Han talte Arbeiderpartiet, Dag Solstad og Brussel midt imot, anmeldte NRK og la seg ned i veibanen. Forfattere flest ønsker å bli lest. Sigbjørn Hølmebakk ønsket å bli hørt.
Sigbjørn Hølmebakk, fotografert mot slutten av sitt liv. Foto: Øystein B. Ahlsen/Gyldendal
5. januar 1961 ble Dagbladets lesere, i kronikks form, introdusert for et nytt begrep, myntet på en viss type aktører i det offentlige ordskiftet. «Brønnpissere» var personer som gjennom antydninger og mistenkeliggjøring av meningsmotstandere bevisst gikk inn for å forgifte debatten, uten noen gang å måtte stå til rette for det. Begrepet hadde sitt opphav i Sigbjørn Hølmebakks egen oppvekst på Sørlandet, der historien gikk om en omflakkende mann som slo lens i bygdefolks private drikkevann. Til tross for at alle visste hvem som sto bak, forsøkte menneskene i bygda i det lengste å unngå konfrontasjon med gjerningsmannen – bedre var det å ikke si noe som helst. At drikkevannet deres var blitt besudlet, hadde nemlig den effekt at også de ble stilt i et dårlig lys.
På tilsvarende vis var det gått, skrev Sigbjørn Hølmebakk, med 13 kvinner og menn som høsten 1960 hadde dannet et opprop mot atomvåpen i Europa, en tverrpolitisk gruppe bestående av forskere, teologer, kunstnere og fagforeningsledere som i avisene gikk under navnet «De 13». Lenge hadde oppropet vind i seilene, helt til Morgenbladet noen uker før jul i 1960 kunne fortelle at det blant initiativtakerne til kampanjen også fantes en tidligere motstandsmann og Grini-fange, den tysk-norske antinazisten Tom Rønnow, som i 1949 var blitt ekskludert fra kommunistpartiet. Mistanken forplantet seg raskt: løp De 13 egentlig bare Moskvas ærend? Artikkelen i Morgenbladet fikk Sigbjørn Hølmebakk – som i forkant hadde takket nei til å være en del av oppropets ledelse, i frykt for at hans status som en etablert samfunnsdebattant skulle skygge for budskapet – til å se rødt:
Nå er det at brønnforgifterne går til arbeidet. Ingen våger direkte å beskylde de tretten initiativtakerne for å være kommunister, dertil er de altfor ansett. Men med nedrige antydninger får de blandet kommunistnavnet inn – de er blitt lurt, ført bak lyset. Og endelig en dag kommer avsløringen: En mann som for ti år siden var kommunist, er også innblandet i komplottet!
«Brønnpisserne» er blitt stående igjen som sin tids mest berømte aviskronikk; da Dagbladets tidligere politiske kommentator Gudleiv Forr i 2009, i anledning avisas 140-årsjubileum, fikk i oppdrag å hente frem igjen de meningsbærende artiklene som på særlig vis hadde forarget og begeistret leserne, fikk Hølmebakks kronikk æren av å starte ballet. I den tok han et nådeløst oppgjør med Arbeiderpartiets jakt på kommunistiske konspirasjoner og «faren fra øst», en jakt drevet frem av Haakon Lie, selv om partiets mektige partisekretær ikke var nevnt ved navn i kronikken. Uten at akkurat dét gjorde så mye eller fra eller til – den harmdirrende kronikkforfatteren var allerede på radaren til Politiets overvåkningstjeneste (POT).
– Jeg fikk til slutt Sigbjørns mappe utlevert, men først etter å ha fått avslag to ganger, første gang med den begrunnelse at Sigbjørn var død. Som jo for så vidt var vanskelig å være uenig i, men ikke noe bedre argument av den grunn, sier Arnstein Hølmebakk, hans sønn og biograf, som søkte om innsyn i kjølvannet av Lund-kommisjonens rapport i 1996.
– Mappen på Sigbjørn er forøvrig ganske interessant – opprinnelig er det notert 135 oppføringer, men 78 av disse er rett og slett blitt strøket, det kan man tydelig se, så tilbake igjen står bare 57, som inkluderer alt fra fotfølging og overhøring av samtaler på Theatercafeen til telefonavlytting; antakelig var han også utsatt for romavlytting flere ganger.
Arnstein Hølmebakk humrer.
– Likevel kom den meg til hjelp enkelte ganger, der det var blindflekker i min egen oversikt. Jeg visste for eksempel ikke at min far var i Kairo i fjorten dager i 1970, men det gjorde POT.
«Trengs det eit nytt parti i norsk politikk?» Spørsmålet tilhørte Fossegrimen-redaktør Torolf Solheim, og sto på trykk i det venstreorienterte nynorsktidskriftet i 1959. I romjulen påfølgende år befant Solheim og Sigbjørn Hølmebakk seg på Theatercafeen i Oslo, der de på en bunke servietter skrev ned hvem de mente måtte verves inn i dette nye partiet, hvilke politiske hovedstolper de skulle samles om og når dette nye partiet kunne være oppe og stå. Svaret på sistnevnte lød 16. april 1961. I sentralstyret i Sosialistisk Folkeparti, som partiet skulle bli hetende, havnet også Sigbjørn Hølmebakk.
– Mange tenker gjerne på ham som denne allestedsnærværende kraften på venstresiden etter krigen. Det stemmer ikke. Ifølge [broren] Gordon var han egentlig helt apolitisk frem til midten av 50-tallet, sier Arnstein Hølmebakk.
Sigbjørn Hølmebakk i 1957. Foto: NTB
Man kan strengt tatt forstå at det ikke var tid til politikk før den tid, gitt det tilsynelatende heseblesende tiåret som trekkes opp over de nærmere 800 sidene i Sigbjørn Hølmebakk 1922–1981 av Arnstein Hølmebakk (Svein Sandnes Bokforlag, 2022): Ikke bare etablerte Sigbjørn Hølmebakk seg som skjønnlitterær forfatter på 1950-tallet, han gikk også på filmskole, hvilket i 1952 førte ham til Cinecittà i Roma, det kreative kraftsentrumet i europeisk film etter krigen, der han ikke bare møtte sin kommende dansk-færøyske kone, men også endte opp med én av de to hovedrollene i en reklamefilm for et italiensk likørmerke, i tillegg til å pleie sosial omgang med den unge dukkefilmskaperen Ivo Caprino, som han også innledet et samarbeid med. I 1952 hadde Hølmebakk allerede jobbet som kameramann under vinter-OL i Oslo, blant annet på Bislett – det direkte resultatet var den offisielle OL-filmen; det indirekte resultatet ble den helaftens spillefilmen Skøytekongen, på kino høsten 1953, med manus av Hølmebakk og en ung Lasse Kolstad i rollen som den askeladdete og svært talentfulle Hans Hellmo, som gjennom sine stadig raskere rundetider går fra fattigdreng til omsvermet nasjonalhelt. Oppi alt dette giftet Sigbjørn Hølmebakk seg på nytt, fikk et nytt barnekull og flyttet inn i en OBOS-leilighet på Bøler, en av de første drabantbyene – eller «bomaskinene», som disse høyhusene litt nedlatende ble kalt – som dukket opp i utkanten av Oslo. Før hele familien, mann og kone og to barn, idet tiåret gikk mot slutten, satte kurs mot Finnmark i en humørsyk og tidvis lite samarbeidsvillig Fiat. Og selv om Hølmebakk, etter hvert som 50-tallet skred hen, også fant tid til å skrive kronikker i Dagbladet om så vel jordmormangel som butikkmessige og transportale utfordringer i drabantbyene, samt bedehusmiljøets knugende virkemidler på Sørlandet, alt sammen basert på egne erfaringer, var det etter hvert ett spørsmål som mer enn noe annet skulle komme til å oppta ham stadig mer, nemlig atomspørsmålet, og det såkalte framskutte atomforsvar, i Europa og potensielt også Norge. Bare noen måneder etter at Sosialistisk Folkeparti ble dannet, og noen måneder før han selv fylte 40, la Hølmebakk seg like gjerne ned i veibanen, midt i Skedsmokorset, foran kortesjen til Vest-Tysklands atomvåpenvennlige forsvarsminister Franz Josef Strauss.
– Han hadde ingen problemer med å bli båret bort av politiet. Det han hadde vondt for å akseptere, var at NRKs reporter Per Øyvind Heradstveit etterpå lot Franz Strauss uimotsagt beskylde Sigbjørn og resten av demonstrantene for å være demonstranter hyret inn av Kreml. Resultatet var at Sigbjørn politianmeldte både den vesttyske ministeren og NRK, sier Arnstein Hølmebakk.
– På grunn av manglende tilsvar?
– Rett og slett. Det endte med et forlik, og senere gjorde han massevis av oppdrag for NRK – radioteater, fjernsynsteater, diverse manusarbeid. Og likevel – han anmeldte tross alt sin egen arbeidsgiver. De samme menneskene som sørget for at han hadde noen inntekt ved siden av romanene, som på det tidspunktet ikke kastet så mye av seg.
– I Norsk biografisk leksikon omtales han som «et kjempende menneske som etter alt å dømme vant nye krefter av å være i kamp»?
– Han skjøv en del mennesker fra seg ved å være såpass kompromissløs i politikken. Sigbjørn var ingen taktiker; han gikk rett på. Men han var også en som våget mye, og som ikke var redd for å gå motstrøms. Bare det å utfordre ledelsen i Arbeiderpartiet, som han gjorde med «Brønnpisserne», og vise folk hva vi her faktisk hadde å gjøre med den gangen, mccarthyisme på norsk, har jeg veldig stor respekt for. Han løp en stor personlig risiko. Og så var han jo av natur også skeptisk til alle former for klikkdannelser, og gikk langt i å unngå å bli del av dem.
Sigbjørn Hølmebakks virke som samfunnsdebattant, agitator og sentralstyremedlem i et nytt politisk parti – på et sted i boken kjører han sågar rundt i nabolaget og driver politisk kampanje på Bøler, med en høyttaler på taket – måtte naturligvis gå på bekostning av hans litterære produksjon. På 60-tallet rommer den, foruten romanene Fimbulvinter og Hurra for Andersens, ikke stort mer enn et skuespill, et lite knippe hørespill, noen noveller, samt, kanskje litt overraskende, flere historier fra virkeligheten, disse såkalte blå sidene i ukebladene. Forfatter var han likefullt, og en av de sentrale aktørene da Dag Solstad gikk opp på talerstolen i Den norske Forfatterforening i november 1970 og krevde at mer av potten skulle tilfalle unge, sultne, fremadstormende forfattere, og mindre av den bli delt ut på bakgrunn av litterær kvalitet, som var linjen eldre forfattere som Sigbjørn Hølmebakk, Sigurd Evensmo og Finn Carling forfektet. Det sier kanskje noe om temperaturen i kulturlivet i 1970 at Georg Johannesen, Solstads støttespiller i saken og styremedlem i foreningen, like gjerne gikk hen og meldte Hølmebakk og Evensmo inn for Sosialistisk Folkepartis sentralstyre, for det han anså som et brudd på partilinjen. SF og Den norske Forfatterforening hadde kanskje ikke så mange tangentpunkter, om noen i det hele tatt, men «[d]et var auge for auge og tann for tann», som det heter i Innerst i hjertet har jeg min forstand (Samlaget, 2022), Alfred Fidjestøls biografi om Johannesen:
Sigbjørn Hølmebakk hadde (...) vore ein nær venn av Georg Johannesen. Dei hadde arbeidd sammen under opprettinga av SF, vore forfattarar på same forlag, sete saman i redaksjonen av Fossegrimen, vore på Cuba i lag og vore naboar og støttespelarar på Ramnes. Plutseleg sette Georg Johannesen strek over alt dette, på grunnlag av ei usakleg usemje i Forfatterforeininga.
Sigbjørn Hølmebakk (i front) på Forfatterforeningens årsmøte i 1971. Foto: Sverre A. Børretzen/Aktuell/NTB
I 1971 meldte Hølmebakk seg ut av SF. Under EF-kampen i 1972 reiste han rundt og representerte seg selv, dro oppover langs norgeskysten og talte Brussel midt imot – på folkemøter trakk han paralleller til sin egen oldemor, Birte på Sveigenes, hun som valgte å sette fyr på halmen hun hadde båret over heiene i halvannen mil, heller enn å måtte selge den til spotpris og tape siste rest av selvrespekt. Da Sosialistisk Folkeparti i 1975, via noen avstikkere for å plukke opp passasjerer, endret navn til Sosialistisk Venstreparti, var han til en viss grad ferdig med politikken.
De påfølgende seks seks årene, fra midten av 70-tallet og frem til hans død i 1981, skulle bli hans mest suksessrike som forfatter: både Karjolsteinen og Sønnen, utgitt i henholdsvis 1975 og 1978, mottok gode anmeldelser og nådde høye salgstall. I 1979 kjøpte og satte han i stand en liten og noe vaklevoren tømmerstue på toppen av det ene av Vøyenfallene på Sagene, Hønse-Lovisas hus, der han kom til å bo frem til sin død, 25. november 1981, noen måneder før han skulle fylt 60. De siste årene av livet delte han med forfatteren Karin Bang, enken til forfatteren Aasmund Brynhildsen; Bang skulle komme til å sluttredigere og skrive innledningen til den ufullførte romanen Fredlaustona, utgitt i 1983, to år etter Hølmebakks død. Bang skrev også etterordet til Jentespranget da denne ble nyutgitt som Månedens bok i Bokklubben i 1984.
Mange av bøkene til Sigbjørn Hølmebakk er fortsatt å finne i norske bokhyller, men de færreste leser ham i dag. Arnstein Hølmebakk har gjort seg noen tanker om hvorfor.
– Det tror jeg handler litt om forlagsvalg, sier han.
Gyldendal røktet riktig nok forfatterskapet frem mot tusenårsskiftet – en antologi med essays og kronikker kom ut i 1982, titulert Ta ikke denne uro fra meg og redigert av tidligere Orientering-redaktør Kjell Cordtsen, som selv bidro med et nesten 100 sider langt forord. I 1986 kom Karjolsteinen i en ny, innbundet utgave, med etterord av litteraturforskeren Bjørn Hemmer. Og i 1992 ga Gyldendal dessuten ut novellesamlingen Liljer i snøen, der flere av Sigbjørn Hølmebakks aller tidligste noveller også var inkludert.
– Men så gikk jo tiden. Så lenge han levde, var Sigbjørn en allestedsnærværende kraft, i form av hundrevis av kronikker og et voldsomt politisk engasjement. Da måtte det nesten bli litt stille da han døde.
F.v.: Ta ikke denne uro fra meg i 1982-utgave, Liljer i snøen (med forfatterportrett av Odd Nerdrum), Karjolsteinen i innbundet 1986-utgave.
Hølmebakk-navnet har likevel levd videre. Gitt sin beskjedne størrelse, har den lille gården i Feda satt et imponerende avtrykk i så vel norsk kulturliv som politikk. Forlagsmannen Gordon Hølmebakks sønn, og følgelig Arnsteins fetter, Carl-Viggo Hølmebakk, er for eksempel en av landets mest anerkjente arkitekter, mens en annen av Gordons sønner, Toto Hølmebakk, høsten 2022 debuterte som lyriker med samlingen Almakolender (Tiden), i tillegg til å være kirurg på Rikshospitalet. En annen Hølmebakk, Sveinung, har i en årrekke vært en av landets mest kjente kristentenorer, mens Marianne Hølmebakk, Arnsteins søster, har jobbet som billedkunstner i mer enn 50 år. I tillegg kommer Arnstein Hølmebakks datter, Marta Breen, som er forfatter og journalist. Disse er bare et knippe i det som kan minne om et lite kulturdynasti.
– Det renner en tydelig kreativ åre gjennom slekten?
– Joda, det gjør sikkert det. Selv avviste jeg det jo lenge, med meg selv som eksempel, jeg jobbet jo i industrien, tross alt. Men etter at Nylands Verk i 1981 ble lagt ned, var jeg så grundig svartelistet at jeg, i stedet for å søke hundre jobber, heller orienterte meg mot å skrive.
«Hvorfor jeg skriver» er tittelen på et essay Sigbjørn Hølmebakk skrev i 1977, der han prøvde å komme nærmere et svar på hvorfor han, tross all motgangen, likefullt fortsatte å kjempe med alle disse ordene:
Det er meget bedrøvelig og pinlig at jeg, etter å ha skrevet bøker i 27 år, må erkjenne: Jeg vet ikke. Jeg har ingen metode, ingen plan. Det hele er et forferdelig rot, en stor uorden, en sammenhengende kjede av nederlag. Å begynne på en ny bok er ensbetydende med måneders og års mismot og depresjon.
(...)
Kanskje kommer jeg sannheten nærmest ved å bruke et bilde: alle mennesker drømmer om å gjøre lykke i livet, men under forfengelighetens og selvhevdelsens kjelleretasjer fins enda et rom. Det er her vi egentlig bor, alene. Der finnes i oss en udrepelig trang til å gjøre andre kjent med at vi bor i dette rommet. Vi roper og skriker og banker i veggene for at noen skal høre oss. Vi har noe vi skulle sagt, og vi forlanger å bli hørt.
Kanskje forfatterne er utstyrt med en særlig velutviklet trang til å gjøre sin stemme hørt. Kanskje er det derfor jeg skriver.
22. februar 2022 markerte hundreårsdagen for Sigbjørn Hølmebakks fødsel. Utenfor skolebygget i Feda står i dag en byste av forfatteren, reist etter hans død i 1981, og under bysten er inngravert følgende ord, som også er de aller siste i Karjolsteinen.
