Jules Lequiers klagesang

Et ufullført verk

«[H]vis Gud ikke forbyr det, skal jeg skrive, skal jeg fullføre en bok som […] intet menneske vil kunne lese uten å føle at de får et kraftig elektrisk støt», skriver Jules Lequier i 1850 i et brev til sin venn Charles Renouvier. Når Lequier den 11. februar 1862 drukner (seg?) under en svømmetur utenfor hjemstedet i Bretagne, har han imidlertid ikke fullført, langt mindre utgitt noe større verk. Den senere redigering, publisering og kommentering av hans mer eller mindre fragmentariske etterlatte skrifter har bragt for dagen subtile analyser av sentrale filosofiske problemer, men har samtidig gjort det klart at Lequier aldri var i nærheten av å få ferdig det filosofiske system han hadde viet livet sitt til å utarbeide. Blant de bøkene som idag utgis i Lequiers navn, finnes altså ikke den som forfatteren selv i det ovenfor nevnte brevet omtaler med termer som leder tanken hen mot det litterært sublime: en bok som gir leseren «et kraftig elektrisk støt», en bok av «skremmende skjønnhet», en bok som inneholder «det vakreste som er skrevet av menneskehånd».

Men også i de Lequier-tekstene vi faktisk har for hånden, er det noe som griper fatt i meg som leser, utover – og uavhengig av – deres rent filosofiske kvaliteter. Jeg'et som filosoferer i de første delene av Søken etter en første sannhet er et offer for overmot, og det er noe ved stemmen, noe ved måten argumentene snirkler seg frem på, noe ved toneleiet, som røper at det selv helt fra starten av er klar over at prosjektet er umulig. Dette er en stemme som ofte kan minne om en av fortellerne i Samuel Becketts romaner, men med den forskjell at det her er enda mer som står på spill. Det tenkes så å si ved avgrunnens rand.

Målet med den inneværende artikkel er å nærme seg den poesien som oppstår når resonnementet for en stakket stund – noen få ord eller linjer – mister kontrollen over stemmen, poesien som oppstår når den filosoferende stemmen skjærer ut i sorg eller fortvilelse – i en underlig form for moderne klagesang. Utgangspunktet blir teksten «Bøkebladet», som av Lequier var tenkt som en introduksjon til Søken etter en første sannhet, og som dessuten er den eneste teksten Lequier selv anså som utgivelsesverdig.

Skriften i bøkebladet

Et barn strekker hånden frem mot et bøkeblad. Det ser hånden, ser bøkebladet, og stivner, betrakter, reflekterer. Først over friheten: at jeg er en årsak, årsakskjedene som jeg kan sette igang, som jeg kan velge blant med min handling, med min handlekraft; så – idet barnets bevegelse skremmer opp en spurv som straks blir tatt av en passerende hauk – over nødvendigheten: det som ligger bak, at jeg og min handling har virkninger for andre hendelser, andre handlinger, for andres liv og død, og følgelig også selv er et ledd i – og ikke starten på – en årsakskjede, slik at også jeg selv er forårsaket, er påvirket, er en virkning før jeg er en årsak, og aldri helt kan unnslippe nødvendigheten, aldri kan komme meg unna min plass i kjeden, aldri kan handle fritt. Men så: et skrik. Barnet ser den tomme hånden, ser bladet falle, ser det stive blikket … – og river seg løs, er fri!

En filosof ved et skrivebord senker pennen mot papiret. Han ser hånden med pennen, ser papiret, ser barndomsminnet, barnets hånd, bøkebladet, barnet som stivner, først i ekstase, så i fortvilelse, og siden: skriket, den tomme hånden, bladet som faller, barnets stive blikk, barnet som ser sitt eget blikk … – og barnets løsrivelse og frihet. Men ser han samtidig sitt eget stive blikk? Klarer han selv å rive seg løs? Vil han?

En filosof ved et skrivebord senker pennen mot papiret og skriver om et barn og et bøkeblad. Idet han forsøker å sette sammen brokker av erindring for å kunne beskrive barnets uro, fyller den ham på ny. Barnets angst er filosofens angst. Den samme forestillingen om en altomfattende nødvendighet, om en determinisme hvor også menneskesjelen er et tannhjul i det store maskineri, fyller hele hans tanke og blokkerer alle veier ut. Verden glir vekk. Han er fanget, paralysert, redusert til en tilskuer til sitt eget indre liv, en tilskuer til den evige kamp mellom to skyggefektere kalt frihet og nødvendighet. Han vet nok at han, på samme vis som barnet, kan gjøre seg fri ved å flytte blikket. Han vet nok at skyggene vil løse seg opp hvis han handler, hvis han tror, hvis han sier: «Det er ikke slik, jeg er fri.» Men det han ser på, er for viktig for ham, så viktig at det alltid vil komme tilbake i sentrum av synsfeltet hans, selv om han for en stakket stund skulle klare å skyve det til side.

En filosof ved et skrivebord senker pennen mot papiret og begynner på en avhandling om det å søke en første sannhet. Han vet – alt som barn visste han – at han ikke ved tanken alene kan nå frem til det han søker: noe forutsetningsløst, noe opprinnelsesløst, noe årsaksløst, en første vilje. Han vet – alt som barn visste han – at tanken like lite er herre over handlingene som over seg selv. Og han vet at årsaken til katastrofen med bøkebladet, årsaken til at spurven dengang ble tatt av hauken, egentlig ikke var valget han foretok, eller årsakskjedenes sammenfiltring, men hans egen nøling før valget: Hvis han ikke hadde stoppet for å tenke, hvis ikke bevisstheten hans hadde våknet til live akkurat da, hvis ikke den begynnende refleksjonen hadde passivisert ham akkurat disse sekundene, ville ikke spurven ha blitt skremt opp nettopp i det øyeblikk hauken passerte. Likevel kan han ikke rive seg løs ved å flytte blikket. Han må tenke seg ut av tvangstankene, skrive seg gjennom skyggelandskapet, grave i selvets tønne til han finner en ufinnbar første sannhet.

Fra filosofisk prosa til moderne klagesang

En filosof ved et skrivebord senker altså pennen mot papiret og begynner på en avhandling om sin søken etter en første sannhet.

Senere skal det bli tydelig, både i avhandlingens progresjon (det at den er ufullført: i begynnelsen lakuner i en ellers sammenhengende tekst, siden kun fragmenter, mens hele hovedkapitler ikke kan finnes; manuskriptets tiltagende uleselighet) og også kanhende i filosofens biografi (periode innlagt på psykiatrisk anstalt, forsøk på å skamskjære sin egen (skrive-?)arm, sannsynligvis død ved selvmord), at hans søken mislykkes, men i selve skriften er det tydelig helt fra begynnelsen av, helt fra «Bøkebladet» av.

Noe skjer når den faustiske ambisjonen om en absolutt fast grunn kjemper med en snikende mistanke om at den ber om mer enn det verden kan gi. Idet maktpåliggenhet glir over i maktesløshet, blir filosofen poet, og hans prosa en moderne klagesang. Aforistiske og motsigelsesfylte setninger kretser rundt et ord, et tema til dette mister sin opprinnelige mening. Lagt under filosofens lupe er det som om normale aktiviteter som å søke, å tvile, å begynne og å våkne mister noe av sin klarhet, og blir gåtefulle, uoverskuelige, paradoksale. Begrepene som skulle hjelpe ham å finne lyset, er selv blitt en del av mørket.

Klagesangen som stiger frem fra dette mørket kan selvsagt leses som et vitnesbyrd om en personlig tragedie, men også som noe langt mer allment: et vitnesbyrd om tragiske trekk ved selve det moderne menneskets higen etter det absolutte, en klagesang over refleksjonens falitt, en klagesang over moderniteten.

Jules Lequiers klagesang – en montasje¹

I

fakkelen
som jeg trenger
for å kunne ta
et eneste skritt

burde jeg dra ut
for å lete etter den?

II

jeg søker
jeg famler

jeg famler og
jeg ser det

hva er så
beklagelig
ved det?

III

men det er også bra
ja nødvendig
når man søker
å vite
hva man søker

skulle jeg vente
med å sette av sted
til jeg hadde gjort unna
hele veien?

IV

av dovenskap
ivrer jeg etter å avslutte
av vitebegjær
vil jeg fortsette
av forsiktighet
begynner jeg ikke

det står til meg
å overvåke
meg selv
å hindre meg
i å bedra
meg selv

V

jeg kan ta det med ro
jeg tar ikke feil

hvor skulle min feiltagelse ligge
når jeg ikke påstår noe som helst?

VI

er jeg
dette menneske
som tar feil

og dette menneske
som forstår det?

hva skulle da
min feil være
når jeg søker
sannheten
i så god tro?

VII

jeg måtte legge veien
om tvilen
men jeg tviler
bare underveis

selvom tvilen
slutter seg om meg
så omslutter den ikke
vissheten
om at jeg ikke kan
komme meg ut

VIII

en fange
sier til jernlenken
som er murt fast i celleveggen:
jeg bryter deg
og den ble brutt

han kan gå, han skal gå
komme seg ut av cellen, komme seg vekk
men han trenger et tau
som han kunne flette hvis han hadde
hamp

hamp, men her er det jo
den gamle lenken forvandlet
til et kraftig rep
som svinebinder hendene hans

det som hindrer
alle mine bevegelser
er selve det
som skal gjøre meg fri

IX

jeg trodde
jeg våknet

jeg sa
jeg våknet

men jeg gled bare inn
i en ny drøm

X

jeg nøler

så lenge ønsket om å bestemme meg
presset av frykten for å ta feil
slår seg til ro med selve nølingen
nøler jeg

siden
tretter selve nølingen meg

jeg sier da
at jeg har truffet
mitt valg

XI

jeg føler
at jeg tror
at jeg er fri

underet ved en
synlig selvmotsigelse
som man ikke vil se

XII

å gi
et første støt
å ville
en første vilje
å begynne noe
på en eller annen måte
å handle
en eneste gang
av egen tilskyndelse
det vil si: å handle

(hva ville vel ikke jeg ha kunnet,
om jeg hadde kunnet noe!)

XIII

har jeg et kart
å gå etter?

er veien
alt trukket opp?

hvem har så
trukket den opp?

jeg fortsatte
jeg trodde jeg fortsatte
og så hadde jeg ikke begynt

XIV

la oss kaldblodig
undersøke
slik det sømmer seg
å undersøke

la oss undersøke
helt til lyset
blir til

å, hva sier jeg!

la oss forberede
lyset
som ikke blir til
av seg selv

XV

få det til å lyse
i meg

ikke låne lys
fra noe annet
men virkelig lage lyset

hvorfor ikke oppgi
denne umulige og vanvittige
oppgaven?

XVI

jeg vil
bare lyset
men våger ikke
å se

jeg vil
gjenoppstå
men nøler med
å dø

indre flamme
bli hos meg
etterlat meg ikke
i denne øde natt
hvor jeg er fortapt