Flaggskipet

Det ligger nær for det moderne mennesket å tenke at alt var så mye bedre før. Jeg gjør det selv, altfor ofte. Jeg kan ta meg i å lengte etter en tid hvor samfunnet var tettere og tempoet langsommere, hvor man hadde tid til refleksjon, tid til å fordype seg, og rom for sanselighet, en annen nærhet til tingene: en tid hvor du måtte rusle ut i verden for å få tak i avisa, bla deg gjennom sidene for å bli oppdatert på nyhetsbildet, kjenne lukten av papiret, få trykksverte på hendene.

Omtrent slik ser jeg den for meg, denne sagnomsuste fortid, ikke så eksakt tidfestet, ikke så detaljert tegnet, annet enn akkurat dette med papiravisa. Nostalgi? Opplagt. Uvitenhet? Kanskje. Bakstreversk? Huff, ja, sikkert litt. Hva er det nå egentlig som gjør at jeg forbinder papiravisa med en annen måte å erfare på? Jeg tar jo i hvert fall delvis feil.

Den engelske lyrikeren William Wordsworth innleder Lyrical Ballads med et hjertesukk som klinger overraskende kjent. I forordet til boka, som ble utgitt i 1800, altså ved den moderne tids begynnelse, bekymrer han seg over forfallet i kulturen. Folk trekker i stadig større grad mot byene, skriver han, og i byen lever man dypest sett ensformige liv. Slik vokser begjæret etter «ekstraordinære hendelser» fram. Såkalte nyheter. Resultat: Vi blir bombardert av inntrykk. Bare kunsten, fastslår Wordsworth, kan motvirke de tilstandene som ellers følger med den moderne tid: uro, atspredthet, sløving av sansene.

Man hadde altså et og annet å klage over i gamle dager også, og klagene likner påfallende mye på våre. Det er kanskje verdt å huske i møte med en avis som Dagbladet, som det skal dreie seg om her, og som jo alltid har vært bedre før.

Nå ville vel Wordsworth tenkt sitt om det å åpne det litterære rom for journalistikken, men Dagbladet har historisk sett rykte på seg for å være litteraturavisa fremfor noen, og siden Wordsworths tid er dessuten journalistikken for lengst etablert som egen litterær sjanger. Selv har jeg også stor sympati for ideen om blandingsavisa – tabloid og kulturelt stoff side om side – som Dagbladet har representert.

Men mye tyder på at tiden for blandingsaviser er forbi. Det ser ut som om det er langt mellom de redaktørene som klarer å holde hodet kaldt, og ikke bare tenke på antall klikk. Om Dagbladet er en avis man har elsket å kjefte på, er det også en avis som de siste par tiårene har hatt reelle problemer med å leve opp til sitt rykte som kulturavis. Søker du på biblioteket etter litteratur om Dagbladet, popper den ene studien mørkere enn den andre opp: Sex, drap og dårlig ledelse: hvordan Dagbladet mistet troverdighet, penger og lesere; Dagblad-portrettenes utvikling siden 1980-tallet – mindre kritiske, mer intime?; Voldtekten som ble sexskandale: språklig seksualisering i Dagbladet; Nedbemanning og survivor syndrome: en casestudie av Dagbladet. Salgstallene går ned, mens antall sluttpakker går opp, og kulturelt interesserte lesere søker seg til ukeaviser som Morgenbladet og Dag og Tid eller nisjeaviser som Klassekampen.

En god del er med andre ord sagt om hva Dagbladet har gjort galt de siste tiårene. Da jeg inviterte Sissel Benneche Osvold og Fredrik Wandrup til en samtale om Dagbladet, var jeg først og fremst interessert i hva avisa har gjort riktig opp gjennom. Hva er greia med Dagbladet? Hvorfor bryr folk seg om alt de gjør feil? Hvorfor har man forventninger til avisa? Og hva kan Dagbladets utvikling fortelle oss om endringer ellers i mediebildet?

Det første de to kommer inn på, etter at gjensynsgleden har lagt seg, er like fullt pensjon og oppsigelser. De rister litt på hodet, vil ikke egentlig fortape seg i temaet. Jeg ser for meg de lange og triste hallene nede på Havnelageret, hvor Dagbladet nå holder til, og er selv i ferd med å fortape meg i disse tankene når Benneche Osvold brått bryter inn i tristessen, snur seg mot meg og sier engasjert:

– Vær klar over at vi nå sitter og snakker om det som var det store flaggskipet for norsk venstreside. Ikke for AKP, da, som ville ha en totalitær revolusjon, men for den fungerende venstresida. La oss begynne der.

En kampkultur

Ja, la oss begynne der.

Eller la meg aller først, mens jeg ennå har styringen på denne samtalen, skyte inn noen linjer om hvor de to snakker fra: Da Sissel Benneche Osvold gikk av med pensjon i 2007, hadde hun jobbet i Dagbladet i 34 år. Hun startet som redaktør for Barnesidene og endte opp i lederavdelingen. På 1990- og 2000-tallet var hun blant landets mest leste kommentatorer. Et utvalg tekster er samlet i boka Siste stikk. Fredrik Wandrup jobber fortsatt i avisa, men slutter i fast stilling neste år. Etter 40 år på post skal han igjen være frilanser for Dagbladet. I dag er han nærmest for en institusjon å regne i avisa, men han startet som det han selv beskriver som «det laveste du kunne være», på diktafonen. Han har for det meste skrevet på kultursidene, og han har utgitt bøker, blant annet om Olaf Bull og Jens Bjørneboe.

Wandrup og Benneche Osvold kom altså inn i Dagbladet på ulike måter, men 60- og 70-tallet ser ut til å være avgjørende for begges forståelse av avisa. Jeg spør derfor hva det var ved denne tiden som gjorde at Dagbladet var så viktig. Wandrup forteller:

– Det sterkeste symbolet på Dagbladets makt den gangen var at uten Dagbladet hadde Norge havnet i EF. Jeg tror ingen historikere vil imøtegå den påstanden. Avisa hadde et kjempekjør mot EF før folkeavstemningen i 1972. Dagbladet var nei-avisa. Alle andre var for. Vi trykte svære satiretegninger av Hans Normann Dahl flere ganger i uka. Da hadde Dagbladet virkelig makt. Det lå jo helt på vippen.

– Du har vel sett bilde av pila? spør Benneche Osvold meg.

– Ja, det bildet er jo nærmest ikonisk. Men hvor sto Dagbladet partipolitisk?

– Dagbladet var en Venstre-avis, men det ble mindre og mindre merkbart, sier Wandrup. Jeg jobbet på det som het diktafonen på den tiden, og jeg merket Venstre-tilhørigheten at folk fra Venstre-lag i Nedre Slidre ringte direkte inn med møtereferat som jeg måtte skrive ut. Det er rart å tenke på at Dagbladet lenge trykte alt det Venstre bestemte seg for, selv i små lokallag i Akershus og Buskerud. Avisa var partitro på en merkelig måte. Selv forbandt jeg egentlig ingen i Dagbladet med Venstre.

– Jo, hele lederavdelingen besto av gamle Venstre-folk, opplyser Benneche Osvold. Politisk avdeling het det den gang. Arne Finborud var tidligere leder i Unge Venstre. Moren min representerte Venstre i bystyret i Stavanger.

For de som ikke kjenner Dagbladets historie ut og inn, kan jeg på min side opplyse om at hun her sikter til Gerd Benneche, som allerede i sin levetid hadde en legendarisk status som journalist, men det skal vi tidsnok komme tilbake til. Her lar jeg samtalen mellom de to gå sin gang:

– Men du merket ikke så mye til det til daglig?

– Nei, til slutt drev de jo ikke Venstre-politikk, men opposisjonspolitikk mot Venstre. De var så perfide av og til at Venstres representanter på Stortinget kunne sitte og dunke hodet i bordet over Dagbladet. Dagbladet var ingen lakei.

– Avisa ble jo også mer og mer forbundet med SV. Det har alltid vært fløyer i Dagbladet, og mange i avisa har vært bekymret for det SV-stempelet avisa pådro seg.

– Jo, men vi hadde de «riktige» standpunktene i det politiske Norge på den tiden. Du kunne ikke gå på Blindern med VG under armen. Det var Dagbladet som gjaldt. Noen av oss kvinnene som jobbet der, var med på å gjøre Dagbladet til en moderne avis i betydningen en feministisk avis. Vi raserte røversiden med bilder av nakne damer og sånn.

– De var ikke så veldig nakne, da.

Wandrup ler.

– Det var lille Susanna i badet og sånn, sier Benneche Osvold overbærende.

– Ja, eller vakre Audrey på stranda i Sydney. Det var lettkultursidene den gang.

– Som Rampelys, omtrent.

– Eller sånn som alle sidene er i dag, sier Wandrup.

Og ler igjen.

– For meg, understreker Benneche Osvold og blir alvorlig, kan nesten ikke feministkampen tenkes uten Dagbladet. Danskenes Inge og Sten skrev om seksualitet flere ganger i uka, og det var mye mer frimodig enn det vi leser om i dag. Dagbladet var med på å åpne opp og alminneliggjøre seksualitet. Sånn sett lå Dagbladet foran, og dét i en tid hvor man ellers i samfunnet bygget institusjoner på nytt.

For en utenforstående som meg ser Dagbladet på denne tiden ut som en radikal avis. Det var riktignok en tid hvor merkelapper som radikal og konservativ ga større mening enn de gjør i dag, hvor det politiske landskapet er mer sammensatt, og hvor også de mest forstokkede bevegelser gjør krav på å bli kalt radikale (tenk bare på New Age-bevegelsen). Men avisa var radikal i ordets rette forstand: Den hadde ambisjoner om å gå til roten av de sakene den tok opp, og den hadde fortsatt et spenningsfullt forhold til sine egne røtter. Til å være en avis som gjorde et så stort poeng av å avvise tradisjonen som autoritet, var den påfallende opptatt av å pleie den kulturradikale tradisjonen den var blitt kjent for.

– Hvordan fikk Dagbladet ord på seg for å være kulturavis?

– Det bygget seg vel opp på 1920- og 30-tallet, forteller Wandrup. Eller nei, det skjedde kanskje allerede på 1880- og 90-tallet. Da skrev jo alle de store forfatterne i Dagbladet. Bjørnson. Garborg. Hamsun. Kielland. Skram. Så fikk man etter hvert noen tradisjoner som krevde litterær teft. Portrettet, for eksempel. Ved siden av petit-sjangeren var portrettet det viktigste å mestre. Før var portrettene faktisk portretter, ikke intervjuer, og de var jævlig infame, helt på grensen til det injurierende. Axel Kielland var blant journalistene. Gunnar Larsen. Paul Gjesdahl. Arne Skouen. Johan Borgen var jo også journalist før han ble forfatter.

Benneche Osvold tar ordet, hun har en bestemt tekst i tankene (som Jan Erik Vold, selv sønn av en Dagbladet-legende, Ragnar Vold, for øvrig hentet fram fra glemselen for et større publikum med Gyldendals julebok 2009):

– Jeg husker så godt en tekst Gunnar Larsen skrev. Det er sent i mars, og han går på ski med kjæresten sin i Nordmarka, han har kone, så det er altså en annen kvinne han går med, og de går på treski gjennom råtten snø, og når du leser den teksten, kan du nesten kjenne hvordan vårsola lukter. Kjenne hvordan det er å gå på klisterføre gjennom skogen. Ja, det må vi si.

Hun avbryter seg selv og tar en kort pause, slik hun i denne samtalen ofte gjør etter at hun har lagt vekt på et ord. Så fortsetter hun:

– I våre dager er adelsmerket analysen. I gamle dager var adelsmerket den skildringen som gjorde at du bare … ja, du forstår?

Wandrup kommer meg i forkjøpet:

– Det der er helt riktig. Dette var også Axel Kiellands forse. Jeg har lest mye av det han skrev etter krigen, fra India og andre steder, og det er skrevet med en så stor glød. Han kunne skrive minst like godt som skjønnlitterære forfattere. Jeg tror det bidro til å skape litt av det imaget Dagbladet har hatt som en litterær avis. Axel Kielland var mest kjent som rettsreporter, han satt i Tinghuset og refererte saker, budene løp i skytteltrafikk til setteriet, og referatene ble lest av alle. Når han hadde vært på jobb en hel dag, gikk han av og til på Theatercaféen, og når han kom inn der, reiste folk seg og klappet. Snakk om en annen tid.

Han ler.

– Det var fordi han skrev godt, rett og slett.

– Og fordi det var et mindre samfunn, legger Benneche Osvold til, et tettere samfunn.

– Absolutt. Journalister som Axel Kielland, Johan Borgen og Gunnar Larsen dannet skole, et ideal for reportasje. Det å skildre var et mål i seg selv. De som ble ansatt i Dagbladet etter krigen, fortsatte denne tradisjonen fordi de hadde disse menneskene som forbilder. Det var Reidar Antonsen, Arne Hestenes, Markus Markusson, Nils Werenskiold, Jørgen Juve, det var Hammarlund, det var Thor Ellingsen.

– Det var også Pauline Hall og Caro Olden, sier Benneche Osvold. Og Aud Thagaard og Love Yngve Anderson.

Jeg spør henne om hun var like opptatt av skildringen som skribent som hun har vært som leser.

– Ja, jeg ble jo ofte sendt ut hvis noe stort skjedde, da Gro skulle gå av, for eksempel, ikke for å si hva dette kom til å bety for deg, hva du skulle tenke om dette, men for å beskrive virkningen. Jeg for av gårde med blokk, hørte Gudmund Hernes si at du skulle vært her da hun sa det, man så bare noen runde munner som sorte hull nedover, og så noterte jeg dét, og så fikk jeg en annen reaksjon, og en tredje, og så satte jeg det sammen til mitt eget. Det var det høytidelige behandlet på en uhøytidelig måte. Etter hvert skrev stadig flere på samme måten. Alle skulle rapportere litt skeivt. Og jeg måtte se meg om etter andre vinkler å nærme meg ting fra.

Hun himler litt med øynene.

– Du skal helst være god til å skrive. Men først må du se.

Skal jeg være tro mot samtalen slik den foregikk, får jeg nesten opplyse om at de som leser dette intervjuet, blir snytt for en hel haug med anekdoter. Avishuset Dagbladet bød nemlig også på litt av et persongalleri. Det var for eksempel Jørgen Juve, den tidligere fotballspilleren som fortsatt står som storscorer på landslaget. Han gikk i brun tweed og med Herald Tribune under armen, han hadde et underfundig smil (Wandrup kan ikke huske at han noen gang sa noe høyt). Det var Jon-Hjalmar Smith, som var opphavet til formuleringen «Oslo, vår vanstyrte hovedstad», og som ellers stadig lirte av seg perfide replikker («den angivelige professor», «den påståtte dosent»). Og så var det søster Bjørg, som jobbet på husets legekontor – de hadde sitt eget, ja – og som var «alles skulder». Og så var det sjåførene Torvald og Bærten. Og så var det Kristin Kirkemo som, noen år fram i tid, jobbet som internbud i redaksjonen. Hun var visst nok også medlem av skytterlaget i Dagbladet.

Ikke rart Benneche Osvold kan si:

– Å, for en tid. Det er mitt fortegn på det. Vi var heldige som kom inn i en avis hvor økonomien var god. Det var så mye som la seg til rette for oss. Vi var i det hele tatt en heldig generasjon. De av oss som brukte sjansen, hadde en fantastisk tid. Det var så mye moro. Og så mye trist. Alt var jo så viktig.

Kort pause.

– For meg var det også dette at vi ble så vant til å håndtere konflikter.

– Ja, det har alltid vært konflikter i Dagbladet, bifaller Wandrup: mellom ledelsen og de ansatte og mellom ulike fraksjoner blant de ansatte, for eksempel mellom en tabloid og en kulturell fraksjon. Den fabelaktige Arve Solstad -- min evige sjefredaktør -- var høvding de første femten årene av min tid, og han forsøkte å se om det gikk an å bruke Machiavellis teorier på redaksjonen. Han skydde ikke akkurat intrigespill.

– Det betydde også at han inviterte til samtaler hvor vi ikke skjønte et ord av hva han sa, skyter Benneche Osvold inn. Det var så innforstått at det bare var han selv som hadde oversikt over hva han snakket om. Den som skulle overleve i Dagbladet, måtte tåle konflikter. Altså, harmoni?

Hun ser på meg og fortsetter ufortrødent:

– Hva? Da er du kommet på feil klode. Det er ikke det vi driver med her. Å jobbe i Dagbladet var å være fly forbanna på den andre fraksjonen, det var å samles i bånn og bli der. Jeg sitter i et styre nå, og det tok lang tid før jeg skjønte hva som var greia. Det er ingen som sier fra her, tenkte jeg. Alle sier bare: ja, nei, vi må diskutere oss fram til enighet. Forsøk på fraksjonering, som jo var Dagbladet-stilen, slo ikke helt an.

– De har ikke tatt etter deg?

– Overhodet ikke. Men de lo godt da jeg holdt en tale en gang og fortalte at jeg som kommer fra en kampkultur, nå hadde skjønt at her gir og tar man litt. Dialog, vet De. Her forleden så jeg et intervju med Per Kleppe på NRK. Han snakket om det å forhandle og sa noe om at hvis man ikke lar seg rikke, kommer man heller ikke et stykke videre. Og det er jo sant. Men det lærte ikke jeg før i forgårs, altså.

Det begynner nå

Men hvorfor Dagbladet? Hva var det som i utgangspunktet gjorde at det var her de vil jobbe, og ingen andre steder? Vi må litt lenger tilbake igjen enn i forgårs.

– Jeg ville bli journalist fra jeg hoppet ut av vogga, sier Wandrup. Vi hadde alltid Dagbladet hjemme. Og så bodde Hammarlund i fjerde etasje i oppgangen. Jeg var modell for alt fra frekke småunger til oppløpne studenttyper. Ellers så jeg nok tidlig at Dagbladet var en avis det gikk an å utfolde seg språklig i. Jeg var inspirert av den amerikanske nyjournalistikken, og jeg prøvde å omsette den til Dagblad-format, se om det gikk an å bruke triksene fra Rolling Stone på kortere tekster. På den tiden var det jo også et skarpt skille mellom finkultur og populærkultur, og etter hvert ble dette en stor del av mitt prosjekt: å skrive seriøst om populærkultur. Film, tegneserier, krim, rock 'n roll. Elvis. Bob Dylan. Iggy Pop. David Bowie. Eller Robert Johnson og Hank Williams. Jeg ville være et foranskutt lyn for mine lesere. Det forsøker jeg fortsatt å være. Da jeg begynte, var kultursidene ellers nokså sobre når det gjelder hva de dekket. Det gikk i litteratur, teater, ballett, bildende kunst.

– Du sa at du begynte på diktafonen?

– Ja, eller jeg begynte strengt tatt i VG. Mens jeg studerte, leste jeg korrektur og tegnet layout der. Og deretter kom jeg inn i Dagbladet gjennom en kamerat, og havnet altså på diktafonen. Husk at vi satt i en redaksjon hvor alle hadde skrivemaskiner, det var ikke rettetaster, så alt måtte være riktig med en gang. Alle som var en meter utenfor redaksjonslokalet, måtte ringe inn. Det fantes jo bare fasttelefon på den tiden, så når folk var ute og reiste, fikk de gjerne tak i telefon på de merkeligste steder. Vi hadde korrespondenter i Bonn og London, og så hadde vi en danske i Jerusalem som vi delte med en dansk avis, og en svenske i Athen, og så hadde vi folk på omtrent hvert nes innenlands, og alle disse ringte inn stoffet sitt til diktafonen i Dagbladet. Pluss alle Venstre-lagene.

– Hvordan fungerte denne diktafonen?

– Selve diktafonen var en maskin med et plastikkbånd som gikk rundt og rundt og rundt, og så var det med en stift som gikk ned på båndet og risset inn lyden. Jeg satt med høretelefon og skrivemaskin og en pedal og kjørte stiften fram og tilbake. Thomas Edison-metoden. Av og til var det umulig å høre hva de sa. Navn måtte staves. Johan Borgen kunne ringe inn en anmeldelse. Arne Hestenes kunne være i Cannes. Han skrev utrolig lange artikler og var ikke interessert i å stave, han mente vi burde kunne navnene fra før. Det var en del polske og japanske regissører og så videre. Jeg husker en gang han ropte til meg: «Chaplin! Du må vel ha stavet det også, du!»

Det virker som han fortsatt synes det er like komisk.

– Jeg skrev opptil 60–70 halvflak på en kveldsvakt, det er 30–40 A4-sider, det. Du kan si jeg fikk god trening i å skrive fort på maskin.

– Ikke bare det, kommenterer Benneche Osvold. Du fikk også det journalistiske språket inn i fingrene. Du har jo sittet og skrevet ned hvordan flere av de dyktigste skribentene i Dagbladet formulerte seg, hvordan de bygget opp en story.

– Ja, det har jeg ikke tenkt på, men det er sant.

– Når begynte du å skrive selv?

– Den første teksten jeg fikk på trykk, var et bidrag til en sommerserie om favorittretter. Jeg skrev en tekst om Fredriks pudding, en makaronirett som jeg hadde stor suksess med på nachspiel på den tiden. Men det var vel sommeren 1976 at jeg for alvor begynte å skrive, jeg hadde fått et vikariat og startet på nyhetsvakt. Marerittene strømmet på. Jeg drømte at jeg satt alene i redaksjonen, og så skjedde det en katastrofe. Redaksjonssjefen pekte på meg: Du må dra! Det var ikke så langt unna virkeligheten. Jeg ble kastet rett uti det. Første dag på utenriks ble jeg sendt til Beirut, der var det borgerkrig. Jeg jobbet skinnet av meg, hadde sikkert 20 artikler på trykk den første uka som sommervikar, jeg skjønte at dét var den eneste måten å få jobb i den avisa på.

Det kan Benneche Osvold skrive under på:

– Ja, dette var det private næringsliv. Men vi ville jo være der. Hadde de bedt oss gå baklengs med bind for øynene for å dekke en brann, hadde vi gjort det. Vi gjorde hva som helst, og det var verdt det. Og vi oppdaget ganske raskt hvorfor Dagbladet var Dagbladet: Du hadde ikke skrevet lenge i den avisa før du ble sett.

– Det er sant, de så at du kunne skrive godt, og det fikk du beskjed om selv av disse travle redaksjonssjefene som virkelig var helt parodiske, sånne råtasser du nesten bare ser i amerikanske filmer, hardbarka svin som pisket deg fra story til story. Men de sa: Dette er bra, du skriver godt, kom igjen. Jan Erik Vold sa en gang til meg at jeg har brukt Dagbladet som mitt universitet. Det er på mange måter sant. Jeg har opplevd avisa som ekstremt åpen, et sted der jeg har kunnet skrive om hva jeg vil og eksperimentere med litterære former. Jeg har fått virkeliggjort mange av de drømmene jeg har hatt om journalistikkens muligheter til å formidle historier, både på utenriks, feature og ikke minst på kultursidene.

– Dagbladets annerledeshet ble dyrket. Vi var ikke in it for the money. Vi var in it fordi det var så moro. Mor sa til meg: Her er det sånn, Sissel, at du blir kastet uti, og så må du svømme selv, men kan du svømme, kan du virkelig få det som fisken i vannet her. Det tok jeg til meg. Det var bare å komme i gang, og jeg skjønte raskt at det lureste var å ha egne prosjekter, og de burde helst være bra.

– Men hvorfor ville du til Dagbladet, da?

– Ja, hvorfor skulle jeg på død og liv til Dagbladet når jeg frilanset i NRK? Det var jo dit alle ville, til NRK. Ikke jeg. Jeg skulle til Dagbladet. Det var fordi der jobbet Johan Borgen. Der var Dusteforbundet. Der var Arne Hestenes. Der var Kjell Syversen. Dagbladet var litt gæren. Og så var alle de riktige folka der. Før jeg fikk fast jobb, skrev jeg små petiter til den gamle Bysida og sånn. Jeg fikk gode tilbakemeldinger – og var i den syvende himmel. Adjø, NRK!

Hun strekker ut den ene armen som for å understreke hvilken stor verden som åpnet seg for henne.

– Jeg hadde sendt inn en tekst, husker jeg, og da lørdagen kom, løp jeg ut for å kjøpe avisa, og der var den, over en halvside. Med Hammarlund-tegning til! Jeg ble helt … jeg ble bare sittende og se og se. Og så tenkte jeg at nå, nå begynner det. Hvor skal jeg gå? Hvor skal gjøre av meg? Det begynner nå. For en lykke det var. Men jeg var livredd. Jeg tror jeg var den eneste journalisten som satt og ba bak avishaugene: Kjære Gud, ikke la det skje noen ting. Men det gjorde det jo.

– Du kom jo litt inn som prinsesse, minnes Wandrup smilende, og ble redaktør for Barnesidene og sånn.

– Jo da, jeg begynte der i 1973, og kom inn gjennom moren min. Hun hadde vært journalist i Dagbladet fra jeg var 12–13 år.

– Streng dame, sier Wandrup.

Og ler. Vi ler i det hele tatt mye under denne samtalen.

– Hun var streng, ja. Og veeeldig grundig. Jeg identifiserte meg ikke noe særlig med hennes journalistikk.

– Hvorfor ikke?

– Hun var et stort navn i Dagbladet. Hun var jurist og Venstre-kvinne, og ingen sak var for komplisert for henne. Hun dekket sosialfeltet så grundig og uredd at hun ble fryktet. Sammen med Arne Skouen var hun en journalist som fikk til en forandring i samfunnet. Deres modige og pågående journalistikk bidro til at lover ble skrevet om og institusjoner innen barnevernet lagt ned. Jeg var bare en liten tass som hadde en heldig hånd med språket, og jeg kunne tidvis være vittig. Men jeg ble lagt merke til da jeg begynte i lederavdelingen. Jeg ble så synlig som eneste kvinne. Som spaltist hadde jeg flaks og traff åpenbart leserne ved ikke å være helt forutsigbar. Jeg ville helst være Johan Borgen, men der kom jeg ikke helt i mål, gitt.

– Ikke til forkleinelse for deg, Sissel, men du har jo også vært det kvinnelige alibiet for lederavdelingen. Den ene kvinnen man kunne bruke. Du hadde jo så stor autoritet.

– Da jeg ble kalt – altså, vi snakket så sært som det – var det åpenbart at Arve Solstad mente jeg burde forstå at jeg nå var tatt inn i klikken i overhuset. Jaha, tenkte jeg, spaltist. Vil jeg bli det? Jeg skulle få lørdagen, men så fikk jeg ikke den likevel, jeg fikk fredagen. Og så skjønte jeg etter hvert at de ikke trodde på det. Jeg hadde et godt renommé, men de trodde ikke på det. Tenk deg den følelsen. Og så holdt jeg bare på for meg selv. Jeg har sagt det før: Det ble som om jeg strikket min egen genser. Og gutta satt og så på og lurte på hva i all verden dette skulle bli. Og plutselig satt den. Jeg hadde det så moro. Jeg holdt på i ti år, og det vokste meg litt over hodet.

– Hvordan da?

– Man skulle kanskje tro jeg ble stolt av prisene jeg fikk og alt det der.

– Ble du ikke det?

– Jo da, men jeg ble også redd og urolig. Jeg fikk så utrolig prestasjonsangst. Jeg følte liksom at jeg hele tiden skulle overgå meg selv. Men jeg tror jeg klarte å holde på det litt uforutsigbare. Det jeg skrev, kunne være muntert, sørgelig eller helt saklig.

– Men det det ikke var, fastslår Wandrup, var det slagordet de holdt på med: sterke meninger. Det var ikke din greie. Du mente noe her, noe der, i beste essayistiske tradisjon, og hadde gjerne en åpen slutt som leseren selv måtte finne ut av.

– På lederplass satte jeg derimot gjerne fire streker under svaret. Og sånn bare er det.

Hun ler.

– Det er en så morsom sjanger, så klisjéfull, og så er den anonym, så du kan skrive hva du vil. Og så er det så få tegn, så formelen er alltid den samme: pro et contra, en formel, og så kommer konklusjonen til slutt. Det var litt sånn: Hva skal vi mene om dette, tro? Ta til vettet, Erna. Eller helst Bondevik.

Jeg sier at jeg synes det høres ut som om de først og fremst har hatt det veldig moro.

– Du vet, jeg er vokst opp med Dusteforbundet, svarer Benneche Osvold. Moren min leste det høyt for meg da jeg var liten, det var min barndomshumor, det var sånn jeg skjønte at noe var gøy. Mannen min drev med Stutum, Harald Heide-Steen og så videre, og det var også sånn jeg ville det skulle være på jobb. Når du har det gøy, blir det bra. Jeg tror det blir bra. Dette var før alt forfalt til Idol-nivå. I dag underholdes det for harde livet i alle kanaler, men det er jo så likt, alt sammen.

Hun tenker seg om et lite øyeblikk.

– Jeg tror det var det som skjedde for meg på slutten av min tid: Jeg var ikke så glad lenger. Og det var et så stort savn. Det var som om luften gikk ut av ballongen. Etter at jeg ble hentet inn i lederavdelingen, savnet jeg nok også veldig noe av gleden ved å jobbe i team.

– Jeg har nok vært mer av en ensom ulv, sier Wandrup, holdt på med mitt og sørget for å finne en plass for det jeg brant for i avisa, stolt på at det er verdt trykksverten. Jeg har jo alltid skrevet langt. Noen ganger så langt at det ble en tidsskriftartikkel, et etterord eller en egen bok av det. Å skrive bøker har vært en viktig del av min virksomhet, ikke som kontrast til journalistikken, men som et sidebruk. Jeg har utgitt ti-tolv bøker, i vidt forskjellige sjangre. Jeg tenker i blant at dette er i de beste Dagbladet-tradisjoner. Mine forbilder i avisa utga også bøker.

Mot et isfjell

Noen ting var vitterlig bedre før. På det meste hadde Dagbladet et opplag på 230 000. I dag er papiravisa nede i 60 000. Mens det en gang i tiden fantes en konflikt mellom en tabloid og en kulturell fraksjon i avisa, er det ikke lenger så mye å diskutere. Alle vet at papiravisa «seiler mot et isfjell», som Wandrup formulerer det. Utsiktene for de ansatte som er igjen, er nokså mørke. Ingen vet hvor mange som må slutte i årene som kommer. Og ingen vet hvordan fremtidens medielandskap vil se ut. Men det som er sikkert, er at leserne klager.

– Har Dagbladet fått ufortjent mye kritikk de siste årene?

– Avisa har alltid fått ufortjent mye kritikk, sier Wandrup. Alt har liksom til enhver tid vært bedre for ti år siden.

– Men de siste årene må ha vært tøffe. Har du av og til ønsket deg andre steder?

– Da den første nedbemanningsrunden kom, ble en del av oss intervjuet av Journalisten, og jeg ble selv spurt om jeg ville ta sluttpakke. Jeg sa nei. På det tidspunktet hadde jeg jobbet i avisa i 30 år, nå er det blitt 40 år, og i alle disse årene har jeg hatt Dagbladet som tredje navn: Jeg er Fredrik Wandrup i Dagbladet. Det er en del av min identitet.

– Er det noen forskjell på Dagbladet og VG i dag?

– Dagbladet har alltid turt å være kontroversiell. VG har vært mer populistisk, alltid vært familieavisa, de har trykt det de tror folk vil like. Det er mange som vil si at Dagbladet ikke er kontroversiell i dag, men det tror jeg i så fall også har med utenforliggende faktorer å gjøre. Hele mediebildet har endret seg. Samfunnet har endret seg.

Jeg spør Benneche Osvold om hun, som har stått på utsiden noen år, synes det er rart å følge utviklingen:

– Ja, det ser jo også ut som om det er Dagbladet som taper mest nå. Flere av de andre avisene har klart å komme seg inn i store avishus, mens vi ble solgt til Aller, som ikke er et avishus. Det er ikke vårt hus. Når man har vært så heldig som jeg har vært, skal man vokte seg vel for å si for mye om hva man burde gjort, eller hva som ble gjort feil, for det vet jeg ikke. Jeg ville kanskje ha gjort ting annerledes, men det er ikke sikkert dét ville hjulpet. Man skal ikke være for sikker i sin sak og kommentere det som pågår nå. Svarene på hva som skjedde på 2000-tallet, kommer ikke før om 30–40 år.

– Jeg tror heller ikke vi har helt oversikt over det nå, sier Wandrup. Men jeg tror at Dagbladet på et tidspunkt begynte å forholde seg for mye til en litt rar form for målstyring. I stedet for bare å skrive om det vi hadde lyst til, skulle vi, for å øke opplaget, skrive for folk vi ikke kjente, for kjøpegrupper vi selv ikke hadde personlig erfaring med. Vi hadde meningsmålingsselskaper som analyserte leserne, og som lagde fiktive lesere basert på analysene. Den kvinnelige leser, for eksempel. Jeg husker jeg satt og så på disse kurvene. Jeg skjønte ingenting.

Benneche Osvold nikker:

– Det var også en del av denne nytalen som kom inn, dette new public management-språket. Produktet het det plutselig, ikke avisa. Spør du meg, er det språket den beste måten å drepe engasjementet på. Men hvis jeg skal uttale meg om det som er skjedd i Dagbladet etter at jeg selv sluttet, må det være på et makroplan.

– Hva ser du der, da?

– Der setter jeg mediesituasjonen i forbindelse med den alminnelige teknologiske revolusjonen som pågår og pågår og pågår, og som gjør at man blir litt redd for å bli gammel. Alt skjer jo på nett nå. Du må rett og slett ha koll på teknologien for å fikse livet ditt. Hvordan avisene organiserer og disponerer stoffet sitt, blir for meg bare en del av dette større. Inntil jeg blir senil, skal jeg nok alltids klare å taste meg fram til nyheter som angår meg. Men jeg ser at jeg ikke lenger får et redigert bilde. Jeg kan risikere å bare få tilsendt de artiklene som noen liksom har funnet ut at jeg interesserer meg for. Da er jo dét det eneste jeg får vite. Allerede nå savner jeg den store, brede, velredigerte riksavisa som ikke skal generere klikk, men viktig informasjon og velskrevne artikler uten trykkfeil.

– Enig, sier Wandrup. For meg er Dagbladet i dag et sted jeg med dype følelser er i ferd med å forlate. Men utviklingen det siste året gjør denne prosessen lettere. Etter at vi ble kjøpt opp av det danske selskapet, opplever jeg at avisen er en vilter laks som plutselig er blitt plassert i en gullfiskbolle.

– Hvordan ser du på forholdet mellom nett og papir?

– Nettavisa har ikke den samme slagkraften. Det er vanskelig å si hvorfor, men konkurransen er stor, og de fleste nettsteder ser like ut. Den hardtslående kombinasjonen av tabloid salgsplakat og menings- og kunnskapsjournalistikk lengre inn i avisa kommer nok til å dø med papiravisa. Det er synd. Det har vært en utrolig sterk pakke. Det er noe med dette totalbildet av verden, fra det vulgære til det høystemte, fra det kuriøse til det analytiske, som er uhyre sjarmerende. Kulturlivet vil miste en sjanger som på sin måte er et eksplosivt trollspeil av tilværelsen.

Benneche Osvold sier hun ikke aner hvordan fremtidens medielandskap vil se ut, men hun virker nokså sikker på én ting:

– Reklamejournalistikken skal merkes, sier redaktørene som lar egne journalister skrive reklame som ser ut som journalistikk. Men det merket faller nok vekk, det er min spådom.

– Registrerte du disse endringene da du fortsatt jobbet i bransjen?

– Jeg erfarte det ganske sent. Det var helt på slutten av min tid, rundt 2005, kanskje, at jeg tenkte: Nei, nå slår ting inn. Da følte jeg at dette paradigmeskiftet hadde bidratt til at vi sto litt med beina i luften.

– Hvordan var det å slutte?

– Det var rart å ikke ha Dagbladet i ryggen lenger.

– Var det en lettelse også?

– Ja, da jeg sluttet, var det som et grep i magen forsvant. Sommerfuglene forsvant, og de hadde vært der fra jeg begynte å jobbe i avisa. Sånn blir det når du skal evalueres hver eneste dag. Jeg kunne endelig puste ut: Takk for tiden jeg har fått. Det er over nå. Ingen sure miner. Det var en glede å være der, og det er godt å være der hvor jeg er nå. For det har jeg manøvrert selv. Jeg føler meg veldig selvstendig i den prosessen.

– Før pensjonerte man seg jo ikke, sier Wandrup lakonisk. Man stupte over skrivemaskinene.

De ler for første gang i denne delen av samtalen.

– Ja, en mann som Johan Borgen ble sittende på full lønn til han var 190.

Å ta en telefon

Det som var en fredag formiddag, er blitt fredag ettermiddag, og vi bestemmer oss for å pakke sammen. Jeg har akkurat skrudd av opptakeren når Benneche Osvold snur seg mot meg og spør:

– Men har du noen spørsmål?

Jeg ler. De har vært ganske selvdrevne, for å si det sånn.

– Vi er jo bare to individer, oppsummerer Wandrup, som har boltret oss som glade lakser. Eller krokodiller. Eller noe sånt.

– Og som har kjent den lykken det er å ringe noen og si: Hei, det Sissel Benneche Osvold i Dagbladet. Ringte du fra Aftenposten, tok folk deg veldig på alvor. Men ringte du fra Dagbladet …

Hun tar en kunstpause, ser på meg, og jeg skjønner at hun har rett:

– … da ble folk alert.