Stå samlet, vær våkne, alvorlige og livlige

Ml-ernes litterære univers var, og er, enormt. De konsumerte store mengder litteratur av alle slag, og de produserte selv enorme kvanta tekst. Den skjønnlitterære produktiviteten er kanskje det trekket som skiller norsk maoisme mest fra de andre landene det er mulig å sammenlikne med. Denne artikkelen skal sette noen nåler ut på det litterære stjernekartet, og den skal mot slutten behandle noen trekk ved to av de ferskeste planetene i ml-universet: Espen Haavardsholms pågående romanprosjekt – med bind II, Tjue, som hittil siste publikasjon – og Tore¹ Obrestads Vi skal kle fjellet med menneske og våpen. Disse «romanene» har mye felles i stoff og metode, og kan kanskje egne seg som endestasjon for nåtidige refleksjoner om maoistisk skriftkultur. Jeg vil dessuten komme innom Bård Isdahls Jeg er timeglasset og Toril Brekkes Aske – bøker som befinner seg i samme kretsløp som Haavardsholms og Obrestads planeter, men er vesensforskjellige fra dem på sentrale punkter. Fellesnevneren er at de alle er tilbakeskuende skjønnlitterære bøker som bl.a. handler om ml-tida.

Fortidsmestring

Det er et eget virkefelt innenfor det ml-litterære univers å skrive minnelitteratur med tema fra «den gærne tida», som en av dem uttrykker det, eller «gospeltida», ifølge en av de andre. Det kan være smertefullt å håndtere fortiden – hva enten man velger å opphøye den til stjernestatus, vise den i all sin traurighet eller skjule den ved hjelp av artistisk trikseri, blødmer eller slapstick. Problemet er uansett å finne fram til noe vesentlig; gjenskape den vesentligheten man mente å være en del av, om ikke i like viktige former som i den tidens fanebøker, så i alle fall med et gjenskinn av denne viktigheten. Den indre gløden, dette å tro på noe som er større enn seg selv, gjøre uegennyttig nybrottsarbeid, begå ridderlige handlinger – det kan ikke fordufte. Det må gripes, begripes, rehabiliteres, mener disse skribentene.

Det er utkommet et knippe sakprosabøker med slik minnetematikk, selv om skjønnlitterær behandling fortsatt er dominerende. Harald Berntsen har skrevet godt om ur-maoismen i Det lange friminuttet, 1998. Pål Steigan har skrevet friskt og tendensiøst i den subjektive minnesjangeren i På den himmelske freds plass, 1985, mens Erling Folkvord er noe mindre frisk i sin Rødt fra 1998. Harald Skjønsberg har ironisert og harselert over seg selv og rørsla i På parti med Stalin? fra 1990. Flere berømte ml-ere sies å sysle med minneprosjekter, og det ville være en lettelse om de kunne holde seg unna det skjønnlitterære.

Norsk litteraturgransking har ennå ikke tatt virkelig fatt på denne litteraturen. Det er gjort noen enkeltstudier over utvalgte forfattere, men en samlende fremstilling mangler fortsatt. Kanskje dette kan ha sammenheng med at også det litteraturvitenskapelige miljøet er dominert av aktører med en fortid – på den ene eller andre siden i hovedmotsetninga. Eller kanskje man bare ennå ikke har fått øynene opp for alt det spennende som skjuler seg i det vidstrakte ml-litterære universet. Kanskje man kvier seg for kaldt vann i bassenget.

MLMZT

For enkelhets skyld bruker jeg betegnelsen «maoismen» både om den ideologien som legitimerte handlingene og om aktivitetene i seg selv, og «ml-ere» om aktørene. De var SUF-ere, AKP-ere, Kvinnefrontere osv., men den allmenne betegnelsen var hele tiden «ml-ere», så vel blant dem selv som ute i verden. At denne forkortelsen ble til et kodeord, skyldes ikke minst den store betydningen man tilla disse to bokstavene. De ble føyd til navnet på organisasjonen SUF i 1969 for å markere bruddet med det revisjonistiske faderpartiet SF og peke fremover mot den nye, revolusjonære kursen som skulle føre fram til proletariatets diktatur. Siktemålet var å omgjøre SFs ungdomsorganisasjon til et demokratisk-sentralistisk kaderparti etter Lenins modell. Et viktig skritt ifølge oppskriften var å danne en «partibyggende organisasjon» med forkortelsen m-l i navnet.

I de fleste andre vestlige land oppsto det omtrent samtidig tilsvarende bevegelser som også smykket seg med bokstavkombinasjonen «ml», av og til med små bokstaver, av og til med bindestrek, av og til i parentes – for eksempel PCE (m-l) i Spania, KFML i Sverige, CPM-L i USA osv. ML sto tilsynelatende for «marxist-leninist», «marxistisk-leninistisk», «marxismen-leninismen», «marxist-leninistene» osv., men i realiteten betydde det at gruppen besto av maoister, dvs. tilhengere av «marxismen-leninismen-Mao-Tsetungs-tenkning», senere omskrevet til «marxismen-leninismen-Mao-Zedongs-tenkning» i tråd med den nye transkripsjonsnormalen fra Kina. I en dansk publikasjon har jeg sett den sjarmerende kortformen «MLMZT» for å betegne dette tankesystemet, men her skal jeg holde meg til det mer konvensjonelle «maoismen». Ml-forkortelsens betydning bekreftes av at da den ble fjernet fra partinavnet på landsmøtet i 1990 (etter Østblokkens sammenbrudd og Tiananmen-massakren), gikk en gruppe ut og dannet en ny, partiforberedende organisasjon, «Marxist-leninistene».

Kyklopiske klassikere

Det språklige feltet er som vi kan se gjenstand for intens interesse i det maoistiske universet. Å produsere, konsumere og fordøye (fortolke) tekst var og er fortsatt en helt sentral aktivitet blant ml-erne. Alt fra Stalins klassiske betonglitteratur til ubetenksomme «arbeiderdikt» og skøyeraktige viser inngikk i tekstmaterien.

Rørsla hadde fem husguder som i årevis prydet avisa Klassekampen (og, trykt med nøyaktig samme sjablong, en uoverskuelig mengde beslektede publikasjoner verden over): Marx, Engels, Lenin, Stalin og Mao. Disse kommunistlederne var alle selv storprodusenter av tekstlig materiale – milliarder av bokstaver, oversatt til «alle» språk. Deres verker ble regnet som Marxismens Klassikere, og utgivelsen av disse verkene på norsk tok nær knekken på rørslas eget forlag, Oktober, slik at det etter hvert måtte selges til borgerlige Aschehoug. For å få omsatt de store opplagene av klassikere, lagde man en slags bokklubb der trofaste ml-ere skulle få 12 bind Lenin og 5 bind Mao. Kanskje det også skulle komme noen flere digre bind med Stalin.

Det var videre nødvendig å utgi en forbedret utgave av Marx' Kapitalen. Oktober iverksatte nokså sent et kyklopisk arbeid med å utgi en korrekt oversettelse av dette hovedverket. Det ble ansatt ikke-profesjonelle, men ideologisk solide oversettere – filosofen Stein Rafoss og økonomen Erling Kielland – som skulle sørge for å sette Pax forlags Marx-antologier og Erling Falks førkrigsoversettelse av Kapitalen på sidelinjen en gang for alle. Men de ikke-profesjonelle oversetterne brukte for lang tid, og Oktober ble nødt til å hyre en proff, Tom Rønnow, til fjerde og siste bind. Ironisk nok var den tidligere furubotniken Rønnow hovedkonkurrenten Pax forlags egen Marx-oversetter.

Som litterær produsent blant de fem store, er den kinesiske formann Mao klart mest interessant. Han skrev selv lyrikk og utformet sine politiske tanker i et poetisk billedspråk. Han forvandlet det kinesiske språket ved å benytte militær kampmetaforikk i helt nye sammenhenger – noe vi ofte finner igjen i europeiske maoisters egne tekster. Maos dikt ble utgitt også på norsk, i gjendiktinger av Kjell Heggelund og Tore Obrestad. Naturligvis er den mest kjente Mao-boka av alle Den lille røde, med det offisielle navnet Sitater fra formann Mao Tsetung. Samlingen av utdrag fra ulike taler og artikler ble gjerne brukt som utgangspunkt for diskusjoner i studiesirkler. Å lese disse sitatene nå er ganske pirrende. De fremstår nesten som orientalske vismannsgåter, som en slags komplekse zen-meldinger – kuaner. «Stå samlet, vær våkne, alvorlige og livlige,» sier Mao.² Aye aye, captain!

Papirtigere, språk og handlinger

Ml-erne hadde mye å lese på, og et gjennomgangstema i beretningene fra menige ml-ere er at man alltid lå på etterskudd når det gjaldt studier. For rørsla krevde så mye mer enn samvittighetsfull lesning av bestemte tekster; det var alltid handlinger som skulle utføres. Ja, selv om de overveldende tekstmengdene som ble produsert kan få en til å tro at maoismen først og fremst forble en papirtiger, så var det de velorganiserte aksjonene som virket mest tiltrekkende på rastløs 70-tallsungdom.

Ml-erne kunne tilby deltakelse i virkelige, effektive handlinger som ble kommentert i pressen og kom på TV. Man løp og knuste ruter på det sørafrikanske konsulatet og fortet seg hjem for å se resultatet på Dagsrevyen samme kveld. Action, handling. Noe helt annet enn surrete hasjrøykere som satt på ræva i Slottsparken eller snusfornuftige teoretikere blant salongradikale Kontrast-skribenter. Men kanskje tekstproduksjonen også først og fremst var handling? I alle fall var den språkhandlinger, og språkhandlinger er et begrep man ikke kommer utenom når man vil tolke den norske maoismen.

Et sentralt ritual i ml-rørsla var å «ta klassestandpunkt». Gjennom dette kunne et borgerlig individ forvandles til å bli proletar. Dette var ikke noe som skjedde en gang for alle – nei, klassestandpunktet måtte vedlikeholdes og styrkes fortløpende gjennom ulike handlinger. Det gjaldt å begå vesentlige ofre. Man skulle yte maksimalt på flest mulig områder: selge Klassekampen og andre publikasjoner, stå på stand, gå i demonstrasjoner, jobbe i lokalmiljøet, jobbe i fagbevegelsen, jobbe i frontorganisasjoner, idrettslag, gå på møter, møter, møter. Det helt sublime offer var å avbryte en borgerlig-akademisk utdanning – jo nærmere avsluttende eksamen, jo bedre – og ta seg jobb i industrien.

Begrepet som gjerne nyttes for å beskrive dette fenomenet, er sjølproletarisering. I selve ordet ligger det en enorm forventning til proletariseringens og klassestandpunktets forvandlende kraft. I kjølvannet av denne språkhandlingen endret gjerne også kadrenes eget talemål seg. Borgerlig-intellektuell ungdom fra alle kanter bestrebet seg på å høres ut som reale arbeidsfolk, og man fikk den interessante ml-sjargongen som resultat. Dette kan ses på som en omvendt dannelsesreise, betinget av det pikareske klassedykket kadrene foretok.

Men det ligger også en avstand innbakt i begrepet sjølproletarisering, noe uoppnåelig, noe påståelig, noe som uavvendelig vil føre til melankoli eller endog sorg. For det er selvet (sjølvet?) og massene som skal smelte sammen til ett. Ellers går det ikke. Det blir bare sorgen – om man da ikke søker tilflukt i et fiktivt univers.

Herfra til månen

Akkurat den sorgen må imidlertid få ligge delvis ubehandlet i denne artikkelen. Sjølproletariatets diktatur vil bli grundig gjennomgått annetsteds. Nå skal vi se nærmere på den enorme tekstproduksjonen ml-erne sto for. Å regne dette i kilo, tonn og lastebillass eller i avstander herfra til månen, for eksempel fem ganger, har jeg ikke statistisk materiale til å kunne gjøre. Men bare tenk på alt dette:

• Aviser (Klassekampen, Røde Garde, Rute 80, osv.)
• Magasiner (eksterne som Profil, Materialisten, Kvinnefrontog Røde Fane, og interne som Bolsjevik, Enhet-Kritikk-Enhet og Tjen Folket)
• Marxistiske klassikere i norske oversettelser og kommentarer til disse
• Sakprosabøker om allslags temaer (arbeidsmiljø, Tsjekkoslovakia, Andre verdenskrig, Sovjets aggresjoner,
• Albanias svik, Afrikas Horn, overfallet på Kampuchea, osv.)
• Romaner, noveller, diktsamlinger
• Visebøker, sanghefter
• Teaterstykker og revyer
• Filmmanuskripter
• Grammofonplater med sangtekster
• Daglige utgaver av leiraviser under sommerleirene (for eksempel med navn som Revolusjonens røst)
• Veggaviser – unike skriftstykker i tusj på gråpapir, i titusenvis
• Flygeblader/løpesedler
• Skoleaviser
• Plakater
• Pamfletter, hefter, studiesirkler
• Valgmateriell
• Taler holdt i studentersamfunnene og i andre åpne fora
• Innlegg holdt i «fagkritiske» debatter på skoler og universiteter
• Sakspapirer til politiske møter, i kommunestyrer, foreninger
• Møtereferater, sjølkritikker og kadervurderinger
• Proklamasjoner, kunngjøringer, pressemeldinger
• Direktiver, resolusjoner og fråsegner
• Begrunnelser i søknader, klageskrifter og politianmeldelser

... og selvfølgelig en diger strøm av innlegg og motinnlegg skrevet av ml-ere i andre publikasjoner – i borgerpressa og Vinduet, for eksempel. I denne store verdenen av tekstlige uttrykk finnes det mange, mange perler. Fremtidens tekstforskere har mye å glede seg til. Alle slags lesemåter kan benyttes – på dette feltet vil det bli gjort studier med utgangspunkt i så vel Kristeva som i Sokol/Bricmont, hvis de da ikke for lengst er glemt. Positivister og melankolikere vil kvesse klinger med sitater fra Øgrim og Steigan, Hoem og Sjue, og alle vil lett kunne finne en Mao-gåte å smykke skriveriene med, kanskje én for hvert kapittel, øverst på siden i kursiv.

Her skal det for det meste handle om skjønnlitteratur. Snevert? Vel, på den foreløpige listen jeg har satt opp står det nå over 40 skjønnlitterære ml-forfattere! Det er vanvittig mange. Og da er ikke engang Kjartan Fløgstad regnet med! (Jeg tør ikke publisere hele den uferdige listen her, av frykt for reaksjoner fra dem jeg ennå ikke har fått med. Alle de krypto-maoistiske psevdo-forfatterne på egne forlag, for eksempel.)³

Forfatterkollegiet/-korpset/-kobbelet

Man kan tenke seg ulike måter å sortere norske, skjønnlitterære ml-forfattere på. Her er noen foreløpige kategorier:

• De sju store
• De mange mindre
• Arbeiderforfattere
• Programforfattere
• Lyrikere
• Barnebokforfattere
• Engangsforfattere
• Etterpåforfattere
• Sympere

Det ml-litterære korpset teller dessuten oversettere, forlagsfolk engasjert i tekstproduksjonen og kommisjonærer i distribusjonen.

Mange av forfatterne går naturligvis inn i flere av disse kategoriene. Engangsforfattere er de som har utgitt bare én skjønnlitterær bok (men sikkert har manus til mange flere i skrivebordskuffen). Etterpåforfattere er de som begynte å skrive skjønnlitterært etter at de var ml-ere. Arbeiderforfattere er faktiske arbeidere som skriver. Programforfatterne er de som prøver å virkeliggjøre et litterært program, – å rett og slett skrive ml-litteratur, det man kan kalle fanebøker. De er på en måte eliten. Vi skal likevel huske på at flere av de mest kjente ml-forfatterne, som for eksempel Kjell Askildsen, ikke kan sies å ha skrevet egentlig ml-litteratur, i alle fall ikke noe som kan karakteriseres som fanebøker.

I vår tid er det en utbredt oppfatning at fanebøkene ikke hører til disse forfatternes beste. Noen av dem sier til og med offentlig at de skammer seg over disse tekstene, og at de gjerne skulle sett dem uskrevet. Enkelte har forsøkt å sensurere dem bort fra listen over tidligere utgivelser på kolofonsidene i nye bøker, utelater dem fra samlede verker og unngår nyopptrykk. Sterkt!

Men det er nok nettopp disse diktverkene som vil bli stående som det mest interessante de produserte. Ikke fordi den rørsla tekstene var ment å tjene, hadde så store virkninger, men fordi de er skrevet med en helt spesiell intensitet. Tekstene dirrer av indre motsetning mellom stil og nødvendighet. Dialogene snubler raslende av gårde, stivt og høyrøstet som hos Brecht. Når man ser nærmere etter, ser man at tekstene hele tiden røper seg selv, kanskje ufrivillig, uforvarende eller motvillig, kanskje ubevisst og helt nødvendig. Dette er bøker der forfatteren har fanget seg selv i teksten og står og roper mot speilet slik at vi tydelig kan høre at det skrives. Det er ikke i handlingen det dramatiske foregår, men i diktverkets forhold til verden omkring, til dets egen forfatter, til ideologien det skal speile, til leserne – og ikke minst til alt det som ikke får plass på sidene. Fraværet av smerte er det som får deg til å gråte, men smerten er der.

Her er de mest berømte av disse spennende språkhandlingene: Jenny har fått sparken og Gutten i regnet (av Toril Brekke), Historiens kraftlinjer (av Espen Haavardsholm), Sauda! Streik!, Stå saman og Stå på! (av Tore Obrestad), Kamerat Stalin eller familien Nordby (av Dag Solstad). Selv om for eksempel Brekke og Solstad også har skrevet andre spennende og gode tekster – som Brekkes Sølvfalken, Den gylne tonen og Aske, og Solstads Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige (men kanskje enda mer Georg: sit du godt? og Bryllupsfotografen) – er det forsøkene på å skrive virkelig viktig litteratur som er de mest originale og utfordrende. Forholdet mellom ambisjonen å skrive tekster med forvandlende kraft og målet om å gjøre dette i en liketil og vinnende form, skaper store rom. At noen av disse forfatterne senere har gått over fra å forsøke å skrive viktig litteratur til heller å forsøke å skrive god, eller endog stor litteratur, får ligge i denne omgang. Men det ligger vilje bak, også der.

Allmennkjendiser

De mest kjente ml-forfatterne er utvilsomt Dag Solstad og Jon Michelet. Det er ikke fordi de er best eller viktigst, men de er utvilsomt coolest. Hver for seg er de kulest på hver sin måte. Solstads forfatterskap dominerer alt litterært snakk i Norge. Man hører ikke en litteraturdebatt uten at Solstad trekkes inn. Kritikere plasserer seg i for- eller motgrupperinger, og når Klassekampens nyuniversalistiske anmelder Tom-Egil Hverven nå har bestemt seg for å tre inn i motgrupperingen, klarer han ikke annet enn å bruke halve sin anmeldelse av Obrestads nye planet på å snakke om Solstad. Solstad er litteraturfeltets superstjerne, og han ser ut til å være seg denne statusen bevisst når han svinser tilsynelatende forfjamset rundt på litterære evenementer. Men utenfor akkurat den andedammen er kanskje ikke Solstads stjernestatus all verden.

Michelet er derimot en virkelig A-kjendis, den eneste ml-rørsla har produsert. Han er den ml-er alle vet om, han er bra på radio, på tv, i kommunestyret. Ikke minst er Michelet den perfekte ml-personifikasjon, fordi han er en handlingens mann. Han opererer ute i virkelighetens verden og tar styring når det trengs (gjerne med en strøm av sjømannsmetaforer, som i 1997 da han overtok «skuta» Klassekampen og stadig vendte tilbake til hvordan han som skipper måtte navigere i det urolige farvannet, at det var hardt vær, det skummet om baugen, osv. osv.). Og så ser han ut som Kaptein Haddock, banner og tar seg en støyt (men han er kanskje ikke i like stor grad blitt et ikon for homser som det Tintins samboer er).

Sammen med Solstad står Michelet bak ml-litteraturens største suksesser – fem bøker fra fotballturneringene i 1982, 1986, 1990, 1994 og 1998. I fotballens verden møter de også de to andre allmennkjendisene med tilknytning til ml-rørsla, nemlig Ingebrigt Steen Jensen og Egil Drillo Olsen. Drillo – «il professore» – er med sin analytiske metode og sine formulerte aksiomer muligens også en språkhandlingenes mann, i alle fall er han en velformulert port fra de indre studiesirklene ut i den store verden. Drillos gummistøvler er liksom allmannaeie i dette landet.

Skravle, vold

Ved siden av Michelet og Drillo må det være Kristian Schravlevold som har hatt bredest appell i folket, blant massene. Dette psevdonymet for Hans Rotmo ledet Vømmøl Spellemannslag fram til minst 50 000 solgte plater av den første LP-en, Vømmøl'n.⁴ Én plate til ble det – Vømlingen – før bandet endret navn i takt med sjølproletariseringa, til Arbeidslaget.⁵ Spellemannslaget spelte inn en rekke slagere og var fast innslag på den den gang nokså nystartede Norsktoppen. Blant landeplagene må nevnes «Høvlerivisa», «Førerkort» og ikke minst «Det er itjnå' som kjem tå seg sjøl» – en frase som er gått inn i dagligtalen til mange. Teksten oppsummerer mange temaer i ml-universet, og siste verset går slik:

Det kjem ein dag, æ veit itj æ,
han kan vel kåmmå snart
da ting ska skift og nye ting ska
moas etter kvart
det er itjnå' som kjem tå seg sjøl
Da er det opp te deg og meg ka
lei allting ska ta
Og hugs på det som Lenin og Marx og Mao sa:
Det er itjnå' som kjem tå seg
– sjøl er du lett som ein spøl.
Men sammen så veie vi fleire tonn,
med littegrann hjølp, gjer det littegrann monn.
Det er itjnå' som kjem tå seg sjøl!⁶

Ja, kanskje det var så enkelt, at det var dette Lenin, Marx og Mao sa? Det kunne spart oss for mye papir.

Vømmøl var ikke bare en samling politiske sanger. Rotmo – opprinnelig fra Verdalen i Nord-Trøndelag – ga ut en bok i 1975, Vømmøl Skuggsjå, under eget navn. Der utdyper han ulike aspekter ved livet i den fiktive Vømmøldalen, hvor fraflytting truer det gode liv. Nedenfor Vømmøldalen finner man det slitsomme industristedet Porcelenstrand hvor man møter snobbete kapitalister, borgerskapslakeier i LO og DNA, forurensende bedrifter osv. Et Norge i miniatyr, linjert opp i tråd med etterdønningene etter EEC-seieren i 1972 og de folkelige kravene som reiste seg rundt om – i Aksjon Kyst-Norge, målrørsla, fråhaldsrørsla osv. Den tids populisme. Rotmos oppdiktede univers er på en måte et idealsamfunn. Ikke et kommunistisk Utopia i enden av sosialismens lange marsj, men et ideelt åsted for den politiske kampen ml-erne akkurat da mener de fører. Her stemmer kartet med terrenget, fordi terrenget bare finnes på dette kartet.

Livet i Vømmøldalen utdypes i boka ved hjelp av fiktive samtaler, røverhistorier og ad hoc-fotografier fra før og nå. Den ble gitt ut på det da nystarta forlaget «Per Sivle Forlag a.s.», et rent imprint-forlag for Oktober som enten skulle brukes til å gi ut lettere litteratur som partiforlaget ikke uten videre kunne stå inne for, eller kanskje snarere skulle se ut som et annet forlag enn Oktober, for ikke å skremme bort alle de menneskene som likte Vømmøl (50 000 +++), men som ikke var like begeistret for MLMZT. Kanskje man nå skulle smi mens jernet var varmt og prøve å verve blant alle dem som hadde åpnet ørene i det som i ml-kulturkretser ble hetende «Vømmøl-året» – 1974?

Dekknavn, psevdonymer, fiksjoner

Sivleforlaget, Schravlevold og Vømmøldalen er tre små tilfeller på ulike nivåer i et omfattende system av fiktive navn, et system som preger ml-rørsla i hele dens kvalitetstid. Sikkerhetsforanstaltninger gjorde at de enkelte kadre ikke skulle kjenne identiteten til flere enn høyst nødvendig, og derfor ble det benyttet dekknavn i alle større sammenhenger som sommerleire, distriktsmøter osv. Men også på de mindre lokallagsmøtene ble det etterhvert pålegg om å benytte falske navn, fordi man var redd rommene man oppholdt seg i var avlytta. En bivirkning av dette systemet er at mange menige veteraner i dag ikke aner hvem de kjempet sine kamper sammen med. Ingen å sende blomster til på sykehuset.

Det var også vanlig å publisere artikler og bøker under falskt navn. Her kan det være flere motiver. Noen ting ble skrevet av hemmelige medlemmer, så som Tsjekkoslovakia under jernhælen av «Per Lund» og «Åse Berg», i realiteten ekteparet Erling Kielland og Gunhild Isachsen. «Per Lund» var også en ivrig bidragsyter i teoritidsskriftet Røde Fane og var med på å skrive klassikeren Krig i vår tid sammen med Pål Steigan, Egil Fossum og Per Gunnar Gabrielsen. Han var dessuten – som nevnt – en av de ansatte Kapitalen-oversetterne, men da den kom ut, i 1983, var han ikke lenger Per Lund. Tiden for skjulte medlemskap var over.

Men også velkjente ml-ere som Tron Øgrim, Pål Steigan og Sæmund Fiskvik benyttet psevdonymer, sannsynligvis mange flere enn de jeg vet om. Her kan hensikten umulig ha vært å late som man ikke var ml-er. Øgrim skriver digert om litteratur under navnet «Karl V Han» i Røde Fane 8–1980. Alle som har lest noe av ham på forhånd, merker kjapt at det er han som skriver – både gjennom det eksotiske ordvalget, stavemåtene og ikke minst den utstrakte bruken av kursiv. Alt som er viktig skal utheves med kursiv i de tekstene Tron Øgrim skriver.

Motivet for å velge navnet «Karl V Han» er ikke selvinnlysende. Kanskje det er en science fiction-helt? Eller han-kineseren Karl den femte? Man kan derimot lettere ane motivet for et av hans andre psevdonymer: Myntzer. Dette navnet spiller på den tyske teologen og bondeopprørshelten Thomas Müntzer som var aktiv på begynnelsen av 1500-tallet. En artig tekst Øgrim skriver under dette navnet, er etterordet til Ismail Kadarés Bryllupet, utkommet i Torstein Bugge Høverstads oversettelse (fra albansk?) på Oktober forlag i 1972, «med støtte fra Det Norske Studentersamfund» – en av dette forlagets aller første bokutgivelser. Øgrims etterord er ekspertuttalelser om Albania og forsøk på å forklare ting for norske lesere som de kanskje synes er litt merkelige, ikke bare i romanen, men i det Albania de skal møte når de etter hvert kommer seg på pilegrimstur med Vennskapssambandet. Siste avsnitt i Øgrims artikkel begynner slik:

HVORFOR ALBANERE IKKE LIKER SKJEGG

En stor bevegelse for forandring som også omfatter kulturen, vil ofte inneholde trekk som virker merkelige for utenforstående. Kan akkurat dette egentlig være nødvendig? Jeg skal nevne et eksempel fra den albanske kampen for revolusjonering.

Albanere liker ikke skjegg. De foretrekker at folk er glattbarberte i ansiktet. Samtidig legger unge radikale menn i Norden seg til barter og praktfulle fullskjegg. Følgelig finner skandinaver på snarvisitt det hele litt latterlig, og mumler om «puritanisme» og «småborgerlighet».

Nå har alle ting som regel sin årsak. Første gangen jeg spurte albanere, fikk jeg personlig forsiktige svar av typen «enklere å holde rent». Dette er sjølsagt i og for seg sant nok, særlig i et land der kunnskaper i moderne hygiene spres for første gang. For øvrig har jeg sjøl hatt skjegg og veit at det godt kan holdes reint med skikkelig vask. Så noe fullgodt svar er det ikke.

Den egentlige grunnen er at de fleste religiøse overhodene hadde skjegg. Og mer enn det: patriarkene, familieoverhodene hadde skjegg. For de som sto for et fritt og moderne samfunn ble det naturlig å bryte drastisk med det gamle ved å gå glattbarbert. [...]

Øgrims etterord er en juvel, med mange flere kursiver enn dette utdraget kan gi inntrykk av. I den siterte passasjen er jeg særlig begeistret for Øgrims «praktfulle fullskjegg». Mon tro om han ikke nettopp selv har båret et slikt på vei inn i Albania og fått det klippet bort i grensekontrollen? Om opprøreren Müntzer hadde skjegg, vites derimot ikke, for det finnes ingen samtidige bilder av ham.

Men hva mener Øgrim med å ikle seg denne gamle bondeopprørerens navn? Og hvorfor tar kumpanen Pål Steigan navnet Hallvard Gråtopp når han utgir heftet Hva er revolusjonær taktikk på Oktober forlag i 1978? Den opprinnelige Gråtopp var også bondeopprører, på 1400-tallet i Norge, men navnet var dessuten blitt brukt som psevdonym av NKP-er Ivar Digernes da han utga en pamflett om Vidkun Abraham Quisling i Sverige i 1942. Dette bildet blir enda mer sammensatt ved at kulturkoryfeen Sæmund Fiskvik (fele i bandet Isenkram og deretter leder for plateselskapet MAI) gjerne signerte artikler med «Kark». Ble trellen Kark oppfattet som bondeopprører? Han drepte i hvert fall en høvedsmann, Håkon Jarl, før han selv ble drept av Olav Tryggvason.

Lek med utskiftbare identiteter

Kanskje dette bare er en lek med utskiftbare masker, et uttrykk for den senmoderne tilstand der tilhørighet kan overskrives av rene språkhandlinger? Jeg tar klassestandpunkt, altså er jeg proletar. Men kanskje det også er uttrykk for en strategisk beskjedenhet. Disse gutta skriver en masse – en masse! – og vil fremtre som autoriteter på en rekke områder. Flere områder enn det er lett å akseptere at noen enkeltperson, som knapt har fylt 25 år, kan være så mye ekspert på. Øgrim – nå også ekspert på skjegg og albanske tradisjoner? Hvis Øgrim hadde skrevet dette under eget navn, ville man fort kunne tenke at dette bare var noe han hadde hørt, ikke noe han egentlig visste. Kanskje psevdonymbruken tjener som et slags omvendt bullshitfilter?

Tron Øgrim er en sentral premissleverandør for ml-universet. I ungdommen var han kjent for å gå med en bok i den ene hånda og en cola i den andre. Han leste hele tida, også når han gikk gatelangs oppe på Trasop eller rundt skolen på Teisen. Kanskje leste han også politisk teori og albansk etnologi, men han leste i alle fall science fiction. Øgrim var hekta på cola og science fiction. Han er – i tillegg til alt det andre han er – fortsatt en av Norges fremste kjennere av science fiction.⁷

Men han har også selv skrevet romaner fra fremtiden – tre underlige bøker. De heter: Tyskeren mot Stretermish (1985), På sporet etter det ukjente dyret (1990), og Oslo smelta inn i et stykke blått glass, (1991) og er utgitt under psevdonymet Erik Austey, som i hvert fall i første bok blir forsøkt gitt en slags virkelig identitet («Erik Austey er i begynnelsen av 40-årene [...] I flere år var han bosatt i Skottland. Nå bor Austey i et landdistrikt i det indre Øst-Norge, der han har en underordnet stilling i skatteetaten. Han er skilt og har fire barn.»). Bare tullball? Tron Øgrim, Erik Austey, Karl V. Han, Myntzer – og sikkert mange andre rare navn.

Men kanskje det ikke bare dreier seg om det omvendte bullshitfilteret som skal hindre at disse skrevne ord går rett i spammappa? Kanskje dette psevdonymregimet også handler om å unndra seg ansvar for det man sier, skriver og gjør/gjorde? Jeg frykter at det er et aspekt ved den utstrakte og inkonsekvente dekknavnbruken i de nye «romanene» av Obrestad og Haavardsholm.

Vederheftighetskravet

Hvorfor hermetegn rundt «romanene»? Disse bøkene befinner seg midt mellom flere sjangere. Det er de naturligvis ikke alene om – alle snakker nå hele tiden om blanding av dokumentar og fiksjon. Men det betyr ikke at det er noe nytt fenomen. Virkeligheten bak fiksjonen og det oppdiktede i det dokumentariske er alltid blitt gransket, bare tenk på alle kommentarbindene til Dantes kommedie. Det som nå kanskje er skjedd, er at man sauser alt sammen slik at det blir enda lettere å skrive hva som helst og slippe unna med det. Man inntar en hvilken som helst identitet og gjør som man lyster, i en senmoderne tid. Stor frihet – pulverisert ansvar.

Fiksjonslitteratur og sakprosa har ulike vederheftighetskrav, som til stadighet kolliderer i de senmoderne minnebøkene. Når kjente personer skriver sine memoarer, er det akseptert at også viktige begivenheter utelates. Men det som er med, må stemme. Ingen deus ex machina kan føres inn på scenen for å redde hovedpersonen – for eksempel Gro eller Kåre eller Jo Benkow – i en knipe. Ekte mennesker må klare seg med virkeligheten. I en fiksjon er dette snudd på hodet. Der kan sånt og annet skje. Men fiksjonen har andre, interne vederheftighetskrav. Fortellingen må være sann i seg selv.

Psykognomi

Alle bøker, også sakprosa, kan sies å være speilinger av forfatterens psykognomi, sjelens struktur, eller «kropp» (Walton), eller det rommet som omgir en, altså de tingene man har valgt å se i stedet for andre ting. Litteratur kan anses som en foss av selvportretter. Som språkhandler kan man nemlig ikke unndra seg selvet, eller sjølvet.

Noe av kunsten – altså kunst – består i å trylle bort, tildekke dette selvportretteringsfenomenet. Hvis man velger å ikke tildekke det, men skriver under fullt navn om gjenstander med fullt navn, blir det sakprosa, med hele serien av de dertil hørende vederheftighetskrav. Anmeldelser av sakprosa dreier seg nesten alltid først og fremst om svikt i ytre vederheftighet. Svært ofte blir sakprosa anmeldt av andre kyndige fagfolk som nettopp kan tenkes å foreta en sjekk av vederheftigheten i verket. Men som alle menneskelige foretak er også sakprosakritikken vankelmodig, og nesten alltid ender det med at kritikeren viser betuttelse over at forfatteren ikke har gitt kritikerens egen psykognomi en sentral (nok) plass. Mine gjenstander, mine omgivelser, burde vært mer med.

Dersom man klarer å tildekke det selvportrettistiske aspektet tilstrekkelig, snakker vi om kunst, og det er ikke lenger viktig at beretningen er løgn – vi konsentrerer oss i vurderingene om å drøfte hvor godt jugi det er. Men i en skjønnlitterær tekst må skriften være selvoppholdende. Det er uheldig når den baserer seg på leserens antatte forkunnskaper om faktiske personers vesen eller væremåte. Til gjengjeld slipper forfatteren lettere unna en leserforventning om at også tekstmottakernes gjenstander burde vært med.

Skjønnlitterære ml-minner

«Dag Solstad har brukt et halvt forfatterskap på å skrive seg ut av ml-tida, har han ikke?» spør Jón Sveinbjørn Jónsson, leder av AKP(m-l)s forfatterlag på 70-tallet, i en samtale med Kaderprosjektet. Solstads tilbakeskuende skildringer av bevegelsens irrasjonelle sider og de mange merkelige situasjonene dette fører de forfjamsede hovedpersonene opp i, begynner allerede før ml-tida, i den krypto-selvbiografiske Arild Asnes 1970 fra 1971. Andre ml-fiksjoner fra Solstad er Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land fra 1982 og Roman 1987 fra 1987. Som det muntrasjonsrådet Solstad har tvunget seg selv til å være, beveger han seg hele tiden på kanten av å forvandle opplevelsene til vitser. Det er kanskje derfor han aldri blir ferdig med dem og stadig søker etter «rystelse», og det er kanskje derfor mange av de tidligere ml-erne Kaderprosjektet har intervjuet synes det er ubekvemt å identifisere seg og sine med Solstads fiksjoner. Men Solstad lener seg ikke på omverdenen, selv om han i en historie har tatt med Obrestad som joggende sommerleirdeltaker (under fullt navn). Solstad skriver romaner, ikke minnebøker.

Kollega Jon Michelet har derimot ikke tematisert ml i bøkene sine. Det virker som om Michelet har et mer avslappet forhold enn de fleste til det å være og ha vært ml-er, ja kanskje han egentlig aldri har slitt med den distansen man forventer å finne hos en intellektuell betrakter av et såpass irrasjonelt fenomen. Kanskje fordi han rent faktisk er en handlingens mann og var det også lenge før ml tok til? Andre ml-forfattere som heller ikke gjør maoistisk virksomhet til tema, men foretrekker å skrive romaner om andre ting, er Brynjulf Raaen, Torgrim Eggen og etter sigende også Jørgen Gunnerud.

La meg også med det samme trekke fram to virkelig gode minnebøker om ml: Toril Brekke gjør flere forsøk på å hanskes med materien i romanene sine mellom ml-tida og nå, men det er i boka Aske fra 1999 at hun får det helt til. Her møter vi Marie som har vært på reise i 23 år. Hennes traumatiske ml-fortid kommer langsomt, langsomt fram i møtet med dansken Ib, som selv har traumer, men fra annen verdenskrig. Marie har vært med på ting hun nå synes er grusomme, og hun legger dem fram til tross for at de koster henne både mye smerte og Ibs forakt. Slik speiler Brekke sin egen problematiske skribentposisjon. Selv om romanen til tider benytter skikkelser man kan identifisere med ekte mennesker, tynger ikke dette teksten. («... sønn av en forsker. Gutten var en lesehest, alltid med en bok i hånden. Med samme sult kastet han seg over Bibelen og science fiction, og i friminuttene holdt han små foredrag om det han hadde lest») Her er det ingen katt og mus-lek, og ingen byggesteiner i boka hviler på identifikasjonen. Maries drama bærer seg selv fullt og helt innenfor Brekkes tekst.

En annen bok som også bærer seg selv, er Bård Isdahls Jeg er timeglasset fra 1993. Her er det ingen nøkler og feller, ingen krevende kontekstualiseringer utenfor teksten, men derimot et sjeldent alvor i beskrivelsen av mennesket innvevd i en uhåndterlig ideologi: «Jeg satt ved rattet, konsentrert om bilene som uopphørlig nærmet seg i bakspeilet, jeg ventet det gamle spørsmålet hennes: Hvorfor sitte på gjerdet, Otto, du er jo enig i politikken, hvorfor ikke melde deg inn? Men hun tidde stille, vinden pep i takgrinden, det flate åkerlandets utallige grønnfarger fór forbi med glimt av knall gule sennepsmarker. Hun må være forelsket, slo det ned i meg, hun har truffet en fyr på leiren.»

Bekjennelser, projiseringer

Så til den problematiske sjangeren Obrestad og Haavardsholm utøver for tiden. En slik hybridsjanger gjør det vanskelig for oss å stille krav til vederheftighet. Forfatteren kan skjule seg bak snart det ene, snart det andre kriteriet. Hva som helst kan føres inn og ut av hensyn til «romanens krav». Leseren kan aldri vite når forfatteren bekjenner, og når det bare projiseres. Problemet er jo ikke det at man eventuelt har gjort noe ondt eller dumt – det gjør vi alle. Problemet oppstår når man skal skrive disse tingene inn i en beretning som samtidig genierklærer seg selv. Dette er mer et problem for Haavardsholm enn for Obrestad i de aktuelle prosjektene.

Både Obrestad og Haavardsholm gjør utstrakt bruk av psevdonymer, omskrivinger, epiteter og andre hint for å kunne skrive inn viktige personer i minnebøkene sine uten å måtte stå fullt til ansvar ved å bruke virkelige navn. Hvem kan protestere, korrigere, supplere? Begge to har ulike nivåer av dekknavn på personene – de ytterste har fullt navn, noen har faktiske fornavn, noen har dekknavnene de var kjent under i bevegelsen, noen har «nøkkel»-navn som det er lett å dechiffrere, noen er ugjenkjennelige for en leser på mitt stadium av utenforstand.

Problemet med denne strategien er at den drar leseren inn i en katt og mus-lek, samme hvor motvillig man måtte stille seg til sånne leker. Ikke bare gjetter man på hvem som skjuler seg bak de enkelte skikkelsene, men man sløser også tid på å forundre seg over hvorfor forfatteren plasserer akkurat den personen, akkurat den replikken, på akkurat det nivået av ugjenkjennelighet. Og hvorfor er damene i boka nesten alltid mer allmenngjort enn mennene? Er de mer utskiftbare?

Også i angivelsen av de historiske begivenhetene er det problemer. Obrestad roter i stor grad, med mange ting, mens Haavardsholm ramser opp en serie ytre begivenheter som ikke gis noen betydning i den øvrige teksten – det kan snarere se ut som om de er der for å kompensere for den tynne tidsånden. Men litt historisk unøyaktighet er vel ikke så farlig, i en roman? Jo, det er dumt, for slike «romaner» inngår, enten forfatterne vil det eller ikke, i et historisk materiale der individuelle minner har en viktig plass, særlig fordi det skriftlige materialet fra ml-rørslas kjernetid både er mangelfullt og bevisst fordreiende. Når man forsker på ml-ernes handlinger og det de selv skriver og sier om dem, er villnisset av identiteter en betydelig hindring – om man da ikke gjør selve dette villnisset til forskningsgjenstand, som i denne artikkelen. Haavardsholm og Obrestad tøver bildet til, kanskje også for seg selv.

Obrestads mestringsprosjekt

Tore Obrestad har valgt å fiksjonalisere seg som forfatter i sin egen tekst. Han har skapt personen Tor Jonsen, som er en beskjeden, famlende, lyrisk og velmenende mann. Dette er helt sikkert en viktig del av Obrestads egen psykognomi, men jeg har på følelsen at han også er en annen – en sterkt troende, nærmest hvitglødende regimedikter. Når han i 1972 skriver høyrøstet om den perfekte ml-streik, Sauda-streiken, er han jo på sitt beste, også stilmessig. Han ruver på sin søyle.

Obrestad har sympatisk nok resignert fra søyletilværelsen, men forsøket på å redusere staturen er bedragersk, og forfatteren røper seg når han ikke uten stolthet siterer det han nok i dag opplever som virkelig gode Obrestad-dikt. «Det er eit dikt eg kunne ha skrive sjøl,» sier Jonsen til en Obrestad som nettopp har vist ham et dikt, sitert i «romanen». Den «ekte» Obrestad er nemlig også med i teksten. Det hadde vært langt mer spennende om han hadde sitert et av den historiske Obrestads fanedikt, for eksempel hyllingsdiktet «Partisekretæren vår» fra samlingen Stå saman, 1974, til partisekretær Sverre Knutsen, mest kjent under tullenavnet «Stalin-Knutsen»:

Partisekretæren vår er ein god mann
Barna snakkar med han
Han har alltid vore å stole på
dei åra eg har kjent han
Løpesedlane blir spreidde
Avisene blir selde
Han er til stades
når den siste skrua er opprydda
Han er den første
til å banke på døra
om du har trøbbel
Han går med hovudet fullt
av tankar for vegen fram
Men han driv seg sjøl for hardt
Han snakkar aldri
om det. Han godtar ikkje
at noko går skeis
Den snille partisekretæren vår
er for lite snill
med seg sjølv
Han er for stiv i augene
Eg er bekymra for han

Tore Obrestads siste roman lider sterkt under sjangerblandingen. Hele tiden under lesingen må man spille gjenkjennelsesspillet: Hvem er det, når var det, hvor går de? De oppdiktede personene har så vanlige navn – Bjørn, Einar, Ole, Frank, Unni, Kjell – at de blir vanskelige å skille fra hverandre. Ofte lurer man på om en person er oppdiktet eller ikke; av og til kommer svaret like etter, av og til blir man sittende med spørsmålet og bla fram og tilbake. Dette gir en konstant ubehagelig følelse av innforståtthet. Og hva tjener det til? Ikke til å styrke intrigen, i alle fall. Ikke til å stryke idédramaet heller.

Dessverre tror jeg disse navnelekene bare tjener et så lite prisverdig formål som å sette forfatteren – Tore Obrestad, ikke den «fiktive» Tor Jonsen – inn i en betydningsfull sammenheng, der han har omgang med de store gutta og jentene i rørsla. Ja, han kjenner omtrent alle.⁸ Og de kjenner Obrestad. Bryr seg om ham. Klapper ham kameratslig på skulderen.

Kunne han ikke ha skrevet rett fram og fortalt hva som faktisk skjedde? I et lanseringsintervju i Klassekampen sier Obrestad: «Dersom jeg var i stand til å skrive denne boka med forfatteren ’Tor Obrestad’ i hovedrollen, skulle jeg ha gjort det. Men jeg følte at det ville bli for nært, for privat.» Dette er det ikke lett å tro på. Det er mange altfor private ting som kommer fram, men med den beskyttelsen at det plutselig er «roman». Jeg kan godt forstå at det derimot har virket truende på Obrestad selv å skulle skrive ærlig om denne tida og det han drev med. For det ville vært vanskelig å opprettholde den litt flate idylliseringen boka skjemmes av. Obrestad ville ha måttet vise mer av den han var, og det er jeg redd han ikke ønsker. Ikke nå. Men det er ham vi vil ha.

Haavardsholms mestringsprosjekt

Når jeg nå, i januar 2007, skriver om Haavardsholms mestringsprosjekt, handler det først og fremst om en bok som ennå ikke er utgitt. De siste to bøkene hans er retrospektive, tynt kamuflerte skildringer av hans egen historie, ved hjelp av skikkelsen Nils Hå, en Bislett-gutt som blir forfatter. Det er aldri noen tvil om at Nils Hå «er» Espen Haavardsholm, men likevel har forfatteren insistert på at dette først og fremst er diktning. Han går til og med så langt at han smykker førstesida i den nyeste boka, Tjue, med et Rimbaud-sitat: «Jeg er en annen.» Vel.

Det ville vært mye lettere å kjøpe den påstanden hvis Haavardsholm hadde klart å begrense beretningene om alt det viktige han har vært med på, alle de berømte menneskene han har pleid omgang med, og sin privilegerte tilgang til eksotika, som Dag Solstads – «Elias Skogges» – siste skitur. Disse insisterende henvisningene til verden der ute, utenfor romanen, får leseren til dels å gremmes over den påtvungne, doble gjetteleken (hvem er det + hvorfor er da ikke han andre kamuflert?), dels til å mistenke forfatteren for å ha den kodede navnedroppingen som drivkraft for sin tekstproduksjon på 2000-tallet.

Da Tjue ble lansert, fortalte forfatteren at jo, han var i gang med neste bind i serien, og det skal handle om ml-tida. Vi kan regne med at han driver og skriver på det akkurat nå. Det er ikke urimelig å tro at han vil fortsette med Nils Hå, og at semifiktive personer vil kretse om ham etter hvert som Hå bygger seg sitt eget, ml-litterære univers.

Det er imidlertid en interessant forskjell mellom de to første bøkene i dette prosjektet. Den forskjellen kan gi oss håp om at han vil være mer oppriktig i oppfølgeren til Tjue. I den første boka, Gutten på passbildet, fletter Haavardsholm inn noen partier i kursiv der han kommenterer sin egen bok og forteller om sin mors faktiske, samtidige dødsfall. Han kommer også med en del superintime betroelser om sin aborterte nesten-lillebror, som han fremstiller som en slags genius, en forutsetning for skaperkraften. Haavardsholm sier rett ut at han er avhengig av å ha kontakt med dette vesenet for å skrive godt: «Sannheten er at jeg aldri har kunnet skrive en linje som det dirrer av hvis ikke han er der sammen med meg. Det jeg har utgitt i hans fravær, duger ikke.»

Man kan frykte at dette utsagnet skal hjelpe forfatteren til å håndtere, å mestre, de delene av forfatterskapet han ikke er så begeistret for, som Historiens kraftlinjer (men som altså faktisk er en bok det «dirrer» av): Han kan si at han har utgitt den i sin genius' fravær. Man kan også lure på hva han vil med å legge ut et så vanvittig ambisiøst kriterium for sin skrivepraksis. Mener Haavardsholm at det «dirrer» av linjene i Tjue? Og er han i så fall den rette til å si det?⁹

I den siste boka har han kuttet ut de kommenterende innstikkene i kursiv. Det kan hende at han hadde gjort seg ferdig med slike kommentarer, at det han hadde av refleksjoner apropos dette prosjektet allerede var publisert i og med Gutten på passbildet. Men det kan også hende at det begynte å bli vanskeligere å si så svære ting etter hvert som han nærmer seg sin begravede hund.

Fordelen med å skrive her, i denne artikkelen, om den boka Haavardsholm ennå ikke har publisert, er at jeg kan oppfordre ham til å gjenoppta dialogen med seg selv, og til å gå mer nådeløst til verks. Vær real! Be real! Om du ikke vil gå helt ut i det kalde vannet, så vis iallfall hva det vil si å ha vannskrekk.