Søster Magdalenas nytelse

Den besettende tanken på det Absolutte maner til selvdestruksjon.
E.M. Cioran

Undringer fra en benk

Jeg betrakter dem ofte på avstand, nonnene eller «les religieuses» som de kalles her i Frankrike. Fra benken i botanisk hage hvor jeg i ledige stunder sitter og leser, ser jeg dem pendle lettbent og målbevisst mellom klosterhjemmet og den katolske Barmhjertighetsklinikken hvor de røkter sin daglige dont for å hjelpe syke og pleietrengende. I årenes løp er jeg blitt på nikken med dem, og min hilsen fra benken blir alltid møtt med et dempet, men vennlig «Bonjour, Madame». Jeg undervurderer ikke den tiltrekningskraften som det kontemplative religiøse livet sikkert har, men likevel sitter jeg alltid der på min lesepost mens de haster forbi, og undrer meg over hvordan de klarer å leve et helt liv i den strenge nonnedrakten. Hvordan oppleves det på lang sikt å skulle underlegge seg klosteridealene om fattigdom og ikke minst kyskhet? Hvordan føles det å leve atskilt fra sitt eget legeme på livstid, negere det, glemme det, tilintetgjøre sine seksuelle og følelsesmessige behov, undertrykke sansene, sensualiteten og (den jordiske) kjærligheten for å slutte seg til et asketisk ideal om kroppens og begjærets fravær? Vil ikke mange nonner uvegerlig, om enn motvillig og kanskje uten overhodet å ville vedkjenne seg det, bære på en utilfredsstilt lengsel, et savn, en sult som en dag kanskje ikke lenger lar seg betvinge?

Magdalenas anger

Det er nettopp det som skjer med søster Magdalena i Claude Louis-Combets novelle «Magdalena til blods» (fransk tittel: «Madeleine au sang»). Magdalena isolerte seg bak gotiske klostermurer da hun var 20 år. I novellen følger vi henne som 50-åring gjennom noen intense timer, hvor hun mellom to tidebønner – fromesse og morgensang – befinner seg alene i den spartanske klostercellen. Teksten berettes i 3. person, og gjennom et raskt tilbakeblikk gir fortelleren oss innblikk i Magdalenas tragiske livshistorie. Den nåværende søster Magdalena var som 20-åring en ung kvinne som mistet sin elskede i en ulykke, akkurat den dagen da de to hadde bestemt seg for å ha sitt første samleie:

Hun hadde forberedt seg, hun hadde gjort seg flid med utseendet, hun hadde gjort soveværelset klart, hun hadde ventet. (s. 87)

Men han kom altså ikke, og var borte for alltid. Tapet av den elskede får den svært kristne Magdalena til å trekke seg tilbake til et liv bak klostermurene, hvor den angrende jomfruen søker bot og tilgivelse for sin elskedes og ikke minst sine egne syndige lyster. Det er en lettelse for henne å kunne underkaste seg den asketiske klosterlogikkens kroppsfornektelse, for hun tror fullt og fast at den aura av seksualitet hun som forelsket kvinne hadde vært omgitt av, hadde drevet hennes «hjertes utkårede» rett i døden. På samme måte aksepterer hun begeistret klosterlivets undertrykkelse av alle former for ytre skjønnhet, forfengelighet og sensualitet: når det lange håret hennes blir klippet tvert av og står til værs som en piasavakost, føler hun seg befridd, og som sine medsøstre snører hun brystene slik at de blir deformerte og flate, bruker grovt, smakløst undertøy og slutter å se seg selv i speilet eller betrakte seg selv i naken tilstand.

Prekær likevekt

For sine omgivelser fremstår Magdalena med andre ord som et forbilde på likevekt, sinnsro og lydig underkastelse. Hun klager aldri, kritiserer aldri, og tilpasser seg uten å mukke klosterlivets faste, nærmest kronometriske rutiner. Men det ingen – og knapt nok hun selv – aner bak mønsternonnens ytre fremtreden, er den andre, den hemmelige Magdalena: den 20-årige, elskende kvinnen som stadig lever i henne, som fortsatt venter, uforløst, utilfredsstilt og hungrende. De to kvinnene i Magdalena – den fromme, gudstilbedende og kontemplative nonnen på den ene siden, og på den andre: den begjærende unge kvinnen som venter på en kroppslig forening med sin elskede – lever sine liv hver for seg, og så langt som mulig uten å vite om hverandre.

I over 30 år har kvinneduoen fungert sammen i en perfekt likevektstilstand. Gradvis blir balansen mellom dem stadig mer spent og prekær. Lengselen og utilfredsstillelsen som bor i Magdalena ytrer seg med stadig større styrke; hyppigere og hyppigere dukker bildet av den elskede opp i henne mens hun sitter i kapellet, refektoriet eller arbeidsstuen, og sjeldnere og sjeldnere klarer hun å motstå de sterke signalene fra sitt ungdomsbegjær:

En eksplosiv kraft som kunne ruinere hele systemet av personlig likevekt, steg opp i henne stadig hurtigere. Og som den gode nonnen hun var, klamret hun seg av alle krefter til de tradisjonelle forsvarsmidlene hun hadde blitt innprentet med: be, gjøre bot, følge ritene til punkt og prikke og interessere seg for fellesskapet. Men hun så godt at hun tapte mer og mer terreng for hver dag som gikk, og at den elskedes ansikt dominerte henne (...). (s. 101–102)

Et annet svært vesentlig element i søster Magdalenas personlige likevekt hadde helt siden hun gikk i kloster som 20-åring, vært hennes kjærlighet til Kristus. På arbeidsbordet i cellen sin, hvor hun flere ganger daglig sitter og leser i eller skriver av hellige skrifter, har hun hele tiden liggende krusifikset i metall som medsøstrene hadde gitt henne i gave den dagen hun sluttet seg til nonnefellesskapet. I sine daglige meditasjoner foran Jesusfiguren på korset får Magdalena det tidlig for seg at hennes elskede ikke døde tilfeldig, men fordi Gud ville at hun, gjennom den elskedes død, skulle omdanne den jordiske kjærligheten til kjærlighet eksklusivt viet Kristus. Det fører til at Magdalena i en årrekke sublimerer bort sine følelser for den avdøde elskede ved i stedet å dyrke Kristus-skikkelsen og leve seg fromt og intenst inn i Jesu lidelseshistorie. Men når hun i sin nåværende tilstand av voksende, uregjerlig begjær betrakter krusifikset, vet hun plutselig ikke lenger hvem det er som ser på henne fra korset: Er det Kristus' lidende og bedende ansikt, eller er det tvert imot den elskedes?

Helgenfiguren Maria Magdalena

I forbindelse med søster Magdalenas fromme Kristus-dyrkelse er det helt vesentlig å minne om at Louis-Combets litterære skikkelser ofte har røtter i kristne helgenbeskrivelser.¹ Så også nonnen Magdalena hvis figur – og navn – er direkte forbundet med Santa Maria Magdalena slik hun er skildret blant annet i helgenbiografier (hagiografier²) og Bibelen. Santa Maria Magdalena var som kjent den usedvanlige kvinnen som gav sin kjærlighet til Jesus helt fra første gang hun så ham. Hvordan Maria Magdalena møtte Jesus, får vi høre i Lukas-evangeliet. Maria Magdalena fant ut hvor Jesus spiste middag en kveld, i huset til Simon, en fariseer, og uten å vente på en invitasjon eller en presentasjon av noe slag, trengte hun seg frem mellom gjestene for å få tak i ham. Hennes eneste tanke var å vise Jesus hvor fullstendig hennes kjærlighet hadde gjort hennes anger, for Maria Magdalena, datteren til en rik og aktet familie, hadde rykte på seg for å være en stor synder. I likhet med Louis-Combets Magdalena-skikkelse er Santa Maria Magdalena altså en anger-figur – hennes spesielle tittel er da også Angrende. Etter sitt møte med Jesus i fariseerens hus, hengav Maria Magdalena seg helt til tjenesten for sin Herre. Hun ble en av de hellige kvinner som fulgte Jesus på hans reiser i Galilea, og opp til Jerusalem. I to år fulgte hun ham, lyttet til hans tale, drakk hans ord om evig liv, og tjente ham og hans apostler. Santa Maria Magdalena fulgte Jesus gjennom hvert steg av hans grusomme Lidelse. Hun var ved hans side ved hvert mulige tidspunkt på veien til Golgata, og hun syntes ikke engang å høre det voldsomme sinnet fra jødene da hun presset seg forbi vaktene av soldater for å tjene ham så ofte hun kunne. Hun ville ha gitt sitt liv i bytte for hans, eller for å spare ham for ett sekund med tortur. Hun stod ved Jesu kors i tre timer, og Jesu blod falt, dråpe for dråpe, på håret hennes.

Også helgener har en kropp

Hvorfor er helgenen Maria Magdalena en så fengslende figur? Hvorfor har hun opp gjennom tidene, i bok etter bok, fascinert så sterkt, noe en omfattende Magdalena-bibliografi vitner om?³ Hvorfor fascinerer hun fortsatt i dag, om ikke protestantiske nordboere, så i alle fall store deler av den katolske verden – og da ikke bare forkynnere av ulike slag, men også «vanlige» mennesker, enten de nå er troende eller ei? Det skyldes for det første hennes evne til fundamental helomvending: etter sitt møte med Jesus beveger hun seg fra synd og skam til godhet og nåde. Maria Magdalena går med andre ord fra den ene ytterligheten til den andre. En annen vesentlig grunn til vår fascinasjon for Maria Magdalena-skikkelsen, er ifølge Louis-Combet det at hun er kvinne, idet kvinnen for denne forfatteren inkarnerer nettopp selve ytterligheten.⁴ Og dersom kvinnen er en ytterlighet, er helgenen en ytterlighet av kvinnen, altså ytterligheten av en ytterlighet. «Helgen»: denne benevnelsen uttrykker for Louis-Combet ikke så mye toppen av et hierarki og en verdsettelse fra en religiøs institusjon, men snarere en konsekrering av det Absolutte i et enkeltindivid.

Claude Louis-Combet er en forfatter med en særskilt interesse for ytterligheter, noe som forklarer hvorfor kvinnen, og da spesielt kvinnelige helgenskikkelser eller varianter av sådanne – slik som søster Magdalena – inntar en vesentlig plass i bøkene hans. «Magdalena til blods», og Forvandlinger i sin helhet, skriver seg i så måte inn i en lang rekke med tekster som fra og med Miroir de Léda (1971) og Marinus et Marina (1979), bestreber seg på å innsirkle helt spesielle, svært intense grenseerfaringer av marginal mystisk og absolutt karakter. I motsetning til hva som oftest er tilfelle i tradisjonelle helgenlegender, atskiller imidlertid ikke Louis-Combet den åndelige eller mystiske opplevelsen fra menneskets instinktive liv. For også helgener har en kropp med fysiske organer – deriblant genitalia – hvilket betyr at de ikke unnslipper de funksjonslovene som styrer materien.

I Claude Louis-Combets litterære univers er kroppsdimensjonen tett forbundet med den åndelige. Menneskets instinktive liv ledes i tekstene hans gradvis mot et klimaks hvor kropp og sjel forenes i én og samme ekstase – en form for epifani særpreget av det vi kan kalle en kroppslig åndelighet.⁵ Tekstene forsøker på den måten å sirkle inn den mystiske erfaringens svært fysiske uttrykk i de tilfeller hvor opplevelsen representerer en ytterlighet, eksempelvis i forbindelse med martyrier, stigmatiseringer og/eller meget sterke og nesten uvirkelige former for kjærlighet mellom to mennesker.

Et glimt av herligheten

I «Magdalena til blods» og Forvandlinger som helhet betraktet, er det gjennom en kompleks sammenkopling av kjærlighetstemaet og ulike former for religiøst relaterte erfaringer – martyrium, stigmatisering, profanering – at forfatteren utforsker den legemliggjorte åndeligheten. I novellesamlingen møter vi flere figurer som alle befinner seg mellom drøm og virkelighet, legende og fabel. Både fortellingen om nonnen Magdalena og andre noveller i Forvandlinger søker å uttrykke den uløselige forbindelsen som synes å eksistere mellom det seksuelle og det åndelige i kjærlighetens aller høyeste uttrykksformer. Den kristne dikotomien kropp vs. sjel utfordres her av en unik enhetsopplevelse hvor den erotiske og den mystiske sfæren kongruerer fullstendig. Mystikken oppildner dessuten det kroppslige begjæret og smerten, og novellenes epifaniske klimaks understreker alle en uklar og svært urovekkende relasjon mellom erotikk og sakralitet, lidelse og nytelse, intenst begjær og selvfortapelse.

Ved novellenes høydepunkt opplever de enkelte fiksjonsfigurene en eksaltert herlighetserfaring. Bokens tittel, Transfigurations eller Forvandlinger, alluderer i så måte til det religiøse forvandlingsfenomenet, også kalt «forklarelse» eller «transfigurasjon». Det forekommer blant annet hos helgener i Bibelen. Når helgenene henvender seg til Gud, vender Gud seg til dem. Han meddeler seg til dem, og dette blir synlig for utenforstående ved at helgenenes ansikter lyser opp, illustrert ved en glorie rundt hodet (en såkalt helgenglorie). Fenomenet ble oppdaget for første gang hos Moses⁶, men er kanskje best kjent fra historien om Jesu forvandling på Taborfjellet slik den blir fortalt både i Matteus, Markus og Lukasevangeliet.⁷

Louis-Combets allusjon til det religiøse forvandlingsfenomenet gjør leseren oppmerksom på at vi her har å gjøre med tilnærmet overnaturlige erfaringer lik dem helgenene opplever, men hvor legemet er dypt involvert: opplevelsene utspiller seg i kropper, kropper som snakker, som skriker, som skinner, folder seg ut, vrir seg, for til slutt å sønderrives. De ulike fiksjonspersonene i Forvandlinger higer etter absolutt begjær og absolutt nytelse, og det går de fleste av dem definitivt til grunne av, enten det nå gjelder den unge kvinnen som dyrker stigmatiseringsopplevelsen, martyrekteparet hvor den ene parten korsfester den andre, eller søster Magdalena som, idet hun plutselig gripes av en hybrid form for begjær rettet mot Kristus og den elskede på én og samme tid, begir seg inn i et amorøst delirium hvor hun (ubevisst) profanerer krusifikset ved å bruke det som masturbasjonsinstrument på en så brutal måte at underlivet hennes flerres opp og blodet flyter. Når jeg leste de fem novellene i Forvandlinger, tenkte jeg derfor ofte på det den rumensk-franske filosofen E.M. Cioran skriver i sin bok Tears and Saints (1937), nemlig at «den besettende tanken på det Absolutte maner til selvdestruksjon». Den oppløftelsen i herligheten Louis-Combets eksessive skikkelser opplever, representerer øyeblikk hvor ekstasen har sin både gruoppvekkende og skjebnesvangre pris.

En skabrøs Magdalena, men …

Inspirert av den tradisjonelle helgenbeskrivelsen om Santa Maria Magdalena lager Louis-Combet i sin novelle altså en ny, moderne Magdalena-skikkelse, hvor den tradisjonelle helgenfigurens særtrekk – det vil si hennes intense Kristusdyrkelse og hennes ytterlighet – munner ut i en skildring som forfatteren ikke vegrer seg for å kalle «pervers».⁸ I Louis-Combets tekst møter vi unektelig en svært skabrøs Magdalena, og novellens høydepunkt – nonnens «salige orgasme» oppnådd gjennom kjønnslig selvtilfredsstillelse med metallkrusifikset – representerer en så anstøtelig og frastøtende scene at boken i tidligere tider ville blitt satt på indeks. Men ikke desto mindre lærer denne teksten oss kanskje mer om menneskenaturen og religiøsitetsfenomenet enn mangen en steril katekisme: I tråd med Cioran avslører Louis-Combet storhetsvanviddet som kan skjule seg bak helgenskikkelsenes salighet, de voldsomme driftene som ligger på lur bak ydmykheten og utilfredsstillelsen som tildekkes av barmhjertighet.

*

OM CLAUDE LOUIS-COMBET

Født i 1932. Han har skrevet en rekke bøker, både romaner, fortellinger, noveller, essays, selvbiografier og poesi. Louis-Combets forfatterskap er lite synlig i dagspressen, mens universitetskritikken de senere år har vært sterkt opptatt av ham. Jfr. følgende publikasjoner: José-Laure Durrande, Claude Louis-Combet, L'Oeuvre de chair, Presses Universitaires du Septentrion, 1996; Claude Louis-Combet, Revue des Sciences Humaines, nr. 246, 1997; Autour de Claude Louis-Combet, Revue Prétexte, Carnet Hors-Série nr. 8, 1997; L'Oeil de boef nr. 16, 1998; Claude Louis-Combet, mythe, sainteté, écriture, Editions José Corti, 2000.