Emosjonell BDSM

I sommer leste jeg en sakprosabok om kvinnedrap (jadda), og stoppet opp på en av de første sidene, hvor det stod at når en kvinne blir drept med kniv, «skjer det oftest med langt flere enn fem stikk».¹ Jeg tenkte på et intervju jeg gjorde med danske Suzanne Brøgger for noen år siden, der hun snakket om at den frigjøringen hun forbindes med, også har en pris – dersom det bare hadde vært uforpliktende lykke og eufori, ville det kanskje ikke være «så sant, eller så interessant»», sa hun: «Ja, jeg synes ting skal ha en pris for å være virkelige.» Jeg spurte om hun mente at det å bli utsatt for vold eller seksuelle overgrep, som var temaet vi var inne på, da liksom var prisen man måtte betale for å leve et «sant» liv, og Brøgger svarte at det er en pris man kan risikere å betale hvis man anser det som en gitt rett å reise rundt i verden alene som kvinne: «Hvis man tar det som en selvfølge at det er noe man må få gjøre, så er det, eller kan det være, en pris du må betale.»

«Det är sjukt att vara kvinna», konstaterte Brøggers yngre forfatterkollega, svenske Tone Schunnesson (f. 1988) en gang ², «för på ett sätt betyder det allt och på ett sätt betyder det ingenting, och ibland känns det som att mitt sätt att vara bara är reaktioner [på] vad som hänt mig». I et intervju med Expressen, like etter at Schunnesson brakdebuterte som forfatter med romanen Tripprapporter (2016), uttalte hun at «[d]et enda man ska komma ihåg är att inte dö. Dö inte, håll dig levande», sa hun, etter at hun hadde vist seg på svensk tv ikledd en T-skjorte med påskriften «Tone 4-ever»: «Det gäller alla kvinnor: dö inte.»³

Jeg-personen i Tripprapporter reiser alene rundt i verden. Hun drar fra Malmø, er i Stockholm, Berlin, Phuket, putrer rundt på moped i Bangkok, onanerer foran webkamera, drikker (hardt), ruser seg (hardere) og slepes hjem av menn på fylla. På et gulv i Barcelona, etter å ha dratt i seg kokain på en hjemmefest: «Hjärtat har bara ett visst antal slag i sig och när jag tar ladd slår hjärtat tre slag på varje slag och på badrumsgolvet i Barcelona undrade jag hur många slag som fanns kvar. Hur många hade gått? Kanske dör jag nu?» For hjertet er livet som kjent enkelt: Det slår så lenge det kan. Så stopper det. For Schunnessons karakterer sitter det, der hjertet skulle ha sittet, «någonting annat», samt en evig lengsel etter «något större enn att alltid vara barn og alltid vara rädd»; livet er alt annet enn enkelt.

Tripprapporter ble nominert til både Borås Tidnings debutantpris og Nöjesguidens Stockholmspris – og det var nettopp Nöjesguiden, Sveriges Natt&Dag, som gav Schunnesson hennes første betalte skriveoppdrag. På begynnelsen av 2010-tallet, mens Schunnesson gikk på forfatterskolen Biskops Arnö, blogget hun sammen med sin lillesøster Helle for gratisavisens nettside, under rubrikken «Systra min systra» – en fornøyelig intern og virtuell brevveksling som glimtvis antydet den fragmentariske debutromanen som skulle komme.

I innlegget BREV TILL MIG SJÄLV 2012, publisert på nyttårsaften 2011, skrev Tone Schunnesson for eksempel:

snälla tone schunnesson sluta inte skriv

var engagerad arg dedikerad

sluta aldrig jobba

sluta aldrig

slåss och kämpa och skrika och sova och vad du än gör

dö

inte i år

heller

Både form, tone og budskap kan minne om teksten den navnløse hovedpersonen i Tripprapporter skriver til seg selv i fremtiden, da hun ikke har noen andre å skrive til:

2020: vad du än gör dö inte det året heller

börja räkna dina enheter när du dricker! om du kan:

sluta med allt som bara bryter ner dig o gör dig trött

sluta ljug eller sluta ljug för dom du älskar

«Det året» skulle imidlertid bli året Schunnessons andre og hittil nyeste roman, Dagarna, dagarna, dagarna (2020) ble utgitt, den ble nominert til Sveriges Radios romanpris og EUs litteraturpris 2021 og posisjonerte henne som «en av de mest spenstige forfatterne innenfor skandinavisk samtidslitteratur», ifølge vårt eget Natt&Dag (som for øvrig karakteriserte boken som «en slags 1984 for influensere»).

I Dagarna er hovedpersonen en blakk, avdanket blogger og realityprofil ved navn Bibbs – en av kjent-for-å-være-kjent-kjendisene uten utpregede evner annet enn evnen til å være seg selv 110 prosent og «blotte mer enn det [hun] allerede hadde blottet (alt)». På et tidspunkt skal Bibbs ha vært Sveriges største blogger; nå er hun en 39 år gammel has-been med maksede kredittkort, flekkete spraytan, herpes, narkodom, er nydumpet av bytrynet «Baby» og må fikse 100 000 kroner på én uke for å beholde leiligheten. En påvirker uten påvirkningskraft, der, altså. En kvinne uten relevans. Hva skjer når ingen lenger vil kjøpe det du har å selge: deg selv?

Schunnesson skriver røft, køddent, saftig og poetisk, og det å lese bøkene hennes er som å høre en babe sjøulk fortelle levejentehistorier (finnes det noe bedre?), som da Bibbs ble drita og havnet på et nachspiel hos en av sine yngre følgere: «Inne på toaletten fick jag rännskita och eftersom jag ätit jalapeños på morgonen sved rövhålet så att det gick ilningar längs med ryggen. Det kändes som om analen öppnat sig och ur hålet pissade jag skit.»

Dagarna er en respons på, og konsekvens av, den massive medieoppmerksomheten Schunnesson fikk med Tripprapporter, da hun ble en slags it-jente man ville konsumere og forbruke, for å bruke hennes egne ord. I den svenske offentligheten virker Schunnesson i det hele tatt å ha en slags rockestjerneposisjon: Hun kalles en «perfekt samtidsforfatter»; «en Lundell för 20-talet» (Sveriges Radio) og en «samtida dröm» – «det gamle og det nye i ett» (Dagens Nyheter), i og med at hun «kan sin kulturhistoria, har den klassiska referensbasen, men hon kan också allt om kändisar, influerare och Tiktoktrender». Schunnesson har snakket om den «sugende kraften» i å bli en offentlig person, og dermed også en forbruksvare, som i sin natur alltid, uansett, går ut på dato. Karakteren Bibbs ble til i møtet mellom to følelser som oppstod i forfatteren: det kvalme, men skammelig tilfredsstillende ved å bli gjort til en slik vare, fortalte Schunnesson til det danske damebladet Eurowoman.

Hun er aktiv og på et vis selviscenesettende på Instagram-kontoen @tone4ever, men mediene har også gjort sitt for å fremstille henne som hennes (noe upålitelige og uregjerlige) karakterer. Journalister har typisk uttrykt overraskelse over at forfatteren i det hele tatt har møtt opp til intervjuavtalen. Karakteren Bibbs, som veksler mellom å opptre kjølig og overstrømmende annenhver gang hun treffer sine følgere (for å bevare mystikken), ville hevdet at mennesker begynner å forakte idolene sine når man får tilgang til dem – tilgangen gir folk «en besvikelse över livets brist på magi».

Hva vil det si å leve et «sant» liv? Da vi zoomet i våres, fortalte Schunnesson, som for tiden jobber med sin tredje roman, at hun tenker mye på dette og hvordan vi i dag lever i en grunnleggende løgnaktig kultur ­– særlig de av oss (som Bibbs) som gjør seg selv til en merkevare, som for Schunnesson er fiksjon, en løgn. Løgn og sannhet er temaer som går igjen i begge romanene. Karakterene hennes fremstår gjerne løgnaktige og dramatiske, tilsynelatende uten anger eller vilje til forsoning, alle med en lengsel om «att alltid vara fyra glas iväg från [s]ig själv». Kvinnene har en dragning mot avgrunnen og ønsket om å være noen som «våger» noe «ingen annan vågade: gå under». Kunsten å gå under – å slippe bremsene, miste kontrollen, verdigheten, femininiteten – blir nærmest et feministisk prosjekt. Hvor langt kan man gå, som kvinne, før folk slutter å elske en? Et sted i Tripprapporter sier fortellerstemmen at hun vet, «alldeles säkert», at det bare er «riktigt mörka krafter i såriga kvinnors bröst».

«En strategi jag utvecklade som barn var att fundera ut erotiska fantasier om övergrepp för om jag var kåt när jag blev våldtagen var det ingen våldtäkt», forteller Bibbs i Dagarna, dagarna, dagarna. «Det här gjorde att jag inte kunde våldtas och det var ändå bättre att bli våldtagen än lämnad. Sämst av allt är att bli lämnad. Våldtäkten är som sex. Identisk i utförande, men känslan är annorlunda och den känslan hade jag gjort till min. Så våldta mig, eller slå mig. Bara du inte lämnar mig. Baby hade fel i att det var sjukt att känna så. Jag är säker på att det är mycket vanligt.»

Forfatterskapet synes hele tiden å utforske offerrollen: Dagarna er i bunn og grunn en bok om vold – og Bibbs er et «uverdig» offer. For jeg-personen i Tripprapporter er oppveksten bare «et skudd i brystet»; hun regnet dager til hun kunne slite seg løs hjemmefra. Alt som lever i henne, er minner hun forsøker å «drömma [s]ig bort från» eller nærme seg med alkohol, opiater, sentralstimulerende stoffer og reseptbelagte legemidler «utskriven till mig eller någon annan». Å ruse seg vekk og dermed sette seg i risikofylte og potensielt farlige situasjoner – i praksis å gjøre seg ute av stand til å motsette seg folks handlinger, oppleves nesten som en motstandshandling i seg selv. Hvorfor i helvete skal det (å være kvinne) (som reiser, som ruser seg) i det hele tatt medfølge en pris man kan måtte risikere å betale? Tripprapporter kan også leses som en kjærlighetserklæring til en søster, som det antydes at hovedpersonen delte en vond barndom med: «Bara min syster kan vitna om detta och när hun lämnade sorgen bakom sig som om den inte vore värd någonting, hur kan jag då veta vad som är sant?»

«I begge romanene følger vi kvinner som er blitt forlatt av mennene de elsker eller hevder å elske, og som virker å finne en pervers lindring i å ødelegge og ydmyke seg selv», skrev forfatter Hanna Stoltenberg da hun anbefalte Schunnessons romaner i sin Vinduet-spalte. Schunnesson har gjerne nevnt såkalt falne stjerner som Britney Spears og Lindsay Lohan, som «raserer sitt liv, gang på gang», som inspirasjon. Hun har selv brukt formuleringen «emosjonell BDSM» i omtalen av karakterene sine, i dette konkrete tilfellet om sin dramatisering og nytolkning av Tolstojs romankarakter Anna Karenina til teaterstykket Det har aldrig funnits en kvinna som Anna Karenina – en kvinne som for Schunnesson er «en kvinne som vil lide»; «en tsunami som drukner alle rundt henne».⁵ Schunnesson løftet den russiske klassikeren «til nye høyder» med sin nyskrevne versjon, konkluderte forfatter Victoria Kielland i etter å ha sett stykket og merket seg Schunnessons Karenina sin «evige, nesten skjebnebestemte, dragning mot ytterpunktene».

*

TONE SCHUNNESSON: Kjør.

EMMA CLARE GABRIELSEN: Med Dagarna skrev du om oppmerksomhetsøkonomiens vrakrester, eller som du selv har formulert det: en litterær roman som utspiller seg i en anti-litterær verden – nemlig blogg- og influenserverdenen. Hva tenker du om litteraturens plass i oppmerksomhetsøkonomien?

TS: Min venninne Caroline Ringskog-Ferrada Noli, som også er forfatter, kom nylig med romanen D e kroniskt, hvor hun skriver om forfatteren som influenser. Forfatteren tvinges på en måte til å være i oppmerksomhetsøkonomien og drive med selvpromotering. For meg har det å være en skrivende person, eller forfatter, handlet mer om å gå inn i en slags persona og jeg har aldri følt meg som en influenser. Den personaen ligger mye nærmere performativitet enn influensermarkedsføring, for min del. Man kan jo velge å være kynisk, men det føles så old.

ECG: Old?

TS: Ja, old. For noen år siden irriterte alle seg over den irske forfatteren Sally Rooney, fordi hun var en jævla sell-out som ble markedsført med totebags. Men samtidig er jo alle en del av det. Jeg synes den amerikanske journalisten Jia Tolentino skriver godt om akkurat dette: Vi er alle en del av oppmerksomhetsøkonomien, og alle promoterer seg selv, være seg om man faktisk har noe å selge eller ikke. Min skriving tok form på internett – Tone som persona, Tone som skrivende person – og jeg, eller hun, tok også form på internett. Men jeg vet ikke. Jeg har litt vansker med å si noe om litteraturens plass i det.

ECG: Det er kanskje vanskelig å si noe om hva som foregår på sosiale medier og internett og oversette det språket til et ikke-internettspråk? Samtidig lever vi i en verden som er analog, men også digital, og det er ikke egentlig noe skille lenger ...

TS: Litteratur er ikke internett. Men internett er kanskje også litteratur. Det er alt jeg kan si om det. Dersom man er forfatter og tenker på oppmerksomhetsøkonomien, er man dum i huvudet. Men om man sier at man ikke tenker på den, tror jeg at man lyver. Når det er sagt, tror jeg ikke alle forfattere går rundt og tenker på #booktok eller noe sånn drit, men de tenker vel på en eller annen pris eller oversettelse eller noe. Det er også oppmerksomhetens økonomi. Hver gang noen skriver til meg at de har lest bøkene mine, eller sett teaterstykkene jeg har skrevet, blir jeg forundret. Hvordan orker de? Når alt er så perfekt på telefonen. Samtidig leser jeg selv bøker og går og ser andres teaterforestillinger. Og jeg må fortsette å gjøre det, for alltid, fordi begjæret er som en besettelse som ikke kan forklares, og besattheten holder lenger enn «oppmerksomheten». Bøker er perfekte, langt mer perfekte enn telefonen. Den [telefonen] er noe annet, men hadde de konkurrert mot hverandre, ville bøkene ha vunnet. På en annen måte, men ... Jeg tror litteraturen vinner på sin tidslighet, den har en helt egen tidslighet.

*

ECG: Hva leser du om dagen?

TS: The Shards av Bret Easton Ellis. Så langt elsker jeg den.

ECG: Jeg så at du postet et bilde av et sitat fra boken på Instagram: «The day really became effortless once you faked it and it actually became more real because of your changed demeanor; the act became the reality and it affected everything in what seemed like a positive way. In fact, it was preferable to reality.» Hva var det med dette sitatet som traff deg?

TS: Det var bare en så perfekt beskrivelse av Bret Easton Ellis' poetikk, som jeg har hatt vansker med å forstå iblant, og vansker med å komme helt inn i. Men at det finnes en dragning mot det performative som sannhet, som kanskje har noe å gjøre med at løgnen er mer sann enn sannheten er, dét forstår jeg. Ettersom jeg er så opptatt av sannhet, og sannhet som løgn – eller som en vei til frihet. Også med tanke på at [karakteren] Bret i romanen ikke har kommet ut av skapet [som homofil]. Det er å ikke bare uttale løgnen, men å besitte den, leve den. Det er poetisk. Det er overfladisk. Forfengelig. Jeg har forfengelige trekk, som jeg ikke skjemmes over, men det pisker meg. Jeg tror sikkert det er derfor jeg likte The Shards. Estetikken er overordnet alt, til og med moralen.

ECG: Hva annet har du lest i det siste?

TS: Jeg har akkurat lest Strangers to Ourselves. Unsettled Minds and the Stories That Make Us av Rachel Aviv, som skriver for New Yorker. Den anbefaler jeg. Det er Avivs første bok og handler om sykdom som identitet: Det er seks lange reportasjer med mennesker som har fått en psykiatrisk diagnose, men det finnes ting i deres sykdom eller i deres liv som ikke psykiatrien kan forklare; hvorfor de er som de er. Den er veldig bra; spennende og empatisk. Hun er ikke så anti psykiatri, men boken har et veldig empatisk syn på sykdom og diagnoser og hvordan vi forklarer oss selv. Og så leser jeg en latinamerikansk feminist, María Lugones’ Pilgrimages. Om fenomenologi. Men poetisk.

ECG: Kan du fortelle om dine første store leseopplevelser og litterære helter?

TS: Som tenåring var det jo Hemingway, William S. Burroughs, den svenske forfatteren Ulf Lundell – en lang rekke ensomme menn jeg leste da jeg var typ 14 år gammel og trodde jeg var hardbarka sjørøver. Første gang jeg leste Klokkene ringer for deg av Hemingway, må ha vært en av mine store leseopplevelser, da kjente jeg virkelig på litteraturens kraft eller whatever. Og – så klart – alle beatforfatterne, som jeg ikke makter å lese i dag. Jeg kan ikke engang lese om dem, for jeg synes det er så grusomt. Men det var kjempeviktig litteratur for meg da jeg var yngre.

ECG: Hvorfor det, tror du?

TS: Fordi jeg tror jeg ville være fri, og beatlitteratur var høyden av frihet – det var det aller, aller, aller frieste. På videregående oppdaget jeg også Marguerite Duras, som jeg fortsatt setter høyt. Men hun er den eneste som står seg.

ECG: Beatlitteratur var en stor del av inspirasjonen til din debutroman Tripprapporter, var det ikke?

TS: Ja, det stemmer. Og Dagarna, dagarna, dagarna er inspirert av en slags subversiv variant av [memoaren] Eat Pray Love og Bridget Jones’ dagbok. Tripprapporter er mer beatnik. Det er jo en patetisk form, men. Ja.

ECG: Hvorfor synes du det er så grusomt å lese de forfatterne nå?

TS: Jeg synes forresten William S. Burroughs holder seg også. Men jeg leste Ulf Lundells dagbøker, jeg vet ikke om du har lest dem, men han gir ut sine dagbøker nå, og det er et jævla gnål og med platte kvinneportretter. Det samme gjelder Jack Kerouac. Jeg leste På kjøret igjen for fem–seks år siden, og det var så grov sexisme og rasisme. Altså, det trenger ikke være så innmari woke for min del, men det var bare så forstyrrende ubegavet skrevet. Og det var overhodet ikke det bildet jeg hadde av ham fra tidligere, det var ikke slik jeg husket ham. Nå har jeg jo lest mye annet siden den gangen, men da jeg fant veien til beatlitteraturen på skolebiblioteket mitt, hadde jeg vel lest mest Nancy Drew, så det var kanskje derfor de appellerte. Når dét er sagt, elsker jeg fortsatt Nancy Drew.

ECG: Den første romanen du skrev, Lyckliga dagar, ble refusert. Hva tror du det gjorde med deg?

TS: Jeg hadde overhodet ikke forestilt meg at den skulle bli refusert.

ECG: Haha. Et sjokk!

TS: Ja, det var faktisk det, for jeg tenkte jo at jeg var best på forfatterstudiet mitt. Eller, ikke best, men – du vet. Det som skjedde, var at jeg vendte tilbake til Tripprapporter og det jeg hadde skrevet på før jeg begynte på skriveskolen på Biskops Arnö. Det som er positivt – og negativt – med sånne kunstnerutdannelser, er at man slipper andre så mye inn i arbeidet sitt. På den ene siden er det veldig lærerikt, men på den andre siden finnes det et ideal, en stil og estetikk som jeg tror jeg følte at ... jeg ville vel være flink og smart, da. Og det å bli refusert og å få egoet sitt såret gjorde at jeg gikk tilbake til det som var «meg» og måten jeg egentlig skrev på og alltid hadde skrevet på. Som minnet veldig om det som etter hvert ble Tripprapporter. For meg handler det å skrive alltid om å finne formen mer enn narrativ eller fortelling eller karakter eller story, og jeg hadde egentlig allerede funnet en form som den jeg har i Tripprapporter, men den hadde jeg altså gått bort fra fordi jeg syntes den formen var klein.

ECG: I Louisiana Channel-intervjuet ditt snakket du om at den formen du allerede hadde funnet, føltes så feminin og privat og noe du ikke betraktet som «ekte» litteratur. Hvor tror du den ideen kom fra?

TS: Jeg tror det kom fra hvilke forfattere som var heltene mine, åpenbart, kombinert med ideen om Den Perfekte Store Romanen, den perfekte sanne prosaen, som jeg hadde med meg fra forfatterstudiet. På forfatterskolen var det sett ned på å bruke ordet «jeg»: Det var trashy å skrive med et «jeg». Man skulle bare skrive dikt som var sånn: [improviserer et pretensiøst dikt om snø].⁹ Min måte å skrive på var helt annerledes enn det. Jeg skrev mye på internett da: på Tumblr, Facebook og Instagram. Noen av Facebook-statusene mine gikk viralt. Så tenkte jeg: «OK, kanskje de ikke går på forfatterskole og vet alt om litteratur, men det finnes i alle fall noen som liker det jeg skriver.»

ECG: Jeg har sett at du tidligere har beskrevet internett som et rom der du workshopper tone og ideer – gjør du det ennå?

TS: Nei, ikke i det hele tatt. Jeg er mer forsiktig med å slippe andre inn. Jeg vet ikke om jeg var mer arrogant eller noe før, men jeg føler jeg beskytter meg mer nå enn jeg gjorde tidligere. Jeg har jo for så vidt også flere mennesker som både leser og følger meg nå. Tidligere var det jo ikke sånn at noen hadde noen idé om hvordan jeg skrev, for ingen visste hvem jeg var. Internett kunne jeg derfor bruke til å teste ut ulike «jeg», ulike posisjoner eller fortellinger om seg selv – ulike måter å finne formen på.

ECG: Hva er det du beskytter deg mot nå?

TS: Forventninger, tror jeg. Tripprapporter og Dagarna er jo ganske ulike. Noen ganger føles det som når man blir kjæreste med noen, så er den man blir sammen med en slags reaksjon på den man gjorde det slutt med: at man er sammen med en psykopat, og så blir man sammen med en kjempedøll og streit person neste gang … litt sånn føles det med Tripprapporter og Dagarna også. Jeg skrev Tripprapporter og fikk en liten, men veldig devoted following med lesere, som virkelig ikke er lesehester på noe som helst måte. Mye jenter, mange litt yngre. Jeg følte jeg på en måte måtte passe på dem, og så kjente jeg at jeg ikke kunne skrive hvis jeg skulle passe på dem. Og da kom Dagarna ut av det, på et vis. Man kan vel kanskje si at jeg har litt angst for andres forventninger. Jeg er redd for at de skal bli skuffet. Derfor vil jeg ikke slippe noen inn i skriveprosessen lenger.

ECG: Men hva så, på en måte? Hvorfor spiller det noen rolle om de blir skuffa? Er du redd for å miste følgerskaren din?

TS: Jeg er som et barn: Jeg er alltid redd for at noen skal bli sinte på meg! Nei da, men det handler vel om at det kanskje er noen som har lest noe om eller av meg som har gitt dem noe eller hjulpet dem på en eller annen måte, og så at jeg helt enkelt, ikke i det hele tatt – så klart – ikke er den personen de trodde jeg skulle være. Og jeg vet jo det. Det er bare kjedelig når andre mennesker også skal oppdage det.

ECG: Det er best å leve i løgnen?

TS: Ja. Men jeg vil jo ikke det, egentlig. Det jeg liker med mine bøker, er at jeg har null lojalitet til leserne mine.

*

ECG: Jeg-personen i Tripprapporter sier «Förlåt om jag ljuger, jag vet inte skillnaden på det ena och det andra». I Dagarna pågår Bibbs' løgner så lenge at de oppleves sanne for henne: Løgnene begynner gjerne som «intensjoner» – for da skulle løgnen kunne «oppløses som løgn og bli sannhet». «Det svåra (…) är att orka bära sanningen om sitt liv», står det et sted, og et annet: «lögnen har blivit en del av lögnaren på ett sätt som är mer sant än allt annat». Hvordan kan man forstå løgnen? Hva synes du er interessant med løgn og sannhet?

TS: Jeg tenker veldig mye på å leve «sant». Løgnen er en så stor del av mange menneskers liv. Om man er rusmisbruker, for eksempel; eller om man er nære med en rusmisbruker, eller om man, som Bibbs, lever i en voldelig relasjon – da er det som om man må inkorporere løgnen og gjøre den til sin, på ulike måter. Dessuten er det som om vi lever i en løgnkultur. Løgnen premieres så mye. Løgnen er det mest sanne, for det er ofte det idealiserte bildet vi har av oss selv – den man skulle ønske man var, eller den man skulle ønske ens partner var. Jeg tenkte på dette med løgn som intensjon da jeg hørte på en podkast med Elizabeth Holmes, grunnleggeren av Theranos. Egentlig gjorde jo hun bare hva alle store tech-selskap gjør: Man sier at man har en idé – man har ikke gjennomført den ennå, men man ber om penger og midler for å kunne realisere den idéen. Det blir jo bare en løgn fordi hun i sitt tilfelle ikke lykkes med å realisere den. Ellers er det jo bare vanlig markedslogikk. Jeg synes det er interessant når løgnen er uønsket og når den ikke er det, og når en sannhet blir en løgn. Det finnes så mange ulike måter å nærme seg løgnen på. I Dagarna holder Bibbs på med influensermarkedsføring – å gjøre seg selv til et brand, en merkevare, som jo er å leve en løgn. Jeg tenkte at dette var beslektet med å leve med vold, på et vis. Vold i nære relasjoner går også ut på å redusere sitt «jeg», sitt selv. «Jeg»-et skal passe inn i noen andres fortelling om virkeligheten. Det går ikke å leve med vold dersom man ikke hele tiden reduserer seg selv og gjør løgnen til sin, akkurat som det ikke går å selge seg selv uten hele tiden å gjøre løgnen til sin eller redusere seg selv. Det var noe med løgnen og det voldelige i løgnen som fikk begge deler til å henge sammen for meg, på et vis.

ECG: Til Nöjesguiden sa du at et av dine «livstemaer» var hvordan man kan være et offer, og hvordan man kan gi et offer agens, og at både Dagarna og Tripprapporter, og kanskje også Det har aldrig funnits en kvinna som Anna Karenina, egentlig handler om det?

TS: Jeg er interessert i å vri og vende på offerrollen. Både å gi et offer agens, men også utforske: Hvor ondskapsfullt er et offer? Bibbs blir for eksempel veldig dårlig behandlet: Hun blir utnyttet, hun lar seg utnytte. Det kan også gjøre et offer til en slags gjerningsmann. Spesielt gjennom løgnen – som med Bibbs. Løgnen er veien ut for henne; hun lyver om at hun har blitt voldtatt, som kanskje også er sant. Jeg er interessert i det vidriga offeret. Det var noe jeg syntes var vanskelig under metoo, for eksempel: at det var ofte veldig pene, perfekte fortellinger om seksuelle overgrep eller vold i typ arbeidsrelasjoner, som jo på mye tydeligere og mer åpenlyse måter har en asymmetrisk maktdynamikk enn det for eksempel private, nære relasjoner har. Det finnes noe som kan ende i en destruktiv relasjon mellom for eksempel barn og foreldre, som er bortenfor tydelige grenser. Ikke om hva som er rett og galt, men hvordan man navigerer i det – som offer, for eksempel. Det synes jeg er interessant å utforske.

ECG: Bibbs, som har blitt utsatt for mange ulike former for vold, anser det å erkjenne at man har blitt skadet, som «en pokal for de feilfrie». Hun ser nemlig ikke på seg selv som fri for skyld, hvilket jo er en veldig typisk reaksjon på vold også: en form for victim blaming eller offerklandring av seg selv når man har blitt utsatt for vold?

TS: Ja. Man hører så ofte «men jeg vil ikke være et offer» og «jeg er ikke et offer». Men hva vil det si å være et offer? Jeg synes det er interessant å gjøre den rollen mer kompleks.

ECG: Hvorfor er det så vanskelig for mange å identifisere seg med offerbegrepet, tror du?

TS: Noen ganger tror jeg det handler om vansker med at man er blitt utsatt for vold, det er bare for krevende å erkjenne. Men jeg tror også det ligger en forestilling i begrepet «offer» om hvordan man skulle ha agert, reagert, hvordan man skulle ha vært og oppført seg. Offerrollen kommer med veldig høye krav. Det er også en antifeministisk myte om det perfekte offeret: Det går ikke, ingen er et perfekt offer. Men de som ikke passer inn i den rollen, er folk man gjerne avviser som ofre for vold og liknende. Og så tror jeg det handler om svakhet, eller en forakt for svakhet. At ingen vil være svak.

ECG: Men enkelte, som for eksempel Bret Easton Ellis, vil derimot hevde at alle vil være et offer nå til dags, fordi det genererer oppmerksomhet, apropos oppmerksomhetsøkonomi. Hva tenker du om et slikt utsagn?

TS: Jeg tenker at Bret Easton Ellis er en grinete, gammel gubbe. Men jeg tenker også at han deler det med Bibbs, og at det er litt hva Dagarna, dagarna, dagarna også handler om: det utsagnet. Bibbs gjør en markedsanalyse og sier derfor at hun har blitt voldtatt. Men å forsøke å profittere på offerrollen, går det? Gjorde Bibbs en riktig analyse? Alt er transaksjonelt for henne i høyere grad enn for meg, så jeg synes det er vanskelig å svare på. Men å anta at det er mulig å tjene penger på å være et offer ... Why not? Av og til tenker jeg på alle kvinner, at vi i løpet av et år [under metoo] delte om de absolutt verste opplevelsene i våre liv, når vi har følt oss mest maktesløse og fornedrede. Og for hva? Hjalp det? Hvis oppmerksomhet var betalingen, var det en dårlig deal.