Tilbake til NALF (del tre)

Den siste versjonen av Norsk-amerikansk litteraturfestival (NALF), på Litteraturhuset i Oslo 8.-10. september 2016, var en varslet avskjed. «Kanskje det er best å gi seg på topp», sa festivalarrangør Frode Saugestad til Dagens Næringsliv allerede før den siste New York-avleggeren av festivalen, i mai samme år. «Man må gi seg på topp», sa han til Dagbladet uken etter, vel hjemme fra New York, etter å ha blitt kåret til «årets nytenker» av Den norske Forleggerforening og Bokhandlerforeningen. «Det har vært noen fine og morsomme år, og jeg liker tanken om å gi meg på topp», gjentok han til Dagsavisen, uken før den siste festivalen i Oslo, arrangert som tidligere i samarbeid med daværende Vinduet-redaktør Audun Vinger. Programmet var en slags «best of»-versjon av de fire foregående årene: Paris Review-redaktør Lorin Stein og New Yorker-kritiker James Wood var tilbake, det samme var novelleforfatteren og polyglotten Lydia Davis, som i mellomtiden hadde lært seg norsk ved å lese Dag Solstads slektsroman Det uoppløselige episke element i Telemark i perioden 1591–1896 og skrevet et 60-siders essay om opplevelsen til antologitidsskriftet Freeman’s. (Essayet er også samlet i hennes siste bok Essays Two.) Davis skulle delta i en scenesamtale med Dag Solstad, slik hun hadde gjort i New York i 2015, men Solstad måtte avlyse grunnet sykdom. Av de norske paneldeltakerne var forfatter Linn Ullmann og Morgenbladet-redaktør Ane Farsethås tilbake, mens ny deltaker av året var Dagens Næringslivs «På nattbordet»-spaltist og bokanmelder Bjørn Gabrielsen. Nytt av året var også at festivalen ikke lenger var gratis for publikum, men krevde billetter kjøpt gjennom den norske, nettbaserte betalingsløsningen Tikkio. Festivalens offisielle hovedgjest var den britiske, konsekvent sjangeroverskridende forfatteren Geoff Dyer som, påpekte Frode Saugestad, «jobber med mange av de problemstillingene vi er opptatt av i norsk litteratur for tiden – skillet mellom fakta og fiksjon i litteraturen, grensen mellom skjønnlitteratur og sakprosa.» Eller «virkelighetslitteratur», eller «autofiksjon», eller hva Dyer selv har taksonomisert simpelthen som «verken det ene eller det andre».

GEOFF DYER (WhatsApp-anrop): Autofiksjon var en veldig stor del av luften vi pustet inn under festivalen, merket jeg. Det er ikke et begrep jeg opplever som spesielt hjelpsomt, og i alle fall ikke som en ny ting – jeg har selv på en måte drevet med det en god stund, og innsett at innen enhver form for litteratur finner du historiske forløpere. Men dette var jo da Knausgård-manien var på sitt sterkeste. Jeg husker jeg tenkte at hele den Knausgård-greia kunne være en oppskrift på veldig kjedelig prosa i hendene på andre forfattere. En av effektene det har hatt på meg, er at jeg har vendt tilbake til å lese god, gammeldags, streit fiksjon. Men selv om det er en viss slitasje knyttet til sjangeren, er jo ikke akkurat autofiksjonsfeberen over. Det vil ta tid før den har jobbet seg gjennom forlagenes økosystem for, som Covid, har den mange varianter og avarter. Men selve festivalen var i alle fall veldig fornøyelig. Så kort og intens at den aldri rakk å bli kjedelig, og uten noen voldsom distinksjon mellom dem som er på scenen og dem som er i publikum, som er et kjennetegn på en god litteraturfestival, for det skjer ikke ofte. Så jeg var bare glad for å ha kommet inn rett før baren stengte, for å si det sånn.