Død, dyr og uskrevne storverk

«Kjære Brikt! Denne sjeldne bok til deg som trodde da ingen andre trodde. Takk! God jul til dere begge, Sigmund.» Denne hilsenen forfattet Gyldendals sjefredaktør Sigmund Hoftun til sin mangeårige leder, forlagsdirektør Brikt Jensen, lille julaften 1980 – inni en bok som er produsert i ytterst få eksemplarer. Bindet Jensen fikk i gave, inneholder de samlede årgangene av GAM, et magasin som utkom syv ganger i tidsrommet 1977 til 1980. GAM var en forkortelse for Gyldendals aktuelle magasin, og tidsskriftet var Sigmund Hoftuns personlige prosjekt. Hoftun og Jensen snakket bokstavelig talt samme språk. De hadde studert sammen og avlagt doktorgrad på hver sin franske samtidsforfatter på M: Hoftun på Malraux, Jensen på Mauriac. Da redaktøren skrev de rosende ordene til sin gamle støttespiller, var imidlertid Jensen ikke lenger administrerende direktør i Gyldendal, og GAM nedlagt. Men la oss begynne med begynnelsen.

Med en intens akvarell av Jens Bjørneboe signert den unge britiske illustratøren Judith Allan på omslaget, debuterte Gyldendals Aktuelle Magasin med 72 sider til den i 1977 ikke ubetydelige pris av kroner 17,50. Under redaksjon var, ved siden av Sigmund Hoftun, den unge forlagsmannen Erik Rudeng oppført. De to navnene skulle bli stående ved siden av hverandre i kolofonen, uten forandringer eller tilskudd, til siste nummer.

«En hel del, ikke minst av det som foregår i et forlag, kan ikke eller skal ikke munne ut i bøker. I alle fall ikke denne våren. Kanskje ikke til høsten heller; kanskje aldri. Derimot tror vi at mye av det som det ikke blir bøker av, kan munne ut i et blad som Gyldendals aktuelle magasin,» het det i den usignerte lederartikkelen. GAM skulle «prøve å fange opp forfattere og titler som er på vei mot overflaten», «bringe stoff om nye fenomener i bøkenes verden» og «omtale noe av det som aldri, eller kanskje aldri, vil komme ut», men samtidig være «et alment bokmagasin». Alt tyder på at GAM siktet seg inn mot større lesergrupper enn litteratene og akademikerne som uansett alltid ville plukke opp et nytt tidsskrift om bøker. GAM skulle ofte komme til å skrive om akademiske temaer, men på en lite akademisk måte. Interessen for litteratursosiologi og bok- og forlagshistorie som kom til å prege bladet, og som – sammen med dets brede, uhøytidelige og journalistiske tilnærming til bøker – bidro til å skille GAM fra Vinduet, litteraturtidsskriftet Gyldendal allerede hadde utgitt i 30 år, var markant til stede fra første utgave: «Vi våger å tro at det finnes lesere som er interessert i det klima som bøker og manuskripter lever i. Magasinets publikum er de som i yrke eller fritid er aktive brukere av bøker – fag- og skjønnlitteratur, «fiction» og «faction».» I lederens konkluderende setning het det at «En grunntanke bak dette magasinet er at bokproduksjonens og bokmarkedets skiftende vilkår er et vesentlig anliggende for alle aktive brukere av bøker». To ganger i året skulle det komme ut.

Neste side var direktørens. Brikt Jensen gjorde klart at «… å gi tilfeldige gløtt fra et forlags mangfoldige verden» var målet med tidsskriftet: «Det er et glimt fra verkstedet G.A.M. gjerne skulle gi, vitnesbyrd om den stadige diskusjon som finner sted, om de muligheter som eksisterer og som stundom ikke kan realiseres. Idéen er kanskje paradoksal: G.A.M. er ingen trompet for de bøker som utkommer på Gyldendal i vår, snarere for dem som ikke gjør det.»

Ekstramateriale

Den nære tilknytningen til Gyldendals redaksjonelle arbeid for øvrig, og mistanken om at det likevel var et rent markedsføringsorgan, skulle ikke få stå ukommentert. Men GAMs første nummer var slett ikke dårlig: Bjørneboe-portrettet på forsiden varslet om et utdrag av Bjørneboes ufullførte selvbiografi Med horn og hale. Bjørneboe hadde begått selvmord året før, og å få publisere deler av forfatterens etterlatte papirer, tegninger inkludert, må ha vært en eksklusiv og oppsiktsvekkende sak.

Allerede i debututgaven var flere av trekkene som skulle bli GAMs kjennetegn, synlige: Rikelig med bilder og illustrasjoner, trolig så mange at de mest puritanske akademikerne rynket på nesen. En mengde ulike teksttyper og mye småstoff og «ekstramateriale» i egne bokser spredt tilsynelatende nokså tilfeldig og en tanke forvirrende utover sidene. Uvanlig mange bidrag – ofte usignerte – fra redaksjonen selv. Informert utsyn mot resten av verden, enten det gjaldt samfunnet generelt eller litteraturen spesielt. En påtakelig interesse for død og sykdom og dens plass i litteraturen. En sjarmerende blanding av alvor og humor, viktig og uviktig og skjønnlitteratur og sakprosa – særlig ambisiøs, intellektuelt orientert journalistikk.

Her var artikler om «Berufsverbot» blant venstreorienterte intellektuelle og «politisk heksejakt i Vest-Tyskland», en tidstypisk tekst av Idalou Larsen om utenlandsk «kvinnelitteratur», en kronikk om stjernejournalisten Oriana Fallaci og en større seksjon med tittelen «Døden – det siste tabu». Psykiater Joh. Fr. Thaulow stilte spørsmålet «Kan vi lære å være naturlige overfor mennesker som skal dø?» i en lengre tekst, mens redaksjonen intervjuet Finn Carling, som fire år tidligere hadde skrevet åpent om døden i boken «Resten er taushet», og trykket Carling-diktet «Dødsleiet».

Her var også småtekster om selvmord og kommentarer til døden fra André Malraux. Hoftuns interesse for fransk litteratur kom videre til syne i artikkelen om den mangfoldige kulturelle skikkelsen Boris Vian, en av de få tekstene i bladet redaktøren signerte med eget navn. Ifølge Hoftun overtok Vian på 1960-tallet «… på visse måter den stilling Malraux hadde som «spiritus rector» ». GAM trykket dessuten Vian-novellen «Maur».

Også Johan Borgen hadde en tidligere utrykt novelle på lur til første GAM-nummer. Den da 74 år gamle forfatteren skulle komme til å bli noe av en husvenn og gjennomgangsskikkelse: Borgen-bidrag preget et flertall av GAM-utgavene. «Jeg kjenner meg som litt av en GAM-ist,» skrev Borgen i et brev til Hoftun som redaktøren siterte i tidsskriftet etter forfatterens død.

Hoftun hadde studert i USA sent på 1950-tallet, og første nummer innvarslet GAMs interesse for det amerikanske generelt – den indianske forfatteren Leslie Silko ble introdusert – og for amerikansk b-kultur spesielt: Redaksjonen hadde fått Kjartan Fløgstad til å bidra med teksten «Siste stikk», som handler om Dashiell Hammett og Raymond Chandler. Duoen ble introdusert som «kriminallitteraturens Schiller og Goethe» – i tråd med programmet for Hoftuns parallelle «Den svarte serie», som bidro til å løfte kriminallitteraturen opp i de kulturelle hierarkiene. I tillegg hadde Johan Fredrik Grøgaard oversatt Lillian Hellmans tekst om sitt mangeårige kjærlighetsforhold til Hammett.

Skrevet i samme b-kulturånd var både notisen om at «tegneseriene er ikke bare massekultur» og den usignerte kommentaren «Good Bad Books», som taler saken til de «gode dårlige bøkene»: «Hvem har sagt at en roman ikke kan få være slett i strengere litterær forstand, og likevel være bra nok for de lesere den angår?» spurte GAM, og roste «good bad books» for å kunne «… føre lesere som har gått trett av altfor meget sjelsliv, tilbake til skjønnlitteraturen». Denne uærbødige smaksleken pekte fremover mot en kulturell skikkelse som på flere måter – og ved flere anledninger – skulle dukke opp i GAM, den amerikanske essayisten Susan Sontag.

Her var dessuten mer samfunnsorienterte artikler: Erik Rudeng, som tidligere hadde samarbeidet med Johan Galtung, signerte en GAM-artikkel om forskeren. Under tittelen «Arbeidsliv» argumenterte GAM videre for «Eilert Sundts aktualitet» og trykket artikkelen «Arbeidsdeling og selvhjelp: to prinsipper i konflikt» av Sundt-spesialisten Anne-Lise Seip. Samme seksjon inneholdt to av den berømte amerikanske journalisten Studs Terkels intervjuer med arbeidsfolk, og en tekst fra hverdagen hos Siemens i München, signert den kontroversielle Günter Wallraff.

Humbug

Bøkene til både Günter Wallraff, Eilert Sundt, Studs Terkel og Finn Carling var utkommet i Gyldendals Fakkelserie, redigert av Hoftun. Samme mann hadde hånd om «Den svarte serie», der Chandler og Hammett sto på listen. Jens Bjørneboe utga mange bøker på Gyldendal, og også Johan Borgen var Gyldendal-forfatter og hadde på 1950-tallet vært redaktør av Vinduet. Boris Vian var dessuten planlagt utgitt på samme forlag.

Selv om GAM aldri la skjul på den tette forbindelsen til moderforlaget – navnet signaliserte tydelig hvem som sto bak – ble det et poeng i mottakelsen: «G.A.M. renner over av egenreklame (…) Humbugen er gjennomført og ikke elegant arrangert. Jeg ventet at redaksjonen skulle skaffe seg et slags alibi gjennom å pynte på innholdsfortegnelsen med et refusert dikt eller to, men det lukter ikke engang debutant noe sted,» skrev Terje Lossius Borg i bladet med den Mao-inspirerte tittelen Hundre blomster, arvtakeren til den mer kjente undergrunnspublikasjonen Dikt & datt.

Men GAM tok ikke kritikken tyngre enn at redaksjonen siterte den i andreutgaven og skrev på lederplass at bladet gjerne ville være venner med sine slaktere i undergrunnspressen. Videre het det at kritikken av debutantmangelen ikke var urimelig og at GAM ville skjerpe seg. Men bladet så seg samtidig nødt til å poengtere at «… tanken har aldri vært at GAM skulle reklamere spesielt for Gyldendal». For øvrig rapporterte redaksjonen om første nummer at «5000 eksemplarer ble «revet bort» », og trykket utdrag også av de vennligsinnede anmeldelsene: Fredrikstad-avisen Demokraten mente at GAM «… må være det første på mange, mange år som har servert virkelig appetittvekkende og nærende lesning», mens Morgenavisen i Bergen slo fast at «Noe aldeles utrolig er skjedd i norsk bokverden. Et avslappet og uhøytidelig «litterært» tidsskrift er kommet ut».

Nyheten om GAM hadde sågar nådd over Skagerrak: «… i alle henseender simpelt hen formidabelt, i indhold, udstyr, lay-out», mente danske Jyllands-Posten. På sitt pensjonistkontor i Farmand satt dessuten Cappelens gamle «kardinal», forleggerkjempen Henrik Groth, og skrøt av konkurrentens nyskapning: «Gyldendal har utgitt et halvårstidsskrift som spruter av talent … Ikke på år og dag har jeg sett et så fantasifullt grafisk produkt og en så ypperlig billedredaksjon.»

GAM belønnet både fans og kritikere. I nummer to signerte Dagblad-journalist Fredrik Wandrup – en av ytterst få ved siden av redaktørene og Johan Borgen som bidro med tekster til GAM mer enn én gang, Trond Berg Eriksen var en annen – «Som geriljakrigere i en jungel av ord», en omfattende temadel om nettopp «undergrunnslitteraturen»: «De siste ti årene har et helt nytt innslag i norsk litteratur og forlagsverden trengt seg gjennom og mer eller mindre etablert seg. Motkultur og underground er blitt et begrep.»

Forfatter Lasse Tømte klaget på lavt teoretisk nivå i motkulturbevegelsen, og benyttet videre anledningen til å anklage de som skifter til etablerte forlag når de får sjansen til å svikte «motkultur-ideen», mens Forfatterforlaget-forlegger Torstein Hilt sang ut om all den «sløvende litteratur» som kommer ut.

Nummer to var imidlertid dominert av forsidemodellen Henrik Groth. Den fargeglade Judith Allan, som med portrettene allerede hadde skapt en tydelig GAM-signatur og ble omtalt som «den infame akvarellisten», noe Anne-Cath. Vestly skulle få erfare i utgaven etter, hadde malt Cappelen-elegantieren med mørk dress og bister mine på brun bakgrunn. I stil var ikke Hoftun selv helt ulik, kjent som han var for sine ulastelige antrekk. At redaksjonen valgte den notorisk reaksjonære forleggeren som «Cover Boy», var ganske sikkert ikke ukontroversielt på et 1970-tall der de politiske vindene stadig blåste i ganske andre retninger, om enn ikke lenger like heftig. GAM koketterte da også med at andre utgave var blitt «et gubbenummer».

Arrogasmer

Redaksjonen kanoniserte likevel Groth som den tredje store i norsk forlagshistorie, ved siden av Harald Grieg og den første William Nygaard. «Henrik Groth er på god vei til å bli en av kulturlivets superoldinger, en som ennå kan si hvordan det var å drikke absinth med Ronald Fangen i Wien i 1928; en som ennå kan snakke og skrive fraseløst elegant, morsomt, til tider opphissende avskyelig,» het det i GAM, som videre kalte Groth «et overbegavet stankelben i den norske forlagsfauna, som i alminnelighet har vært dominert av piperøkende pyknikere eller (sjeldnere) av den atletiske personlighetstype».

Samtidig benyttet GAM anledningen til å sitere «8 grothske arrogasmer»: «En forlegger som ligger på maven for professorer, vil snart ligge med nesen i været.» «Nordmenn er de eneste analfabeter i verden som både kan lese og skrive.» «Det eneste forsonende ved dagens ungdom, er at den gjør det lettere for meg å dø.»

I det slagferdige intervjuet fikk forlagspensjonisten gå i detalj om flere av ideene han er blitt berømt for: Forleggere «må ikke ha noe påviselig sjelsliv» og er absolutte rundbrennere. «Litteraturhistorikere har aldri interessert seg for den diktningen som virkelig er blitt lest. Elinor Glyn er lest av ti millioner – da må det stå om henne i en litteraturhistorie.»

Interessen for det litterære kretsløpet og boken som fenomen i videre forstand kom til uttrykk også i Hoftuns intervju med den grafiske designeren Peter Haars, som på denne tiden var art director i Gyldendal og i dag fremstår som en av etterkrigstidens toneangivende bokdesignere i Norge. Det samme gjorde den i artiklene om «Mykle-saken 20 år etter» (en forfatter det skulle bli flere GAM-artikler om), politiske memoarer og temadelen «Litteraturens grå eminenser», som handlet om forlagskonsulentene. Mest berømt av de omtalte er amerikaneren Maxwell E. Perkins, som hogget romanen «Look Homeward, Angel» ut av manuskriptet som forfatteren Thomas Wolfe ifølge myten leverte med lastebil, og dessuten var fødselshjelper for både Hemingway og Scott Fitzgerald.

Med var også interessante nedslag i norsk forlagshistorie: Her fikk hovedkonsulentene Carl Nærup, Sigurd Hoel og Harald Vindalen (sistnevnte av Arild Nyquist og i et dikt av Jan Erik Vold) kyndig omtale. Men først og fremst ga Gyldendals legendariske konsulent Nils Lie sitt første intervju noensinne – i sitt 76. år! Om sitt virke siterte Lie Alexander Kielland: «Det er ikke nødvendig å spise hele egget for å konstatere at det er råttent.»

Inspirert av Times Literary Supplement hadde GAM dessuten, på uærbødig vis, forespurt en rekke forfattere om deres mest over- og undervurderte kolleger. Ikke overraskende var de saftigste svarene signert utenlandske forfattere. Men Tor Åge Bringsværd langet ut mot Ibsen, mens Einar Økland noe mindre overraskende rev ned Øverland.

GAM hadde også ganske riktig tatt debutantkritikken fra undergrunnen på alvor: I nummer to debuterte Britt Larsen – i dag bedre kjent som Britt Karin Larsen – med diktet «Diary of a Mad Housewife». Året etter bokdebuterte hun på Gyldendal.

Sunde og Bertoia

Fra tredje nummer var «GAM-debutanter» et etablert begrep, og som oftest markert med grønne sider: En fast jury bestående av Hoftun, Rudeng og Kjell Heggelund var i full sving med å bedømme de «flere tusen dikt og prosastykker fra til sammen 194 deltakere» som var kommet inn fra alle kanter av landet etter at GAM hadde etterlyst manuskripter året før.

Etter å ha valgt ut åtte av dem var juryens konklusjon at mange norske skribenter var opptatt av miljøet og Utkant-Norge, men få av formeksperimenter: «Ingen kan si at den nye norske litteraturen er eksklusiv eller vanskelig.» Blant de første GAM-debutantene var en ung mann fra Vestlandet som het Ragnar Hovland. Siden fulgte de nordnorske forfatterne Liv Lundberg og Laila Stien, lyrikeren Baste Grøhn fra Bergen, som på 1980-tallet skulle bli kjent for samlingen «På striten», og en purung Peter Serck. En serie navn det siden har vært stille om, debuterte også i GAM. Men i tidsskriftets siste utgave, dobbeltnummeret fra 1980, må juryen sies å ha vært særlig heldig: En ung mann som jobbet deltid som altmuligmann på Utenrikspolitisk institutt, debuterte med diktet «Harry Bertoia». Skulpturlyrikeren bodde i Moss og het Ole Robert Sunde. I dag er han blant Gyldendals mest renommerte «vanskelige» forfattere. Den enda yngre Niels Fredrik Dahl, som i sin alvorstunge selvpresentasjon slo fast at «Du har ikke råd til å kaste bort tid på likegyldige mennesker», debuterte med diktet «Tilbake igjen». Også den senere «Revolvermagasinet»-kjendisen Stig Holmer og den kommende Hamsun-forskeren Lars Frode Larsen fikk dikt på trykk i dette nummeret.

Så stor manuskriptpågang ble det at juryen sågar så seg nødt til å sette inn en advarende presisering. Rett nok hadde mange av debutantene allerede hatt tekster på trykk i aviser og andre tidsskrifter, «… men hvis en nå, som en av debutantene i forrige GAM (Jan Wilsberg) har 4-5 bøker bak seg på Solum forlag – uten å nevne det med et ord i biografen … Vi beklager», het det i nummer 2 1979.

Om GAM aldri hadde noen eksplisitt politisk profil, betød det ikke at bladet ikke forholdt seg til den politiske utviklingen. At Anne-Cath. Vestly ble forsidepike i 1978 – en rynkete Vestly med dobbelthake ble Allans mest kontroversielle GAM-omslag – var et varsel om det kommende internasjonale barneåret, som dessuten ble fyldig fulgt opp i nummeret etter. Samme utgave bød på en fyldig temadel om «10 år etter», med undertittelen «Fra Frankfurterskolen til de nye filosofer», der studentopprøret og «ånden fra 68» ble fingransket. Sigmund Hoftun, som i løpet av GAM-årene reiste både USA, Canada og Europa rundt i bladets tjeneste, hadde oppsøkt Frankfurt på jakt etter restene av Frankfurterskolen. I den anledning intervjuet GAM også Hans Skjervheim, og møtte dessuten en av Frankrikes mest moteriktige «nye filosofer», Bernard-Henri Lévy, til samtale. Også Frankrike sto Hoftuns hjerte nær, og «De nye filosofene» ble omfattende fulgt opp året etter, da han og Rudeng dro til Paris og intervjuet stjernen blant dem, André Glucksmann, som nordmennene beskrev som «en filosofisk utgave av Larris i Vagnsgutane». Redaksjonen utviste i det hele tatt våkenhet, og var tidlig ute med å omtale bøker fra utlandet som senere skulle bli klassikere: Christopher Laschs «The Culture of Narcissism», for eksempel, eller Carl E. Schorskes kulturhistoriske «Fin-de-siècle Vienna», som Rudeng sågar skrev om før den var kommet ut på amerikansk.

Interessen for den litterære institusjonens mindre synlige arbeidere ble i fjerde nummer fulgt opp både med en temadel om «Oversetteren – den oversette», berømte oversettertabber inkludert, og en bred tematisering av den oversette kristelige skjønnlitteraturen. I den andre enden av det kulturelle spekteret kunne romandebutanten Haakon Bull-Hansen – noe sent, som han også selv innrømmer – under tittelen «Punk & Gammen» fra sitt eksil i England melde om fenomenet PUNK, en bevegelse av arbeidsledige og desperate «… som ga sine aggresjoner utløp på gitarer, trommer og tilfeldige konserter».

Noe friskere fremstår i dag intervjuet med den aldrende professor Sigmund Skard, som fortalte om «Bøkene som aldri ble skrevet»: Skards eget verk om Hemingway. Ibsens skuespill om Magnus Heineson. Gerhard Grans store bok om Wergeland. Francis Bulls verk om Bjørnson. Fremsynt var også temadelen om populært skrevne bøker om naturvitenskap og teknikk, inspirert av C.P. Snows klassiske «The Two Cultures» – en debatt som den dag i dag stadig dukker opp i nye varianter.

Hunder og katter

Som støttefag i magistergraden i litteraturhistorie hadde Sigmund Hoftun kunsthistorie. Interessen for billedkunst er gjennomgående i GAM-årgangene: Én gang ble debutantene billedlagt av en ung ålesunder som het Kjell Torriset, en annen av den klassiske modernisten Paul Klee. Også signaturer som Sidsel Paaske, Thore Hansen og Rune Johan Andersson var aktive på illustrasjonssiden. Under tematittelen «Bilder og litteratur» skrev Harald Flor i 1978 artikkelen «Fra kritisk realisme til realisme i krise», om den politiske billedkunstens svekkede stilling. Morsomst var imidlertid Hoftuns intervju med det aldrende renessansemennesket Rolf Stenersen, gjort i forbindelse med kunstsamlerens forestående 80-årsdag. Tilfeldighetene ville at det ble det siste intervjuet Stenersen ga: Da Stenersen ble funnet død høsten 1978, var det med det upubliserte GAM-intervjuet liggende ved siden av seg på nattbordet.

I likhet med de fleste av Hoftuns GAM-intervjuer er Stenersen-samtalen kvikk og lite høytidelig og utformet i temmelig ren Q&A-form. Til Stenersens innrømmelser hørte at han «… kanskje er mer kikker enn andre», at han «… er veldig nær sosialismen» og så gjerne ville bli likt. Han fortalte også om fotografiene Munch viste ham der kunstneren spaserer rundt «… naken sammen med gatepiker». Særlig overraskende var det at den store Munch-samleren hevdet at «hans skapende evne som maler var ikke så stor som man gjerne vil ha det til», og at Munch rett og slett ikke var så betydelig som maler, men et geni som grafiker.

Interessen for nyskapende forlagsvirksomhet kom til uttrykk i intervjuet med Les Editions de Minuit-forlegger Jérôme Lindon – «en slags fransk mini-Groth» – som ble berømt for å ha utgitt Samuel Beckett på et tidspunkt da andre viste ham utgangsdøren, og for alle de franske nyromanforfatterne han deretter ble forlegger for. Den flittige bidragsyteren Fredrik Wandrup skrev i samme nummer flere artikler om den amerikanske nyjournalistikken, og benyttet anledningen til samtidig å tegne opp en norsk nyjournalistikktradisjon, med Dagbladet-signaturene Gunnar Larsen og Axel Kielland i spissen.

GAMs femte utgave bød også på bladets mest aparte seksjon: En temadel om forfatteres forhold til hunder og katter, med tittelen «Si meg hva slags dyr …» og småstoff om alt fra hunden som seksualsymbol til den hundekjære russiske lyrikeren Vladimir Majakovskijs glede ved å signere brevene sine med hundetegninger. «Mye tyder på at vi har å gjøre med et sidemotiv i litteraturhistorien som ingen har våget å ta alvorlig (…) Forfattere vi traff på og frittet ut, ble fyr og flamme og begynte å geberde seg henholdsvis som hund eller katt,» het det i introduksjonen. Redaksjonen fant dessuten ut at forfatterne som foretrakk katter, følte seg bedre enn standens hundeelskere. For å kvalitetssikre det hele kalte redaktørene inn universitetspsykologen Kjell von Krogh til et intervju «om forfattere og dyreidentifikasjoner». Deretter dro Hoftun til Amerika.

Bodiliv

I mine øyne fremstår GAMs siste nummer i 1979 – det nest siste overhodet – som tidsskriftets høydepunkt. «Vietnam og Watergate satte nærmest parentes om store deler av kulturutvekslingen mellom Europa og USA. Bildet av «the ugly America» ble dominerende. Derfor gjenstår det nå uendelig mye å oppdage og gjenoppdage, ikke minst ved personlig fremmøte,» skrev Erik Rudeng under tittelen «Oppdagelsen av Amerika». På forsiden ruvet Judith Allans portrett av Susan Sontag, som Hoftun hadde møtt hjemme hos henne på Manhattan. Trolig hjalp det på adgangen at han samme år utga Sontags essay «Sykdom som metafor» i Fakkelserien.

«Et fryktinngytende intellekt, en som har lest alt og sett alt, en morderisk estetisk skarpretter, en mester i intelligente overdrivelser,» rapporterte Hoftun hjem. Selv sa hun at «som tenåring var jeg gørr kjedelig, min egentlige ungdomstid fikk jeg etter at jeg var fylt tretti. Da begynte jeg å interessere meg for rock og populærmusikk». Sontag gjorde ellers ikke skam på sitt strenge renommé: John Irvings «Garps bok» var «litterært søppel, kort og godt», Albert Camus «a minor writer», André Glucksmann en «pop-ideolog for strandede radikalere», Bernard-Henri Lévy en tredjeklasses journalist. Det eneste forsonende trekket hun kunne se ved nyfilosofene, var at «de er pene alle sammen». Inspirert av Sontags innflytelsesrike ideer om fotografiet inneholdt nummeret dessuten seksjonen «Fotografiet som dokument».

I New York møtte Hoftun også en serie betydelige forleggerkolleger, blant andre Pantheon-sjef André Schiffrin, som han laget intervjuet «En katt blant hermelinere» med. Men det var da Hoftun kom til Vestkysten at det virkelig begynte å svinge: Bevæpnet med to flasker hvitvin trykket Hoftun på dørklokken hos Charles Bukowski, «the dirtiest old man in Los Angeles». Etter tre ring dukket forfatteren opp, iført kremgul, minikort slåbrok, og spurte om ikke avtalen var senere. «Jeg ble ikke skuffet. For en gangs skyld kunne mennesket måle seg med myten,» skrev Hoftun.

«Jeg er aldri så lykkelig som når jeg utpå kvelden går inn på arbeidsrommet mitt, drikker meg full og bestiger min trofaste gamle 7. etasjes Remington,» fortalte Bukowski nordmannen. På Hoftuns spørsmål om forfatteren er alkoholiker, svarte han «Ja visst. Og det er ikke noe jeg skammer meg over». Senere føyde han til at «Min far var en stor læremester i litteratur. Han slo meg 3-4 ganger i uken». Etter åtte hvitvinsflasker, tilveiebrakt to om gangen av Bukowskis bedre halvdel Linda, ble det bestemt at Hoftun skulle overnatte.

Like fuktig var det neppe da Hoftun besøkte kanadiske forfattere. Uansett resulterte turen i 28 fyldige sider om kanadisk litteratur i GAMs «amerikanske utgave». Sjangermangfoldet er typisk for GAM: Her er intervjuer, oversiktsartikler, notiser, anmeldelser, dikt og noveller i oversettelse, enqueter og litteraturlister.

Da GAM var på høyden, var det også slutt. Neste nummer, et dobbeltnummer, skulle bli redaksjonens siste. Nye vinder blåste i Gyldendal. Andreas Skartveit hadde overtatt Brikt Jensens sjefstilling, og GAM ble lagt ned.

Det mest oppfinnsomme innslaget i GAMs siste utgave var Erik Rudengs artige intervju med Bodiliv, Harald Griegs to allvitende sekretærer. Bodil Thon og Liv Arnesen utgjorde den legendariske forleggerens privatsekretærduo fra 1946 og frem til 1970-tallet, da døden hindret ham i å fortsette daglig å bli kjørt til Gyldendal i sin Cadillac med privatsjåfør.

Nummeret var dominert av tekster om det nordiske, og dansklektoren ved Universitetet i Oslo gjennom tre tiår, litteraturformidleren Erling Nielsen, fikk i tråd med Skandinavia-temaet æren av å dekorere forsiden. GAMs interesse for Agnar Mykle kom dessuten til uttrykk i nok et Mykle-bidrag. Men her var også tematikk som peker fremover: Rudeng skrev om «store utstillinger som liksom mønstret hele den produktive og kulturelle utviklingen og samtidig forespeilte en ny epoke», og stilte spørsmålet om hvorfor vi ikke lenger ser slike verdensutstillinger. Siden den gang har forskningsinteressen for historiske utstillinger av denne typen økt betraktelig.

Også den interessante temadelen «Dikteren som pasient», tydelig inspirert av Susan Sontags «Sykdom som metafor», peker fremover mot vår tids betydelige interesse for sykdom og lidelse, både i litteraturen og forskningen på den. Samtidig dukket døden igjen opp som tema, slik den hadde gjort i GAMs første utgave, og rammet dermed inn prosjektet. Som et merkverdig punktum endte sykdomsseksjonen – og alle GAMs utgivelser – med en artikkel om Per Bronken, «En dikter om døden», og hans samling av kuriøse dødsannonser.

Usynlig

«Sigmund Hoftuns GAM, Gyldendals Aktuelle Magasin, var av en viss betydning – det har jo senere forsvunnet mer eller mindre ut av den allmenne bevisstheten,» uttalte Pål Norheim i et langt intervju med ham og Henning Hagerup i Vagants 20-årsjubileumsnummer. Han snakket om Vagants inspirasjonskilder. Året var 2008, og GAM hadde ganske riktig lenge vært usynlig. Bare antikvarbokhandlerne hadde holdt minnet om tidsskriftet i hevd.

Parallelt med at Hoftun lagde GAM redigerte Knut Faldbakken Gyldendals «opprinnelige» litteraturtidsskrift Vinduet. Selv om Faldbakkens årganger knapt regnes til Vinduets gullaldere, sørger tidsskriftets lange historie for at det aldri faller i glemsel. Også Cappelen-tidsskriftet Basar, som kom ut samtidig med GAM og i sin oppfinnsomhet og problematisering av kulturelle hierarkier hadde likhetstrekk med det, erobret takket være sin forfattertunge redaksjon – Jan Erik Vold, Einar Økland, Georg Johannesen, Kjell Heggelund og Kjartan Fløgstad – en atskillig mer markant posisjon i den kulturelle hukommelsen.

Kanskje har GAMs lekne profil fremstått som uklar og forvirrende. Muligens har den upretensiøse og lite akademiske formen fratatt tidsskriftet status hos enkelte toneangivende smaksdommere, og den tette tilknytningen til Gyldendals øvrige arbeid sådd tvil om dets hensikter.

GAM var ingen «Book Review» à la Times Literary Supplement eller The New York Review of Books. Tidsskriftet trykket knapt tradisjonelle bokanmeldelser, holdt seg minimalt med faste spalter og var utpreget egenrådig i smaken. Men om livligheten og fantasien kjennetegnet GAM, var slett ikke alt like bra: Selv om artiklene stort sett var velskrevne i konvensjonell forstand, mangler mange av dem noen tydelig bevissthet om form, og selv om Hoftun var et åpenbart journalistisk talent, er det like tydelig at han ikke hadde noen omfattende erfaring i faget. At tiden dessuten ikke har fart like godt med alle bladets artikler, sier seg selv.

Likevel framstår GAM stadig – 30 år senere – som et forbløffende vitalt bokmagasin, og som et forvarsel om måter å gjøre ting på som skulle komme til å prege tidsskrifter som fulgte etter det. Kanskje har overskuddspreget noe med at redaksjonen fritt fikk forfølge sine egne interesser å gjøre: Når Hoftun samtaler med Sontag og Bukowski, fremstår han som entusiastisk og oppriktig begeistret over å møte dem. At GAM er så til de grader blottet for gravalvoret og pretensjonene som altfor ofte preger litteraturpublikasjoner av denne typen, er dessuten utvilsomt med på å gjøre det så lesbart den dag i dag.

Selv om en publikasjon med GAMs kvaliteter burde fått komme ut lenger, aner man som GAM-leser samtidig at et så idiosynkratisk prosjekt neppe kunne vart i årevis. Som så mange tidsskrifter og magasiner i kulturhistorien blomstret det en kort periode, for deretter å forsvinne. Når man blar gjennom bladets tettpakkede, svart/hvite sider i dag, er det ikke vanskelig å si seg enig i redaksjonens påstand i lederen i tredje utgave: «Forhåpentlig vil man være enig med oss i at GAM i hvert fall er annerledes enn andre litteraturtidsskrifter i Norge.»