Det inautentiske forleggeri

To fyrer har en forlagsidé, men ingen startkapital. Et av landets største mediekonserner åpner pengesekken. Betingelsene er gode: to faste stillinger, 20 prosent eierandel, full redaksjonell frihet. Hva er det verste de to fyrene kan gjøre – rent bortsett fra å takke nei til tilbudet?

Inntil nylig trodde vi svaret var enkelt: Det verste som vel kunne skje, var at det nye forlaget ikke ble til å skjelne fra konkurrentene; at gründerduoen falt for fristelsen til å gjøre alle de «riktige» valgene, litterært så vel som firmastrategisk – at de arrangerte «hagefester»; at de holdt «høstlistetaler»; at de ga ut noveller om «unge, fremmedgjorte menn som koker spaghetti»; at de skrev pressemeldinger inneholdende ord som «lovende», «formbevisst» og «generasjonsroman».

Åh, naivitet! Etter Peter Amdams artikkel i Vinduet nr. 3/2010, innser vi at vi hele tida har tatt feil: Det verste er ikke å selge ut; det verste er å ikke selge ut. At Flamme Forlag publiserer chapbooks og fanziner, bruker noen ekstra kroner på bokdesign og tenker konseptuelt rundt boklanseringer heller enn rutinemessig å rekvirere en trillevogn med chablis og småkjeks til Amalie Skram-salen – alt dette gjør forlaget mer suspekt enn de små og halvstore imprints det ellers kunne sammenlignes med (Kolon, Tiden, Oktober). Avviket er bare en mer utkrøpen form for konformisme; den joviale henvendelsen en listigere form for sales pitch. 

Vel. Når sant skal sies, ga Amdams artikkel først og fremst assosiasjoner til et sitat av Jace Clayton, sakset fra n+1-antologien What Was the Hipster: «Most hipster discussion seems to express nostalgia for a time when there was a substantive difference between underground culture and mainstream culture.» Amdam beskylder oss for å leve i en «sepiapatinert konstruksjonsverden», men tillater seg å hyppe sin egen indie-sentimentalisme over seks tettskrevne tidsskriftsider – gråtkvalt frammanende en (innbilt) gullalder hvor «undergrunnen» stadig levde og åndet «4 Real», mens majoriteten bar sin svinskhet på jakkeslagene. At et ikke-uavhengig forlag erobrer en tydelig posisjon mellom disse ytterpunktene, er visst egnet til å gi Amdam kløe mellom høyre og venstre hjernehalvdel: Kanskje ikke fordi han til syvende og sist tror på skillet mellom «undergrunn» og «mainstream», men fordi han tror at vi tror på det, og finner det taktisk klokt å reise en standard forlaget umulig kan leve opp til. 

Amdam karakteriserer Flammes selvpresentasjon som «en ren løgn». Anklagen forutsetter et misforhold mellom «image» og forlagets «dypere natur», mellom markedsføringen og det falbudte produktet. I et seinkapitalistisk samfunn er denne schizofrenien regelen snarere enn unntaket: Opprørssymboler brukes til å selge jeans; indieband lager reklamejingler for joggesko, flaskevann og forbrukslån. Vi kan ikke se at Flamme er et like godt eksempel. Forlaget markedsfører avantgardelitteratur med avantgarde-inspirerte virkemidler – på samme måte som kulturgründerne Malcolm MacLaren og Tony Wilson pådyttet massene hhv. punk og postpunk ved hjelp av salgsstrategier utledet fra situasjonismeantologien Leaving the 20th Century. Denne høsten har vi bl.a. utgitt Norges første konseptuelle roman (Audun Mortensens Roman) og diktsamling (Paal Bjelke Andersens Dugnad). Ingen av disse bøkene kommer til å selge mer enn et par hundre eksemplarer over disk – samme hva vi måtte foreta oss. Det synes nødvendig å minne om, da Amdam iblant geberder seg som om Flamme Forlag befant seg i en bransje med langt høyere profittrate. Men vi omsetter ikke posesnus eller smarttelefoner; vi prøver – innenfor et ganske lite språkområde – å utvide markedet for sjangeroverskridende poesi og prosa. 

Amdam har et voldsomt behov for å framstille Flamme som et «kommersielt» forlag. Dette kommer også uttrykk i eksempelutvalget. Den eneste utgivelsen han tar seg bryet med å kommentere, er boksingelen Etter mesterskapet av Lars Saabye Christensen; en uhøytidelig samling fotballdikt skrevet og utgitt under sommerens VM i Sør-Afrika. Singelen er Flamme-aktig for så vidt som forfatteren har oppstilt sine egne, kreativitetsinnskrenkende «contraintes» for skrivingen – men den er knapt representativ for bredden i vår utgivelsesprofil, og særlig ikke for hva våre unge debutanter foretar seg. At Amdam velger å fokusere på nettopp disse tjue av til sammen ca. fem tusen boksider vi har utgitt til nå, kan bare forklares med at Saabye Christensen er en «bestselgerforfatter». Men resonnementet henger ikke på greip: Var ikke Amdams poeng at Flamme urettmessig presenterer seg som et «nobelt, autentisk, ikke-kommersielt» forlag? Hvis målet var å framstå «autentisk», ville vi neppe tatt imot bidrag fra en av landets mest feterte forfattere, men heller holdt oss til debutanter og trygge undergrunnsnavn. 

At Amdam velger å overse Flammes hovedgeskjeft, kan muligens forsvares med at forlagssjefene selv har lagt stor vekt på firmaets utenomlitterære aktiviteter. Tongue-in-cheek har vi beskrevet forlaget som «en situasjon, en mulighet, en livsform». Men Amdams analyse er altfor slumsete: For det første er han inkonsekvent (han styrer unna alle bokutgivelsene, bare ikke Etter mesterskapet); for det andre er han lat – han nøyer han seg med å kommentere tekster som tilfeldigvis lå øverst på nettsida da Vinduets deadline nærmet seg (øyensynlig i månedskiftet august/september). Hva med å følge forlagets nettaktiviteter over en lengre periode, f.eks. en måned? Hva med å overvære et par boklanseringer? Hva med å sammenligne vår praksis med de breiale programerklæringene i boka Brenn ned skiten, opprinnelig presentert som et «manifest» for forlaget? Skjønt, research er visst ikke Amdams greie: Bård Torgersens «bed-in» på Hotel Continental var ikke gjenstand for «en veldig interesse fra pressen», men ga oss én – 1 – forhåndssak i Dagsavisen. Poenget med slippfesten var heller ikke å herme Ono og Lennons «idealisme», som Amdam antyder, men å omsette bokas dypt antiidealistiske tittel (hei horunger) i en «konkret konstruksjon av livets midlertidige omgivelser» (Guy Debord) – med poeten i rollen som hore, forlaget som hallik, og publikum som hans små bastarder. Poesien blir ytterst sjelden kastet penger etter; for en gangs skyld ønsket vi å dynke den i champagne og tulle den inn i hvitvasket hotellsengetøy. En bevisst iscenesettelse av «dekadanse», altså, som ingen kunne forlate uten å kjenne seg en anelse klam under klokkereimen.

For Amdam handler Torgersens bed-in «rett og slett om å finne alternative kanaler for salg av bøker». Ikke bare er dette «kapitalismekritikk» på flaut nivå; det er også et eklatant eksempel på hva Sloterdijk og Zizek kaller kynisisme, kanskje bedre kjent – i norsk kontekst – som «seltzerisme»: Premisset er en slags ny-hobbesiansk likhetsidé; en påstand om at det som tross alt forener menneskeheten, er vår naturgitte egoisme og grådighet. Innerst inne er vi alle kapitalister, og den åpne umoral er derfor å foretrekke framfor enhver filantropisk, «politisk korrekt» positur. Klappjakten på u-kyniske holdninger bikker gjerne over i det absurde – som når Amdam hisser seg opp over den «venne-aktige tonen» i Flammes bestillingsskjemaer: Ville et kjølig salgsspråk virkelig vært «ærligere»? 

Fordi kynisisten ikke tror på «ideer», er han tilbøyelig til å redusere alle symbolske investeringer til økonomiske sådanne. For ham er kulturen et eneste stort «salgsframstøt». Men alle som har lest litt sosiologi, vet at aktivitetene i et kulturelt produksjonsfelt bare ytterst sjelden lar seg oversette direkte til politikk, juss eller økonomi. At Flamme-redaktørene daglig utgyter seg om popmusikk, kunstfilosofi og kontortrivialiteter på forlagets nettside, bør verken forstås som en hyttende neve mot nyliberalismen eller et forsøk på applisere salgstriks fra hittil oversette fotnoter i Freakonomics. Gesten er feltspesifikk; den gir bare mening om man kjenner bokbransjens nomos, dens grunnleggende lov – herunder idealet om forleggeren som en tilbaketrukket, desubjektivert portvokter og forvalter av objektiv litterær «kvalitet». Hvis du ikke er «in the game», som Omar Little ville sagt det, vil alle protesthandlinger nødvendigvis framstå som tomme fakter.

Tanken har slått oss: Det kan være at Amdam, med sin magasin- og utelivsbakgrunn, simpelthen ikke «spiller spillet». (Han er i hvert fall ingen ivrig leser av norsk samtidslitteratur: Wolds «stekefisk-scene» i Vagant nr. 3–4/2002 – som Amdam gjør et stort nummer av – var en travesti over Dag Solstads selvframstilling i 16.07.41, hvor jeg-fortelleren ganske riktig går til sin berlinske fiskehandler og kjøper en middagsabbor.) Eventuelt er Amdam bare uenig med oss: Han ønsker å opprettholde avstanden mellom forfatter og forlegger, produsent og konsument, og synes Flammes intermediale orientering er en fornærmelse mot «den seriøse litteraturen». Det er greit nok, selvsagt – men hva var poenget med å kamuflere denne stivsinnede kulturkonservatismen som en politisk kritikk fra «venstre»? 

Til slutt noen ord om fascisme. Allerede i sommer slang Amdam f-ordet etter oss i kommentarfeltet på Smuglesning.no (kommentaren ble seinere slettet fra nettsida). Vinduets lesere møter Amdam i en noe mer striglet utgave, men den retoriske absolutismen henger ved. Artikkelen toner ut med en sammenstilling av sitater fra Etter mesterskapet og Giorgio Agambens Quel che resta di Auschwitz – en kryssklipping som ganske malapropos, liksom «til ettertanke», antyder at Flamme Forlag leder massene strake veien til et nytt holocaust. 

Altså: Hvem skal dette imponere? Nydusjede artianere på sin første Natt&Dag-fest? Dette er ikke tenkning, men (slapp) kollasjkunst. Agambens foretrukne eksempel på en postmoderne «gray zone» er USAs fangeleir i Guantánamo Bay. Å insinuere at et skjønnlitterært forlag på Grünerløkka inngår i det samme biopolitiske komplekset, er i beste fall en forhånelse av alvoret i Agambens filosofi.