Bilder fra en nær fortid

Det måtte altså en «seriøs» bok til for at J.G. Ballard skulle høste den anerkjennelsen han fortjener. Empire of the Sun eller Solens rike som nå kommer på norsk på Aschehoug, er Ballards krigsroman, og dermed ble han innstilt til Booker-prisen i England, som han for øvrig ikke fikk.

J.G. Ballard har nemlig hatt stempel som science fiction-forfatter, og han er dermed ekskludert fra det gode selskap. Doris Lessing kan skrive elendig science fiction og slippe unna med det, men folk som behersker genren får ikke anerkjennelse. Doris Lessing er jo Forfatter og dermed Udødelig I Dag. Parallellen til Litteraturviternes forhold til rock-lyrikk er slående.

På den annen side er dette utvilsomt Ballards beste bok. Og det sier ikke lite om en forfatter med bøker som The Unlimited Dream Company, Crash, The Chrystal World, Vermillion Sands og Hello America bak seg. J.G. Ballard har et så fantastisk språk at man bare må mene applaus. Hans landskaper har en skjønnhet som vil gjøre Ballard lest om 1000 år.

Ballard tilhører den såkalte «engelske skole» innen science fiction, det siste en term Ballard ikke bruker. Han bruker helst uttrykket «spekulativ fiction». Ballard skriver ikke om roboter i romanene sine, men om ny teknologi og ny natur som skaper forandringer i menneskenes psyke. Han er svært Jungsk i sin tilnærmingsmåte, slik som f.eks. i The Drowned World fra 1962. Jorda er oversvømmet, Polene har smeltet. Iguaner og andre reptiler begynner å overta – igjen. I nordområdene er klimaet OK, men jo nærmere man kommer ekvator, jo varmere blir det og jo tettere blir jungelen. Hovedpersonene lever en meningsløs tilværelse i toppen av de høyeste skyskraperne. Og så dukker de nye piratene opp: de som ikke har gitt opp, men som drenerer lagunene rundt byene under havflaten. Plyndrer. Skyter. Dreper. I High-Rise (1975) bryter en hel skyskraper sammen sosialt sett. Det blir krig mellom de ulike etasjene, søppel hoper seg opp i gangene, folka utvikler seg bakover til primitive tiders instinkter. De danner stammer igjen. De går på jakt etter hunder og katter: Høyblokka er selvforsynt med mat, har butikker, kino osv.

I The Wind From Nowhere, Ballards første og svakeste roman, feier en enorm orkan over hele kloden. Hus og bygninger slites sakte i stykker. Taket på St. Paul-katedralen i London feies vekk.

Bak disse bøkene ligger en slags økologisk moral, hvor det antydes (noen ganger sies det direkte) at det er menneskelige inngrep som har forårsaket katastrofen. I Hell America (1981) er USAs østlige del ubebodd ørken etter noen mislykkete klimaendringsforsøk. I Midtvesten treffer Ballards ekspedisjon nomader med kameler fra de zoologiske hagers åpne porter, og på Vestkysten har USAs 45. president, Charles Manson(!), bygget opp et militaristisk imperium. I The Drowned World får flere av hovedpersonene en slags genetisk fortidsimpuls og begynner å trekke inn mot ekvator, hvor solen til slutt blinder dem.

I The Crystal World, som jeg personlig er meget svak for, begynner et område i Afrika å krystalliseres. Ja, akkurat. «A freak of nature». Jungelen blir dekket av prismer. Noen mennesker krystalliseres og blir frosset i tidløst lys, til et evig Nirvana-lignende liv. De galeste og villeste blir igjen, og merkelige dramaer utspiller seg:

Something glittered in the dusk behind Sanders. He turned to see a brilliant chimera, a man with incandescent arms and chest, race past among the trees, a cascade of particles diffusing in the air behind him. He flinched back behind the cross, but the man had vanished, whirling himself among the crystal vaults. As his luminous wake faded Sanders heard his voice enchoing across the frosted air, the plaintive worlds jewelled and ornamented like everything else in that transmongrified world.

«SERENA ...! SERENA!»

I Vermillon Sands svever sandrokker over ørkendynene, mens mystiske kvinneskikkelser bor i store bungalower og danser i nattemørket på balkongene.

Ballard er i høyeste grad en psykedelisk forfatter. I Dream Company, som er en slags moderne fabel, bruker han selv uttrykket «... like the works of a psychedelic gardener». Boka er et slags moderne sagn: Etter å ha druknet -- 10 minutter under vann -- gjenoppstår hovedpersonen som en gud. Han skaffer seg kontroll over de fire elementene, Ild, Jord, Luft og Vann, gjennom bokstavelig talt å parre seg med dem (scenen med hjorteflokken/Jord er ganske show), for så å lære landsbyens innbyggere å fly. Som nye Ikaros'er flyr de uten vinger mot sola.

Ballard har skrevet tre bøker som er meget Her og Nå. De er alle knyttet til vår tids bilkultur, og heter Crash, Concrete Island og The Atrocity Exhibition, alle fra 1969--73. Atrocity Exhibition inneholder bl.a. kapitlene «Why I want to fuck Ronald Reagan» og «Plan for the assassination of Jacqueline Kennedy» og «The assassination of John Fitzgerald Kennedy considered as a downhill motor race».

Boka ble først sensurert i USA. Ballard inviterte til pressekonferanse da den så kom ut. Han samlet folk i en diger hall full av gamle bilvrak, serverte ren sprit og hadde en toppløs vertinne til å servere den. Folk gikk berserk, og vertinnen ble forsøkt voldtatt i baksetet på en kræsja Pontiac. Ballard tok det hele opp på video ...

Dette fører oss til Crash som handler om det seksuelle ved bilkræsjet, hvor kræsjet blir en eneste stor orgasme-metafor. Den handler om to kiser (den ene kalles Ballard i boka) som kjører rundt i bilene sine rundt London Airport og utforsker alle tenkelige seksuelle varianter i skjæringspunktet mellom bil og død. Ballard kræsjer front-mot-front med en bil med et par i. Mannen dør, Ballard innleder et forhold til enken. Det funker bare når de er i bilen, og best når de er ved kræsj-stedet: Første gangen Ballard kjører over det, går det for ham mens han har hendene på rattet. Den andre hovedpersonen, Vaughan, dør etter å ha forsøkt å kræsje med selveste Elizabeth Taylor som spiller inn en film på flyplassen. Han bommer og treffer en transittbuss med pakketurister. En sterk bok.

Solens rike (dårlig tittel; skulle kanskje heller vært «Solens keiserrike», siden tittelen henspiller på den japanske selvforståelse under Andre verdenskrig, som denne boka handler om) er selvbiografisk. Den handler om Ballard da han var liten gutt og satt aleine i Shanghai i konsentrasjonsleir. Boka handler om en liten guttepjokk som vokser opp under krigen og får krigen i blodet. Den blir den eneste mulige virkelighet for ham. Den blir hans trygghet. Hvor mye av boka som er selvbiografisk vites ikke, men følelsen er der.

De som har lest f.eks. The Naked and the Dead av Norman Mailer eller Ukjent soldat av Väinö Linna eller Intet nytt fra Vestfronten av Erich Maria Remarque eller Sven Hazels bøker, kan bare glemme dem. Dette er Krigsromanen med stor K. Fordi den har et moderne syn på døden. Den er ikke en kristen bok. Den handler ikke om krigens meningsløshet. Den handler om krigen.

Gjennom denne boka blir resten av Ballards landskaper forklart. De tomme svømmebassengene som har gått igjen i mange av bøkene hans, er svømmebassenget som blir stående tomt og uttørket i hagen på en luksushytte i den «hvite» delen av Shanghai. Matknapphet. Avstengthet. Krangel om maten. De menneskelige gribbene som lusker i krigens utkant. Forståelsen mellom fangevokter og fange. Tjenestene. Ydmykelsene. Sadismen. Prostitusjonen.

Det er en nydelig bok. Krigen er vakker i all sin heslighet. Eller kanskje det er Døden som er vakker? Boka agiterer ikke. Den holder ikke moraltaler. Den bare beskriver krigens iskalde sjarm. Og det er så nakent! Det finnes ingen romantikk i disse bøkene. De er gripende å lese, og av og til står håret rett opp på huet ditt, hvis du har peiling, da -- selvfølgelig.

Ballards bøker kan minne om filmer som Apokalypse nå av Coppola, Hjerte av glass av Herzog, Stalker av Tarkovskij samt klassiske action-filmer. The Crystal World kunne vært spilt inn med Bogart og Hepburn, slik de var i Afrika-dronningen. Jeg vet ingen forfatter som skriver så til de grader visuelt og multi-coloured som Ballard. Det er så gjennomarbeidet og grundig litteratur at man bare må gi seg ende over. Sobert, klassisistisk, konsist, men billedrikt, og ikke minst veldig engelsk. Ingen slang, ingen raske tidsskifter. Sakte, slik at man får med seg alle detaljene.

Man bruker gjerne ordene «indre landskaper» i forbindelse med Ballard. Dette er et ganske dekkende begrep. Mens det innen science fiction har vært vanlig å fokusere på de ytre omstendighetene, fokuserer Ballard på de indre: Hva skjer med menneskenes indre liv når det ytre faller sammen? Jeg har aldri lest en mer troverdig bok på dette punktet enn Empire of the Sun. Her framstår folks reaksjoner på krigens ulike sider som helt naturlige og logiske. Her finnes ingen helter, alle prøver bare å overleve. Her har den mye til felles med de nevnte krigsbøkene, men Empire of the Sun er ikke fra selve kampsonen. Dermed slipper man alle de kunstige triksene som disse bøkene satser på. Action kan ofte bli et hinder for en ikke-autoritær skrivemåte, hvor leseren mates med poenger. I så måte ligger Empire of the Sun nærmere Joseph Hellers Catch 22 enn de ovenfornevnte bøkene.

I Empire of the Sun finnes det ingen seierherrer. Tiggerne nektes mat av de engelske krigsfangene. Ingen snille kommunister/demokrater hjelper den stakkars lille gutten med å overleve. Han må klare seg selv:

Jim gikk gjennom spisestuen til kjøkkenet. Han styrte utenom vanndammen rundt kjøleskapet, og lot blikket gli drevent over hyllene i spiskammeret. Til hans ergrelse hadde denne belgiske tannlegen og hans elegante ledsagerske lagt seg til en smak for kinesisk mat – noe hans egne foreldre sjelden rørte – og overalt i spiskammeret hang det lange strimler av tørkede innvoller og innskrumpede frukter, som på lageret hos en kinesisk comprador.

Men der var en eneste boks med tørrmelk, og noe så herlig og søtt kunne Jim ikke huske å ha smakt. Han satt ved skrivebordet i tannlegens arbeidsværelse og drakk melken, mens tennene smilte mot ham, og så sovnet han i et soveværelse ovenpå, mellom silkelakener som var parfymert av kroppen til kvinnen med filmstjerneansiktet.

Han var glad for å komme derfra. Han hadde spist opp alle cocktailkjeksene, og dagen før hadde hans eneste måltid vært en muggen pakke paranøtter som han hadde funnet i anretningsskapet. Han følte seg sliten, men forunderlig oppspilt -- de siste vanndråpene fra kranene på badet hadde gjort ham nesten beruset, den samme følelsen han hadde hatt før krigen, når han skulle i selskap. Han minnet seg selv om moren og faren, men ansiktene deres begynte allerede å blekne i hukommelsen. Det eneste som stod i hodet på ham, var mat, og han visste at det var en masse ubebodde hus i Shanghais vestlige forsteder, med et ubegrenst forråd av cocktailkjeks og sodavann, så han skulle alltids klare seg igjennnom krigen.

Ballard har også skrevet ca. 70 noveller. Jeg synes at disse er av noe varierende interesse. Best er han i det store formatet. Da får han utbrodere det ene fantastiske landskapet etter det andre. Men tittelnovellen fra Myths of the Near Future er meget bra. Samme med tittelnovellen i The Terminal Beach.

Jeg foretrekker Vermillion Sands av novellesamlingene. Her har han samlet en serie noveller fra et ørkenlandskap en gang i framtida. Boka er den som er mest «science fiction» av bøkene hans. Og den handler om fritid. Den handler om mennesker som har det økonomisk helt greit, men som gjør lite i det varme landskapet hvor flora og fauna er forandret av heten. Metaller oppfører seg som om de var organiske. Blomster «synger». Hus er laget av «levende» materiale. Sandrokker har klart overgangen fra hav til ørken. På himmelen former «Sky-skulptørene fra Coral D» gigantiske ansikter mens mystiske kvinneskikkelser skaper panikk blant de «syngende» orkideene.

I svært mange av Ballards bøker dukket det opp kvinneskikkelser som har et nesten klassisk gresk drama-preg over seg. Eller bedre: De er krysninger av Evrydike og Greta Garbo. Skikkelsene kan minne noe om det kvinnebildet som finnes i Hemingways Klokkene ringer for deg, guddommelige kvinner, kvinner som ut fra sin biologi hersker over områder som mannen aldri kan nå. I Vermillion Sands dukker det faktisk opp en gudinne. Hun kommer for å frelse Kunsten. Om noen synes dette er banalt, så er det bare å si at den styrken som f.eks. lyser ut av Louise i The Crystal World er det sjelden mannlige forfattere lar kvinner få. I High-Rise er det kvinnene som blir de sist som overlever:

Sanders threw away his cigarette and ran forward through the ferns. He reached the porch and kicked back the dusty frame of the door, then made his way towards the wide staircase. Here and there his shoes sank through the balsa-like boards, but the marble steps were still firm. The house had been stripped of its furniture, and he crossed the landing upstairs to the bedroom in which he had seen the woman.

«Louise ...!»

With a laugh she tourned to face him, the puffy remains of an old lace curtain falling from one hand to the floor. Shaking her hair, she smiled at Sanders.

«Did I frighten you? -- I'm sorry.»

«Louise -- that was a damn silly thing to do ...» With an effort Sanders controlled himself, his moment of recognition fading. «How the devil did you get up here?»

Louise sauntered around the room, looking at the patches left behind the pictures that had been removed, as if visiting some spectral gallery. «I walked, of course.» She turned to face him, her eyes sharpening. «What's the matter -- did I remind you of someone?»

(The Crystal World)

Bøkene til Ballard er svært maskuline bøker. Ikke i betydningen skrevet for menn, men i betydningen troverdig mannskultur. Krig er en mannsmyte som Ballard overskrider. I hans kriger finnes bare den sterkestes rett. President Charles Manson sitter i sin bunker mot slutten av Hello America med atomraketter og sender dem mot utdødde amerikanske Østkyst-byer. Han velger ut målene gjennom en gigantisk rulett. Til slutt vinner banken: Raketten er på vei mot ham selv. Ballard har stor innsikt i militæret, hvor menn tradisjonelt har vært enerådende. The Crystal World er en meget brutal bok.

Det samme gjelder The Drought fra 1965. Igjen er det vann som mangler – det var varmt i fangeleirene i Shanghai, for å trekke tråden til Empire of the Sun. Bekkene tørker ut først, så tørker elvene og til slutt er det bare å dra ut til havet, som også trekker seg lenger tilbake. De rike bor isolert i sine store hus, siden de kan kjøpe grunnvann. De mest brutale folka blir et nytt politi, som eksperimenterer med død og kjører ut alle sine drømmer og fantasier der og da.

Dette er et annet trekk ved Ballard. Alle ting som mennesket gjør eller oppnår, er et resultat av en fantasi eller en drøm. Hvis ingen hadde drømt om å dra til Månen, ville vi aldri kommet dit. Slik er det også med Ballards landskaper. Når de normale samfunnsrammene og normene faller sammen fordi de gamle sosiale bånd er oppløst, dukker folk opp med de særeste fantasier. Når de til slutt seirer, disse ville piratene og drømmerne, går det hardt for seg. Nye diktatorer oppstår med private arméer og gjenger.

Det er ikke snakk om klassekonflikter, det er bare gruppe- og individuelle konflikter. Det dreier seg om grupper som egentlig er på stamme- eller bystatnivå. Ingen kapitalisme eller kommunisme. Bare Lomax vs. Quilter vs. Ransom vs. Miranda osv. Den som har et gevær i slike kriselandskaper er sterkere enn den som bare har kniv. Den som kan gjøre tjenester for de japanske soldatene i Empire of the Sun, lever lenger. Tilbake til grunntemaet igjen.

Nå kan de som før ikke hadde muligheter, stå fram. Landsbyidioten Quilter blir en mektig voldsdyrker i The Drought. De spedalske er de egentlige seierherrene i The Crystal World. Piratene i The Drowned World er verdens herskere. De tre hovedpersonene i High-Rise er som steinalder-høvdinger.

Ballard skriver om hvordan det høyteknologiske mennesket reagerer når teknologien forsvinner, og får dermed fram framtidsvisjoner. Det er Ballard som i litterær sammenheng har lansert forsøk på å forklare hvordan de ytre landskapene påvirker de indre, hvordan det er en sammenheng mellom vår teknologiske bevissthet og vår moral og adferd generelt. «You are what you eat» eller «Uten vaskemaskin får man træler i henda». Tidsfølelsen forandres når alt tar lengre tid fordi teknologien er sjaltet ut. I The Drought må kolonien destillere sjøvann som må «fanges» og rulles med håndredskaper flere hundre meter tilbake til leiren for å bli til drikkevann.

Én gruppe har gitt Ballard full anerkjennelse hele tida: rock-miljøene. Ballard har inspirert f.eks. Joy Division, Suicide, John Foxx og mange, mange flere. Sammen med William Burroughs og Philip K. Dick regnes Ballard som en av de forfatterne som har påvirket rocken mest de siste 20 årene. Det er delvis språket som gjør det, delvis det Fantastiske. Men også selve de menneskelige temaene har stor appell til rockere verden over. Også her i Norge. I mange år har jeg støtt på rocke-kollegaer som har lest minst et par Ballard-bøker. Jeg har lært en masse av å lese ham.

Fra før av finnes bare én av Ballards bøker på norsk. Vermillion Sands, Luftspeil, Gyldendal 1972, oversatt av Jon Bing, en meget bra utgave. Empire of the Sun har fått en kanskje litt skuffende oversettelse. Det virker som om Ballards psykedeliske glass-språk ikke er helt forstått av Kari og Kjell Risvik. Men nå er det heller ingen lett oppgave å oversette Ballard. I Profils nyeste nummer -- PoRnOFIL -- er novellen «Track 12» oversatt.

Det som fascinerer med Ballard er at han så vidt meg bekjent er den eneste forfatter som har prøvd å forestille seg hvordan menneskets følelsesliv kommer til å være om 500 år. Det gir i hvert fall meg perspektiver på mitt eget liv. Moral? Drømmer? Mellommenneskelige bånd?

Dette er et godt tidspunkt å skaffe seg Ballard på. TRIAD PANTHER har trykket opp en meget pen serie av nesten alle bøkene hans i anledning gjennombruddet i større målestokk med Solens rike. Jeg anbefaler denne boka til alle som er lei av hemingwaysk epigoneri og norske forfattere som reiser til utlandet for å oppsøke Revolusjonen og Verdens Folk. Disse bøkene handler om noe. De forteller ikke bare «en god historie». De som liker Hamsun og Dostojevskij, bør ta seg en tur til f.eks. Tanum i Lille Grensen i Oslo, hvor de fleste av Ballards bøker står. Narvesen har også fått inn en del nå.

Ballard vil trolig om noen år være allemannseie. I fan-klubben hans finnes bl.a. Graham Greene, Angela Carter og Anthony Burgess, og de bør jo vite forskjell på penner og blyanter.

J.G. Ballard er den mest moderne forfatteren jeg har lest, i en positiv betydning av ordet. Og en pionér er alltid mest interessant å lese i sin egen tid. Ballards litterære språk vil bli skoledannende i mange år:

Soon it would be too hot. Looking out from the hotel balcony shortly after eight o'clock, Kerans watched the sun rise behind the dense groves of giant gymnosperms crowding over the roofs of the abandoned departments stores four hundred yards away on the east side of the lagoon. Even through the massive olive-green fronds the relentless power of the sun was plainly tangible. The blunt refracted rays drummed against his bare chest and shoulders, drawing out the first sweat, and he put on a pair of heavy sunglasses to protect his eyes. The solar disc was no longer a well-defined sphere, but a wide expanding ellipse that fanned out across the eastern horizon like a colossal fire-ball, its reflection turning the dead leaden surface of the lagoon into a brilliant copper shield. By noon, less than four hours away, the water would seem to burn.

As the sun rose over the lagoon, driving clouds of steam into the great golden pall, Kerans felt the terrible stench of the water-line, the sweet compacted smells of dead vegetation and rotting animal carcases. Huge flies spun by, bouncing off the wire cage of the cutter, and giant bats raced across the heating water towards their eyries in the ruined buildings. Beautiful and serene from his balcony a few minutes earlier, Kerans realised that the lagoon was nothing more than a garbage-filled swamp.

All the way down the creek, perched in the windows of the office blocks and department stores, the igunas watched them go past, their hard frozen heads jerking stiffly. They launched themselves into the wake of the cutter, snapping at the insects dislodged from the air-weed and rotting logs, then swam through the windows and clambered up the staircases to their former vantage-points, piled three deep across each other. Without the reptiles, the lagoons and the creeks of office blocks halfsubmerged in the immense heat would have had a strange dream-like beauty, but the iguanas and basilisks brought the fantasy down to earth. As their seats in the one-time boardrooms indicated, the reptiles had taken over the city. Once again they were the dominant form of life.

(The Drowned World)