En rimelig marginalplass

Daværende medredaktør Steffen Sørums introduksjonstekst ved nettpubliseringen:

«For temmelig nøyaktig tjue år siden, samlet tidligere redaktør av Vinduet, Janneken Øverland, et knippe av hennes mest markante forgjengere. Denne samlingen av redaktører var på mange måter unik. Ikke bare fordi man fikk samlet dem, men også på grunn av dreiningen samtalen tok og det erfaringsmessige grunnlaget den lå på.

Da den nye redaksjonen overtok nå i januar 2002, arrangerte NRK Ordfront en samtale mellom en rekke litterære tidsskrifter. Denne samtalen dreide seg blant annet om tidsskriftets rolle i en norsk offentlighet. Samtalen Janneken Øverland fikk til i 1982, blir på mange måter et spennende, historisk dokument over Vinduets skiftende popularitet, aktualitet og posisjon – på samme tid er det også en klargjørende og morsom tekst som sier mer om dagens debatter enn det vi kanskje tør innrømme.

Reglene er noe forandret, og spillerne er delvis skiftet ut siden den tiden, men likevel: Spillet forblir det samme.»

***

Vinduet, Gyldendals tidsskrift for litteratur, ble startet høsten 1947, for 35 år siden. Dette har vært et påskudd for å samle tidsskriftets tidligere redaktører til en samtale om Vinduets rolle i de 35 åra og mer generelt om tidsskriftets plass og betydning før, nå og i framtiden. Har tidsskriftet utspilt sin rolle? Bør et litterært tidsskrift fungere som et speil for sin samtid, eller bør det legge seg på et avantgardistisk nivå? Hvilket forhold bør det være mellom tidsskriftet og den øvrige kulturjournalistikken? Dette er noen av de spørsmålene denne samtalen berører.

Deltakerne er: Mentz Schulerud (MS), Brikt Jensen (BJ), Kjell Heggelund (KH), Jan Erik Vold (JEV), Knut Faldbakken (KF) og Janneken Øverland (JØ).

JØ: Hvis vi tar utgangspunkt i den optimismen som Vinduet ble satt i gang med, den kulturelle forpliktelsen som Grieg og Stang i 1947 følte og tok vare på videre – hvordan var det, for hver av dere, å skulle forholde seg til en tradisjon som hadde startet i en sånn optimisme?

MS: Like etter krigen var det slik at det i avisene, i forlag og i Kringkastingen var veldig få på hvert område. Da jeg ble ansatt i NRK i 1946, var jeg alene om litteraturen i mange, mange år. Vinduet var ett av de resultatene som kulturbehovet efter krigen hadde skapt, og kanskje et resultat av det berømte «kulturbrevet». Det var svært mange som utgav bøker, og samtidig var det papirrasjonering. Noe av det som Nic. Stang stadig fremhevet i de første årgangene, var at når så mye likegyldig utgis, trengs det et tidsskrift med kritisk holdning og bred europeisk orientering.

Han fikk engasjert mange, han åpnet veien østover – til Øst Tyskland og Sovjet – han var jo selv en politisk radikaler. Ved redaktørskiftet efter fem år sier han at det har vært skuffende lite tilsig. De som skrev om litteratur, var så engasjert på så mange fronter at de rakk ikke å være aktive i tidsskrifter, efter mitt inntrykk. Trygve Width ble engasjert i en overgangsperiode. Han var ikke litterat selv, han var nærmest politisk skribent og idéhistoriker, men den virkelige redaksjonen var Sigurd Hoel, Reidar Kjellberg og Sigmund Skard i de tre årene. Så overtok Johan Borgen, og han ville absolutt ha meg som redaksjonssekretær. Slik kom jeg inn i det. Jeg hadde før skrevet en del i Vinduet. Da var jeg samtidig altså eneredaktør av litteraturstoffet i Kringkastingen og redaksjonssekretær i vårt eneste litteraturtidsskrift. Det var en typisk situasjon på den tiden. Sammenlignet med det, så må jeg si at dagens situasjon er meget oppløftende, med all aktivitet om de tidsskrift som er. Det er morsomt at Vinduet har holdt linjen, selv om det er klart at det har skiftet veldig. Nic. Stangs ønske var i utgangspunktet å gjøre bruk av spesialartikler, han ville ikke ha bredere oversikter, men det første han gjorde i nummer to, var å innføre oversiktsartikler, og det preget nesten hele den tiden og også Johan Borgens og min tid. I dag er det morsomt å se, når man blar tilbake i Vinduet, oversikten over høstens litteratur, så å si den samlede publikasjonen av romaner og lyrikk. I dag ville det være umulig. Jeg ble teatersjef 1962 og kunne da ikke fortsette, men tok et år til for å vente på at Brikt Jensen skulle overta, fordi Grieg og jeg gjerne ville ha ham.

BJ: Ja, men du truet med at han ville legge ned hele tidsskriftet, hvis jeg ikke ville overta i 1964. Det var ikke noen optimistisk tid. Litteraturen slet tungt i slutten av 50-årene og begynnelsen av 60-årene. Der var for eksempel langt mellom debutanter. Det var ingen litterær debatt. Forleggerne var mismodige.

MS: Sigurd Evensmo skrev i en artikkel i min tid at norsk litteratur ville være død om 50 år. Og da gjengav Dagbladet dette med et bilde av meg i festantrekk, smilende fra det ene øret til det andre.

BJ: I mitt første nummer skrev han en artikkel om en opptreden på bokmesse i en drabantby der det bodde 16 000 mennesker. Det møtte opp åtte mennesker! Det skjedde et klimaskifte med opprettelsen av Norsk Kulturråd, innkjøpsordningen, momsfritaket – alle de enkelte tiltakene som vitnet om at samfunnet mente at litteraturen var viktig. Mine intensjoner med Vinduet var å fortelle at det i hvert fall fantes interesse for litteratur utenfor Norge. Det var ikke med «begjærlighet» jeg gikk til arbeidet. Vi var i motbakke. Forlagene var i utsatte posisjoner, hadde dårlige resultater på boksiden, og gjorde det vanskelig å åpne for nye ting. Men det begynte altså å forandre seg så smått i 1965. Jeg kan godt tenke meg potensielle forfattere i en generasjon der som begynte å skrive noe annet, annonseteksten for eksempel, fordi det ikke var respons på eller glede over litteratur.

KH: Jeg må nok si at jeg også tok fatt på arbeidet med Vinduet etter en viss nøling. Nå fikk jeg med meg Jan Erik Vold som redaktør. Å være eneredaktør for tidsskriftet passet meg dårlig. Det ble – delvis på grunn av den måten vi la opp på – likevel mye større arbeid enn jeg hadde tenkt meg. Til gjengjeld var det ofte moro – og aldri kjedelig: Det var en viss aktivitet omkring litteraturen i 1970. Det var blant annet kommet i gang en diskusjon hos oss, som ikke bare dreiet seg om det språklige uttrykk, de litterære genrene og litteraturens samfunnsmessige plassering, men også om hva diktning var eller burde være.

JØ: Hvor foregikk denne diskusjonen?

KH: I første rekke i forfatterkretser, men også mer eller mindre i tilknytning til flere undervisningssteder, etter hvert også i fritt voksende småmiljøer. Det begynte ikke bare å vokse fram en ny forfattergenerasjon, men delvis også et nytt publikum for bøker. Gradvis kompliserte nok både problemene – for ikke snakke om løsningene – seg.

JØ: I denne perioden hadde Vinduet et relativt høyt opplag. Betyr det at tidsskriftet var populært?

JEV: Ja, det fikk jo mye tilsig, og det var «tilstede» i det levende forfattermiljøet som fantes i første halvdelen av 70-tallet, kan du si. Det var samtidig en tid da avisene og Kringkastingen ikke hadde særlig god kontakt der. Det begynte å spire en del undergrunnspublikasjoner, og det var nok mye av dette som ble fanget opp av «overgrunnen», som vel Vinduet er. Etterhvert ble det en god del yngre folk som visste at de kunne finne rare ting å lese i Vinduet, deriblant også danske og svenske lesere og bidragsytere. Du kan jo si at nedslagsfeltet skiftet i disse åra.

JØ: Er det så enkelt at noen er «heldigere» med sin samtidsgenerasjon enn andre, har Vinduet på en måte bare vært speil for det som skjer rundt omkring?

KF: Da jeg tok over i 1975, var nok den kulturelle optimisme på topp her i landet. Jeg hadde da ikke vært i Norge og ikke deltatt særlig i oppbyggingen av denne stemningen, så jeg syntes kanskje at noe av det var litt overdrevet, litt døgnflueaktig. Jeg mente det var vanskelig å overføre det glade hippie-mottoet «do your own thing» umiddelbart til kunst og litteratur, så jeg valgte vel en mer nøktern linje enn den forrige redaksjonen, uten at jeg hadde noe kulturelt program. Så ble det faktisk, nesten på tross av min egen personlige preferanse, en god del samfunnstilknytning i det litterære gjennom de medarbeiderne som jeg knyttet til meg. Jeg var hele tiden avhengig av at jeg til hvert nummer hadde en gruppe på tre–fire–fem solide medarbeidere som kunne bidra med godt stoff. De preget faktisk mine numre mer enn jeg selv gjorde, selv om jeg i utgangspunktet var den drivende når det gjaldt hvilken retning nummeret skulle ha. Noe som jeg fant veldig vanskelig i min tid, var å finne en balanse mellom hva vi skulle bringe av artikkelstoff, analyserende stoff, vurderende stoff og oversiktsstoff, og hvor mye som skulle komme med av det som ble sendt inn. Det var dikt, noveller og tekster. Det var jo bra, så det vil man jo oppmuntre, selv om det er umulig å trykke alt. En kollega, som tok en mer nøktern tone enn meg, sa: «Hvis du har refusert alt, så har du ennå for mye igjen.»

KH: Det var ingen entusiastisk optimisme generelt i det vanlige norske litterære miljøet da vi overtok som redaktører for Vinduet, det vil jeg gjerne poengtere. Tvert imot. Nedtrykt mumling og paranoid følsomhet var regelen. Politiseringens mest høyrøstede debattanter og bestselgerhysteriets PR-falanks begynte å bli regelen. Forfatterrekrutteringen var stor – det var jo nå innkjøpsordningen begynte å virke – men kritikerrekrutteringen var dårlig. Paroler og reklameoppslag begynte å overta kritikkens plass. I denne situasjonen ville vi iallfall forsøke å holde kontakten både med de nye utdannelsesmiljøene, og noen av de motkulturelle gruppene. Ellers vil jeg legge til at mye av det som var blitt introdusert av Brikt Jensen, hadde slått ned blant skrivende mennesker og var blitt sentrale utgangspunkt for diskusjonen.

JØ: Når en leser gjennom Vinduets årganger, er det tydelig at rundt hver redaktør og hver periode knytter seg, det ville ikke være riktig å si en generasjon av bidragsytere om mottakere, men i hvert fall et sett med kritikere, forfattere og andre skribenter. Må et tidsskrift, som Vinduet, som ikke har én målsetning, baseres på en eller annen form for gruppering, eventuelt en generasjon, eller på én generasjons livsfølelse eller eventuelt én politisk holdning? Og er det, eller må det være, mye idealisme i det hele tatt bak det å gå inn i tidsskrift? Må det også på mottakersiden være en mottakergenerasjon, eller i alle fall en mottakergruppe som du vet noe om?

BJ: Jeg måtte i hvert fall til å begynne med gå ut og be folk om å skrive, nær sagt over oppgitt emne. Antagelig fordi den reflekterende holdningen ikke var særlig dominerende. Og jeg hentet ganske mye stoff utenfra, som måtte oversettes. Eller gikk på dem som var opptatt av spesielle problemer, og intervjuet dem. Mitt inntrykk var ikke at man kunne finne et slags felt, generasjon, eller hva du vil, som satt og reflekterte over diktningens egenart og vilkår. Det er vel en norsk tradisjon at litteratur er noe relativt ubevisst som kommer til en. Så jeg følte at det mer var et spørsmål om hva en selv mente var nødvendig, enn om å være talerør for en gruppe eller generasjon. Men jeg tror det forandret seg. Dertil fant også jeg fort ut at et antagelig ufravikelig problem er balansen mellom de analyserende, reflekterende, informerende artiklene og de rent skjønnlitterære tekstene. Det var så få muligheter for å plassere enkeltstående litterære tekster andre steder. Og det problemet er ikke blitt mindre.

MS: I hine hårde dager var det en utbredt innstilling blant norske skribenter at den og den vil jeg ikke være i bås med, den og den vil jeg ikke stå på liste sammen med. En gang vi laget et lyrikknummer og hadde overtalt både Jens Bjørneboe, Gunnar Reiss Andersen og Alf Larsen til å sende bidrag, fikk jeg et brev fra Alf Larsen: «Kjære venn. Hadde jeg visst at det var din hensikt å sette meg i samme nummer som den dassrotten Jens Bjørneboe, skulle du ikke ha fått noe bidrag fra meg. Hjertelig hilsen Alf Larsen.» Fins den innstillingen fremdeles?

KH: Til en viss grad. De reelle motsetningene er kanskje til og med blitt større. Men personfikseringen er – tror jeg – færre. Pinlige har de alltid vært. Alle her kjenner vel til slikt. Men også på andre måter tror jeg at de redaksjonelle erfaringene våre er nokså like. Det var litt av en jobb å få fram de artiklene vi helst ville ha.

KF: Jeg tror heller ikke de redaksjonelle erfaringene egentlig er så vesensforskjellige for noen av oss. Den største vanskeligheten for meg var at samme hva du gjorde, så kunne du like gjerne ha gjort noe ganske annet, for det er mangel på alt i Norge. Hver gang jeg lagde temanumre, var det fordi jeg gjennom gode medarbeidere synes jeg kunne prøve å gjerde inn et litt større felt og gjøre litt grundigere arbeid innenfor det. Da hadde jeg dårlig samvittighet et helt kvartal for alle bidrag vi ikke fikk brukt, og alt det andre jeg måtte la ligge. Det er umulig å holde en konsekvent redaksjonell linje fordi det er bruk for så mange korrektiver. Hadde vi hatt en gjennomgående god aviskritikk, så hadde f.eks. ikke tidsskriftkritikken vært så viktig. Aviskritikken går etter hvert i oppløsning. Nå er det viktigere enn noensinne å ha publikasjoner hvor man faktisk kan få orientering og rettledning.

JEV: Vi knyttet for en tid til oss flere medarbeidere, og én årgang var vi seks aktive forfattere i redaksjonen og følte nok at vi var den første Vindu-redaksjonen som sprang ut av et forfatterkollektiv. Det gjorde det i en viss forstand svært reelt, fordi vi kom fra våre skrivebord og laget bladet og befant oss midt i miljøet. Nå var jo denne tiden omskiftelige år i Norge med samfunnsdebatt og med ml’erne som grupperte seg og var store strateger. Vi i redaksjonen av Vinduet ble sittende igjen og verne om poesien. Det var en brytningstid.

JØ: Presseomtaler av Vinduet opp gjennom tidene er spennende og sier noe om Vinduets plass i samtiden. I de første årene, til og med i Schuleruds tid, er det en orienterende velvilje i presseomtalen, som slår om når Brikt Jensen kommer. Og så tynnes det ut. Det blir rett og slett mindre kontakt mellom dagspresse og tidsskrift. Gjennom Knut Faldbakkens periode og til i dag er det så outrert at ved et redaktørskifte står «trynet» på redaktøren i avisen, og så er der kanskje en eller annen liten omtale noen år senere. Det virker som om forbindelseslinjen mellom kulturredaksjonene og det litterære tidsskrift og miljøet var mye bedre, naturligere, og at det var mindre vanntette skott. Hva sier det om vår kultur?

MS: Har det noe med å gjøre at i 50–60-årene var det regelmessige tidsskrift-kronikker?

BJ: Akkurat dette betyr noe, antagelig noe som ikke er direkte oppmuntrende. Ganske lenge var litteratur noe som i visse kretser, kall det gjerne det gamle borgerskap, var en del av den alminnelige dannelsen. Man skulle ha lest de bøker som kom ut, man skulle kunne snakke om dem. Er dette borgerskapet forsvunnet eller er det slik at det ikke lar seg gjøre å følge med lenger? I alle fall er det blitt slik at litteratur ikke er en så selvfølgelig del av et visst dannelsesnivå som det én gang var. Og dét har mange forklaringer. Bjørnson og Ibsen var en slags medier i seg selv. Forfatteren skrev sine bøker, men var samtidig en man lyttet til og tok alvorlig også utenfor det litterære felt. Litteraturen var å holde dommedag over seg selv. Men også over andre. Det var psykologi, sosiologi, moral. Nå er naturligvis konkurransen mye større. Der er mange andre som uttaler seg om disse tingene enn forfattere. I kritiske situasjoner, i land som er under spesielt press, skjer det at forfatteren blir talerør – i Norge under krigen, i Chile. Men i våre typer samfunn, med all den informasjonen vi har, er det å være forfatter noe mer marginalt for flere mennesker. For noen av oss er det brennpunktet, men det oppfattes ikke som en sentral og alminnelig del av menneskers liv, slik det en gang gjorde.

KH: Det var interessant det Schulerud fremhevet: vårt litterære miljø var svært lite helt opp til slutten av 60-årene. Da skjedde det en enorm utvidelse, og vi hadde vel en vag følelse av hva slags publikum det var, det som også må ha kommet til Vinduet etter hvert. At de tilhørte alle sosiale lag og at det oppfattet litteratur på en annen måte enn tidligere, er jeg nokså sikker på fra brev og annen kontakt. Det har noe med utdannelsessituasjonen å gjøre. Mange av de nye abonnenter som kom til, var folk som på en eller annen måte tenderte mot å bli profesjonelle. Det var folk på lærerskoler og universiteter. Den brede interessen for kulturstoff i det hele tatt, som det gamle Nasjonalteater-publikummet hadde, det opplevde vi mindre som vårt primærpublikum, mens det altså i stigende grad ble folk som hadde andre stilidealer. Dette var i alle fall den delen av leserne vi hørte fra. For slike lesere var formen ikke noe selvsagt. Ikke engang den språklige «pene», essayistiske normen var lenger noe selvsagt, og jeg tror at noe av den kritikken utenfra som begynte å komme, fra Brikt Jensens tid av i alle fall, hang sammen med at vi fikk «spesialister», folk som brukte en del fagtermer, inn som bidragsytere. Disse var ikke uten videre forankret i det såkalt dannede skriftspråk. Selve dialogformen mellom redaksjon og publikum endret seg. Det ble ikke så mye spørsmål om spirituelle utvekslinger av felles erfaringer, som det ble spørsmål om å se samtidslitteraturen i lys av det apparatet man lærte på sine utdannelsessteder.

JØ: Vil du da si at Vinduet beveger seg fra et mer almentkulturelt-litterært tidsskrift til å bli et fagtidsskrift. Da får du hele tiden innvendinger av typen: «Hvorfor skal dere skrive om litteratur på et så spesialisert språk at jeg ikke forstår det, jeg som er så glad i litteratur?» Er det det litterære tidsskrifts virkelige konflikt, at det på den ene siden er så mange som er glad i å lese, som gjerne vil lese om det de leser, og på den andre siden at det også er behov for fagtidsskrifter?

KH: Ja, jeg tror det. Og vi forsøkte å unngå å få preg av å være et fagtidsskrift. Det er vel blitt vanskeligere og vanskeligere.

BJ: Det er mange lag i dette. Hvis man velger å se det som uttrykk for en kultursituasjon, så har jeg fornemmelsen av at det har noe å gjøre med at et felles sett verdinormer ikke lenger er mulig. Under andre forhold, krigen var f.eks. en sånn presset situasjon, kan en dikter bruke en klisjé, som ikke er altfor presis, og alle mennesker oppfatter likevel hva han snakker om. Men vi lever under andre vilkår, ikke i et samfunn med et gitt sett av verdier og normer.

MS: I min tid, eller i vår tid, var det svært mange akademikere som sendte inn sine hovedfagsoppgaver. Da spurte vi ofte om de ikke heller kunne skrive om en dikter av i dag. Og så kom det. De hadde lyst til å artikulere seg. Likedan i pressen. Jeg synes pressen og tidsskriftene i dag har et felles problem: det skrives svært lite spontant.

KF: Nå er det vel ikke slik at vi savner den gamle, enige, litterære overkulturen. Vi har jo et mye større potensielt publikum nå, som har erstattet den gamle, kultiverte, opplyste borgerlighet. Store befolkningsgrupper har fått høyere utdannelse, og bedre bakgrunn, for å ta for seg av de felles kulturgodene enn det som var tilfelle før. Men jeg tror også at disse som har vokst fritt opp på universitetene, med den mest ulike bakgrunn, de vil ikke umiddelbart velge litteraturen, den litterære analysen og litterær debatt som noe vesentlig å beskjeftige seg med.

Den litterære analysen og debatten må selv bevise at den er vesentlig i samtiden. Konkurransen om folks fantasi og om folks intellektuelle virksomhet er hard, og litteraturen – hele det litterære felt – er i ferd med å sakke etter i den konkurransen. Og hvis vi skal diskutere tidsskriftets fremtid, så tror jeg vi må se det i forbindelse med hvordan tidsskriftet kan hjelpe til med å understreke at kunsten har sin plass i kulturen.

JØ: Nå er det vel farlig å havne i en holdning som sier at alt var så mye bedre før. La oss tenke litt framover. Hva burde vi gjøre nå hvis vi mener at tidsskriftet er «liv laga»? Eller er de kanskje ikke det? Bør tidsskriftene dø?

JEV: Det finnes forskjellige tidsskrifter, og Vinduet er av de som helst ikke skulle dø, som f.eks. BLM i Sverige. Dette er en type tidsskrifter som blir en institusjon i seg selv, og der er et armodstegn om slike skulle forsvinne. Mens andre grupperingstidsskrifter og generasjonstidsskrifter der noen har noen på hjertet, og de kan bruke så og så lang tid på å eksponere dette, slike tidsskrifter skal leve og dø.

KH: Det er ikke lett for litterære tidsskrifter av Vinduets type å finne en rimelig marginalplass i vår lille publikasjonsverden. Et fagtidsskrift kan det ikke være, men det bør kunne reflektere hva norske kritikere og forfattere er opptatt av, introdusere utenlandske kritikere og forfattere, nye forfattere osv. Slikt kan vi fort bli enige om. Spørsmålet er mer på hvilket «nivå» behandlingen skal ligge. Kjekk popularisering passer vel i dag like dårlig som pedantisk fagterminologi? Det er mye lettere å ha med organer å gjøre som nær sagt for enhver pris vil «nå ut» hvis det ikke er rene fagtidsskrifter.

KF: Jeg mente heller ikke at Vinduet skulle legge seg på en Se og Hør-ambisjon når det gjelder utbredelse, men nettopp på «en rimelig marginal». Den rimelige marginalen i et opplyst samfunn burde være betydelig større enn de opplagstall og den utbredelse, interesse og bevissthet om tidsskrift-virksomheten som vi opplever nå.

BJ: Det har aldri vært viktigere å opprettholde tidsskrifter enn det er i dag. Hvis det litterære magasinet ikke fantes, ville man heller ikke ha noen oppfordring til å reflektere over kompliserte sammenhenger i forlengelse av det litterære feltet. Når du ikke har noe sted å gå med stoffet ditt, vil du heller ikke prøve å gjøre noe med det. Det er en måte å erkjenne på som vil dø ut, og som i øyeblikket ikke kan erstattes av noe annet. Avisene er på vei bort fra kulturstoffet. Radio er på vei mot 10 minutters innlegg. Den sammenhengende refleksjon, hvor skal man gjøre av den?

KH: Boken og ikke tidsskriftet er vel mer og mer blitt stedet for refleksjoner over diktningen. Det som er blitt borte er diskusjonen, utprøvningen av noen grunnholdninger. Ikke minst får dette uheldige utslag i litteraturvurderingene, spesielt i dagskritikken. Nå har sikkert bokbransjens offensive PR-virksomhet vært med på å fortynne litteraturkritikken. Men den er ikke alene om dét. Det er vanskelig å være uavhengig kritiker i dag. Det er lett å bli anmelder.

BJ: Det er helt riktig. Det kan også ha noe å gjøre med at det er blitt mye vanskeligere å finne de kvalitative normene for hvordan man skal vurdere forskjellige litterære uttrykk. På en annen måte enn tidligere må du utlevere deg totalt til den boken du sitter med i øyeblikket, og så finne ut hvilke kriterier denne boken kan og må vurderes etter. Det er ikke slik at du kan nøye deg med ett sett begreper f.eks. av typen «skikkelsesdannende evne», som en gang ble brukt på alle romaner. Hvordan skal kritikeren klare seg med det, når han står ovenfor Beckett?

KH: Men det er en økonomisk side ved det også. I alle bevilgninger til kulturformål har det kommet lite til det vi kunne kalle den uavhengige kritikk.

BJ: Kritikken har ikke fått en øre der alle andre har fått kroner.

KF: På et vis er det «uanstendig» å drive kritikk i Norge, og du blir ikke elsket når du er kritiker. Kanskje er det noe med at det føles ubehagelig for et norsk lesende publikum at noen «snakker stygt om noen». Vi nordmenn har en overdreven sans for personvern. Det er viktig å tviholde på publikasjonsvern. Det er viktig å tviholde på publikasjoner som Vinduet, og det har ikke minst med kritikkens stilling å gjøre. Kritikken har stått svakt i Norge, vi har ikke lært oss å tenke kritisk, og mindre og mindre lærer vi det når vi mer og mer metter oss på massemedienes lunkne meningsstuing.

JØ: Bokklubb-bladene og bokklubb-virksomheten, som har penger i ryggen, lykkes i å nå noen som gjerne vil ha det som blir tilbudt. Men hvordan skal et tidsskrift nå fram til dem som blir glade for å bli nådd? Må tidsskriftet ta opp konkurransen med alle de andre visuelle påvirkningskanalene? Må ordet prostituere seg, eller må det legges en annen vekt på forholdet mellom ord og bilde?

JEV: I vår tid hadde vi noen grafiske løsninger av og til, men jeg tror ikke de ble oppfattet som markskrikerske egentlig, fordi de var en forlengelse av et uttrykk som fantes inne i bladet. Enkelte ganger var det selvfølgelig polemisk mot den gamle litteraturtradisjonen. Vi har vokst opp i en tid med plateomslag og andre bilder som så ut på denne måten, og derved kunne tidsskriftet bli del av et tidsbilde.

BJ: Det er jo også en annen komplikasjon til det å drive et litteraturtidsskrift. Dette at tidsskriftet kommer så sjelden, gjør at det må være noe å bite i, det må ligge på et visst nivå. Det er på den annen side så mange ting man vil ha gjort på en gang. Dette problemet forsterkes jo også ved at det kommer så sjelden. Raske innhogg kan ikke få festet seg ordentlig i bevisstheten, og det blir fristende å lage temahefter.

KH: I det store mediebildet presses tidsskriftene ut: Vinduet inngår ikke i massemedienes «kretsløp». Et annet spørsmål er det så om det har noe med kulturelle og kritiske tradisjoner å gjøre at litteraturkritikken i Norge nå står så svakt. kritikeryrket, anmeldervirksomheten er tilsynelatende sterkt devaluert. Vi trenger da den litteratur-kritiske virksomheten i bred forstand, altså ikke bare anmeldervirksomheten? En trøst for oss her er det kanskje at hvis ikke Vinduet og andre marginaltidsskrifter hadde eksistert, hadde det sett dårligere ut.