Olav Klungeland. Eilif Grøtterud. Birte på Sveigenes. Navnene har kanskje ikke like gjenkjennelig klang som Wilhelm Thygesen, Arild Asnes eller Nina Skåtøy, likevel fins de i bokhyllene til de mer enn hundre tusen nordmenn som på 1960- og 70-tallet hadde medlemskap i Den norske Bokklubben, den gangen folk gikk i 1.mai-tog og så Detektimen på fredag, Norge fikk null poeng i Melodi Grand Prix og cupfinalen ble spilt allerede i oktober.
Sigbjørn Hølmebakk, mannen bak de tre innledningsvis nevnte karakterene, var ikke bare en av landets mest leste forfattere, han var også blant de mest oversatte. De til sammen tretten romanene og kortprosasamlingene han skrev mellom 1950 og 1983, den siste utgitt to år etter hans død, ble i sin tid oversatt til ni språk og utgitt i mer enn femten land. Hurra for Andersens, historien om en i overkant munter og ubekymret familie som faller i unåde hos naboene i det etterkrigsstrømlinjeformede nye borettslaget, solgte for eksempel i galopperende 1,6 millioner eksemplarer i Sovjetunionen på slutten av 60-tallet. Mens den mer ambisiøse og eksistensielt dvelende Karjolsteinen, som Hølmebakk fikk Kritikerprisen for i 1975, havnet i postkassen til 125 000 bokklubbmedlemmer det påfølgende året. Men det var den gangen: Selv om flere av Sigbjørn Hølmebakks romaner er gjenutgitt i pocket – så sent som i 2022, i Gyldendals Klassiker-serie – er han en forfatter som ikke lenger leses av de brede masser, og som isteden er flyttet ned i bibliotekets magasin, dette fryktede siste stoppested før kassering, makulering og Norsk Gjenvinnings avfallsanlegg i Groruddalen.
Selv vokste jeg opp med romanene Fimbulvinter og Jentespranget (utgitt av Bokklubben i henholdsvis 1969 og 1984) stående i mine foreldres bokhyller. Leste dem gjorde jeg naturligvis ikke – de kunne like gjerne ha vært et par vaser. Men for noen år siden ble min nysgjerrighet vekket, etter at en tidligere kollega med en særlig glupsk appetitt på de om ikke nødvendigvis glemte, så i alle fall delvis fortrengte forfatterne Arthur Omre og Gunnar Larsen, kunne fortelle at han hadde funnet Jentespranget hjemme hos sine foreldre, og ikke vært i stand til å legge den fra seg. I stedet hadde han pløyd seg gjennom historien, som han beskrev det, «i en form for rus, nesten» (det kan muligens også være tilfellet; da jeg for en tid tilbake fortalte at jeg hadde lest den på hans anbefaling, hadde han ingen levende minner av noen gang å ha lest boken). Over en periode på noen måneder leste jeg derfor Jentespranget, og , syttitallsromanene som anses som formtoppen i Sigbjørn Hølmebakks forfatterskap. Og om jeg nå skulle forsøke meg på en oppsummering av følelsen jeg gikk rundt med i disse samme månedene, ville det antakelig være «mørkegrønn».
Karjolsteinen
Sønnen
Som i mørkegrønne heier, dynket i regn, liggende mellom svarte, kantete berg. På disse heiene på Sørvestlandet, med Nordsjøen som nabo, er det Sigbjørn Hølmebakks romanskikkelser lever. Det er et univers befolket av mennesker som – ikke helt ulikt hvordan Sigbjørn Hølmebakk til en viss grad alltid bar hjembygda med seg hvor enn han kom – lemper femtikilos saltsekker på ryggen og gir seg motbakkene i vold, som den kompromissløse Lina i Jentespranget, eller står opp mens det ennå er svarte natten for å selge halm på bytorget (det tar tre timer å komme seg dit), som Birte på Sveigenes i novellen av samme navn. Som det en gang ble bemerket i Norsk biografisk leksikon: «Det fins ingenting av det blide Sørlandet i Sigbjørn Hølmebakks forfatterskap.»
– Og det er sant, sier Arnstein Hølmebakk.
– Dette er et annet Sørland. Vått, hardt, veldig mye vær; her er daler som løper på kryss og tvers, en type mikrolandskaper som avløser hverandre, det samme som du finner i Skottland og Irland. Og så er det selvsagt et sted som er uløselig knyttet til havet.
Seksten år har gått siden han fikk den første innskytelsen til en biografi om sin far. Stedet der han befant seg den gangen, var Feda, helt vest i Agder, bygda der faren vokste opp på 1920- og 30-tallet, anledningen var et slektstreff med nærmere femti gjester, og ned fra himmelen fosset regnet. Arnstein og hans nesten 80 år gamle onkel Gordon søkte ly i Sigbjørn Hølmebakks gamle skrivestue.
– Jeg fortalte at jeg hadde en plan om å senke himlingen der inne, og lage en spiss i mønet, men at det ville bli nødvendig å rive peishetta. I så fall, sa Gordon, skyldte han å gjøre meg oppmerksom på at det på innsiden av peisen lå en bunke med brev til min far fra en ung, svensk kvinne. Og denne bunken med korrespondanse hadde de sammen muret inn i peisen da de bygde den, seinvinteren i 1952.
– Der hadde brevene ligget siden?
– I mer enn femti år. Folk var knapt begynt å forlate selskapet før jeg gikk i gang. Etter veldig mye strev fikk jeg til slutt åpnet peishetta og begynte å krype innover. Ved hjelp av et lite nattlyskamera som jeg manøvrerte rundt, fikk jeg til slutt øye på noe der nede i sjakten, dinglende i en hyssing. Og det var det som skulle til. Disse frankerte konvoluttene med kjærlighetsbrev, omtrent ti i tallet, fra en ukjent ung kvinne i Sverige, ble den lille dytten jeg behøvde.
Og nå er det 2023, og biografien Arnstein Hølmebakk har skrevet om sin far, har vært ute i bokhandelen noen måneder. Ute er også han denne ettermiddagen: Ringeklokken til oppgangen fungerer ikke, følgelig må han ned for å hente alle besøkende. Fra gaten er det strengt tatt ingenting som skulle tilsi at det bak den svarte smijernsporten, mellom en optiker og en asiatisk takeaway-restaurant, befinner seg noe som kan minne om et romersk atriumhus, men det gjør det altså: Midt i dette store gårdsrommet ligger en hage på størrelse med en liten park, innrammet av høye trær og karmosinrøde murvegger. I de store vinduene på bakkeplan lyser det fra flere atelierer og verksteder, hvorav ett av dem tilhører billedkunstneren Marianne Hølmebakk, hans fire år yngre søster og deleier av Kunstnersameiet Markveien.
Selv har Arnstein Hølmebakk bodd i denne bygården nedenfor Olaf Ryes plass på Grünerløkka i Oslo i mer enn førti år, som er nesten like lenge som han har vært journalist og forfatter, helt siden han på begynnelsen av 1980-tallet, etter å ha stått på barrikadene som tillitsvalgt og streikeleder i flere store arbeidskonflikter, deriblant streiken ved Statfjord A-plattformen i Nordsjøen i 1978 og to år senere ved Nyland Verksted i Oslo, ble journalist i Klassekampen og deretter politisk kommentator i Akershus Arbeiderblad, det som i dag er Romerikes Blad. Etter noen år i Klassekampen fikk han på midten av 80-tallet en forespørsel om å skrive historien til logistikkfirmaet Linjegods. Resultatet ble Den stygge andungen. Konfirmasjonstale med formaninger ved Linjegods' 15-års jubileum. Formaninger som, kan det muligens se ut som, ikke sank helt inn hos oppdragsgiveren – fire år etter utgivelsen var i alle fall Linjegods opphørt å eksistere. Idet 90-tallet nærmet seg slutten, tok han fatt på en enda større bestilling: Norsk Kommuneforbunds historie, i dag Fagforbundet, det største særforbundet i LO med nærmere 400 000 medlemmer, til sammen 1300 sider fordelt på tre bind utgitt mellom 2001 og 2009. Det hele tok ham tolv år å fullføre; først da siste punktum var satt, kunne han igjen vende blikket hjemover. I oktober kom Sigbjørn Hølmebakk 1922-1981. Forfatter, filmskaper, folketaler, far (Svein Sandnes Bokforlag) ut, en koloss av en bok på nærmere 800 sider.
– Det må ha tatt tid å samle sammen og lese gjennom alt han skrev? Ikke bare alt av skjønnlitteratur, men også fire tiår med aviskronikker, brev, festtaler, eiendomsoverdragelsespapirer ...
– Å, enormt mye tid. Til sammen har jeg fylt tre slike stålarkivskap med hengemapper nede på Sørlandet. Vi snakker om mange tusen dokumenter. Mye av det er korrespondanse: brev var jo måten man kommuniserte på etter krigen, folk ventet gjerne i måneder og år for å få telefonapparat hjemme. Dagbok førte han imidlertid aldri, sier Arnstein Hølmebakk.
– Men hvorfor jeg bestemte meg for å skrive om min far ... Jeg hadde vel alltid sett for meg at noen en dag ville skrive en biografi om ham. Men så gikk årene, og ingenting skjedde. Det kom ut en liten bok samme år som han døde, i 1981, av Torill og Jan Bjøndal, del av en serie kalt Gyldendals små biografier, om personer som hadde, som det sto i forordet, «bidratt til å prege en utvikling, snu en strøm eller forme et fag, en kunstart». Vebjørn Tandberg, Arne Skouen og Johan Borgen var de tre andre. Og det kan jeg huske at Sigbjørn satte pris på. Men den var jo ikke så stor, og først og fremst var den en litterær analyse av forfatterskapet hans. Den handlet ikke så mye om ham som menneske. Og deretter ble det stille.
– Du omtaler faren din bare som «Sigbjørn»?
– Det handler om distansen som var mellom oss. Jeg leste jo om ham i avisen, men som far var han helt fraværende i livet mitt; han forsvant da jeg var tre år og dukket bare sporadisk opp i oppveksten min. Vi kom litt nærmere hverandre på slutten, men da hadde vi også vært gjennom et brudd som varte i mange år i voksen alder, etter at jeg i 1969 brøt med Sosialistisk Folkeparti, partiet han hadde vært med på å bygge opp på begynnelsen av 60-tallet, til fordel for SUF(m-l) og senere AKP.
– Det godtok han ikke?
– Overhodet ikke. AKP tok han fullstendig avstand fra. Jeg var heller ikke alene om denne type utfrysing. Marianne, min søster, ble født da Sigbjørn sto på terskelen til å gå ifra min mor, og det var først på slutten av livet hans at han og Marianne oppnådde en slags forsoning. Han var i det hele tatt ingen engel; en del av det han gjorde mot sin nærmeste familie var både hjerterått og brutalt, og det har jeg ikke sett noe behov for å utelate eller pynte på i boken. Men når det er sagt, den er jo ikke noe fadermord, heller.
Sigbjørn Marius Hølmebakk ble født i 1922, i Feda ved Fedafjorden i Kvinesdal, i den vestlige delen av Agder, det som i værmeldingen hører inn under «kysten Lindesnes, Åna-Sira og dalstrøka innafor», som den midterste i en søskenflokk på åtte. Faren var omreisende predikant i Den norske finnemisjonen, men ingen nidkjær kristen – diskusjon hadde en naturlig plass rundt kjøkkenbordet, og selv holdt han det skrevne ord høyt, som fast bidragsyter til Bladet Evangelisten i nesten 50 år. Mange av trykksakene som fantes i huset var av religiøst innhold, men også aviser fant veien over dørstokken: Sigbjørn Hølmebakks onkel, Staale Svindland, holdt inne i Oslo stillingen som disponent i Aftenposten, datidens svar på en administrerende direktør, og som følge av det ble Ukens Nytt, Aftenpostens landsutgave, levert i postkassen på Hølmebakken hver uke.
Onkelen var også den som satte opp Aasen, småbruket på den andre siden av vannet som Sigbjørn Hølmebakk på midten av 40-tallet skulle komme til å kjøpe, dette fristedet som han senere i livet alltid trakk seg tilbake til når han trengte ro til å skrive, eventuelt få litt pusterom fra kreditorene – som forfatter levde han i flere perioder fra hånd til munn.
Som mange forfattere både før og etter ham, debuterte Hølmebakk med en novellesamling. Ikke snakk om høsten besto av ni noveller, utgitt på Gyldendal i 1950, hvorav et par allerede hadde stått på trykk i tidsskrifter som Kooperatøren (Samvirkelagets eget ukeblad), LO-medlemsbladet Aktuell samt Magasinet For Alle, der Nils Johan Rud i flere tiår fungerte som fødselshjelper for forfattere som Tor Jonsson, Alf Prøysen og Inger Hagerup. Og selv om flere anmeldere i 1950 trakk frem novellenes usentimentale preg og stilsikkerhet, var det enda flere som påpekte den helt åpenbare gjelden de sto i til Ernest Hemingway. Ifølge Arbeiderbladets anmeldelser var det feil å hevde at Hølmebakk var «snytt ut av nesa på Hemingway – tvert imot, han oppholder seg fortsatt i snyteskaftet på den store amerikanske fortelleren». Harald Grieg, Gyldendals direktør, hadde fanget sverdfisk med Hemingway på Cuba, så kanskje talte Sigbjørn Hølmebakk rett og slett til menigheten da han sendte disse novellene til nettopp Gyldendal.
– Men selv nektet jo Sigbjørn for i det hele tatt å ha lest Hemingway, sier Arnstein Hølmebakk.
– Først tretti år senere kunne han vedgå at jo, Hemingway hadde nok vært hans største forbilde som ung forfatter.
Vel så nedslående var det at flere anmeldere, inkludert VGs, stilte spørsmål ved hvor mye han egentlig hadde å fortelle. Minnet ikke novellene om skriveøvelser, mer enn om noe som henvendte seg til hjertet og sansene? Muligens følte Sigbjørn Hølmebakk det på samme måte: Da Ikke snakk om høsten kom ut, hadde han allerede skaffet seg hyre på en fiskeskøyte under det forestående sildefisket på Sørvestlandet, kanskje inspirert av en reportasje han hadde kommet over i ukebladet Aktuell, ført i pennen av Aksel Sandemose, norsk litteraturs virkelige Hemingway.
– I bakhodet fantes kanskje en tanke om at det han opplevde ombord skulle kunne brukes litterært?
– Det er nok ikke direkte usannsynlig. [Broren] Gordon tok forøvrig også hyre samtidig, på en annen sildeskøyte. Denne vinteren, i 1951, skulle vise seg å bli en av de dødeligste fiskerisesongene noensinne: Gordon var selv øyenvitne til at en mann druknet – denne mannen hadde klarte å få ålet seg opp et lite skjær, bare for å bli tatt av den neste store bølgen. Sigbjørn skrev senere manuset til det han så for seg som en spillefilm med handlingen lagt til fisket, Loshavn, som aldri så dagens lys. Og det plaget ham så lenge han levde. Men dette var måten mange av hans romaner og noveller kom til på, som videreføringer eller omarbeidinger av noe som opprinnelig var tenkt i en annen form.
Det hvite fjellet, Hølmebakks romandebut fra 1954 (som allerede i tittelen leder tankene til Hemingways Snøen på Kilimanjaro), startet som et filmmanus, fortsatte som en novelle og endte opp som en hel roman. Fimbulvinter, om tvangsevakueringen av Finnmark i 1944, skulle gjennom en enda mer omfattende – og kronglete – rundreise: Den startet som vinner av en manuskriptkonkurranse utlyst av Norsk Film A/S høsten 1959, før Hølmebakk, i forbitrelse over at innspillingen aldri startet og til slutt var lagt på is, omarbeidet manuset til en roman, utgitt høsten 1964. To år senere, i kjølvannet av at han og regissør Knut Andersen hadde laget publikumssuksessen Hurra for Andersens, med Arve Opsahl og Rolv Wesenlund i bærende roller, tok de sammen fatt på filmen som i 1969 skulle få sin premiere under tittelen Brent Jord – basert på romanen Fimbulvinter, som altså en gang var et manus.
Festpremiere for Brent Jord, 24. februar 1969. F.v.: Regissør Knut Andersen, skuespillerne Solfrid Heier, Anne Lise Tangstad og Rolf Søder, manusforfatter Sigbjørn Hølmebakk, kinodirektør Arnljot Engh. Foto: NTB
Romanen hadde en forhistorie: Våren 1959 tok Sigbjørn Hølmebakk med seg kone og to barn og flyttet til Finnmark, der han skrev en serie lengre reportasjer for Dagbladet, kjørende på kryss og tvers av fylket i en skranglete Fiat som gjerne hadde det med å bryte sammen på de lengste etappene. I løpet av året i Finnmark sanket og skrev han ned historier fra tvangsevakueringen, historier og vitnebeskrivelser som altså kom til å danne utgangspunktet for Fimbulvinter og Brent jord. Han ferdigstilte dessuten sin tredje roman denne sommeren, Emigranten. Borte var nå de mest åpenbare nikkene til Hemingway, inn var kommet en annen, mer selvstendig stemme.
– Å fortelle var viktig for Sigbjørn. Å kunne fortelle en historie, effektivt og rett frem og fri for modernistiske trekk, var noe han alltid satte høyt, og alltid strebet etter, sier Arnstein Hølmebakk.
– Men det falt aldri lett for ham. Han strevde med skrivingen, strøk alltid mye, skrev ofte på nytt, og var sjelden fornøyd mens han holdt på. En interessant kuriositet med Emigranten, foruten at den er en av dem han skrev helt på nytt, er at Gyldendal på 60-tallet fikk en henvendelse fra en forlegger i Sør-Afrika som hadde oversatt boken til afrikaans, basert på en tysk oversettelse de hadde kommet over. Men da satte Sigbjørn umiddelbart ned foten: Så lenge apartheid var offisiell politikk i Sør-Afrika, skulle ingen av hans bøker utgis der. I den typen spørsmål var han kompromissløs.
Forfatterskapet til Hølmebakk spenner over de fleste litterære sjangre – blant annet en barnebok (Salve sauegjeter, 1959, også filmatisert), et helaftens skuespill (Heltedød til salgs, 1968) samt flere hørespill for NRK. En av hans noveller, Den moralske dobbeltseng, ble også filmatisert av Fjernsynsteatret, om en tidligere uteligger som har lykkes i å komme seg bort fra gata og byens kalde kjellerrom, men som også har også trukket opp stigen etter seg. Novellen var en av til sammen tretten som ble plukket ut i en manuskonkurranse initiert av Den norske Bokklubben, og inkludert i novellesamlingen 13 noveller for film fra 1965. Novelleformen var i det hele tatt et format Hølmebakk var fortrolig med – «Birte på Sveigenes», en av de tre langnovellene i samlingen Tolv trøndere og to andre fortellinger fra 1973, kom han siden til å se på som sitt kunstneriske høydepunkt. Det var han forøvrig ikke alene om: Johan Borgen, den ubestridte norske novellemesteren, karakteriserte samlingen som «mørke perler» da han anmeldte den i Dagbladet samme høst.
Noen engere litterær krets, selv om han var på nikk og hei med de mange forfattere som daglig gikk gjennom dørene på Theatercafeen, tilhørte Sigbjørn Hølmebakk ifølge biografien ikke. Den nærmeste var kanskje Torborg Nedreaas, som holdt salong ute på Nesodden, samt miljøet rundt det politisk-litterære tidsskriftet Fossegrimen, under Torolv Solheims redaktørhånd. Berge Furre, Georg Johannesen, Olav H. Hauge, Axel Jensen, Einar Økland og Tor Obrestad var forfattere som skrev i Fossegrimen, og som Hølmebakk omgikkes.
Likevel: Der andre norske forfatter på 70-tallet var opptatt med å sende sine romanskikkelser ut i demonstrasjonstog bak store paroler, trakk Hølmebakk opp en tydelig grense mellom politisk arbeid og sin litterære virksomhet.
– Det fikk han mye kritikk for, særlig av Dag Solstad og Profil-gruppen. Det falt dem veldig tungt for brystet at han, en kjent forfatter med en stor leserkrets, ikke brukte sin innflytelse og stemme til også å skrive politisk. Men det så Sigbjørn på som uhorvelig vanskelig; han mente figurene i slike bøker nesten alltid endte opp med å bli pappfigurer.
Var det bare tilfeldig? Hvis han hadde trodd på en Gud ville han kanskje ha sagt at der måtte være en mening med det som skjedde. Men han var kommunist og trodde ikke på noen høyere mening, og derfor ergret det ham at disse tilfeldighetene holdt på å ødelegge hele hans arbeidsopplegg.
Dette er åpningssetningene i Karjolsteinen, romanen som regnes som Sigbjørn Hølmebakks hovedverk, den samme som han i 1975 mottok Kritikerprisen for. I Karjolsteinen, hvis tittel refererer til åstedet for en fatal kjøreulykke tidlig i handlingen, møtes den tidligere presten Eilif Grøtterud og den venstresosialistiske forfatteren Olav Klungeland på parkeringsplassen utenfor et sykehus; begge har de noen minutter tidligere, hver på sin kant, sittet ved sengen til et menneske som snart skal dø, og de tvinges, hver på sin måte, til å gjøre opp status for sitt liv.
– Det er en roman som handler om å miste troen, om hvordan man som menneske forholder seg til døden og hva som skjer med oss etterpå. Dette var uvanlige temaer i norsk litteratur på 70-tallet, metafysiske og eksistensielle spørsmål var ikke noe man skrev om, og i alle fall ikke om man tilhørte venstresiden i politikken, som Sigbjørn gjorde.
Denne viljen til å gå sine egne veier løper i det hele tatt som en rød tråd gjennom biografien om Sigbjørn Hølmebakk. På begynnelsen av 60-tallet, ti år etter at de i flere år hadde bodd sammen i en liten leilighet på Enerhaugen, brøt Sigbjørn og broren Gordon kontakten. Gordon er naturligvis ingen andre enn Gordon Hølmebakk, redaktør for oversatt litteratur i Gyldendal mellom 1960 og 1996. I 1960 var det ti år siden hans seks år eldre bror hadde debutert på Gyldendal med Ikke snakk om høsten.
– De ble med det nærmest konkurrenter i litteratur?
– Det er sikkert lett å anta, men det var ikke der konflikten lå. Sigbjørn og Gordon sto hverandre nær, men brøt med hverandre da de begge var i tjueårene og ikke lenger var i stand til å snakke sammen, uten at det endte i munnhuggeri og voldsomme krangler. Det var en uenighet som var rent politisk – mens Sigbjørn gjennom 50-tallet hadde soknet lengre og lengre ut på venstresiden, hadde Gordon sittet som sjefredaktør i Høyres avis Minerva og i mange år vært aktiv i De konservatives studentforening, og på begynnelsen av 60-tallet mente Gordon at Sigbjørn hadde blitt altfor radikal. Dette varte i noen tid, to eller tre år, så gikk det seg til igjen. Men en stund var det nødvendigvis en anelse delikat, dette at de begge var på Gyldendal, og Gordon sendte derfor et brev til Sigbjørn der han foreslo at de, når de møtte hverandre på Sehesteds plass, skulle nøye seg med å hilse mot luen, som to skip som passerer hverandre i natten.
I neste del: Sigbjørn Hølmebakk legger seg ut i veibanen.
