Holocaust-briller og andre briller

I en lesning av Jeg er loddrett (Tiden, 2022) i Vinduet lurer Fredrik Stenhjem Hagen på om gjendikter og forlag er redd for Holocaust i Sylvia Plaths dikt. Nei, er det enkle svaret på det. Mer interessant er hvilke begrensninger en slik lesning legger på poeten Sylvia Plath, heller enn å åpne opp for alle temaene som fins i diktene.

Sylvia Plath var lenge en forfatter jeg tenkte at jeg burde og ville og skulle lese, hun har vært der blant andre viktige forfatterskap, noen gjennomleste og mange uleste. Det å gjendikte har vært en måte å lese på, se hva som skjer i diktene, få dem til å åpne seg. Jeg har lest og lett etter de diktene som har snakket til meg, de som bygger en verden jeg har lyst til å gå inn i; kanskje de diktene jeg gjerne skulle ha skrevet selv.

Jeg har prøvd å komme på innsiden av diktene, plukke de ulike delene fra hverandre og se hva slags konkrete ting det er meningen at jeg skal se for meg, og så sette dem sammen igjen på norsk, bygge opp igjen den samme indre nødvendigheten mellom alle delene som i originalen. Diktene til Sylvia Plath tar alltid, tror jeg, utgangspunkt i noe sett, erfart, altså noe selvbiografisk. Og de er alltid, tror jeg, knyttet til et sted hun har vært; et feriehus i Spania, heiene i Yorkshire, en leilighet i London. Så bygger hun diktet rundt denne kjernen av selvbiografi, med lag på lag av bilder og referanser til litteratur, bildekunst, myter, historie, og samfunnet hun lever i.

Jeg har valgt mine egne favorittdikt, men også valgt ut fra ulike deler av det korte forfatterskapet. Et annet utvalg kunne hatt med flere Ariel-dikt, eller alle Ariel-diktene; dette er de diktene Plath hovedsakelig skrev høsten 1962, da ekteskapet med poeten Ted Hughes hadde gått i oppløsning, og dermed det perfekte livet hun hadde strevd med å bygge opp. Hittil hadde hun skrevet dikt med en stor grad av kontroll og disiplin og holdt seg til en mer tradisjonell diktform. Nå er det som om kontrollen glipper både i livet og skrivingen, og diktene kommer i et ras av fortvilelse og raseri; en type skriving som ikke er en viljeshandling, det er noe som skjer, og som en forfatter må ta imot. I oktober 1962 skriver hun like mange dikt som i hele 1960 og 1961 til sammen, flere av dem blant de viktigste i engelskspråklig poesi fra 1900-tallet. Mange av dem er preget av den situasjonen hun var i, med sorg og hat og hevntrang, og må forstås ut fra folk og hendelser rundt henne; disse har jeg i stor grad valgt ikke å ta med, fordi jeg har villet lage en Sylvia Plath-bok som også kan leses uavhengig av hva man vet om privatlivet hennes, med dikt som skaper en egen historie uten at man må lese biografien hennes samtidig. Hvis hun hadde levd videre og fått tilbake kontrollen over livet sitt, er det ikke sikkert vi ville sett på disse diktene som kulminasjonen av forfatterskapet, som det hun skulle fram til, som vi gjør nå; kanskje ville hun gått videre til nye skrivemåter og enda bedre dikt.

Høsten 1962 er altså livet og diktene i oppløsning, det er noe hektisk og desperat over både henne og skrivingen (ifølge biograf Heather Clark); hun sliter med en depresjon, men er også full av framtidsplaner for seg selv og de to små barna. Så er det som om hun flater ut på nyåret 1963, depresjonen blir verre, og diktene blir flatere og stillere, mer kontrollerte igjen sammenlignet med diktene fra månedene før; de har en mørk understrøm av depresjon, men også et lysende nærvær og hverdagsdetaljer fra livet med barna. I februar 1963 tar hun sitt eget liv, bare 30 år gammel, uten å vite at forfatterskapet noen tiår senere vil bli lest som en klassiker fra 1900-tallet.

Blant mine favoritter i Sylvia Plaths forfatterskap er flere av de tidligere diktene, hun har noen utrolig fine dikt som hun ikke har tatt med i de to ferdigstilte diktbøkene: The Colossus (1960), som er den eneste diktsamlingen hun fikk utgitt mens hun levde, og Ariel, som hun hadde liggende klar i en mappe da hun døde. Hvordan kunne hun la disse fine diktene bli liggende uten å ville gi dem ut, hvorfor så hun ikke på dem som bok-dikt, som hun kalte det? En grunn kan være at de har vært for personlige, med noe åpent og uferdig ved seg; egenskaper ved dikt vi har blitt mer vant til i tiårene etter, og som vi i dag lettere leser som ferdige dikt, noe også Plaths egne Ariel-dikt har bidratt til. Hun skriver de første årene med tradisjonen, som ung kvinne i litteraturen må hun først skrive seg inn i tradisjonen før hun kan bryte den. Men hun fyller de mer tradisjonelle diktformene med så mye fint innhold at det er vel verdt å lese; Janne Stigen Drangsholt skriver i etterordet til Jeg er loddrett at Ted Hughes mente at Plaths prosjekt var «tilblivelsen og fødselen av et nytt jeg». Så vi får være med på utviklingen både av et selv og et forfatterskap.

Når Fredrik Stenhjem Hagen i Vinduet lurer på hvorfor gjendikter og forlag er redde for Holocaust hos Sylvia Plath, lurer jeg på hvorfor hun bare skal leses med Holocaust-briller? Det fins jo der (også i noen av Ariel-diktene i dette utvalget), men det er ikke det viktigste eller det eneste, og jeg synes ikke man kan kalle Plath en holocaustforfatter. Hva betyr det å si at man føler seg som en jøde bare 15–20 år etter utryddelsesleirene? Plath trodde hun hadde jødiske aner fra Østerrike på morssiden, og som mye annet i livet brukte hun dette i litteraturen sin, men ikke som enkle opplysninger eller biografi, alt blir bakt inn i de komplekse bildene og mytene hun bygger i diktene. Hun lever selv i eksil på slutten av livet, en amerikaner i England, med et ganske lite nettverk av venner og kolleger, en sårbar og utsatt posisjon da ekteskapet rakner og hun blir alene med to små barn, noe som var stigmatiserende på en måte vi ikke helt kan forestille oss i dag. Hun har sannsynligvis følt seg som en outsider i mange år allerede som kvinne og forfatter; litteraturen var en gutteklubb både i USA og England, og hun måtte kjempe en dobbel kamp, både med miljøet som ikke uten videre godtok at hun var forfatter på linje med de mannlige forfatterne, og med selve skrivingen. I livsvalg, og i hvordan hun skriver fram seg selv i diktene, fins mye av den djervheten Hagen etterlyser i utvalget, den kan knyttes til mye annet enn en ensidig leting etter ett tema. Plath var politisk engasjert, men ville ikke skrive politisk propaganda; samfunn og historie er byggesteiner i diktene på samme måte som egne erfaringer og andre referanser. I oktober 1962 var det kald krig og Cuba-krise; Plath og alle andre fryktet atomkrig og utryddelse, og det kan vel ha føltes som om redslene fra annen verdenskrig ikke var over. Frykten for at verden som hun kjenner den faktisk kan gå under, er like virkelig som det private livet som går i oppløsning, og alt finner sin vei inn i diktene hun skriver.

Så ja, dette fins, men først og fremst i Ariel-diktene, som jeg har valgt å presentere på linje med andre dikt, ikke som de eneste viktige. Det er andre temaer som kan følges gjennom forfatterskapet, et av dem er depresjon; hun klarer å gi den formløse depresjonen form, blant annet i titteldiktet «Jeg er loddrett», «Månen og barlinden», «Tulipaner» og i de siste diktene hun skrev i januar og februar 1963. Med ulike sett briller fins det ulike tematiske tråder å nøste opp i i dette forfatterskapet. Mine egne briller er kanskje mer eksistensielle enn politiske. Sylvia Plaths viktigste politiske kamp var også personlig og eksistensiell: kampen for å velge et liv som forfatter, ikke bare som hustru og mor som var forventet på 1950-tallet.

Hagen leser inn grammatiske valg som et valg om ikke å tematisere Holocaust, dette virker søkt, synes jeg. Engelsk har en utstrakt bruk av eiendomspronomen der det er mer naturlig å velge bestemt form av substantivet i en oversettelse, for at det skal høres norsk og ikke engelsk ut, for eksempel blir «my foot» til «foten». Et valg som «foten min» vil gi en ekstra stavelse og en annen rytme. Det har også med stilnivået å gjøre; der jeg synes de eldre gjendiktningene er preget av en utdatert, høystemt diktstil, har jeg prøvd å få diktene til å snakke mer nedpå og konkret. Dette er gjennomgående stilistiske valg i alle diktene, og har ingenting med de enkelte temaene å gjøre.

En grunn til at diktet «Daddy» ikke er med, er at jeg ville unngå de gamle feillesningene og misforståelsene, som har tatt den autoritære nazisten rett ut av diktet og gjort ham til forfatterens biografiske far. Det er ikke så lenge siden jeg leste i et essay om den autoritære faren til Sylvia Plath, et bilde som stemmer dårlig med insektforskeren Otto Plath som frasa seg sitt tyske statsborgerskap for ikke å bli assosiert med Hitler-Tyskland, og som ble syk og delvis sengeliggende da Sylvia var fire år, og døde da hun var åtte. Jeg ville heller vise fram en annen verden, hvor den sterke overleveren Lady Lasarus er viktigere enn den dominerende mannen, eller mennene, i «Daddy». En annen grunn er mer oversetterteknisk: Det er et vanskelig dikt å yte rettferdighet, med sitt tunge innhold og sin lette klang, med rim og rytme som en barneregle.

Andre Plath-lesere vil savne andre dikt, og sånn vil det alltid være i et utvalg som ikke er fullstendig; jeg vil varmt anbefale interesserte lesere å gå videre til Collected Poems og finne egne favorittdikt. Og til Heather Clarks biografi Red Comet, en svært grundig og balansert framstilling av liv og verk. Selv føler jeg på ingen måte at jeg er ferdig med Sylvia Plath, jeg fortsetter å lese og oppdage nye ting; lesingen og skrivingen, og gjendiktning, er en pågående prosess, en fordypning som ikke tar slutt, men kan utvides hele tiden.