«På samme måte som jeg jobber mye med balansen mellom distanse og nærhet i personene jeg skriver om, er jeg opptatt av balansen mellom ømhet og forakt. (...) Jeg vil at ømheten skal ta overhånd, men jeg trenger forakten også.»
Før sommeren skulle jeg snakke om Marsteins bøker på et seminar om den tidligere Sultpris-vinneren. Jeg leste novellene i debuten og de påfølgende romanene, det var en stund siden sist. Jeg ble overveldet og underveldet av mennesker. Etter som jeg leste meg gjennom alle dagene og årene med Marsteinsk fremvisning av liv, kretset lesningen rundt det menneskevennlige og det menneskefiendtlige. Tidvis fikk jeg pustebesvær av ubehagelig gjenkjennelse, tidvis kjente jeg en nesten komisk lengsel etter ånd. I årets roman, Så mye haddejeg (Gyldendal, 2018), følger leseren Monika fra hun er 13 til hun er 58 år gammel. På et tidspunkt begynner Monika på hovedfag i litteratur. Hun forsøker å forklare moren sin at hun skriver om «veldig levende kvinner i litteraturen som må dø». «‘Eller kvinner som oppleves som vanskelige og nesten groteske, men som egentlig bare er veldig levende, eller de vil leve livet på sin måte.’» Moren ser med stivt blikk ut over bassenget på Gran Canaria. Så spør hun Monika om det er helt slutt med Tollef. «‘Det er ikke noen mulighet for at dere finner tilbake til hverandre?’» Monika lager en barnslig benektende lyd i strupen mens hun rister på hodet. «‘Husk at du ikke er evig ung,’» sier moren. En fin Marsteinsk samtale. Eller som denne, like før Monika forlater poeten Trond Henrik: «‘Du bryr deg egentlig ikke om annet enn skrivingen din’, sa jeg. […] ‘Og da er det synd at det ikke er noen andre som bryr seg om skrivingen din.’ Det, og et par andre ting, sa han etterpå at han opplevde som utilgivelig.» Marstein sier at hun dyrker det trivielle, at hun leter etter en balanse mellom ømhet og forakt. Karakterene lengter etter, og mistror, lidenskap.
HD: Jeg er litt usikker på om vi skal ha en samtale eller et intervju. Jeg er skeptisk til å ha gode samtaler på kommando, og jeg vil helst ikke ha en Marsteinsk samtale.
TM: Når du sier det med samtaler – jeg er egentlig i tvil om jeg har så mange gode samtaler, om jeg har hatt så mange gode samtaler. Kanskje noen ganger på e-post? Jeg er bedre til å formulere meg skriftlig, også når jeg skal si noe annet enn romaner. Jeg tenker så dårlig mens jeg snakker.
HD: Jeg vil spørre deg om ånd, ikke fordi du skriver om det, men fordi du ikke skriver om det. Kanskje skriver du om det fordi du ikke skriver om det, i hvert fall tenker jeg på ånd når jeg leser bøkene dine. Tom Egil Hverven skrev i sin anmeldelse av Så mye hadde jeg om fraværet av tradisjonell metafysikk i dine bøker. Han mente å se en slags hverdagslivets metafysikk sive inn gjennom sprekkene i romanen. Det kjente jeg meg litt igjen i.
TM: Da jeg leste Hvervens anmeldelse, tenkte jeg at det stemmer overens med noe du sa under Sultpris-seminaret. At det ikke engang er en vind gjennom tekstene, som Handke har sagt at god litteratur skal ha. Det er morsomt å få to lesere som sier det så klart, for det har jeg ikke tenkt på i det hele tatt. Karakterene mine har bare hverandre og hverdagen sin, det er ikke noe større i livet. Kanskje det å få barn, å mestre noe på jobben, forelske seg, men ånd? Nei. Det er lite guddommelighet og lite ånd.
Født 1977. Forfatter. Seneste bok: Kraft (Gyldendal, 2021).
Fotnoter
HD: Er ikke dine karakterer opptatt av ånd?
TM: Nei, det tror jeg ikke de er. Nei. De er ikke opptatt av det.
HD: Hva om en av dem begynte å lete oppriktig etter en åndelig dimensjon?
TM: Jeg kunne fått problemer med å ta dem på alvor. Jeg tror kanskje … jeg vil ikke si at jeg forakter en jakt etter andre dimensjoner, men det aller meste jeg hører om det, de fleste mennesker jeg møter som er opptatt av det, og det meste som skrives om det, oppfatter jeg som banalt og ureflektert. Det henger gjerne sammen med deres formidlingstrang. Det er nesten så jeg kan se ned på en for sterk formidlingstrang, selv om jeg i høyeste grad har en sterk formidlingstrang selv. Som om trangen til å formidle svekker det høyverdige, for eksempel i det å forholde seg til en åndelig dimensjon. Hold det for deg sjøl, liksom. Er det ikke nok i seg selv? Det får meg til å tenke på skrivegleden. Jeg kan ikke si at skrivegleden i seg selv er nok, men den er intens og viktigere enn nesten alt annet i livet. Samtidig som skrivegleden er helt avhengig av at det jeg skriver, skal publiseres, at noen skal lese det og gi meg tilbakemelding, er det helt opplagt at den gleden er verdt noe i seg selv. Når jeg tenker på hvor mye tid som går med til å skrive en roman, og hvor isolert man er – ingen bokhøst, selv ikke denne, som er den viktigste jeg har opplevd, står i forhold til alle de timene, månedene alene med tekst. Jeg kan kjenne en forundring, nesten selvforakt, over at det å publisere er så viktig. For det er det.
HD: Jeg lurer litt på dette med forakt. Noe av det jeg har tenkt på når jeg har lest dine bøker, og som kom tydelig frem da jeg så de ulike bøkene i sammenheng, er at det jeg tidligere kanskje oppfattet som nådeløshet eller forakt, i stedet viste seg som en slags raushet, eller omsorg. At du holder ut med oss. Jeg føler meg ofte som en Marstein-karakter selv.
TM: Jeg gjør også det! På samme måte som jeg jobber mye med balansen mellom distanse og nærhet i personene jeg skriver om, er jeg opptatt av balansen mellom ømhet og forakt. Den siste balansen har jeg vel ikke helt kontroll over, men jeg bruker den. Jeg vil at ømheten skal ta overhånd, men jeg trenger forakten også. For å stille ut disse menneskene. Jeg tror forakten var mye større enn ømheten tidlig i forfatterskapet, at jeg var mer opptatt av å vise fram det pinlige og nedrige, og at personene ble en anelse karikerte. Jeg tror jeg har fått mer følelser og varme for personene, selv om jeg i retrospekt ser at det har vært der hele tiden. Du satte opp to ganske enkle begreper, var det menneskefiendtlig og menneskevennlig? Det er vesentlig for meg. Jeg synes det var så forferdelig å bli oppfattet som menneskefiendtlig, samtidig er det jo nesten ingenting som er verre enn å bli oppfattet som tannløst menneskevennlig. At lesere kan være i sterk tvil om det, og så lande ned på åpenbart menneskevennlig, er helt strålende. Margunn Vikingstad skrev i Morgenbladet at hun i den siste boka ser et større alvor og en større varme, samtidig som humoren fremdeles er der. Humoren er også viktig for meg. Alle bøkene jeg liker, tror jeg, har en form for humor, men det er ikke den enkle slapstick-humoren.
HD: Monika har heller ikke kontroll over forakten: «En bagatell førte til brudd mellom Tollef og meg, det var noe med en dørmatte, det virket tilfeldig, men jeg visste at det ikke var det. Problemet var at jeg kunne kjenne en dyp kjærlighet for enkelte av egenskapene hans som jeg i andre stunder kunne forakte med samme eller sterkere inderlighet, og på et tidspunkt måtte jeg erkjenne for meg selv at jeg ikke kunne kontrollere denne forakten, jeg eide ikke kontroll.» Du vil ikke være moraliserende i det du skriver. Hva bunner forakten i?
TM: Om man kommer for tett på mennesker, er forakt nesten uunngåelig. Mye menneskelig kan bli veldig irriterende og ubehagelig på nært hold. Det er interessant å bruke. Forakten er noe som rammer meg selv like mye som folk rundt meg, men den er ikke moralsk betinget, den er nærmest umotivert. Kanskje er det nettopp dét som gjør den ubrukelig litterært i første omgang, det at forakten er så umotivert. Og det er ømheten også, den har heller ikke noen grunn.
HD: Hverven skrev at du «gir avkall på opphøyde eller sakrale dimensjoner i menneskelivet, til fordel for det alminnelige, dumme og blinde begjæret» – er det et bevisst valg?
TM: Nei, ikke bevisst. Men jeg får det likevel til å stemme, for det er et bevisst valg å forholde meg til det trivielle og hverdagslige. Det er noe jeg dyrker. Det blinde begjæret er nok vesentlig, men det er ikke det som gir de største tilfredsstillelsene. Særlig i den siste boka inntreffer en lykkefølelse med jevne mellomrom. Den lykkefølelsen er ikke koblet til forelskelse og begjær, den er ikke koblet til å ha født et barn eller å bli berørt av noe konkret. Den er umotivert, den kommer kanskje når du minst venter det, eller når du har minst forventninger. Den følelsen tror jeg er det nærmeste jeg kommer en annen dimensjon. De trivielle faktorene går opp i en høyere enhet, og en lykkefølelse oppstår.
HD: Det virker som du har et snedig overblikk når du skriver. Og en tålmodighet. Gjennom møysommelig oppbygning og utvelgelse av tilsynelatende ubetydelige detaljer trer det etter hvert fram noe vesentlig og betydelig. Mens du skriver, er du redd for at det blir uvesentlig?
TM: Ja, det er en fare. Men når jeg har skrevet lenge nok, kommer jeg til et punkt der jeg vet om det er vesentlig eller ikke. Jeg vet om det stemmer eller ikke. Det er egentlig to ting som kan føre til at teksten blir dårlig: Det ene er at det er uvesentlig, unødvendig, og det andre er det at det ikke stemmer. Det er den klisjeen om at det ikke er sant, ikke er ekte. Jeg må hele tiden ha en følelse av at det stemmer, samtidig som det er nødvendig og vesentlig. Sant og nødvendig er ord jeg ikke fikk meg til å bruke tidligere, men som jeg nå ikke lenger kommer utenom.
HD: Hvorfor det?
TM: Det skal være skikkelig, ikke bare påfunn og triks. Jeg skal ikke lure leseren. Det lyder pompøst, men det jeg skriver, skal gjenspeile virkeligheten, livet. Alt skal henge sammen i en helhetlig romanbevegelse, alt skal bidra til å utvide inntrykket av personer, relasjoner, situasjoner. Det som ikke har noen funksjon, skal ideelt sett ut. Jeg har ikke en bunnsolid teft for når noe er overflødig, det har jeg også flere lesere til å hjelpe meg med. Det kan godt være at Så mye hadde jeg hadde blitt en bedre bok om jeg hadde kuttet hundre sider – fordi leseren kan bli utmatta. Samtidig har jeg jobbet enormt med hver scene og vet at det er gjennomarbeidet, og at alt har en funksjon. Lengden er også nødvendig. Jeg liker det at det blir såpass stort, men det må være stramt.
HD: Stramt og utmattende. Det er seks år siden den forrige boka.
TM: Det var veldig mye slit med å komme i gang. Mye uvirksomhet.
HD: Hva gjør du da, bortsett fra å oversette?
TM: Kikker inn i skjermen, kikker på gamle notater, prøver å skrive selv om det blir dårlig og uvedkommende. Leser skjønnlitteratur, prøver å få ideer.
HD: Blir du engstelig når du strever og er uvirksom?
TM: Nei, men lei og frustrert. Jeg tror vel at det utrolige vil skje, men jeg synes fremdeles ikke jeg har skriveerfaring nok til å vite om jeg bare kan gjøre andre ting og vente på at trangen melder seg, og at jeg begynner å skrive interessant. Jeg motarbeider motviljen og det kjedelige ved det, tvinger meg til å skrive, selv om jeg ikke får det til. Da føles det som et veldig tullete yrke, å skulle sette seg ned og dikte opp disse personene. Jeg har vanskelig for å være uvirksom, jeg har en arbeidstrang som ikke alltid går overens med det å være forfatter. Jeg driver fremdeles og jobber med å avfinne meg med at en del av min virksomhet er å være uvirksom. Det er forferdelig å ha uvirksomme dager. Da er det deilig å ha oversetterjobber og lese språkvask. Føle at jeg har gjort noe ordentlig i løpet av dagen. Når jeg skriver på mitt beste, må jeg innrømme at jeg selv kan få en av de lykkefølelsene Monika har. Det å prøve å finne ut hvilke bestanddeler den følelsen har, hva det er som trigger den, det synes jeg er interessant. Og banalt.
HD: Jeg leste Så mye hadde jeg på ferie. På luftmadrass, omtrent som Monika da hun leste Lolita på Grand Canaria med en oppblåsbar krokodille halvveis under solsenga. Parallelt leste jeg Naja Marie Aidts Har døden tatt noe fra deg så gi det tilbake. Da jeg var ferdig med den, så jeg at du hadde skrevet den også, som oversetter. De to bøkene er ekstremt forskjellige i form. Forstyrrer andre forfatterstemmer deg?
TM: Nei, da er det så mye som kunne vært forstyrrende. Å skrive og å oversette er to forskjellige måter å jobbe på, selv om den boka var spesiell å oversette. Jeg kan også få ideer av andre forfattere, bare av en rar syntaks, og så kan jeg overføre den følelsen det gir meg, til min egen bok. Ofte leser jeg bevisst for å få ideer. Under arbeidet med denne boka har jeg lest mye Alice Munro, og det er noe av det beste jeg har lest. Da stjeler jeg og omformer og får ideer.
HD: Hva er det med Munro som gjør at du leser henne?
TM: I mine bøker har jeg mye forelskelser og lidenskap og så videre, som er av den litt pinlige sorten. Men selv om jeg vil utstille personene mine, så vil jeg ikke gjøre narr av dem. Oppgaven min er å motivere forelskelsen, motivere lidenskapen, samtidig som jeg utstiller den. Det kan være veldig vanskelig. Men Alice Munro, hun bare postulerer den, og man tror på den. Jeg er fremdeles forundret over hvordan hun får det til. Og så er det hvordan hun bruker tid. Hun kan beskrive en betydningsfull, men tilsynelatende triviell, scene mellom et ektepar på bilferie, med to døtre i baksetet, og så kan et avsnitt avsluttes bare med noe sånt som: «Nå har jeg ikke sett ham på mange år, jeg vet ikke om han fremdeles er tynn, sier ubehagelige sannheter og blir oppgitt og skuffet.» Det er noe veldig virkningsfullt med de korte hoppene ut av nåtiden og fram i tid.
HD: Hvilke andre forfattere enn Munro har du lest de siste årene?
TM: Påskeparaden av Richard Yates har vært viktig. Og Dag Solstad. Særlig 1990-tallsromanene. Det er det nøkterne, og det skrudde – det er så mye skrudd der! Han er ikke sammenlignbar med noen. Når jeg underviser, går jeg ofte gjennom åpninger av romaner. Jeg ville vise en åpning av Solstad, og det var ikke mulig. Jeg klarte ikke å forsvare for studentene at dette var en god åpning. Det er for mye som er helt feil i forhold til det jeg selv mener en god åpning skal ha, hvordan god prosa skal være. Samtidig elsker jeg hver setning av det han skriver.
HD: Du har sagt at du er avhengig av en fremmedhet når du skriver. At du får mye gratis fremmedhet ved å velge mannlige fortellerstemmer, og at du jobber mye med fremmedheten når du skriver om en kvinne, som nå. Mange forfattere vil nettopp unngå den. Hvorfor må du ha den fremmedheten?
TM: Det å hele tiden vri teksten bort fra det jeg selv forventer, bort fra det som faller meg enklest, gjør at det skjer noe. Å bare skrive om det trivielle, å bare gå helt nær på et menneske blir flatt. Jeg må skyve det over mot noe jeg ikke vet hva er. Det vanskeligste med å skrive en roman er at det er ingenting som ikke er lov. Man må skape kunstige grenser for hva man har lov til å gjøre – det kan ofte være med tid, hvor lange tidsrom jeg beskriver henne over – jeg må hele tiden motarbeide meg selv, også på mikroplan. Det å gå et annet sted når det blir for stillestående, få inn noe fremmed, men skrive det inn slik at det henger sammen. Det er egentlig det jeg gjør hele tiden. Altså, innenfor de stramme, nøkterne rammene kan det være fullt kaos og mye som er fremmed, men jeg må presse det sammen slik at det fortsetter å være trivielt og nøkternt. De detaljene jeg bruker, skal være overraskende og gjenkjennelige samtidig.
HD: Så mye hadde jeg åpner med en scene fra august 1973, hvor Monika er 13 år. Hvorfor begynner du der?
TM: Jeg begynte ikke der. Jeg kunne aldri begynt der, for barndom synes jeg er utrolig vanskelig. Faren med å skrive fra et barneperspektiv er at man ender med å henvende seg til et barn heller enn å skrive fra deres perspektiv. Å gjøre det interessant litterært var veldig vanskelig. Samtidig var det første kapittelet viktig for meg. Ett aspekt ved Monika er en grunnleggende – banal, men reell – eksistensiell ensomhet. Jeg tenker på ståstedet hennes som 13-åring, der romanen begynner, som et ganske fortvilet sted. Det er så mye som er dårlig og trist i livet hennes, hun føler seg som et dårlig menneske, men hun har verken evne eller trang til å reflektere over det, og heller ingen å snakke med det om. Så ser hun på seg selv fra et litt mer voksent perspektiv, med en lettelse over at dette kanskje ikke har så stor betydning. Hun vil en gang være et helt annet sted. Det gjelder også senere i romanen, at det hele tiden ligger en befrielse i at ting forandrer seg, at hun forandrer seg og forflytter seg.
HD: Den uroen, eller det å hele tiden ville være et annet sted, å nesten ha det som bebudelse, at det skal komme noe annet, litt som når du snakker om din egen skriving, at om det blir stillestående og vanskelig, så henter du inn noe helt nytt – hvorfor er hun så rastløs?
TM: Jeg får det ikke helt til å stemme at hun aldri er tilfreds i et forhold og alltid vil ha noe bedre; at hun aldri er tilfreds i jobben og alltid vil ha noe mer interessant. Det er mer en enkel, eksistensiell følelse av å ikke være tilfreds. Ikke å ønske seg noe bedre eller noe med høyere status, bare ønske seg vekk fra den situasjonen hun er i, eller ønske seg over i noe annet. At noe skal skje, at noe skal endre seg. Hun vil maksimere livsfølelsen.
HD: Hør på dette: «Vi kjører gjennom tørt landskap, bort fra sjøen og bort fra palmene, leire, sand, stein. Igjen og igjen begynne på nytt, bygge opp mitt eget, skape et liv, presse betydning inn i ting […] det samme livet igjen og igjen fra bunnen av til jeg glemmer lengselen etter den ene følelsen som ingenting kan konkurrere med, følelsen av å hengi seg fullstendig til lidenskapen, eller til den følelsen demper seg, litt.» Flere har sammenlignet Monika med klassiske litterære skikkelser, som Madame Bovary og Anna Karenina. Skikkelser som er skildret med stor patos, både i hendelsene de opplever, og sinnslivet. Men slik er ikke Monikas lidenskap. Hun kaster seg ikke foran et tog.
TM: Nei, Monika ville sett det klisjéfylte i det, og hun ville forstått at hun ikke lenger ville vært der for å se det om hun hadde kastet seg foran et tog. Monika kunne sikkert fantasert om det; i ensomheten er det også en trang til å bli sett. Men hun er ikke i nærheten av å være suicidal, noen gang. Monika har et godt og trygt liv, hun har folk rundt seg, men hun har en uro og rastløshet, og en ensomhet, en manglende innforståtthet med andre. Det er banalt og ganske kravstort.
HD: Du har en fin og tvetydig scene fra en begravelse. Mens Monika trøster datteren Maiken som hulker, er hun mest opptatt av seg selv som mor og insisterer på følelsen av å bli trengt: «Alle måtene hun har sagt mamma på opp gjennom årene. Jeg slipper deg ikke før du skjønner at du trenger meg.» Noen lesere synes hun er ubehagelig selvopptatt. Som når hun blir over hos en perifer mann selv om Maiken ligger hjemme og er redd for å sove alene.
TM: Ja, der er hun på sitt mest selvopptatte. Hun er vel ikke en klassisk god mor, men Maiken har en veldig god far, så det går bra med henne.
HD: Det virker ikke som om Monikas mor er overbevist. I en scene betror Monika seg fortvilet til henne og sier at hun er redd for at hun ikke burde ha vært mor. «Jeg forestilte meg at mamma ville si: Å Monika! Det er mange måter å være mor på. Maiken er heldig som har deg som mor. Heldig. Det ønsket jeg hun hadde sagt. Men mamma så på meg med et ukjærlig alvor, og det hun sa, var korte, kalde, motstridende setninger: ‘Du må si fra om du trenger hjelp. Men du må prøve å takle det selv. Du må passe på. […] Det går nok bra, Monika. Du har en sterk datter.’»
TM: Monika har et veldig ambivalent forhold til moren, for hun vedkjenner seg ikke egentlig noen respekt for henne, verken som menneske eller mor, men likevel søker hun hele tiden den anerkjennelsen hun mener hun ikke bryr seg om.
HD: Jeg vil snakke litt mer om patos.
TM: Patos, ja. Jeg vil ha det nøkternt og usentimentalt. Men når jeg først har de premissene, forsøker jeg å presse og lure inn en dempet og undertrykt patos. Det jobber jeg mye med. Ofte kan jeg ha et avsnitt hvor det ligger en potensiell patos, som kan være viktig for meg, men så må jeg vente til jeg har skrevet meg fram til det punktet hvor jeg kan lime inn hele avsnittet, og så liksom tette igjen sprekkene, tvinge fram en sammenheng.
HD: Jan van Huysums Blomsterstykke. Det er en av mange referanser i boka. Det er kanskje den vakreste boka Monika har lest. Hvorfor det?
TM: Monikas forhold til faren er veldig uuttalt, jeg har ikke helt oversikt over hvor mye av det som kommer fram. Hun føler at hun hele tiden skuffer ham, og i Jan van Huysums Blomsterstykke er det en scene hvor Gamle Adrian mister hele familien i en brann – det er ekstremt romantisk – og så kjenner han igjen familien i disse blomstene. Han er ferdig med å gå gjennom alle, og så kommer han på at han har glemt datteren som han nesten har avvist, eller hva heter det, slått hånden av, fordi hun har feil kjæreste. Dette verket er forresten fullt av ånd! Det er et forsøk på å vise Monikas hang til patos, som hun ikke klarer å formidle. Men det er også det som bringer henne nærmest vennen Tollef, at de har noen felles referanser: denne og Ibsens Vildanden.
HD: Mot slutten av romanen kjenner Monika et øyeblikk «en spinkel lengsel» etter kjæresten. Hun snakket med søsteren og fikk en svak trang til å formidle denne lengselen, «men da skalv den i sin spinkelhet, og jeg måtte bare holde den for meg selv, verne om den til den ble sterkere, hvis den blir sterkere». Er det et gjennomgående trekk at menneskene savner og mistror en patos de ikke greier å formidle, at de frykter at den faller sammen straks man tar i den?
TM: Faller sammen, eller at andre ikke forstår den, at man er alene om den.
HD: At de ikke er verdige den patosen, eller at den ikke legitimeres av virkeligheten?
TM: Det tror jeg er et poeng. Sånn sett er det også … Madame Bovary leser virkelighetsfjerne kjærlighetsromaner. Det gjør ikke Monika, men …
HD: Hun jobber en stund med reklame, da.
TM: Ja, hun ville nok helst gjort noe større. Noe mer åndfullt, tross alt. Hun er nok veldig utilfreds i yrkeslivet sitt.
HD: Patos i det trivielle.
TM: Jeg tenker på det trivielle på to plan. Jeg skriver om mye som er trivielt i den forstand at det er å smøre på en brødskive eller bytte sengetøy. Så er det det trivielle i det klisjéfylte, det romantiske, det banale og pinlige. Det som tilsynelatende er av betydning, men som egentlig er trivielt. Jeg liker å trekke de store, klassiske følelsene ned i det trivielle.
HD: Bjørn Gabrielsen beskrev Bjørnstad og Knausgård som øl og vin, og deg som karsk. Hvorfor tror du en kritiker synes din litteratur smaker karsk?
TM: Jeg håper at jeg er lite sentimental. Jeg tror han mener at jeg er direkte, hardcore og ujålete. Samtidig vil jeg absolutt ha patos, jeg vil ha følelser, jeg vil gjøre inntrykk på leseren, men også på meg selv. Bjørn Gabrielsen ser den patosen også.
HD: Tilbake til dette med forakt og ømhet. Jeg synes denne romanen munner ut i en slags ømhet, tross alt det ulidelige.
TM: Det er jeg glad for!
HD: Det var jeg også glad for. Alt det Monika har gjort og ikke gjort opp gjennom årene, fører ikke nødvendigvis til forferdelige konsekvenser.
TM: Jeg liker konsekvensløsheten, den tror jeg er gjennomgående i alle romanene mine, at ting ikke får konsekvenser, at det ikke fins noe rimelig forhold mellom handling og straff eller belønning. Dette henger jo også sammen med at det ikke skal være mulig å utlese noen moral. Jeg tror jeg i denne boka hadde trang til noe forsonende, en lukket harmoni. Men samtidig la det være uklart hvor varig det er. Jeg liker å ha åpne slutter, men at det likevel er slik at man kan få inntrykk av en slags avklarthet og harmoni. Dette er så nærme en happy ending jeg kunne våge å gå, tror jeg.
HD: Hva er Monikas problem?
TM: Kanskje problemet med å formidle til de rundt seg, samtidig som hun har et altfor stort behov for å formidle til de rundt seg. Hvordan hun har det. At hun er ensom i livsfølelsen sin, og at det er det hun forsøker å bøte på. Hun burde ha skrevet en roman.
Samtale eller intervju med Trude Marstein | Vinduet.no
