Drømmeakademiet

Senere i år utkommer det en rotete coffee table-bok om den lille sjappa Tronsmo og dens straks førti år lange historie. Som om dét var det mest naturlige i verden: en bok om en bokhandel. Det skal jo være bøkene, og selve litteraturen, som får hjertepumpen til å slå. Hvorfor er da så mange av oss så opptatt av, og glade i, noen av utsalgsstedene for bøkene? Som om disse lokalene er medvirkende til opplevelsen av et gitt verk, en gitt bok? Noen ganger, etter at jeg har hatt en raptus i bokhandelen, er det som om det går opp et lys for meg og jeg innser at det ofte er selve shoppingen jeg er avhengig av, vel så mye som hungeren etter ny litteratur. Dette er kanskje ikke noe man bør snakke åpent om, men jeg vil tro mange lesere kjenner seg igjen i det. Det er jo alltid noe (mye) hjemme en ikke har lest ennå, og som absolutt har det i seg å kunne forandre retning på ens liv. Det finnes padder og nettbrett og det som verre er, som bobler over av innhold. Bibliotekene er enn så lenge breddfulle av bøker som man kan lese gratis og så slippe bryet med å skulle måtte oppbevare i en trang leilighet. Likevel flokker noen av oss rundt en viss type bokhandel, opptil flere ganger i uka, som om det er der boken blir til, som om det er der den finner sitt egentlige liv. Det mange andre ikke ser på som annet enn et «fordyrende mellomledd» (for en grusom betegnelse, egentlig, vi er alle fordyrende mellomledd – hvem av oss er nestemann ut?), er selve livet for andre. Aller helst skal disse butikkene være små i areal, men store i personlig identitet og befolket av mennesker som tilsynelatende ikke har noe liv utenfor lokalene.

Det er flere små, ikoniske boksjapper rundt om i verdens hovedsteder som fortsatt holder stand, og vel så det. Shakespeare & Company, strategisk beliggende ved Notre Dame og Seinens rive gauche i Paris, er et ypperlig eksempel. Man trer inn i historien, og føler umiddelbart at man deltar i en bok-kultur når man besøker den. Butikken finnes i de fleste guidebøker for Paris — den er et landemerke i seg selv, en turistdestinasjon. Det er et sted man utmerket kunne tenkes å ville betale covercharge, eller kollekt, på vei ut. Eller helst en bunke med bøker. Det er vanskelig å glemme mitt første besøk der, på storbyferie med foreldrene. Som tenåring og bohemromantiker følte jeg definitivt at jeg hadde kommet til riktig sted. Forrige gang jeg var der, for noen få uker siden, kunne jeg fornøyd konstatere at datteren til gamle George som drev butikken i så mange år, nå hadde glidd naturlig inn i rollen som innehaver, nærmest som en fysisk, integrert del av lokalene. Det er på mange måter et minnesmerke over fortiden, men med et overtall av unge kunder og hangarounds som tar sine første skritt inn i et langt liv med litteratur. Og slik er det med Tronsmo også.  Et lite, åpent universitet som ligger på bakkeplan i Kristian Augusts gate, et lavterskeltilbud på høyeste nivå.

Situasjonen er fortsatt uviss etter at den nye eieren av gården der Tronsmo i alle år har holdt hus, gikk ut med planene om kraftige forandringer i kvartalet. Det fryktes at butikken må ut av lokalene innen et års tid. Hva har de tenkt å gjøre nå? De får ha lykke til, men de skal vite at de er høyt elsket av Oslos innbyggere.

Og ikke bare fra venstresiden, selv om det definitivt var der det startet. Det var forlagene Pax, Ny Dag og (senere bare) Oktober som sammen med eksisterende Grünerløkka Bokkafe skulle skape en felles front. De arvet de ledige lokalene til den gamle kjolebutikken til Ivar Tronsmos mor, og måtte beholde navn og prøverom på grunn av leiekontrakten. Og de begynte snart en sakte glidning mot å bli en litterær bokhandel, ikke bare et propagandaverksted.

Bokhandelen er sterkt knyttet til deler av norsk bokbransje og nyere litteraturhistorie. I den korte erindringsboken 40 års nervøsitet, om Forlaget Oktobers historie slik forlagssjef Geir Berdahl husket den, sitter han på bakrommet på Tronsmo da «Kræsj» fra AKPs Sentralkomite beklager seg over dårlig økonomisk utvikling i forlaget. Berdahl foreslår seg selv som sjefskandidat, han har jo god oversikt og kontakter i hele bokbransjen, også i utlandet, etter fem år med Tronsmo. Mytologien forteller også om at Torleiv Grue ble spurt av direktør Geir Mork om å starte sitt eget imprint-forlag Kolon, nærmest i affekt, utenfor Tronsmos utstillingsvindu. Den fysiske nærheten til forlagene har vært viktig for Tronsmo, og vice versa, vil jeg tro: det er ikke få som har endt opp i forlagsstillinger eller annet arbeid i kulturen etter å ha vist sitt engasjement og dårlig skjulte talent bak kassen der.

Per Petterson fikk det tuppet i ræva han trengte for å begynne å bli forfatter, etter at nettopp Torleiv Grue ringte ham opp på Tronsmo, der Petterson jobbet i tolv år, for å be ham om å skrive flere noveller, og helst levere dem til ham, og kom med den uforglemmelige replikken: «Nå er du midtveis i livet, nå er du nødt til å kline til. Ikke sant? Du veit åssen det er.» Forleden mottok forøvrig Petterson den høythengende Gyldendal-prisen for hele sitt forfatterskap, og er straks utgitt i femti land. Han takker fortsatt Tronsmo for å ha hjulpet ham til å bli forfatter. Om du følger med på Vinduets nettutgave de nærmeste vår-ukene, vil du finne et intervju med ham om hans tid på Tronsmo. Fotograf Niklas Lellos bilder på de foregående sidene, av interiøret og noen av menneskene som jobber der, viser den markante personligheten stedet fremviser, også i 2013. Men hvorfor dette oppstusset? Ikke bare for å gi honnør til de ansatte, for mye godt og hardt arbeid for Oslos befolkning gjennom de årene de har jobbet der, og som føles nære, selv om vi ikke er omgangsvenner eller egentlig kjenner hverandre.

Det er også ment som et mildt innspill i en debatt, der påstanden er om stedet søren meg burde fredes. Tronsmo er en site specific bokhandel. Det skal temmelig spektakulære (og rimelige) lokaliteter til for at man kan videreføre den stemningen som så tydelig sitter i veggene, ikke bare på et følelsesmessig plan, men også på hvilken måte mennesker, kunstnere og forfattere har satt sitt lille preg på bygningsmassen, enten det gjelder signaturer, tegninger eller sinte støvelavtrykk. Det er en installasjon som er møysommelig bygget opp av menneskene som har jobbet og kretset rundt lokalet, og av alle ideene som er blitt satt i spill der inne.

Dette er en sak for Hadia, og for Byantikvaren. Ærlig talt.

Det er også noe med den rent ut vidunderlige plasseringen: midt i byen, men i en mer eller mindre nøytral sone – dog plassert i en akse mellom forlagene, teatret, museet, universitetet, slottet og Stortinget (som Thiis-Evensen kanskje ville sagt det). Bena går av seg selv ned mot Tullinløkka, de gangene jeg er ute og trasker i morgensolen: vips står jeg utenfor vinduet og glaner. Det er ett av byens store gravitasjonspunkt. Hva i alle dager skulle vi ha gjort om Tronsmo ikke fantes? Jaja, jeg hører motstemmene. Forsvaret for p-boka og angsten for e-boka, er nærmest reaksjonær i sin nostalgiske feiring av en svunnen tid, en hobby for den som har råd til sånt, som kjøper bøker om papirets historie. Vi trenger den ikke lenger, siden alle bøker er blitt så umiddelbart tilgjengelige, og vi klarere å orientere oss på egen hånd. Tronsmo er i for stor grad preget av et visst litteratursyn — noe backlisten av engelskspråklig skjønnlitteratur er et eksempel på. De har ikke nødvendigvis den boken man er ute etter, eller som man skal gi til tante Kari.

La meg, før jeg går Hanne Ørstavik og Nils Rune Langeland verbalt i næringen i min hyllest, forsøke å bryte det ned til de grunnleggende bestanddeler, til detaljene som gjør Tronsmo til noe mer enn bare en bokbutikk.

Posene

Merkevarebygging på høyt nivå. Fins det noe søtere syn enn et ungt par som spankulerer forbi Nasjonalgalleriet med hver sin sort/røde pose? De har vært og gnisset sine personligheter mot hverandre der inne, for å lære hverandre å kjenne. Jeg har klart å slutte med det nå, men det var flere år da jeg automatisk hilste, eller i alle fall hevet det ene øyebrynet, om jeg på vei gjennom Slottsparken gikk forbi et menneske som bar posen. Han der er en jeg kanskje kunne kjenne, tenkte øyebrynet automatisk. Som underbevisst identitetsmarkør er de ypperlige. Men rent poseteknisk er det flere innsigelser. Som småbarnsfar og storforbruker av søppelposer har jeg smertelig erfart at de ikke funker nedi bøtta – de blir for trange. Og om det er for mange store fotobøker eller Audiatur-kataloger nedi posen, da ryker rett og slett håndtakene. Verst er likevel at posen har en lei tendens til å farge av, først og fremst inne i håndflaten, men den kan også sette merke på klærne. Det kan ikke være mange mennesker med (krøllete) lys linbukse som har forlatt Tronsmo uten å ha fått merker av den.

Bakgårdssalget

Igjen er det selve ideen om et bakgårdssalg, mer enn muligheten til å anskaffe seg billige bøker. Det er et årlig ritual for bokelskeren. Det er kaos tidlig på dagen, det er spesielt (opprinnelig) svindyre bøker om graffiti eller grafisk design som blir sanket inn først av ivrige hender. Noen bunker med spesifikke og tydeligvis tungselgelige bøker fra Oktober eller Solum er gjengangere år etter år, men morsomst av alt er det nok å finne bøker med strekkodelappen «Evas loft». Der er det altså ikke usolgte bøker fra forrige sesong, men private rester fra forskjellige overfylte boder. Det er garantert noe rart, som klarte å overleve i ti, femten år i boden, før nyankomne bøker til slutt presset dem ut.

Tegneseriekjelleren

Det er ingen kraftig overdrivelse når jeg påstår at denne delen av lokalet, opprinnelig et påfunn fra Jón Sveinbjørn Jónssons side, har vært kraftig medvirkende i å øke statusen til en tidligere noe uglesett fetter av litteraturen. Atle Boysen og Terje Thorsen veksler på å sitte bak kassa nedi der, og den blir et sentrum for hele tegneseriekulturen; samtlige som tegner er nødt til å forholde seg til stedet, alle vil lansere heftene sine der, og best av alt er at det ikke føles som å komme inn i en kukostduftende, esoterisk sirkel for mennesker med stor kompetanse, men større berøringsangst: her virker alle utgivelsene forlokkende. Det har noe med kurateringen av hyllene, av antallet titler, og den meget oppbyggelige lyssettingen som gjør at man gjerne går ut av Tronsmo med en tegneseriebok når man egentlig var på utkikk etter en essaysamling.

Beat-hylla

Denne hylla er en av de mest sentrale i hele butikkens image. Ved siden av korthugde novellister som Raymond Carver, og debattbøker om Midtøsten, er det disse paperbackene, hovedsakelig fra Black Sparrow Press, som gjør Tronsmo til Tronsmo. Noen vil kanskje innvende at det er snodig å henge seg opp i akkurat denne «retningen» år ut og år inn, men det er utvilsomt en gateway drug til litteraturen, kanskje spesielt om du har debutert i kjelleren først. Men er hylla blitt litt nedprioritert den siste tiden? Har kjærlighetsforholdet begynt å kjølne, til fordel for en større hylle med annen poesi, og litterær essayistikk? Det samme gjelder den én gang så grensesprengende og omfattende gay-hylla, der i alle fall skjønnlitteraturen har sivet tilbake sammen med den «vanlige» litteraturen, der den vel hører hjemme.

Musikkhylla

Nå nylig så jeg at til og med ARK pocket hadde en liten hyllehalvmeter med utenlandske bøker om populærmusikk, ja til og med Jonathan Lethems lille bok om en plate av Talking Heads. Men den store Tronsmo-hylla har i flere tiår vært det eneste stedet man går for å finne engelskspråklige, populærakademiske verk om garasjerock, soul, jazz, black metal og kassettkultur.

Topplisten i Klassekampen

Hver lørdag i Kjetil Rolness’ favorittavis står den viktigste salgslisten i norsk bokbransje. Mest fordi titlene som figurerer der gjerne ikke er å se noen andre steder. Det gir en god og ukarakteristisk følelse av suksess å se sin egen tittel der, skulle man være så heldig, selv om man i realiteten kanskje ikke har solgt flere enn syv eksemplarer. Tronsmo kjører utvilsomt etter long tail-modellen i faghandelen. Jeg erindrer en sommer da den glimrende manifestantologien Rett Kopi tronet øverst på listen i det som virket som en hel ferie. De må ha tjent seg steinrike, tenkte jeg et kort sekund.

Lanseringene

Veldig mange forfattere føler de ikke har kommet med bok på ordentlig, før de har lansering og leser opp i Tronsmos lokaler. Og her viser Tronsmo at det er mer ved dem enn tegneserier og realistisk amerikansk novellekunst: poesi og fotokunst og politiske debatter lever her. Farris og pappvin i små plastglass, og saltstenger plassert på det ene bordet ved inngangen. En mikrofon og ti, femten stoler, er alt som trengs for at en lansering skal føles riktig og verdig. Et meget godt vennepar av meg møttes her under en lansering av Ole Robert Sundes prosasamling Løsøre, noe som ble nevnt i opptil flere bryllupstaler. Det er en sånn type sted.¹

Utstillingsvinduet

Det er ikke få ganger jeg har misset trikken jeg egentlig skulle ta, opp til sykehus eller frisørsalong, fordi jeg ble stående og suge inn omslagenes henvendelser. Jeg vil ikke se alt samtidig, og dermed ødelegge opplevelsen ved instant gratification, så jeg pleier å ta én og én hyllerad, fra venstre til høyre, med midterste rad først, og så opp, før jeg tar fotobøkene nederst (viktig sjanger for butikken), som dessert til slutt. Og hver jul skrus byens fineste juleutstilling sammen. Mitt profesjonelle livs stolteste øyeblikk var forøvrig da Vinduet # 1 2008 en dag prydet hele vindusutstillingen. Men bildet jeg tok er dessverre bevart på en Sony Ericsson-telefon som for lengst har vist seg umulig å få liv i igjen.

Gatestativet

Atter et ikon i bybildet, om enn fryktelig stygt og rart.  Definitivt en salgsutløser av den gamle skolen, med diverse norsk og svensk pocket, i beskyttende plastinnpakning mot slaps og eksos. Når jeg tenker meg om, er det sjelden der jeg finner de store fristelsene, i alle fall med tanke på dets nærhet til vindusutstillingen. Men det er etter sigende Tronsmos kommersielle arena. Tygg på den.

Pakkedisken ved juletider

Det samme bordet som brukes til saltstenger og pappvin ved lanseringer, fungerer i juletiden som Oslos mest intime pakkedisk. Der kan man gjerne støte på veteranen Unni Rustad, i full sving med fargebåndet og klistrelappene, dagen lang. Mange bruker Tronsmo som sin one-stop-shop i julehandelen, og tar med en liten gave til seg selv, som trøst. Den mest totale tilstand av ro oppnår jeg den første desembersøndagen butikken holder åpent, før stresset setter inn. Å gå rundt der og studere bokrygger, med et kaldt og rolig mørke utenfor, er en opplevelse verd å betale for. Var det noen som sa religionserstatning?