Folk som avfinner seg med vilkårene

Rødby–Puttgarden er Helle Helles sjette bok, og den fjerde jeg oversetter. Jeg setter stor pris på bøkene hennes – varmen, humoren, klokheten – og for hver gang jeg leser dem, blir de rikere og bedre; tilsynelatende ubetydelige detaljer dukker opp og vrir og forsterker. Da jeg intervjuet henne, hadde jeg vært inni den siste romanen hennes lenge under oversettelsen, og ganske samtidig hadde jeg skrevet ferdig min egen roman. Sannsynligvis har jeg brukt Helles roman mye i den forbindelse.

– Hvordan oppstår teksten, hvordan får du den første ideen? Hvordan er prosessen med å komme i gang?

– Både med romaner og noveller har jeg alltid sluttbildet først. Jeg vet hvor det skal slutte, og hvor det skal etterlate leseren, og meg, og personene i teksten. Men i Rødby–Puttgarden forskjøv det seg litt underveis. Her begynte jeg med et bilde av en ung kvinne som gikk nedover veien og så ned på støvlene sine, som skulle være søsterens, og så skulle hun tenke: Jeg er jo ikke meg.

– Men da visste du ikke hva som skjedde fram til det punktet?

– Nei, jeg hadde en slutt. Og så visste jeg at den skulle begynne med at mange døde. Det var faktisk fem, men redaktøren min fjernet ett dødsfall. Men jeg kan se at det at jeg har hatt en tanke om en ung kvinnes oppløsning, samtidig som hun jo finner seg selv, det å skape seg selv og samtidig forsvinne, at det er det som har gjort at boken har blitt slik den ble hele veien. Den handler på mange måter om å miste så mye, være et sted hvor det er så lite, om å bli til ingenting, for å finne ut hvem man er.

– I begynnelsen er det tydelig at det fortelles i etterkant, boka har en snev av et nåtidsplan. Hvilken betydning har det for framstillingen av jegets bevissthet at jeget i utgangspunktet overskuer hele hendelsesforløpet? Sier ikke denne starten noe om Janes psyke etter romanens slutt?

– Jo, absolutt. Jeg jobbet veldig lenge med den første setningen: «På en uke døde fire, sånn var det her nede.» Jeg ville for det første introdusere døden som hverdagskost, og for det andre antyde at det snakkes fra en periferi, «her nede». Med en implisitt bevissthet om å befinne seg i den periferien. Samtidig skulle åpningen antyde en distanse mellom fortelleren og teksten. Romanen slutter også med en enkelt setning. Jane er et annet sted nå, i hvert fall i tid. Sikkert også i rom. (Hun bor sikkert i København og prøver å bli forfatter.)

– Kan du si noe om valg av tid og perspektiv? Hvilken rolle spiller valgene? I Forestilling om et ukomplisert liv med en mann skriver du i tredjeperson, men perspektivet ligger tett inntil hovedpersonen, så forskjellene er egentlig små. Og når du skriver i førsteperson i Rødby–Puttgarden, går du utover jegpersonens perspektiv mens hun ennå forteller, og vi får vite mye som Jane strengt tatt ikke kan vite.

– Det betyr jo ufattelig mye hvilken tid man velger å skrive i. Jeg har rett og slett ikke vært moden til å skrive en historie i førsteperson fortid før nå. Min forrige var også i fortid, men det var tredjeperson. Fortid kunne jeg ikke i den første romanen, for fortid krever et annet overblikk, ikke sant? Fordi slutten implisitt finnes fra begynnelsen. Og det endrer alt.

– Hvordan er arbeidssituasjonen din, når og hvor og hvordan skriver du?

– Det er forskjell på om det er roman eller novelle. Novellene må skrives i ett strekk. Med en roman er det viktig å skrive daglig. Vende tilbake snart. Det minner litt om leseprosessen. Jeg må nå til et rom hvor det er så spennende for meg selv at det minner om hvordan jeg leser en bok. Jeg må skrive hver dag for å få det til å leve. Ellers stopper det opp.

– Skriver du lineært eller på kryss og tvers?

– Lineært. Med alle, men ikke helt med Rødby–Puttgarden, her har jeg redigert så mye underveis, skrevet gjennom flere ganger. Av og til flytter jeg et avsnitt, men oftest flytter jeg det tilbake igjen. Jeg kan føye til småting etter hvert, her og der, men stort sett skriver jeg lineært. På kryss og tvers ville ikke fungert for meg. Man kan ikke det med min metode. For hvis jeg går inn og endrer noe her, så går noe i stykker der oppe. Den ene betydningen skaper den neste. Så jeg kan ikke engang ta ut en setning uten at det går i stykker. Den ene setningen gir den neste.

– Men hvis det stopper opp?

– Da må jeg komme meg gjennom. Jeg bruker Hemingway-metoden: Man må ikke slutte å skrive uten at man vet hvordan det vil gå dagen etter.

– Tar du ikke notater engang, til det framover?

– Ingen notater. Jeg kan ikke fordra notater. Hver gang jeg skriver notater, blir det ikke noe av. Jeg har kun skrevet det jeg har utgitt. Jeg har ingenting i skrivebordsskuffen.

– Når du skriver, har du det bra, morsomt? Liker du det?

– Om jeg liker det? Nei, jeg hater det. Liker du det?

– Ja.

– Det er en ordentlig forfatter.

– Er det ikke omvendt?

– Jeg liker det når det fungerer, når jeg plutselig oppdager at tiden har gått, og jeg vet ikke hvor den har gått. Og så liker jeg å vende tilbake og lese noe godt jeg har skrevet. Men jeg liker ikke å sette meg foran pc-en og gå i gang. Det er et helvete for meg. Det er ingen lyst. Overhodet ikke ...

– Så rart. Jeg fryder meg når jeg leser bøkene dine. Jeg ville frydet meg hvis jeg hadde skrevet de situasjonene selv ...

– Jeg liker det når jeg kommer til det punktet hvor jeg er helt ærlig. Det er mange lag man må skrelle av seg selv før man går i gang med å skrive, for hvis man setter seg ned med forestillingen om hvordan en ordentlig bok skal være, hvordan en forfatter skal skrive, da går det galt. Man er nødt til å være helt naken, helt ærlig. Og når jeg først har kommet til det punktet, liker jeg å skrive, men det er jo fremdeles angstfremkallende, å nå dit, å være så naken.

– Men da er det også lystbetont?

– Sjelden. Det er det. Men jeg er opptatt av det. Og jeg gjør det jo. Men jeg vil alltid heller gjøre noe annet. Gå en tur, vaske klær. Alltid gjøre noe annet.

– Men når du er ferdig, da? Hvordan er det å gi ut boka?

– Det er en befrielse. Men jeg må likevel si at det har vært litt annerledes for meg med Rødby–Puttgarden enn ellers. Jeg har alltid vært ganske uforstående når jeg har hørt forfattere si at de blir nedtrykte av å være ferdig med en bok. Som om de mistet noe. Men jeg har hatt det litt sånn selv denne gangen. Det har mye å gjøre med tittelen. Det var ikke den tittelen jeg skrev under. Jeg trodde den skulle hete Danmark–Tyskland, men forlaget syntes det lød som en fotballkamp. Etter mye om og men sa redaktøren min: «Hvorfor kaller du den ikke bare Rødby–Puttgarden, det er jo det du mener.» Og han hadde helt rett. Rødby–Puttgarden, det er jo meg, sånn var barndommen min, sånn er bøkene mine. Fram og tilbake, bort–hjem–bort–hjem–bort–hjem, kommer likevel ingen vei. Men hvis jeg hadde visst at boka skulle hete det, ville jeg kanskje ha skrevet den lengre. I hvert fall har det vært litt vanskelig å erkjenne at jeg nå er ferdig med den delen av «grunnstoffet» mitt. Jeg har sagt hvor jeg kommer fra og brukt det så direkte. Ikke at romanen er min egen historie, men den legger seg tett opp til den.

– På hvilken måte bruker du deg selv?

– Jeg har sitert Siri Hustvedt flere ganger i forbindelse med denne boka: «Writing fiction is to remember what never happened.» Det er den prosessen det er for meg, det kjennes som å sette seg ned og beskrive noe som bare ikke har skjedd. Men det er det samme stedet man skal i hjernen, tror jeg. Det føles på samme måten som om jeg prøver å huske. Det er knyttet til bilder, steder, personer.

– Slik er det jo også å lese deg. Gjenkjennelse uansett.

– I de første bøkene nektet jeg for at de handlet om meg selv. Jeg fjernet det jeg skrev, fra meg selv, nektet for at det hadde noe med meg å gjøre. Jeg har blitt bløtere når det gjelder å si hva bøkene handler om, at jeg i høy grad identifiserer meg med mine romanpersoner, og det betyr jo at mine erfaringer og så videre ligger i de personene. Men kan man skrive på noen annen måte? I Forestilling om et ukomplisert liv med en mann rykket jeg tettere på mitt eget liv. Ikke fordi jeg har mistet mannen min og han var romanforfatter og lå og var død, men fordi jeg brukte den jobben på sykehuset; den gangen jeg gikk på forfatterskolen, vasket jeg på et sykehus fire dager i uka, og gikk på forfatterskolen to dager i uka. Jeg kom faktisk tett på meg selv og min egen splittelse i det.

– Men ... du har mistet mannen din ... jeg visste ikke ...

– Jeg har ikke mistet noen mann.

– Jeg trodde ... Du sa, åh.

– Nei, for helvete.

– Jeg trodde du sa det i en bisetning!

– Nei, nei, jeg har ikke mistet noen. Nei, det ville jeg aldri gjort, så tett ville jeg aldri gå. Men det er en større og større tendens i dansk litteratur til å bruke seg selv på en annen måte, bruke av hovedstolen.

– Hovedstolen?

– Hovedstolen. Det er den kontoen du har hvor ditt grunnleggende stoff er. Ditt eget liv, din egen barndom. Per Højholt sier: «Man skal aldri bruke av hovedstolen.»

– Men for hovedpersonene dine spiller tap en stor rolle. Alle hovedpersonene dine mister eller har mistet noen som står dem nær. Er tapene nødvendige?

– I Rødby–Puttgarden ville jeg etablere tidlig at døden er en hverdagsting. Den er noe som er der nede, et vilkår de forholder seg til.

– Tapet av moren er jo i stor grad boka.

– Ja. Det er jo tapet av moren som gjør at de lever som de gjør. Jane vet ikke hvordan hun skal takle livet, hun skjelver, hun vil hjem, hun slutter med studiene, hun har jo noen angstanfall. Hun har ikke kontakt med sin egen sorg. Tapet knytter dem sammen, de to søstrene, det at de har mistet moren, men det skiller dem også, fordi de ikke har samme språk, ikke kan snakke om det.

– Personene dine ser ut til å ha et ambivalent forhold til det sosiale, nære forbindelser, særlig familie. De vil opprette og inngå i trygge, konvensjonelle relasjoner og situasjoner, men det er samtidig noe som byr dem imot, noe de ikke klarer ved det, noe angstaktig. Det er mye trist og vondt og traurig i bøkene dine, både i det store, og på det mer trivielle planet.

– Det er ikke interessant stoff for meg å skrive om de lyse situasjonene, det bare er ikke interessant. Men det er ikke fordi alt er svart. Det viktigste kapittelet for hele mitt forfatterskap, tror jeg, er i Rødby–Puttgarden der morens sykkel punkterer. Og alt er så fint, det er en så lykkelig dag for moren, og så kommer hun hjem til døtrene, og så sier de: «Hva er i veien? Du ser helt merkelig ut.» Det er det lyseste jeg har skrevet. Men så må jeg punktere det. Det er ikke noe mer i det. Jeg er nødt til å punktere det. For det er interessant når det smertefulle kommer, når hun må erkjenne at lykken er så kort. Det har ikke skjedd noe som helst.

– Det er ofte så trist og vondt at det vipper over i noe nesten komisk. I hvert fall opplever jeg at mye av humoren ligger i dette miserable. Alt er pinlig, uverdig, trist, verden er full av kjøpesenterkafeer og ferjer og byggeplasser, ingen forstår hverandre, ingen klarer å snakke sammen, og alt går galt: Når søstrene for en gangs skyld skal på restaurant, er restauranten stengt ...

– Ja, alt går galt, restauranten er stengt, syklene velter. Ingenting lykkes. Og hvorfor gjør det ikke det? Det skal bare ikke lykkes.

– Jeg elsker humoren i bøkene dine. Humoren er alltid en del av tekstens mening, alltid kombinert med noe trist, med tomhet, eller det pinlige. Den oppstår sammen med det triste, tomme og pinlige. Som yogalæreren som har gitt Susanne en brosjyre på kontoret sitt, som kommer bort og sier: «Var det den riktige jeg ga deg, nå da?» og begynner å kysse henne. Og Anne som husker det som at moren, som ikke trivdes i byen, aldri tok av seg kåpa hjemme. Og Susannes tanke om forholdet til Kim, som ikke sier noen ting om forholdet, men likevel gjør det: «Paraply og murstein, det er oss i et nøtteskall.» Anders som blir sendt av Anne for å hjelpe Kim med barnevogna, og etterpå kommer Kim med barnevogna, Anders etter. Den slags humor. Jeg syns den er nydelig.

– Det er deilig å høre. Og det er jo en veldig viktig drivkraft underveis, det å sette opp ting på den måten at noe morsomt flytter inn.

– Jobber du bevisst med å skape humor i bøkene? Kan du si noe mer om hva det er som gjør at humoren oppstår?

– Kanskje har det noe å gjøre med blikket som ser. Både mitt blikk, når jeg skriver, men i enda større grad blikket i teksten. Janes blikk, for eksempel. Selvironien blir en overlevelsesstrategi, ikke fordi bøkene mine er desidert ironiske, det er ikke sånn. Men alt det fryktelig tragiske blir jo rett og slett lettere å leve med på den måten, det er ganske banalt. Jane går rundt og føler seg som en tom silo på et jorde, for eksempel, men da hun sier det til søsteren, sier søsteren: «Har du lagt på deg igjen, da? Da får vi spise råkost igjen en stund.» Så Janes forsøk på å sette ord på følelsen av tomhet og ensomhet punkteres av søsteren fordi hun ikke forstår metaforen. Og dermed får Jane et problem til, for hun blir ikke forstått! Det er jo ganske trist. Men også morsomt, og til å holde ut, fordi søsteren i samme setning får gitt uttrykk for en stor kjærlighet, noe selvfølgelig i forholdet deres, de er nærmest en og samme person – hvis den ene har lagt på seg, må begge spise råkost!

– Humoren er knyttet til det virkelige, til gjenkjennelsen, den er ikke av slapstick-typen. Veldig lite skjer i bøkene dine, men likevel blir det ikke stillestående. Jeg tror det har å gjøre med denne virkelighetseffekten.

– Hva det er som gjør det virkelig, hvis det gjør det, og det vil jeg gjerne at det skal, det tror jeg skyldes metoden jeg bruker. Jeg kunne jo valgt å skrive noe om hvordan det føles for Jane når hun blir misforstått av søsteren, men det ville jeg aldri gjort. Jeg er ikke interessert i å skrive om det indre nivået på den måten, og jeg tror tekstene blir mer troverdige – mindre konstruerte – uten. Jeg prøver kanskje å skrive personene fram slik vi møter hverandre i virkeligheten, selv om det høres litt pompøst ut. Men i virkeligheten må vi jo hele tiden forholde oss til det ytre nivået, hva de andre sier og gjør. Tolke hverandre.

– Men man vet jo mye mer om dem enn man noen gang får vite om noe menneske i virkeligheten, inkludert en selv. Å få et menneskes perspektiv er jo noe helt annet enn å møte mennesket i virkeligheten. Jeg opplever virkeligheten sterkere gjennom bøkene dine enn i virkeligheten ... Jeg blir så sjelden interessert i personene dine, jeg forholder meg til dem i voldsom grad, men uten å egentlig gjøre meg opp noen mening om dem. Jeg opplever dem. Hva er det som gjør det? Det er ikke å leve seg inn i som da jeg var liten. Det er noe annet, veldig sterkt.

– Det er jeg glad for å høre. Jeg skriver jo dypest sett i oppriktig interesse for hvordan mennesker er. Det eneste jeg kan, det som er min interesse, er å lure på andre, iaktta og observere og registrere. Hvorfor gjør folk det de gjør? Det er mange som sier: «Hvordan klarer du å gjøre det interessant når de er så alminnelige?»

– Ja, alminnelige, men så flertydige, mangespektrede i sin alminnelighet. Du verken latterliggjør dem eller viser dem for stor respekt. Jeg er forundret over at jeg får sånn respekt og interesse for dem, og ømhet, selv om jeg ikke vet om jeg ville likt dem hvis jeg traff dem i virkeligheten. Hvordan er ditt forhold til personene?

– Jeg kunne aldri hatt usympatiske personer. De ville ikke interessere meg. Jeg har ikke det ytre blikket, jeg har et indre blikk; jeg har egentlig stor plass til personene, så hvis man opplever det at noe er pinlig, men at man likevel kan forstå det, så må det skyldes det. Det er vel også et grep jeg trenger som forfatter for å kunne leve med egen pinlighet.

– Jeg syns alle personene dine er usympatiske, tafatte, smålige, men alltid også noe annet. Du bringer stadig nye ting inn i bevissthetene og situasjonene, vrir teksten og inntrykkene man får, stadig unna det man forventer.

– Jeg kunne ikke hatt noen personer jeg ikke forsto. Jeg kan forstå beveggrunnene selv om jeg ikke liker det de gjør. Jeg lytter til hvordan de er og ikke er, prøver å ikke gjøre dem entydige, la dem ha noen nyanser så de minner om mennesker.

– Flere av personene vil at noe skal skje, men denne trangen til at noe skal skje, er ofte kombinert med en lammende tiltaksløshet. På en veldig sløv måte prøver de å komme ut av sløvheten. Hva er det med denne tiltaksløsheten, tafattheten?

– Alle kvinnene mine er veldig gode til å lengte, men de gjør ikke noe med det, de fører det ikke ut i livet, de er lammet. Og det er bra, for hadde de klart det, ville jeg ikke hatt noe å skrive om. Jeg vokste opp med at alle andre dro ut i verden. Og vi var her. Kanskje det er det som har produsert de resignerende kvinnene. Det interesserer meg. Det er en dynamikk og en energi i teksten i det at menneskene ikke gjør det som leseren og forfatteren ser er det beste for dem. Og leseren speiles, for man gjør jo ikke det. Man sitter jo der. Den trivialiteten fins overalt, ikke bare i Rødby. Livet er sånn, man gjør sånn og sånn. Og så skal man gjøre det samme i morgen. Hva kan man stille opp? Ingenting. Det er bare å lene seg tilbake. Det er en befrielse at det er sånn. Det er en befrielse å skrive om at folk avfinner seg med vilkårene.

– Det er en befrielse å lese om det.