Det er barn på stranda, og voksne under parasollene. Du sitter på verandaen din, det er skygge der om formiddagen, du sitter der hver formiddag, det har jeg sett, og røyker og drikker kaffe, du sitter og ser utover stranda, på barna, og på de voksne, og på sjøen. Eller du blar gjennom en bunke hvite ark. Jeg går bort til den lille verandaen din, du sitter der, du ser meg ikke. Endelig skal jeg få treffe deg. Jeg går opp den lille steintrappa, to trinn. Du har store solbriller, tynn, hvit bluse og beige bukser med press, du snur deg mot meg, du har sett meg. Du reiser deg, og jeg ser at du er liten, mye mindre enn jeg hadde trodd, og gammel, du er en gammel dame nå, eldre enn på noen bilder jeg har sett av deg. Jeg tar deg i hånda, som er myk, og jeg kan så vidt skimte øynene dine bak solbrillene. Det ligger en bunke tettskrevne ark på det lille bordet, og det står en kopp der, en tykk, hvit kopp, en pakke sigaretter, og et askebeger som er fullt av aske og sigarettstumper. Velkommen, sier du. Vær så god sitt. Jeg setter meg, du sier at du skal hente kaffe til meg, hvis jeg vil ha. Jeg sier at jeg vil ha, og du går inn. Jeg tenker at jeg er deg for en stund, at det er jeg som sitter her og er gammel, har trukket meg tilbake, lever monotont etter å ha vært omflakkende, alltid. Altfor tidlig voksen, ingen røtter, ikke noe hjemsted, og jeg kan ikke huske at jeg var barn. Kan ikke huske at jeg hadde noen mor, selv om, det hadde jeg, kan ikke huske, men selvfølgelig, det hadde jeg. Det er jo det du skriver om. Om og om igjen. Og jeg tenker at sønnen din er sønnen min, og at han er voksen nå, og mye høyere enn meg, og hvor er han nå, tenker jeg. Du kommer ut på verandaen igjen, med en kopp kaffe til meg, du setter den på bordet foran meg. Jeg spør hvor mange somrer du har tilbrakt her. Du sier at du ikke vet. Fem kanskje, sier du. Eller tre. Du snakker gebrokkent, mykt, vi må bruke et språk som verken er ditt eller mitt, for å forstå hverandre. Jeg tar en slurk av kaffen. Den er ikke helt varm. Du spør hvor jeg er fra, vi snakker om det en stund. Jeg har et hjemsted, i motsetning til deg, et sted der jeg vokste opp, et sted der jeg har foreldrene mine, vi snakker om det en stund. Du sier at du flyttet rundt under hele oppveksten, sikkert tretti forskjellige steder, sier du, og sikkert tretti forskjellige steder etter at jeg ble voksen også, sier du, og tenner en sigarett. Du rekker meg pakka med sigaretter, jeg tar en, du lener deg mot meg med sigarettenneren, du tenner for meg. Har du noen barn, spør du, og jeg sier at jeg har en sønn. Jaha, sier du, glad, og så snakker vi om sønnen min, ti år, to kvinner som har barn, og alle kunne ha vært barna til hverandre. Sønnen din kunne ha vært mannen min, og sønnen min kunne ha vært barnebarnet ditt. Og vi snakker om barna, og du sier at du ofte sitter og ser på barna på stranda, jeg gjør jo ikke stort annet enn å sitte og se på barna på stranda, sier du. Og er sønnen din der ute, spør du. Vi bor på et hotell lenger inne i byen, sier jeg. Han er sammen med faren sin, sier jeg, sikkert på stranda ved det hotellet. Å ja, sier du, glad, og vi smiler og tenker på far og sønn, sammen, på en annen strand, en strand som denne, og alt er såre vel. Slik kan det også være. Ikke bare overgrep og død. Men spenninger, selvfølgelig, alltid. Til å holde ut, som regel, til å holde ut.
