er de naturligvis ikke.» For en noe mer systematisk gjennomgang av pengenes historie på norsk anbefales Roman Linneberg Eliassens korte bok Hva er penger? (2019), og økonomen Stephanie Keltons bok The Deficit Myth (2020) kan gi en god innføring i noen av de politiske implikasjonene av det som nå blir kalt «Modern Monetary Theory» (MMT).

Berg skriver godt om disse tingene, men igjen er det når han kommer inn på hvorfor det i det hele tatt er viktig for poeter, dramatikere, Shakespeare-oversettere og andre å bry seg om dette, at det virkelig brenner. I en tekst om Elfride Jelineks teaterstykke Kjøpmannens kontrakter åpner han med å si at litteraturen og samtidsdramatikkens er «ute av stand til å forholde seg våkent og tidsmessig til pengenes verden, altså til det uregjerlige finanslivet som resten av samfunnet blir stadig mer avhengig av.» Dette igjen betyr «at helt grunnleggende forandringer i samfunnet kan gjennomføres uten noen form for litterær refleksjon». Mea culpa, men ikke visste jeg at man kunne lese slik hyperaktuell og brennhet kritikk i Norsk Shakespearetidsskrift! Heldigvis finner Berg noe av den kunstneriske, økonomiske refleksjonen han etterlyser i Jelineks stykke. Den følger Bergs insisterende sceneanvisning til folk som er for eksempel poeter, dramatikere og Shakespeare-oversettere: «Vi må gå inn i virkeligheten og se hva det er som foregår».

De aller fleste av de 24 tekstene i denne samlingen har vært publisert tidligere, eller i hvert fall framført som foredrag eller taler. En slik antologisering av et tiårs skriverier er kun våre aller viktigste intellektuelle forunt, og i et slikt selskap er det liten tvil om at Øyvind Berg hører hjemme. Noen vil kanskje mene det er unødvendig å gi ut en hel bok med tekster som allerede er publisert her og der. Har vi ikke lest eller hørt Øyvind Berg snakke om dette allerede? vil de kanskje tenke, men foruten at slike samlinger blir fine å ha for framtidens idé- og offentlighetshistorikere, som gjennom denne utgivelsen både vil kunne følge Bergs ideer etter hvert som de utviklet seg i ulike publikasjoner og formater og få et bilde av den norske kritiske offentligheten på tidlig 2000-tall (jommen var det ikke på Møllebyen litteraturfestival i Moss og Ernst Orvil-seminaret på Flisa at disse tankene ble utviklet og videreført!), er det en avantgardistisk feilslutning å tenke at det holder å si ting én gang. Hvis man ønsker seg noe som helst form for gjennomslag ute i virkeligheten, må varianter og variasjoner av de samme poengene gjentas igjen og igjen og igjen og igjen. Om det er mulig for forlaget å gå i overskudd på en slik utgivelse er vel heller tvilsomt, men jeg vil avstå fra å avslutte med en vits om at penger tross alt er abstrakte og fiktive – det utgjorte er jo at de likevel har så reelle konsekvenser.