Vi har alltid vært her

Helt siden de første dagene av deres fordrivelse, i 1948, har palestinere dokumentert uføret sitt i poesien. Denne tradisjonen er lang blant arabere, som lenge før islams fødsel begynte å betrakte poesien som en diwan, en historisk opptegnelse. Poesien er, i motsetning til historieskrivingen, som arabere også er kjent for, et mnemonisk verktøy som trenger inn i folks bevissthet, og utvider og former deres affektive tilstander. Palestinske poeter er også arabiske poeter; de henter inspirasjon fra en poetisk tradisjon som både er geografisk ekspansiv og mye eldre enn det sionistiske prosjektet. Palestinere skriver motstandspoesi, de verner om poesien både som en diwan og en protest mot undertrykkelse. I tillegg til å produsere poesien, memoriserer de den, lærer seg den. Gjennom poesien kultiverer de sin politiske forestillingsevne og bevarer sin kollektive ånd.

Diktene som jeg har valgt ut, er i dialog med disse aspektene av palestinsk poesi, og responderer direkte på den pågående utslettingen av palestinere. Utvalget er ikke ment å komplett representere palestinsk poesi eller den svære katalogen av tekster om Palestina skrevet av ikke-palestinere. Det finnes viktige stemmer i diasporaen og sentrale radikale, ikke-palestinske poeter som skriver om Palestina på arabisk eller et annet språk, som ikke er tatt med her. I stedet bestemte jeg meg for å velge poeter som har skrevet fra Palestina som en sober solidaritetsgest i historiske og pågående landestrider. Unntaket er arbeidene til Kamal Nasser, som var i eksil i Beirut da israelerne myrdet ham i 1973. Med Nasser vil jeg vise til behovet for historisk dybde når vi snakker om Palestina. Nasser føyer seg inn i rekken av palestinske poeter som har blitt utsatt for fengsling og attentater av kolonistene (både de britiske og de israelske). Rekken strekker seg så langt tilbake som til Nuh Ibrahim (en poet som flere ganger ble fengslet av britene på grunn av poesien sin, og som ble drept i strid i 1938), og inkluderer berømte poeter som Mahmoud Darwish, Tawfiq Zayyad, Nasser Abou Srour, Dareen Tatour (som også er med her) og mange andre. Poeter kan også dø i strid. Det var skjebnen til Abdel Rahim Mahmoud, som døde i al-Nakba, fordrivelsen. Andre poeter dør som sivile ofre for en israelsk vold som er særlig opptatt av å angripe sivile og sivil infrastruktur. Under denne krigen har vi sørget over tapet av poeten Heba Abu Nada fra Gaza, som ble drept i oktober 2023. Jeg har tatt med et dikt av Abu Nada, som stiller spørsmål ved den rådende palestinske ideen om at poesien er et effektivt kampverktøy. Vi sørger også over tretten poeter1 som har dødd i Gaza i løpet av denne krigen, og forholder oss til alle de andre poetene som utvilsomt har mistet livet, men som vi ennå ikke vet hvor er. De ble ikke angrepet fordi de var poeter, men rett og slett fordi de var fra Gaza.