Steile fronter eller skarp meningsbrytning

I min artikkel «Narraktig narrativ» pekte jeg på at historie også er et fag og viste til navngitte holocausthistorikere som utviser høy etisk standard i sine arbeider. Det var ment som en oppfordring til å sette seg inn i hva ledende forskere tenker om sin oppgave – som Christopher R. Browning i boka Helt vanlige menn, som kom på Dreyers Forlag i 2021 – før debatten om «det norske holocaust» settes i perspektiv. I Ola Innset sitt svar «Steile fronter» er det lite åpenhet, undring og intellektuell nysgjerrighet å spore. En motposisjon formuleres – han vil yte «motstand mot de som (…) til stadighet bruker historiefaget (…) nærmest som et retorisk våpen». Han vil forsvare Marte Michelets perspektiv på jødeforfølgelsene i Norge mot det han mener er uberettiget kritikk fra historikerhold. Her vil jeg gjenta mine tre hovedpoeng og understreke saken det dreier seg om – argumentasjonen for hovedsynspunktet – som et sentralt forhold i retorikk.

«Det norske holocaust», som Michelet ifølge Innset løfter fram i boka Hva visste Hjemmefronten?, representerer ikke historiefortelling i ordets vanlige forstand. Jeg prøver å vise at hovedproblemet er manglende evne til å tenke historisk. Derfor karakteriserte jeg boka som en ahistorisk, subjektivistisk fantasi – den nærmer seg fiksjonsfortellingen, essayistikk eller pamfletten. Innset liker ikke ordlyden og trekker kortet debattetikk. Jeg etterspør argumenter for at jeg tar feil. Mange med meg skjønner at med denne boka ble Michelet diskreditert som sakprosaforfatter. Innset mener innsatsen hennes er rosverdig og kan ikke skjønne hvorfor historikere går til «angrep på henne». Historikere kritiserer arbeidet hennes – ikke Michelet som person.

Innset avfeier historikerne Bjarte Bruland, Elise B. Berggren og Mats Tangestuen på en uholdbar måte. Påstanden om at det i deres Rapport frå ein gjennomgang av 'Hva visste hjemmefronten?' «mer enn antydes at historikere er de eneste som kan skille sant fra usant i fortida», er stråmannsargumentasjon. Innvendingen om at «enkelthistorikere som jobber fra innsiden» (hva mener han med det?) «ikke på egenhånd har greid» å gjøre holocaust i Norge til en del av fortellingen om krigen, er uvitende. Ifølge Innset forblir disse i sine elfenbenstårn og skriver kun for «en engere krets». Jeg prøver å vise at sakprosa og historieskriving må forholde seg til normer om saklighet, etterrettelighet og etterprøvbarhet, hvis ikke er det fritt fram for dilettanter, sjarlataner og journalisme. Innset vrenger innholdet i boka til at den framstår «som en eneste lang gjennomgang av 'feil' i Michelets framstilling». Han forholder seg ikke til bokas uttalte mandat og konklusjon, og ser ikke at den gir en motanalyse av framstillingen hennes. En sakprosaforfatter må selv skape grunnlaget for sin legitimitet – blant annet ved faglighet. Når den faglige kvaliteten i et arbeid svikter kapitalt, er det nødvendig for fagfeller å påpeke det. Innset foretrekker forfattere som når ut til en bred offentlighet og som klarer «å snakke og skrive på en måte som også andre kan forstå». Om det de skriver er sant eller historisk korrekt – er altså underordnet?

I denne sammenhengen har Espen Søbyes bok Hva vet historikerne? lite å tilby historikere eller sakprosaforfattere som forsøker å «si noe sant om fortida». Jeg prøver å vise hvorfor denne teksten, og særlig kritikken av de tre historikerne, kvalifiserer for karakteristikken en vitenskapsfilosofisk flopp. Jeg savner argumenter for at jeg tar feil, eller for at boka hans byr på innsikter og perspektiv som bringer forståelsen av Holocaust framover. Søbye inntar overdommerens posisjon. Andre posisjoner er likevel mulige – som å stole på at holocausthistorikerne selv kan avklare etiske dilemmaer, gjengs regler og standarder, og metodiske prinsipper – og at filosofers oppgave er å hjelpe forskningen fram – ikke drive mistenkeliggjøring av forskernes motiver eller analytiske evner. Med sin apologi føyer Innset seg inn i rekken av «offentlig intellektuelle» som finner det meningsfylt å rakke ned på den holocaustforskningen vi tross alt har i Norge.

Måten denne debatten føres på gir grunn til uro. Innset tyr til personifisering, psykologisering og manipulasjon for å stemple meningsmotstanderne for uakseptabel form. Han stiller opp regler for akademisk diskusjonskultur, men følger dem ikke selv. Den som ytrer seg kritisk mot Michelet-narrativet, stemples som moralsk uverdig og skvises ut av de som står på «den rette siden». Ifølge Innset kommer jeg og de tre historikerne «til kort» når det gjelder hvordan en slik debatt skal håndteres. Han er indignert over at jeg i det hele tatt kan omtale Michelet og Søbyes arbeider uten skånsel. Han er kritisk til debattformen. Argumentene og innholdet i kritikken forbigås i stillhet. For meg koker det ned til om ikke sakprosaforfattere er forpliktet på å opprettholde kontrakten med leserne når de skriver sakprosalitteratur, forskningsformidling eller allmenne historiske framstillinger? Etter min vurdering innfrir ikke Hva visste Hjemmefronten? på dette punktet, og Søbyes forsvar av prosjektet er forfeilet. Jeg argumenter for synspunktene mine, men ikke ett av dem blir møtt med motargumenter. Innset tar mannen i stedet for ballen – med ad hominem-argumenter blir jeg og andre historikere utdefinert som uønskede – vi blir med andre ord bortvist fra banen. En slik diskusjonskultur svekker grunnlaget for en opplyst offentlig samtale.  

Innset har for lengst bestemt seg for at Michelets prosjekt er et forsvar verd – på populærkulturens premisser (jf. interessen for «identitetsskapende» fortellinger). Ingenting av det jeg, Bruland, Berggren og Tangestuen eller andre historikere skriver, vil overbevise ham om noe annet. Lojalt bistår han i bestrebelsene på å innlemme fortellinger om «det norske holocaust», tyske varsler, og en motstandsbevegelse preget av antisemittiske holdninger i hovedstrøms formidlingen av norsk okkupasjonshistorie. For vel ett år siden skrev jeg at denne debatten på sedvanlig vis har blitt et spørsmål om «for eller mot Marte Michelet» og at den antar en uegentlig karakter. Innsets debattinnlegg illustrerer det til fulle.