Paris mellom fire vegger

I et brev datert 7. mars 1938, som Walter Benjamin sender fra sitt eksil i Paris til sin redaktør Max Horkheimer i New York, viser han til sine «danske bøker». Benjamin hadde fått sendt en del av biblioteket sitt, som han var svært avhengig av, til sin venn og samtalepartner Bertolt Brecht i Danmark, da han forlot Tyskland i 1933. Senere samme år, i et brev datert 28. mai, hvor han forteller at han strever med å skaffe seg fransk statsborgerskap, ønsker Benjamin å reise til Brecht i Svendborg for å frakte biblioteket sitt til Paris. Han trenger penger til reisen. Transporten av bøkene har han klart å få dekket på annen måte.

«Kan jeg be Dem om å overføre det avtalte beløp – det var 800 Francs – til Danmark? Kunne De også være så vennlig å sende beløpet for juli til min adresse der, Skovsbostrand, Svendborg, c.o. Brecht?»

Han trenger bøkene sine nå. Han skriver og forsker, i tilnærmet isolasjon. «Jeg går nesten ikke ut, noe som er bra for budsjettet mitt, som har vært ganske trangt de siste månedene.»¹

Et bibliotek kan ha flere funksjoner. Bøkene kan være tilgjengelige referanser, kilder og oppslagsverk. De kan være en boksamling å ha rundt seg, leve med og bruke, slik Michel de Montaigne hadde da han skrev sine essays på 1500-tallet, og slik Walter Benjamin hadde i Paris i 1938. Bøkene kan gi samleren mange gleder, forståelige også i en digitalisert tid. På samme måte som platesamlinger, som også er blitt gammeldagse for mange, kan bøkene fortelle om et liv, utgjøre en selvbiografi. I sitt essay «Jeg pakker ut mitt bibliotek» fra 1931 skriver Benjamin:

 «Andre tanker fyller meg enn dem jeg har snakket om. Ikke tanker; bilder, erindringer. Erindringer om steder, der jeg har funnet så mangt: Riga, Napoli, München, Gdansk, Moskva, Firenze, Basel, Paris; erindringer om Rosenthals praktsaler i München, byporten i Gdansk, der avdøde Hans Rhaue bodde, den mugne bokkjelleren i Süssengut, Berlin N; erindringer om de stuene der disse bøkene har stått, mitt studentkrypinn i München, rommet mitt i Bern, om ensomheten i Iseltwald ved Brienzer sjø og endelig gutterommet mitt, som bare en fire fem bøker stammer fra i de mange tusen bind som nå har begynt å tårne seg opp rundt meg.»²

Dypest sett vil et bibliotek ha en aura. Det forteller lag på lag med historier, ikke bare i kraft av bøkenes innhold, men også på grunn av stedene og epokene der de er skrevet, utgitt, kjøpt og lest – og kanskje solgt, kjøpt og lest på nytt. Når jeg i min korona-påtvungne hjemmetilværelse kaster et nytt blikk på en bok jeg kjøpte i fjor sommer – arkivert i en slags intuitivt ordnet analog «innboks» – stablet opp mot et gammelt speil mellom kjøkkenet og stua, er blikket mitt ikke det samme som for noen uker siden. Lettres sur la littérature av Walter Benjamin kjøpte jeg i en av de fineste bokhandlene jeg har vært i: Den tre hundre kvadratmeter store Actes Sud, tilknyttet det svært gode forlaget med samme navn, i Arles helt vest i Provence. Hetebølgen var massiv på en familie-bilferie i en gammel Saab til venner og favorittsteder i flere europeiske land, i det som nå føles som en fjern fortid, før covid-19 stengte grensene, avblåste alt sosialt liv og gjorde oss innadvendte, også nasjonalt. Da vi oppdaget den kjølig-innbydende innestemningen i bokparadiset, tok vi langfri fra fotofestivalen Les rencontres d’Arles og forsvant lykkelig inn i manga, sosialteori, kunstbøker og hip hop-plater.

Jeg tar med Lettres sur la littérature ut i sola på balkongen denne søndagsformiddagen, kikker på forsidebildet: Et svart-hvitt foto av et gatehjørne, en urskive med romertall som viser kvart på tolv og «Collin, Paris» innfelt under skiltet «Imprimerie de l’Horloge» (Urtrykkeriet) over gatenummer 56. Alt utført i elegant metallarbeid, og øverst: en slags alarmklokke. Tid, trykkekunst, historie; hva skjer kl. 12, går alarmen da?³ Jeg åpner boka og leser den i ett strekk. Forord, sju brev, fotnoter. Fragmentert, men allikevel en helhet.

Fra 1937 til 1940 sender Walter Benjamin sju engasjerte brev om fransk litteratur fra Paris. Her har han, som tysk jødisk intellektuell, og dessuten marxist, vært i eksil siden 1933. «Epoken mellom de to krigene faller for meg naturlig nok i de to periodene før og etter 1933», skriver han i sitt (upubliserte) «Curriculum Vitae Dr. Walter Benjamin» fra 1940. Brevene er små, essayistiske øyeblikksbilder av det Benjamin – sjokkert – opplever som fravær av reaksjoner fra det litterære Frankrike på faren som nærmer seg: En eksplosiv sosial, økonomisk og politisk situasjon. Fascisme, deportasjoner, Anschluss, interneringsleirer. Brevene sender han til sin redaktør Max Horkheimer i New York, hvor også han og Institut für Sozialforschung, kjent som Frankfurterskolen, er i eksil fra nazi-Tyskland og nå tilknyttet Colombia-universitetet. Benjamin fungerer som instituttets Paris-satellitt, og leverer mer eller mindre alt han skriver til instituttets tidsskrift Zeitschrift für Sozialforschung, redigert av Horkheimer. Benjamin befinner seg i en svært utsatt situasjon, og i tre måneder høsten 1939 interneres han som statsløs i en leir i Vernuchesved Nevers, Bourgogne. Han er kritisk til konformisme og manglende motstandsvilje hos franske forfattere og intellektuelle. Brevene er et bevisst formvalg. De er polemiske, flanerende, subjektive og personlige, og skrevet inn i en tysk opplysnings- og brevtradisjon.

Selv om det går klart frem at Benjamin har omfattende kunnskap om fransk litteratur, fremstår han ikke som noen insider i sine analyser av fransk litterært liv. Han observerer utenfra, kritisk og nedstemt, bygger videre på sitt arbeid «Om den franske forfatterens samfunnsmessige stilling i dag» fra 1934. Faktum er at verken Benjamin, kritisk teori eller Frankfurterskolen er velkomne i Paris i disse førkrigsårene, og at Benjamin mest sitter og forsker og skriver på sine arbeider om Baudelaire («Om noen motiver hos Baudelaire», 1939) og på sitt store verk om Paris’ 1800-tallspassasjer (utgitt posthumt), uten noe særlig sosialt liv og med dårlig råd. Eneste inntekt kommer fra Horkheimer og instituttet i New York. Han bor på stadig nye hybler. Et av Horkheimers svarbrev blir borte i posten. Benjamin beklager seg over det lite tillitverdige postverket i Paris, portnerkona og evige flyttinger. «Jeg har nettopp installert meg i den nye leiligheten.» forteller han i et annet brev. «Den har sine gode og dårlige sider. Det har ikke vært enkelt hittil å venne seg til heisen som på den andre siden av veggen kommer og går uten stans. Jeg håper at det bare er et spørsmål om tid før støyen fra den ikke forstyrrer arbeidet mitt lenger.»

I det første brevet, fra 3. november 1937, starter Benjamin med sarkastisk å avfeie Jean Cocteaus nye teaterstykke «Ridderne av det runde bord»: «Stykket er symptomatisk for hastverket med å reve seilene på Avantgardens kutter, for uten hell å unngå forlis på platthetens grunner», konstaterer Benjamin. En rekke verdikonservative og katolske forfattere får gjennomgå, det innflytelsesrike tidsskriftet Esprit i særdeleshet. «Middelmådige essays, men av og til gode reportasjer», er Benjamins dom.

Sveitsiske Denis de Rougemont, som skulle bli mest kjent for Kjærligheten og den vestlige verden fra 1939, utsettes for liknende kritikk i samme brev. De Rougemont står for en lettvint kritikk av marxismen når han fremstiller den som rasjonalistisk og postulerer likheter mellom kommunismen og fascismen, mener Benjamin, og anklager de Rougemont for å være «defaitististisk» siden han ikke tror på noen effekt i «folket» av forfatteres syn på samfunnsspørsmål. På den andre siden verdsetter Benjamin franske kolleger som tør å være modige i en situasjon hvor det «ikke er noen vei ut av Frankrikes situasjon i Europa»⁴. Forfattere som Adrienne Monnier og Jules Romains gir viktig motstand mot antisemittismen. En annen forfatter, Georges Duhamel, uttaler seg i 1939 mot «den overhengende faren for Frankrike ved å tie om nasjonalsosialismens misgjerninger». Benjamin kaller Duhamels uttalelser «en modig avvisning av invitasjonen fra fascismen».

I sitt siste brev, fra mars 1940, avviser Benjamin på sarkastisk vis et nytt «manifest mot hitlerismen», utgitt av en fransk forfatter bosatt i Argentina, «hvor han akkurat har giftet seg»: «Det er en rekke refleksjoner basert på det skikkelige folk ikke har opphørt å si om dette temaet de siste sju årene.» Altså sju år for sent ute. Men gode observasjoner og formuleringer kan Benjamin sette pris på, som Charles-Ferdinand Ramuz’ «bemerkelsesverdige» beskrivelser av samfunnets utstøtte i en økonomisk og sosial krisetid:

«Paris fremstår ikke lenger bare som et produkt av sivilisasjonen, men også som produsent av en sivilisasjon hvor mennesket er nedvurdert til noe under seg selv, for Paris har sine uteliggere og sine primitive, sine stenaldermenn som i lang tid ikke lenger har hatt papirer, som ikke engang lenger har noe navn, som ikke kan lese eller skrive. Politiet samler dem sammen en første gang i et raid, men får ikke noe ut av det og slipper dem ut igjen. Politiet stanser dem en andre gang, men hva skal de gjøre? For de har definitivt forlatt samfunnet.»

I mai 1938 forteller Benjamin at han har levert sin søknad om fransk statsborgerskap etter lang og omstendelig forberedelse. Han fikk søknaden bevitnet av «en rekke viktige navn», skriver han, nærmere bestemt forfatterne André Gide, Jules Romains og Paul Valéry. «Den vil også bli støttet av utdanningsministeren», antar han. Det var ikke problemfritt å få søknaden komplett, fordi en del av grunnlaget, som skal godkjennes på politihuset, er attesterte bostedsadresser i Frankrike tre sammenhengende år. «Det meste av denne tiden har jeg bodd i rue Bénard.» skriver han. Men det viser seg nå at damen han har leid hos ikke har hatt lov til å fremleie. Dermed kan han ikke få bostedstillatelse, og forsøker arbeidstillatelse isteden, som kan dokumentere tre års opphold i landet.

«Derfor ber jeg Dem om De kan sende meg en attest som viser at jeg har vært bosatt i Paris siden 1934 mens jeg har arbeidet for Instituttet. Jeg har inntrykk av at det er en vennlighet fra myndighetenes side å la meg få fremlegge et bevis på denne måten, særlig med den nåværende krisen når det gjelder utlendingsspørsmålet.»

Utlendingsspørsmålet er selvfølgelig brennhett i Europa et par år før annen verdenskrig. I en fotnote blir jeg minnet om at Frankrikes innvandringspolitikk var liberal under Léon Blums antifascistiske regjering, utgått fra venstresidens brede Front populaire, Folkefronten, i 1936 og 1937, men at denne politikken ble endret kraftig fra regjeringsskiftet i juni 1937. Léon Blum, som sto i spissen for Le front populaire, var Frankrikes første sosialistiske statsminister, og også den første jødiske, med bakgrunn som poet, litteraturkritiker og dandy. Blum og flere jødiske statsråder var forhatt av mange, og ble utsatt for en massiv antisemittisk hatkampanje, dokumentert i Pierre Birnbaums biografi om Blum fra 2016. Regjeringene som styrte Frankrike de siste tre økonomiske, sosiale og internasjonale kriseårene før okkupasjonen og Vichy-regimet i 1940, førte en helt annen og langt strengere politikk. I november 1938 innføres en lov om «uønskede utlendinger»: Enhver med utenlandsk nasjonalitet som kunne tenkes å være til skade for Frankrikes sikkerhet blir sendt til interneringsleirer. Dette skal altså Benjamin selv erfare. Det samme gjelder Hannah Arendt, som klarer å flykte fra en leir for kvinnelige, fiendtlige utlendinger i Gars i Pyrénéene i 1940. «Det ser ikke ut til at noen har lyst til å få vite at vår tids historie har skapt en ny mennesketype – den typen som plasseres i konsentrasjonsleirer av sine fiender og i interneringsleirer av sine venner», skriver hun i essayet «Vi flyktninger» i 1941 (utgitt i 1942).

I løpet av disse timene, hvor jeg dropper avisenes siste nytt om Covid-19 og konsentrerer meg om litteratur, eksilproblemer og debatt i Paris de siste tre-fire årene før andre verdenskrig, kikker jeg innimellom mer på selve boka. Den viser seg å være utgitt i Genève i 2016, av et lite franskspråklig forlag, Zoé, som selv har samlet og oversatt de sju brevene. Utstyrt med forord og fotnoter av Muriel Pic, professor ved universitetet i Bern, er det blitt en lesbar helhet som, så vidt jeg kan skjønne, verken finnes på tysk, engelsk eller norsk. Forlagets adresse, 11 rue des Moraines, ligger i bydelen Carouge, et par kvartaler fra den lille loftshybelen med vindu over badekaret, jeg bodde i da jeg skrev hovedoppgave og underviste i nasjonalismeteori ved universitetet i Genève, som assistent for Pascal Perrineau, et Frankrikes svar på Bernt Aardal og ekspert på det franske ytre høyrepartiet Front national. Mye av grunnen til at jeg ønsket å være der var min veileder Pierre Birnbaum, en respektert politisk sosiolog fra Sorbonne med et stort forfatterskap om stat, nasjon, nasjonalisme og antisemittisme. Jeg husker best hans utlegninger om det offentlige rom, Hannah Arendts Vita Activa og diskusjoner om nasjons- og statsborgerskapsbegreper. Birnbaum delte generøst av egen pågående lesning og tenkning, som skulle føre frem til bøker som La France imaginée, med tittel inspirert av Benedict Andersons teorier om forestilte nasjonale fellesskap. Hans bok ’La France aux Francais’: Histoire des haines nationalistes (’Frankrike for franskmenn’: Historie om nasjonalistisk hat) er en magistral historisk-sosiologisk gjennomgang av forskjellige typer og faser av fransk nasjonalisme. Her inngår et eget kapittel om Louis-Ferdinand Céline, som Walter Benjamin omtaler i sitt første brev fra 1937, etter tre ganger å ha forsøkt å lese Død på kreditt: «[P]ompøs prosa», konkluderer Benjamin, «i sin desperasjon en dilettant». Han går lenger i to brev fra februar og mars 1938, hvor han retter sin oppmerksomhet mot den andre av det som skal bli Célines tre usannsynlig grove antisemittiske pamfletter. Bagatelles pour un massacre (Bagateller for en massakre) er for øyeblikket den voldsomste og mest fornærmende antisemittiske pamfletten i Frankrike, ifølge Benjamin. Han støter så ofte på omtale av Céline i samtaler og i aviser at han mener det er nødvendig å gi Horkheimer et resymé av hva dette dreier seg om.

Pierre Birnbaum konkluderer en omhyggelig historisk analyse av Célines innflytelse med at han har fått altfor liten plass i historien om fransk antisemittisme. Céline var en av tidens suksessrike forfattere, med høyt salg og stor innflytelse. Pamflettene hans ble stadig råere, og bidro til radikalisering både av antisemittisk retorikk før krigen og senere av Vichy-regimets antisemittiske politikk, der han selv skrev nasjonalistisk propaganda for regimet. Céline spilte en betydelig rolle, og har et uomtvistelig ansvar for konsekvensene av det han skrev, mener Birnbaum.

Bagatelles pour un massacre blir utgitt under venstresidens Folkefront-regjering, og Céline gjør den jødiske statsminister Léon Blum til sin favorittmotstander og fiende:

 «(J)eg ville foretrekke tolv Hitlere heller enn én allmektig Blum. Hitler, han kunne jeg forstå, mens Blum, det er forgjeves, det vil alltid være den verste fiende, absolutt hat til døden. Han og hele hans gruppe Abyssinere (…) Fritzene [les boches], de er i det minste hvite … Hvis det trengs kalver i Eventyret, la oss slakte jødene! Det er min mening.»

Man kan ikke ufarliggjøre Célines tekster som litterær lek og bevisst latterlige overdrivelser i protest mot den gode smak, slik André Gide moret seg over ham i samtiden og slik andre har gjort senere. Tematisk skiller ikke Célines pamflett seg fra annen antisemittisk litteratur, vurderer Benjamin. Det er forfatterens stil som gjør at den skiller seg ut. Flodbølger av skjellsord, fornærmelser, og hat mot «jødifiserte» personligheter så forskjellige som Racine, Montaigne og Marat. Alt han hater er jødisk, Frankrike er jødisk.. Et uuttømmelig reservoar av blasfemi og obskøniteter minner om antisemittismen i middelalderen, poengterer Benjamin. Teksten er full av gjentakelser, og det virker som den er skrevet i stor hast og med bevissthet om hvor salgbar den kommer til å bli. Benjamin merker seg at Célines hat retter seg mot Verdensutstillingen i Paris i 1937, året før, «som besværet en del av det lokale småborgerskapet», og særlig Palais de la découverte, oppdagelsespalasset, en enorm utstilling om moderne vitenskap. Her var det ikke spart på noe. Den pedagogiske og interaktive utstillingen ble sett av to millioner mennesker på noen måneder og ble deretter gjort til et permanent museum også jeg ble tatt med til av en stolt lærer femti år senere. Céline mener jødene ikke bare er ansvarlig for en forflatning eller standardisering av folks liv, men også for den teknologiske utvikling, skriver Benjamin; en modernitetskritikk der jødene har skylden. Palais de la découverte blir av Céline fremstilt som et jødisk torturkammer.

Benjamin er i tvil om pamfletten vil få umiddelbar effekt, men i ettertid kan Pierre Birnbaum vise at det fikk den til gangs. Céline «vil bli en kilde for andre skribenter», skriver Benjamin og siterer Frankrikes ledende litterære tidsskrift, La nouvelle révue francaise (La NRF) fra forlaget Gallimard, hvor Marcel Arland, som senere blir tidsskriftets redaktør, gir uttrykk for at «Det er bra at slike anklager fremmes», selv om mye er feil og forvirret og med forenklende generaliseringer. «Célines grunnleggende standpunkt er solid og hans stemme når langt», skriver Arland. Slike uhemmede stemmer gjør dessverre altfor ofte det.

Senere oppdager jeg at det utrolige utsagnet om Célines «solide» standpunkt også har vakt Hannah Arendts oppmerksomhet. Arendtbruker det – «Marcel Arland (…) claims that Céline’s position is essentially ‘solide’.”- som eksempel på at franske intellektuelle ikke kritiserte Céline for hans kraftige antisemittiske pamfletter.⁵

Jødehatet i Europa har de siste årene igjen økt. Pierre Birnbaum har i sine bøker vist at kritikk av staten og mistillit til etablerte politiske institusjoner og statsmakt helt siden Dreyfus-saken i 1898 ofte har hatt antisemittiske aspekter. Birnbaums analyse er at vi de siste årene har sett en del av de samme grupperingene finne sammen i enighet om hatefulle antisemittiske uttrykk i store sosiale protester– særlig i de store streikene i 2014 og de gule vestene siden oktober 2018 – som i sin tid fant sammen under Dreyfus-saken og i hatet mot Léon Blum og hans Folkefront de siste årene før annen verdenskrig. De gule vestene er ikke en antisemittistisk bevegelse, poengterer Birnbaum i avisen Le Monde i 2019, men radikal mistillit til statsmakten og legitimiteten til institusjoner som nasjonalforsamlingen, departementene og den franske presidenten fører med seg et antijødisk hat som er forankret i fordommer med dype røtter i det franske samfunnet. Jødene assosieres med staten og staten med jødene. Staten forstås som elitens, de rikes og samtidig som jødenes stat.

Hvorfor fascineres jeg av disse brevene? Hvorfor plukker jeg dem frem og leser dem akkurat nå, under koronakrisen? Hvorfor skriver jeg denne teksten? Er det en flukt? Ja, antakelig, mot noe mer håndfast enn å sitte hjemme i koronadugnad. Jeg prøver å bidra i denne unntakstilstanden, men det føles ubetydelig selv om jeg forsøker å gjøre mitt beste fra kjøkkenbordet. Krisen er diffus, vanskelig å forholde seg til. Hvordan være modig på hjemmedugnad, hvem skal man ta kampen opp mot? Det blir mer fattbart å lese om en tid som gikk i feil retning, der en grusom overmakt skulle knuse alt. Jeg vet at det ikke ble noen happy ending. Walter Benjamin gikk mot katastrofen. Han følte kanskje at det ville gå galt, men der han satt i sitt eksil i Paris kunne han ikke vite det, slik jeg ikke kan vite hva som vil skje med oss og verden i koronaens tid. Men jeg kjenner Europas historie, og kan lese Benjamins brev i lys av den. Og jeg kan forstå historien bedre ved å lese brevene, lese Benjamins subjektive erfaringer som gir tiden en farge, en overføringskraft. Jeg vet hva som vil skje. Walter Benjamin skal ta sitt liv, antakeligvis i depresjon, desperasjon og angst for hva som ligger foran ham, for fremtiden. Frankrike skal besudles av Vichy-regimet. Europa og verden skal ødelegges av Hitler og annen verdenskrig. Holocaust vil bli historiens mest ufattelige udåd. Jeg ser historiens storm blåse, slik Paul Klees, eller egentlig Benjamins, engel ser. Historiens engel vil gjerne «vekke de døde og gjøre det istykkerslåtte helt», men stormen har tatt tak i vingene, og «vrakhaugen foran ham vokser inn i himmelen».⁶

Det er lettere å forstå gårsdagens katastrofer enn å analysere hvor vi selv er på vei. Det er nødvendig å lese. Fra stadig nye vinkler, for kanskje å plukke opp fragmenter som kan brukes til noe, samle videre. Men dermed kanskje samtidig unnvike, slippe å se hvor enkelt alt egentlig er? Jeg liker å se inn i denne tittekassen den fransk-sveitsiske utgivelsen av Benjamins litterære Paris-brev utgjør. Jeg kikker inn. En verden der noen personligheter er kjente for meg, som Jean Cocteau, André Gide, Raymond Aron, og en drøss andre er ukjente. Det er som å lande med tidsmaskin midt i en konferanse med mange av Europas daværende store litterære og intellektuelle personligheter. Der er Walter Benjamin, en mann jeg kan forstå. For ham var virkeligheten fragmentert, en tilværelse der mening bare unntaksvis  skinner gjennom. Han er frustrert. Det er selvfølgelig jeg også, men det er en latterlig sammenlikning jeg ikke ville foreta.

Så er det åpenbare spørsmålet: kjenner jeg noe igjen? Det kan jeg ikke nekte for. Et ubehag var der allerede før korona. Og en frykt for en storm? Kanskje. Min veileder Birnbaums tanker om et nytt antisemittisk øyeblikk i Frankrike, som i Dreyfus-saken, og min gamle professor Pascal Perrineaus urovekkende analyse av dagens fragmenterte og konfliktfylte demokrati⁷ bidrar – men dette er ikke en historie om Frankrike; jeg forstår det som historien om Europa. Andre deler av den samme historien fortelles av skjønnlitterære forfattere som Jenny Erpenbeck, Ali Smith, Simon Stranger. Og at jeg plukker opp disse brevene akkurat under koronakrisen, er det ikke uttrykk for frykt for noe som skjuler seg bak dagens krise, noe som ligger der allerede og som vil komme forsterket til syne i forlengelsen av den? Vi trenger samarbeid nasjonalt og internasjonalt for å hjelpe alle på bena igjen og for å motvirke økte forskjeller, men vi kan få det motsatte. Tillitskrise og motsetninger. Stengte grenser, nasjonalpopulisme, fremmedfrykt, og antisemittisme; alt finnes jo i europeiske land, USA og andre steder allerede. Hvor vil en dyp økonomisk resesjon, konkurser, arbeidsledighet og forsterket sosial ulikhet føre oss?

Er det noe annet jeg kjenner igjen? Ja, Walter Benjamin som sitter inne og skriver. Han kjempet fåfengt med penn og brevpapir. Han var gammeldags allerede da, han drømte tilbake til en tid da tysk åndsliv omfavnet den franske opplysningstiden. Samtidig som fremskritt fremsto for ham som noe en engel ville se på i retrospekt i skrekk. Et stumt skrik over at vi mister oss selv på veien. Benjamin var ikke en mann av sin tid. Han tapte alle illusjoner og idealer, på samme måte som Stefan Zweig, som tok sitt liv halvannet år senere. «Vi er de første ikke-religiøse jøder som blir forfulgt – og vi er de første som ikke bare i ytterste nødsfall svarer med å begå selvmord», skriver Arendt fra New York i 1941. Men Zweig hadde hatt sin tid, det hadde ikke Benjamin. Han var som et objekt i en samling. Som en gammel bok i et gammelt bibliotek, som kan trekkes ut av hylla i dag og gi oss nye erkjennelser gjennom møtet mellom fortid og nåtid når vi leser fragmenter fra Benjamins erfaringer og innsikter fra slutten av 1930-tallet. Benjamin skriver om den litterære verdens forhold til krisen i Europa, men det meste av sin tid bruker han på forskning. Han sender Horkheimer deler av Passasjeverket i bunter etter hvert som de blir ferdige, og han jobber med aura og auraforfall. I sin tenkning om aura, også når det gjelder bruksgjenstander som bøker, siterer Benjamin Marcel Proust: «Enkelte som elsker hemmeligheter, smigrer seg med at det ved tingene alltid blir noe tilbake av blikkene som en gang hvilte på dem.»⁸ For eksempel alle blikk som har vært rettet mot en bok, slik at bruk av boka gir økt aura. Benjamin skriver om dette arbeidet han holder på med i brevene. I brevet fra 6. desember 1937 diskuterer han hvordan han kan integrere tenkning fra den tyske forfatteren Carl Gustav Jochmann i essayet «Kunstverket i reproduksjonsalderen», utgitt året før, men som han nå arbeider videre med for å forbedre. «Jeg har konsentrert meg om klargjøringer av dette temaet den siste tiden; med suksess, håper jeg”, rapporterer han. Tenkningen vil også inngå i det da ennå ikke utgitte Baudelaire-arbeidet. I sitt siste og omfattende brev fra 23. mars 1940, skrevet etter at Benjamin har vært internert tre måneder i Vernuches, tre måneder før han flykter fra Paris og seks måneder før han skal ta sitt liv, refererer han til en annen forfatter, museumskonservatoren Georges Salles. Salles formulerer seg på en måte som minner Benjamin både om Proust og om egne beskrivelser av aura og blikk i Baudelaire-essayet han skriver på. Konservatoren ser i kunstobjekter

«vitner til epoken som har gjenfunnet dem, den lærde som har studert dem, fyrsten som har skaffet dem, og kjennerne som ikke slutter å reklassere dem. På samme objekt krysser strålene fra utallige blikk seg, nære og fjerne, som låner det sitt liv.»⁹

Benjamin er også imponert over hvordan Salles inkluderer det sosiale i sine teorier:

«For å studere en kunst i dybden er det nødvendig, viser det seg, at vi sprenger rammene og kommer tett på hallusinasjonene denne kunsten bare gir oss et stivnet reservoar fra. Man må reise i dypet av forsvunne sosiale kategorier. En vågal oppgave som innebærer en sosiologisk bevissthet om ens oppdrag.»¹⁰

«Det er ikke nødvendig å bruke mye plass for å vise at forfatteren i teksten sikter mot det samme målet som kapittel III i mitt essay om «Kunstverket i reproduksjonsalderen», presiserer Benjamin opprømt.Han er engasjert og diskuterer gjerne dette arbeidet, for eksempel med sosialisten Otto Leichter fra Wien i 1938, men «de østerrikske hendelsene», dvs. Anschluss, «har monopolisert diskusjonen vår», siden Leichters kone «ennå ikke har kunnet forlate Wien». Leichters jødiske kone vil deporteres og avlives i Ravensbrück i 1942.¹¹

Baudelaire-arbeidet vokser stadig. «Jeg tror maksimumsstørrelsen De har forventet og minimumsstørrelsen jeg har forventet sammenfaller omtrent», skriver Benjamin til Horkheimer. Hvis manuset blir for voluminøst «kan De uten vanskeligheter fjerne de indikerte passasjene», presiserer han. «En dag skal jeg gå i gang med oppfølgeren til Baudelaire», skriver Benjamin på siste side av det siste litterære brevet, fra 23. mars 1940. Men han har ikke mye tid igjen. I juni skal han forlate Paris. 26. september 1940 vil han ta sitt liv på grenseposten Portbou i Spania. «Verken helsen min eller blendingen gir meg lyst til å gå ut, jeg lever svært tilbaketrukket. Kanskje det kan unnskylde den upassende lengden på dette brevet», skriver han. Hans siste refleksjoner handler om døden. «Døden har den siste tiden høstet rikelig», konstaterer han og ramser opp en rekke dødsfall. «Personlig har jeg akkurat mistet en svært ung venn, tegner med utsøkt talent, som har tatt selvmord med sin kone.»

«Jeg avslutter med mine hjerteligste hilsener til Dem og Deres venner», avslutter han, før han signerer.

LITTERATURLISTE:

Arendt, Hannah: «Vi flyktninger» i Hannah Arendt. Politikk i dystre tider. Pax, 2019

Benjamin, Walter: Skrifter i utvalg I og II. Vidarforlaget, 2014

Benjamin, Walter: Lettres sur la littérature. Zoé, 2016

Birnbaum, Pierre: Léon Blum. Prime Minister, Socialist, Zionist. Yale University Press, 2016

Birnbaum, Pierre: La France aux Francais: Histoire des haines nationalistes. Seuil, 1993

Birnbaum, Pierre: «En France, le rejet du pouvoir charrie un antisémitisme plus virulent qu’ailleurs». Le Monde, 13.02.2019, omtalt av Tove Gravdal i Morgenbladet 14.02.2019: “Når eliteforakt blir jødehat”.

Perrineau, Pascal: Le grand écart. Chronique d’une démocratie fragmentée. Plon, 2019