Glasshus, drivhus og speilsal

«Det går et spøkelse gjennom Europa. Postmodernismens spøkelse», skrev den tyske litteraturforskeren Hans Robert Jauss i 1983.¹ Dette spøkelset vandrer fremdeles – nå i 2021 – rundt. Eller rettere sagt: Det jages fra sted til sted, som en hjemløs på jakt etter et sted å sove i timene før natten kommer. Den såkalte postmodernismens spøkelse kostes ut dørene og føyses bort av alvorlige folk som fnyser få det vekk før det ødelegger våre ungdommer, infiltrerer våre utdanningsinstitusjoner og forgifter våre sinn! I halve offentligheten og over hele internettet får vi høre hvorfor: Postmodernisme er verdirelativisme! Postmodernisme er irrasjonalisme! Postmodernisme er kulturmarxisme! Postmodernisme er globalisme! Postmodernisme er vitenskapsfornektelse! Og derfor, altså, er det egentlig postmodernismen som har skapt både fake news, trumpismen, finanskrisene, flyktningkrisene, kjønnsdysforien, koronakrisen etc. siden all skyld kan legges på den postmoderne oppløsningen av faste holdepunkter og etablerte sannheter. Ja, selv en remoralisert offentlig debattkultur må den angivelig amoralske postmodernismen bære ansvaret for.

Men det fantes en gang en lykkeligere tid, der man omgikkes tanken på noe «postmoderne» med større optimisme og begeistring. En tid der dette ordet ikke utløste ubehag, irrasjonalisme-skrekk eller ironialarm, men snarere lyste av fremtid og åpenhet, og der det primært var forbundet med kreativitet og estetikk. Her til lands sammenfalt denne tiden ganske nøyaktig med Jan Kjærstads periode som redaktør av Vinduet. Det var en tid for import av ideer, for paradigmeskifter og for noe som kunne være maksimalt moderne.

Postmodernismens glasshus

«Gulfkrigen fant ikke sted», skrev Jean Baudrillard i sin analyse av hvordan den nye mediale situasjonen omformet verden til et uvirkelig simulakrum (1991).² «Det er prinsipielt umulig å forutsi hva som kommer til å skje. Den nye vitenskapen har brakt tilfeldigheten inn i bildet. Den nye verden er kaotisk og uforutsigbar. Det viser seg at noe kan oppstå fra ingenting», fastslo daværende parlamentarisk leder i Ap, Torbjørn Jagland, da han inspirert av kvantefysikken formulerte kunnskapsgrunnlaget for «Et nytt verdensbilde» i sin mildt sagt visjonære essaysamling Brev (Tiden, 1995). Dette er to – ganske ulike – blikk på verden slik den kunne se ut på tidlig nittitall, et «kaotisk og uforutsigbart» sted der ting var i flyt og forandring. Baudrillard sto i første rekke av postmodernismens filosofer, Jagland var vår første postmoderne statsminister, og begge lette etter måter å forstå den nye tiden på. Og i vår egen tid har man altså funnet ut at postmodernismens verdensbilde kan være en passe abstrakt syndebukk, som verken kan beskrives presist eller som noen egentlig er interessert i å forsvare. Det er fullt tenkelig at vi kan betrakte denne syndebukken som en del av et samfunns måte å etablere ny orden på, slik René Girard beskriver det: Ved å støte ut de aspektene av samfunnets egen kultur vi helst ikke vil identifisere oss med, omskape dem til et skrekkbilde, kan vi kvitte oss med dem. Det vil riktignok si: Vi blir ikke kvitt dem, de forsvinner ikke, men vi slipper å tenke på dem eller få øye på dem når vi ser oss i speilet. De blir gjenferd. Derfor tenker vi kanskje heller ikke primært «verdirelativisme» når vi hører på regjeringspolitikernes (og kommunikasjonsrådgivernes) omdømmeorienterte tomprat, eller «irrasjonalisme» når finansverdenen får oss til å betrakte konkurranseøkonomien som en selvforklarende naturlov. Vi har jo postmodernistene å skylde på – det er de som driver med slike ting! «It is nearly impossible to over-estimate the nihilistic and destructive nature of this philosophy», skriver Jordan Peterson om Jacques Derrida,³ som han utroper til «the leader of the postmodernists», i samme åndedrag som han deler skylden for Vestens forfall mellom den tyske Frankfurterskolen og de franske postmodernistene. Peterson er sannsynligvis en av verdens dårligste tekstlesere (i alle fall når han befinner seg utenfor sitt eget fagområde), men i måten han her lokaliserer nullpunktene i forfallshistorien hos dem han kaller «de postmoderne» på, er han i alle fall representativ for en ganske bred gruppe kritikere, som vi også har mange av i vår egen samfunnsdebatt: De som trives godt med det fiendebildet de allerede abonnerer på, og som samtidig orienterer seg mot (eller i alle fall hevder) en form for ny-positivisme.

Etter mitt syn er «postmodernismen», slik vi får den presentert i kulturkrigen, en demonisert, abstrakt størrelse som kan gis skylden for det meste som er galt. Jo, fenomenene man peker på finnes. Verdinihilisme finnes. Irrasjonalisme finnes. Globalisme finnes. Aksjonistisk moralisme finnes. På samme måte som idioti og intoleranse finnes. Men disse tingene finnes ikke bare ett sted, og det finnes ikke bare én forklaring på dem. Som en grov idéhistorisk (og litteratur- og kunsthistorisk) kategori kan postmodernismen i bestemt form entall være nyttig, for det er åpenbart at det gjennom åtti- og utover på nittitallet fantes en sterk impuls både i teorien og i litteraturen til å søke seg bort fra realismen og avvise kunstens forpliktelse overfor virkeligheten til fordel for det frie språkspill, eller «the treatment on an equal footing of fact and fiction, reality and myth, truth and lying; original and imitation», som det heter i en berømt karakteristikk.⁴ Men å se «postmodernisme» som en syndebukk å projisere det meste av samtidens problemer på, eller å gjøre den til et merke man kan stemple meningsmotstandere eller fiender i kulturkampen med, er banaliserende og revisjonistisk.

Fantasiens drivhus

Tidsskrifter er både midt i og langt utenfor sin egen tid. De er dobbelt aktuelle: oppdatert i og for sin samtid og kumulert, arkivert aktualitet for ettertiden. Alle som har besøkt tidsskriftsamlingene i et bibliotek, har sett og kjent dette: at alle de ulike tidsskriftene som står oppmarsjert i hyllene, både er øyeblikkene og evigheten. Vi kan se lefsete fanziner som endrer størrelse og papirkvalitet (og redaksjon) fra nummer til nummer, stå side om side med prestisjetunge, vitenskapelige publikasjoner som har holdt seg til standardformatet 17 x 24 cm i femti strake år, og vi vet at det også er noe som binder dem sammen, nemlig at de engang var i spissen av noe, at de var akkurat der, akkurat da. Vitenskapelige funn kan være gjort totalt overflødige etter et paradigmeskifte, og det som engang var spisseste avantgarde, kan nå stå og ruste på et sidespor, men da det kom ut, var det noe nytt. Det vet vi. Vi vet også at disse tidsskriftnumrene nå står og mugner i arkivene, og at det temmelig sikkert ikke er noen som har bladd i dem på en stund. Og vi vet at vi når som helst kan trekke ut et eksemplar av Tidsskrift for Den norske lægeforening (utgitt fra 1881), et nummer av det kortlevde, fellesnordiske tidsskriftet Litteraturen. Nordens kritiske revue (1918–21), eller – hvis vi ønsker oss noe nyere og morsommere – Kraftsentrum (2005–2008), og umiddelbart bli transportert tilbake til noe annet. Vi kunne eventuelt bla litt i Samtidens juninummer fra 1890 og lese Alexander Kiellands essay om drømmetydningen og det underbevisstes betydning for den nye litteraturen, hvis vi vil minne oss selv på at Knut Hamsun slett ikke var førstemann som foreslo dette (i det påfølgende nummeret av Samtiden), eller vi kunne sjekke hvordan akkurat denne samlingen har klart å arkivere det feministiske tidsskriftet Utflukt (hvor ble dere av?!), der praktisk talt hvert nummer kom i et nytt format: en samling postkort her, en notatblokk der, en gang avlangt, neste gang kvadratisk eller rundt, etc.

Tidsskrifter er øyeblikksbilder og tidsvitner, og en tidsskriftsamling er en levende hukommelsesteknologi, en fruktbar heterotopi: en sammenstilling av likt og ulikt, der forbindelser på kryss, tvers og på langs oppstår og forsvinner mens du vandrer igjennom den. I det heldigitale, papirløse tidsskriftuniverset risikerer vi å miste dette, men foreløpig eksisterer i alle fall fortiden i all sin skjøre materialitet. Går det kanskje dermed an å undersøke Vinduet, i Kjærstads tid, for å få vite mer om vår egen samtids syndebukk, om hva «det postmoderne» var, og ikke minst: om det er noe å hente, noe å lære, fra dette tidsskriftet i denne redaktørperioden, som både har vært utskjelt (for sin kaotiske og teoritunge estetikk) og bejublet (for sin åpenhet mot verden og sin begeistring for det nye).

Som Bjarne Riiser Gundersen peker på i sin Da postmodernismen kom til Norge (Flamme, 2016), blant annet i et intervju med Kjærstad, spilte nittenåttitallets nye teoretiske og estetiske impulser seg i stor grad ut i tidsskrifter som Profil og Vinduet. Profil, som i 1984 ble Nye Profil for å markere avstand til tidsskriftet som i flere år hadde vært redigert fra AKP(m-l)-miljøet, lanserte seg selv som «POSTMODERNE TRENDSSKRIFT» og la mye krefter i å introdusere kontinental teori – bl.a. gjennom samarbeid med danske og franske litteraturvitere og filosofer. Kjærstads Vinduet var imidlertid noe litt annet, det ser man kjapt om man blar igjennom de 20 numrene han var redaktør for. Mange var de av hans bidragsytere som interesserte seg for den nye teoriimporten (primært fra Frankrike), og mange var det som fikk den prøvende merkelappen «postmoderne» satt på seg. Det hersket nok en slags enighet om at dette kunstnerisk og intellektuelt sett var en progressiv posisjon å innta – et logisk skritt videre både fra «modernismen» og fra syttitallets sosialrealisme. Men verken Kjærstad eller flokken hans var teoretikere. Som han selv sier, i intervjuet med Riiser Gundersen: «På en måte kan du si at postmodernismen aldri kom til norsk litteratur, [...] [i] hvert fall hvis du tenker på postmodernismen som en filosofisk grein: den kompromissløse dekonstruksjonen, det nihilistiske islettet, arven fra Nietzsche. Det var en pakke vi i stor grad lot ligge, slik jeg opplevde det.»⁵ Han har kanskje rett i det, hvis man ser på dette som en kompakt, filosofisk doktrine, for verken Kjærstad eller særlig mange av hans bidragsytere virker veldig interesserte i teoriene. Kanskje var det snarere slik at «postmoderne» i Kjærstads Vinduet simpelthen kom til å bety mer moderne?

Som redaktør var Jan Kjærstad en fascinerende kombinasjon av tilbaketrukket usynlig og allestedsnærværende hyperaktiv. Det har mange ganger vært pekt på hans betydning som introdusør og formidler, og han trekkes ofte frem som en av dem som har brakt den store verdens impulser opp til vår lille bakevje. Ja, som Sigurd Tenningen peker på, har han ofte blitt karakterisert som «en litterær opplysningsagent på linje med store formidlere som Jan Erik Vold og Sigurd Hoel».⁶ Men her er det også viktig å skille mellom forfatteren, kritikeren og essayisten Kjærstad på den ene siden og redaktøren Kjærstad på den andre. Den første av disse to skrev (og skriver!) manifester, poetikker og etterlysninger, mens den andre stort sett ikke lot sin røst lyde spesielt høyt – i alle fall ikke gjennom lederspaltenes eller programartiklenes megafon. I sin tid som redaktør av Vinduet avsto Kjærstad nesten helt og holdent fra å trykke ledere der redaktøren presenterte sin poetikk eller introduserte tidsskriftnummerets intensjoner. I stedet slapp han til andre stemmer: De fleste numre åpnet med et intervju. Det betyr ikke at redaktøren helt hadde renonsert på sin vilje til å presentere ideer og slagord: Det første intervjuet i første Kjærstad-nummer er en samtale med den mektige svenske forfatter, Nobelkomité-prominens og smaksdommer Artur Lundkvist. Han presenteres i rollen som «introduktør» – en som har laget «kart og kompass for ikke å gå seg bort i den nye verdenslitteraturens villnis».⁷ Dette, sammen med overskriften på dette møtet med en annen skandinavisk formidler, blir dermed stående som Kjærstads tiltredelseserklæring, i det som i praksis er et temanummer om «Romanen nå»: «Det finnes ingen regler for en god roman» (ibid.). Og om man er på jakt etter et redaksjonelt program fra redaktørens side, er det kanskje i hans møter med andre forfattere vi skal lete. Nummer 2/1985 åpner med et Kjærstads intervju med Italo Calvino, med en overskrift som igjen er hentet fra intervjuobjektet, men som fort kan betraktes som redaktørens eget credo: «Av dagens forfattere forventer vi noe nytt».

Og i denne tilnærmingen ligger også det mest forfriskende med Kjærstad og hans fire år som vinduredaktør: For det første dette at vi stadig introduseres for nye navn og får høre ukjente stemmer. For det andre møter vi en ganske leken tilnærming til hva litteratur kan være, ledsaget av en stadig søken etter nye former. Redaktøren og hans nærmeste kumpaner virker å ha hatt det ganske gøy, rett og slett, med å fundere på og prøve ut hva litteratur kunne være (og ikke minst: hva særlig romanen kunne bli til). Og selv om Kjærstad allerede før han gikk på som redaktør, hadde frontet sin banebrytende (blant norske forfattere på den tiden) fascinasjon for og bruk av ny teknologi, så førte han ikke av den grunn noen teknologitvang i felten, verken som formidler eller som redaktør. Han virker å ha betraktet datamaskinens inntreden i sin livsverden primært som en inspirasjon eller en mulighet blant mange. I essayet «EDB og romanen», som Kjærstad hadde på trykk i Janneken Øverlands Vinduet (nr. 2/1984), får vi en oversikt over datamaskinens historie, dens betydning og relevans for verdens- og menneskesynet, og ikke minst får vi høre hvordan den kommer til å prege fremtidens litteratur: «Jeg tror påvirkningen fra EDB kommer via den indirekte og mangfoldige veien snarere enn gjennom bøker skrevet ved hjelp av programmer og interaktive spill-romaner. Den vil først vise seg i stilen. EDB vil skape en puls, som Byen skapte en puls for modernistene.»⁸ Sett bort fra at vi ikke lenger omtaler det digitale feltet med forkortelsen for «elektronisk databehandling» var dette slett ikke noen dum spådom. EDB-ens inntreden i livene våre skapte en ny puls, både på kort og mellomlang sikt – noe en hvilken som helst leser eller skriver kan få bekreftet ved å se seg selv i speilet: Hvor mange setninger siden er det jeg sjekket mobilen eller innboksen? Hvordan denne distraksjonsinduserte rytmen rent stilistisk preger vår tids romaner, på både avsender- og mottakersiden, skulle jeg like å se en undersøkelse av. I 1984 handlet det imidlertid om håpet knyttet til de kreative mulighetene i elektronikken, enten i det å la datamaskinen gjøre randomiserende grep eller ved å la dens logikk inspirere. Rett nok var dette også en slags poetikk for Kjærstads egen krim-data-roman Homo falsus eller det perfekte mord, som kom ut samme år, men den kan også leses som en poetikk for tidsskriftet han straks skulle overta: Verden går fremover og blir større! Følg med på det nye! Kjenn på tidens puls! Bli med på det Michael Löfgren i Vinduet nr. 2/1987 kaller «vår tids realism»: postmodernismen!

Nå er det selvsagt slik at all samtidig begeistring for «det nye» i etterpåklokskapens grelle lys gjerne fremstår som datert. Dette sier jeg ikke for å antyde at Vinduet (1985–89) ikke er datert, for det er det selvsagt – det ligger i saken selv: Det er et tidsskrift. Tidsskriftets primære oppgave er jo å datere fenomener, plassere dem i tiden, sette agenda, samtidig som de også akkumulerer erfaringer og kunnskap i kraft av arkiv. Og hvis vi blar i dette arkivet over Kjærstads år som Vinduet-redaktør, kommer man over mye. Blant forfattere som introduseres (eller reintroduseres) for et norsk publikum, finner vi Thomas Pynchon, Stig Larsson, Pia Tafdrup, Ian McEwan, Raymond Queneau, Italo Calvino, Lars Ahlin, Klaus Høeck, Per Aage Brandt, John Barth, J.G. Ballard, Ann Jäderlund, Ulf Eriksson, Susan Sontag, Martin Enckell, Hélène Cixous, Einar Már Gudmundsson, Eva Ström, Inger Christensen, Luiza Valenzuela, Niels Frank, Christa Wolf, Cynthia Ozick, Jamaica Kincaid – og enda har vi bare kommet to år inn i redaktørperioden.⁹ En hel liten armé av norske forfattere får også bidra til å befolke dette tidsskriftrommet, primært forfattere fra Kjærstads egen generasjon: Ole Robert Sunde, Karin Moe, Svein Jarvoll, Cindy Haug, Freddy Fjellheim, Jo Eggen, Kari Bøge, Terje Dragseth, Anne Bøe, Øyvind Berg, Finn Øglænd, Thorvald Steen, Stig Sæterbakken, Cecilie Løveid, Lars Amund Vaage, Håvard Rem, Jon Fosse, Vigdis Hjorth etc. etc. etc. På teorifronten står det imidlertid nokså dårlig til – vel å merke hvis man da mener det er «dårlig» å gi litteraturen forrang fremfor teori og filosofi. Men det er en kjensgjerning, som Kjærstad selv peker på i sitatet over, at impulsene fra samtidens filosofi, dvs. (de franske) postmodernistene, kom via litterære og intuitive kilder – følelsen for stemninger i tiden – snarere enn via presentasjoner av teori. Det nærmeste man kommer, er faktisk noen introduksjoner av fransk feministisk teori (Bente Christensen om Cixous). Ikke engang i de tekstene som eksplisitt foregir å diskutere den postmoderne tilstand, får vi noen egentlig tilgang til den underliggende teorien: Det er mye snakk om hva postmodernisme er og ikke er, hvorvidt vi i Norge henger etter eller ikke, og hvorvidt det er mulig å bli mer moderne enn postmoderne. Peak postmodernisme nås, både i form og innhold, i Arild Linneberg og Geir Morks innlegg «Det moderne i det postmoderne. En uforløst dialog» (nr. 1/1987). Her innplasseres tidens (eller tidsskriftets) sentrale forfattere i en postmoderne kanon: Løveid, Sunde, Moe, Fløgstad, Kittelsen, samtidig som de får lov til å hvile i modernismens trygge ramme – ja, Linneberg og Mork gir faktisk skruen en omdreining slik at «postmodernisme» i denne forstand blir å regne som modernisme i sin reneste og sanneste form. Denne artikkelen, og for øvrig hele det påfølgende nummeret, med tre essays om «postmodernismen i litteraturen» av Fløgstad, Morten Kyndrup og Michael Löfgren, gir på avstand betraktet et nokså påfallende inntrykk: Man skal introdusere en ny tenke- og skrivemåte for leserne, samtidig som man slett ikke gidder å ta jobben med å presentere de underliggende premissene eller de historiske og filosofiske inspirasjonene. Kanskje er det vissheten om at man er kommet litt sent til festen, og dermed bare må kaste seg ut i dansen uten å være med på den innledende smalltalken, den høflige rensingen av edru struper? Det er i alle fall ikke så mye teoretisk oppklaring å hente her, men vi kan konstatere at Kjartan Fløgstad i essayet «Tyrannosaurus text» fint klarte å få konsum- og markedskritikken sin til å fungere i tråd med dette nye paradigmet, slik at «postmodernisme» for ham egentlig bare var en ny og tidsmessig form for kritisk sosialisme. Slik det hos Kyndrup ble en ny, oppjaget variant av modernisme («lethed», «tyngde», «her og nu!»), og hos Löfgren en art realisme.

Også kritikken og anmelderiet i Kjærstads Vinduet var postmoderne mer i formen enn i teorien. Her ser vi Arild Linneberg tre frem med sine mange masker og pseudonymer (Leo Løvetann, Lodin Løsbart, August Wilhelm Friedrich Hegelschlegel, Arnold Lucifer Negnaf), inspirert både av maskespill og anonymitetslek i det norske 1870- og 80-tallets litterære offentlighet og av Theodor Adorno, som i 1930-tallets Tyskland iblant publiserte under signaturen Hektor Rottweiler. Vi ser en Karin Moe som prøver ut rammene for en kritikk der resonnementet tidvis forlates til fordel for mer ytterliggående forsøk på å anskueliggjøre hva de gjeldende bøkene forsøkte å gjøre (se f.eks. omtalen av Klaus Høecks 600 sider lange systemdikt hjem i 3/1985). Kjærstad setter på trykk en rekke streite artikler om kritikkens vesen (bl.a. Per Thomas Andersens «Kritikk og kriterier», en artikkel så velstrukturert og skjematisk at vi i akademia fremdeles strever med å få studentene våre til å unnslippe forestillingen om at kritikken lar seg koke ned til de fire kriterietypene Andersen beskriver). Og vi ser tidsskriftets redaktør iscenesette mer omfattende og aparte opplegg, bl.a. finner vi i Vinduet nr. 1/1989 en trippelanmeldelse av Svein Jarvolls En australiareise, de to første av Morten Moi og Ragnar Arntzen og den siste signert «Anon Anon» – muligens enda en versjon av Linneberg (kombinasjonen av referanser og stil peker i den retningen). Og apropos En australiareise, denne boken som muligens maksimerte potensialet i ideen om den labyrintiske roman på norsk, og som man bør lese dersom man ønsker å forstå hvor stort spennet i nyere norsk romankunst kan være. Særlig nå i en tid der mange ser ut til å tenke at litteratur er det samme som den nye, strenge realismen: en litteratur der båndet til verden og virkeligheten er forpliktende. Kontrasten til vår tids asketisk-narsissistiske virkelighetslitteratur er i sannhet skrikende, og en av de tingene lesning og gjennomblading av noen årganger Vinduet fra åttitallet fremkaller, er et savn av fantasi og løssluppen kreativitet.

Ut av virkelighetslitteraturens speilsal?

Mye er sagt om åttitallets litterære lek med referanser og bilder og forestillinger, også at den kan overdrives i retning av et endeløst referansespill, der tegn bare peker videre til stadig nye tegn ad infinitum. Det er dette ørkesløse tankespinnopplegget som lett fremkaller klaustrofobi og pustebesvær. Og begeistringen for akkurat denne endeløse forskyvningen av mening, der leserens blikk hele tiden skulle videre, videre, aldri lande eller ende, var den litteraturvitenskapelige (eller -filosofiske) postmodernismens aller største blindspor.

Men det var heller ikke i dette teorifeltet Kjærstads Vinduet oppholdt seg, om man da ser bort fra noen ganske spede forsøk på å problematisere «postmodernismen». Kjærstads ambisjon, om man ser hans vinduår i retrospekt, var snarere å flykte fra det fastkjørte og stive, gjerne politiserte landskapet man hadde tråkket rundt i gjennom det foregående tiåret, og som preger hans forgjengere i redaktørstolen – Knut Faldbakken (1975–79) mer enn Janneken Øverland (1980–85). Man måtte bryte ut av et trangt, (sosial)realistisk paradigme som krevde politisk og moralsk stillingstaken. Dermed var det duket for moro, lek og nye måter å tenke litteratur på – et nytt språksyn og en ny, fleksibel forpliktelse overfor virkeligheten. Det var en vending mot «signifikantenes frie spill» og en tilbakevending til fantasien.

Faren med å overgi seg fullstendig til fantasien er selvsagt at man risikerer å lukke seg inne i det rommet man selv fortløpende møblerer – altså at man ender i en form for hermetisme. Et diskusjonsklima der ethvert navn er et pseudonym, og der en mening kun er et midlertidig stoppested, er også uutholdelig. Og tidvis under lesningen av Kjærstads Vinduet, særlig i de delene som forsøker seg på samtidsanalyser og epoketeoretisering, kommer klaustrofobien smygende. Det er åpenbart at Vinduet som litterært tidsskrift primært var opptatt av de spørsmål det litterære samfunnet selv ville diskutere, og i mye mindre grad vendte seg direkte mot det utenforliggende, samfunnsmessige. Det litterære sto i sentrum, og hovedspørsmålet kunne sies å være: Hvordan skal vi skrive bøker, akkurat nå? Det er et nødvendig spørsmål, som riktignok ofte ble noe teknisk eller lokalt behandlet (tenk «EDB og romanen»). Men et motspørsmål reiser seg snart: Hvor blir det av verden? Lever den, som Kjærstad antyder, i skrivemåten og stilen? I et essay i sitt tredje nummer kalte Kjærstads etterfølger i redaktørstolen, Halfdan W. Freihow, 80-tallets metaromaner for «lukkede speilsaler» – med spesifikk referanse til Fløgstads Det 7. klima (1987) og Kjærstads Homo falsus (1984). Det er, skriver han, «noe besnærende flinkt med litteratur som møter verden med lek, med ironi, pastisj, distanse, metarefleksjon».¹⁰ Freihow etterlyser et avtrykk av virkelighet i disse tekstene, samtidig som han angriper den postmoderne attityden, for den har «uten tvil bidratt til å gjøre den ironiske og parodierende distanse stueren, både som litterært grep og som menneskelig holdning» (ibid.). Dette er enten en forsinket hilsen til det blaserte 80-tallet fra det engasjerte 70-tallet eller en foregripelse av den forhøyede virkelighetsforpliktelsen vi har sett i litteraturen de siste femten årene. Men i Freihows kritikk av de «lukkede speilsaler» – og i motstanden mot uegentlighet – hører vi også lyden av den postmodernismekritikken vi møter i dag, og som ser verdirelativisme og uegentlighet der andre ser lek og rollespill.

Freihow etterlyste realisme, men også renhet, i en forstand. Og her er han på linje både med vår egen tids krav om autentisitet i litteraturen og med dem som i dag driver spøkelsesjakt på postmodernister av alle slag. I den kombinerte motstanden mot postmoderne lek og insistering på realisme er det også mulig å se at den virkelighetslitterære bølgen har en dobbel herkomst: Den er både inspirert av og en motreaksjon mot 80-tallets dyrking av kunstferdighet og metarefleksjon. Først får vi selvbiografi som eksperiment og overskridelse, siden som et utvidet realismekrav og en ny normaltilstand. Knausgård, virkelighetslitteraturens bannerfører, skriver Min kamp i protest mot en verden «fullstendig okkupert av fiksjon og fortellinger»,¹¹ omtrent på samme måte som hans forbilde, Stig Larsson, skrev sine selvbiografiske diktsamlinger på midten av 90-tallet både i forlengelse av og som protest mot den estetikken han selv hadde vært med på å introdusere som redaktør av Kris, kanskje det tidsskriftet i Norden som gjorde mest for å innføre fransk teori på tidlig 80-tall. Larsson (som for øvrig prydet forsiden av og ble presentert for et norsk publikum i Kjærstads første Vindu-nummer via et essay av Larssons nære venn og Kris-kompanjong Horace Engdahl) brukte det selvbiografiske som sjokkeffekt. Det samme skjedde da Knausgård et tiår senere ga oss en ny standard for realisme, men i løpet av det påfølgende tiåret har sjokket transformert seg til en ny norm.

Hvordan skal vi skrive bøker akkurat nå? Jeg har på følelsen at 2021 er mer på Freihows enn på Kjærstads side. Man spør: Hva skal vi skrive eller ikke skrive om akkurat nå? Hvis jeg har rett i at dette «hva» er blitt viktigere enn «hvordan», så betyr det også indirekte at leken, fantasien og maskespillet har dårlige vilkår. Virkelighetslitteraturen er for øyeblikket inne i sin ortodokse fase, der man tilsynelatende skriver «autofiksjon» på autopilot i alle sjangre, og der symbiosen mellom skjønnlitteratur og den mediale økologien gjør det vanskelig å unngå å tenke at det er dette som er speilsalen. Leserkontrakten for denne typen tekster er ikke lenger «dobbel»¹²: Man forventer sannhet. Dette er ikke bare strengt, det er også fantasiløst. Det er her vi har noe å lære av Kjærstad og hans Vinduet: Ikke å perfeksjonere evnen til å kontrollere verden med «ironi, pastisj, distanse, metarefleksjon» (Freihow), snarere det motsatte. Kjærstad minner oss allerede i sitt første nummer om hvorfor vi skal slippe taket i den sjangermessige ortodoksien: «Det finnes ingen regler for en god roman». For hvis vi ikke skal rive tanken løs, tøye språket og teste ut grensene i litteraturen, hvor skal vi da gjøre det?