Utdrag fra «Magdalena til blods»

Etter fromesse gikk søster Magdalena tilbake til cellen sin. Før morgensang hadde hun to timer for seg selv, som hun ifølge Reglene kunne bruke enten til å hvile, legge seg igjen og fortsette søvnen som var blitt avbrutt av bønnetiden – det var det de fleste nonnene gjorde, fordi de trengte det sårt – eller til å lese et åndelig verk som gav næring til meditasjon, eller til å skrive ned personlige betraktninger, inspirasjoner, bønner og beslutninger, dag for dag, i små hefter: spor etter mer eller mindre flyktige eller vektige skritt på det indre livs vei, som ved senere gjennomlesning gjorde det mulig å skjelne hjertets faste holdepunkter og erfaringens varige helhet. Magdalena hadde lenge praktisert denne formen for skrivevirksomhet. For tredve år siden, da hun nettopp hadde gått i kloster, hadde hun skrevet dikt, eller snarere hymner, i alle fall sin eksalterte sjels diffuse sang. Siden hadde hun skrevet lange verserader med mer eller mindre vellykkede rim og rytmer, hvor hun hentet inspirasjon fra Skriftens og liturgiens hellige tekster, skjønt alltid iblandet hennes egen subjektivitets heftige og inderlige klang. Men da hennes åndelige veileder, som hun hadde vist disse tekstene til, syntes det var noe barnslig tøv som hun burde slutte med, hadde hun gitt avkall på denne uttrykksformen. Hun hadde besluttet å skrive på en helt upersonlig måte, som bestod i å kopiere avsnitt fra bøker hun leste. Slik fylte hun den tiden Reglene bevilget nonnene mellom fromesse og morgensang. Det var sjelden hun sovnet igjen. Midt på natten var hun helt våken og klarsynt, og i sitt stille sinn innrømmet hun at det var deilig å få være alene med seg selv, hevet over søvnen. Hele resten av dagen, frem til leggetid – da hun utmattet stupte i seng – foregikk jo livet hennes i de andre søstrenes stadige nærvær. De andres øyne og ører, de andres fysiske tilstedeværelse, det hierarkiske fellesskapet, de ritualiserte omgangsformene, uten et øyeblikks avbrekk – i dette nesten stillestående miljøet, i dette innestengte, kvinnelig-religiøse rommet utspant tilværelsen seg, uten noen annen fluktmulighet enn å søke inn i seg selv. De to ensomme timene mellom fromesse og morgensang gav søster Magdalena det eneste mulige pusterommet i et klosterliv som uavlatelig oppfordret til selvfremstilling.
Reglene, som tillot skrivevirksomheten og endog oppmuntret nonnene til den, spesifiserte ettertrykkelig at skrivingen var å forstå som en åndelig beskjeftigelse. Det ble advart mot hvilken villfarelse det ville være å skrive sin livshistorie eller føre dagbok. Skrivevirksomheten skulle ikke gi næring til egenkjærlighet. Den kunne ikke ha noe annet mål enn å lovprise Gud og hans Kirke. Det dreide seg om forsakelse, om å bryte med verden og glemme seg selv. Det hadde Magdalena forstått. Hennes overordnede, som hadde bedt henne vise dem det hun hadde skrevet, hadde forklart henne hvordan hun skulle forholde seg, i Reglenes ånd. Litt etter litt hadde hun sluttet å skrive på egne vegne – å si jeg, meg. Det personlige uttrykket ble imidlertid ofte erstattet av drømmerier. Jo eldre og mer erfaren Magdalena ble, jo oftere kunne minner fra fortiden brått få henne til å stivne i fullstendig likegyldighet for virkeligheten her og nå. Dette kunne skje når som helst under utøvelsen av hennes religiøse plikter, og få henne til å se noe så nær ekstatisk ut at hennes medsøstre ble narret, selv om det aldri hadde falt henne inn å stille seg til skue.