Utdrag fra en kommende roman

Dette skjedde: En gammel klassekamerat, han var det min kone ville kalle en fugl, dukket overraskende opp på fødselsdagen min med en kasse øl og et lydopptak fra gymnaset som han på død og liv skulle ha meg til å høre. Cecilie gikk og la seg, hun hadde fått nok av ham alt etter en time, mens jeg ikke godt syntes jeg kunne slå følge... selv om jeg hadde lyst... når han nå først endelig hadde funnet meg igjen, som han uttrykte det, etter treogtyve års adskillelse og dermed heller ikke, hvis jeg forsto ham rett, hadde til hensikt å gi slipp på meg med det første. Vi satt i hver vår stol inne på arbeidsrommet mitt og lyttet til kassetten, som var cirka en time lang og inneholdt et uredigert opptak av en såkalt debatt i det som på den tiden ble kalt Anarkistisk Elevunion... et navn som selvfølgelig var ironisk ment da vi som overbeviste anarkister forkastet enhver tanke om en union eller andre former for organiserte sammenslutninger... og det første som slo meg var hvor velkjente alle stemmene var, på tross av årene som lå imellom. Jeg hadde ingen problemer med å kjenne igjen noen av dem, heller ikke å skille dem fra hverandre, selv når praten gikk på sitt mest opphissede, for ikke å si eksalterte, eller til og med virtoust outrerte rundt bordet. Nå snakket Bjørn... nå tok Olav over... der la Peter inn en sedvanlig skarp replikk... der lo Kristoffer sin karakteristiske hikstende latter... Bortsett fra den ene stemmen, som av og til skar igjennom... annerledes enn de andre... så forskjellig fra deres livfulle, opphissede og melodiøse tirader, ja, det var som om den ikke hørte til der... som om den blandet seg i samtalen uten egentlig å ha noe der å gjøre. Ikke uten et visst ubehag gikk det opp for meg at denne stemmen var min.

Jeg var fra før av, det skal sies, velkjent med den erfaring flere har visst å kunne fortelle utførlig om, med hensyn til den fremmedhet man gjerne opplever... forståelig nok... idet man, ved hjelp av den ene eller andre formen for teknisk mellomledd, hører seg selv snakke... en erfaring det forøvrig er interessant å tenke på at mennesket var avskåret fra inntil for bare litt over hundre år siden... ingenting av dette, imidlertid, hadde vært tilstrekkelig, viste det seg, til å forberede meg på det som nå møtte meg. For det var en kjølig stemme jeg hørte... Det var noe forhutlet, noe frossent over den pinefulle tonen... Om man skulle ha avbildet den grafisk kunne man ha tegnet en rett strek... Det var en stemme det var umulig å forestille seg le og like umulig å forestille seg utløse latter, i stedet var det som den virvlet opp en støvsky av forferdelig alvor, eller rettere sagt det motsatte: et patetisk alvor... et latterlig alvor... et alvor det ikke gikk an å ta på alvor... hver eneste gang den lot sin tone klinge med.

For det var ikke mulig, ikke på noen måte heller, etter hvert som magnetbåndet ble trukket meter for meter avgårde... som en snegle i gresset, ser jeg for meg... å bortse fra det faktum at den unge mannen som med denne livløse stemmen ga sitt besyv med, han gjorde en nokså dårlig figur i selskapet, det som ellers knapt kjente sine frie åndsutfoldelsers begrensning. Det var som om han snakket med ulyst... uten tegn til inspirasjon eller iver, nei, hans tale var fri for alt dette... blottet for iver, for engasjement... han bare avleverte sin kjølige og beherskede innspill for å ha gjort det, virket det som, for ikke å falle helt ut... eller, tenkte jeg, for å dekke over det faktum at han i virkeligheten ikke greide å henge med. Alt stoppet liksom opp, hver gang han, som var meg... noe jeg fremdeles, der jeg satt ansikt til ansikt med, jeg skal ikke si samtalepartner, lyttepartner ville være mer riktig, hadde vondt for å fatte... tok ordet. I motsetning til de andre, som regelrett snappet ordene ut av munnen på hverandre... så overgivne, så i det som det gikk an for noen å være... slik lot de seg virvle videre i den veldige drift de sammen skapte...

Og så omstendelig han var... ødeleggende alt som kunne ligne et poeng med en veldig flora av ubetydeligheter og detaljer... slik at det var vanskelig, til tider umulig å forstå hvor i all verden det var han ville. Alltid begynte han i feil ende... eller om han ikke begynte der, sørget han allikevel omgående for å komme dit. Hele tiden skulle noen nye, utmattende innskudd inn... Hele tiden skulle han utbrodere... Det vred seg i meg for hver nye stavelse, hvert tonløse tillegg. Det var noe planlagt og innstudert over alt han sa. Det hørtes ut som han leste fra et manuskript. Det var ingen begeistring å spore. Ingen flyt. Han sa noe, og så holdt han munn... Han sa noe, og så holdt han munn...

Gunnar, som han heter, Gunnar Samuelsen, min venn som på såvidt bardust vis gjenerobret seg en plass i mitt liv... jeg fikk forresten aldri spurt ham om han visste på forhånd at det var min fødselsdag, eller om det var et pek fra skjebnen, at han kom akkurat da... satt i stolen rett foran meg, den jeg kaller «lesestolen» og til hvilken jeg pleier å trekke meg tilbake når jeg trenger en pause fra skrivearbeidet... der satt han og lo så han fikk tårer i øynene av alt som via det i grunnen nokså primitive opptaket ble vederfart ham, for det var ikke til å komme vekk fra at det fra et teknisk synspunkt hadde gjort alt annet enn å tåle tidens tann, det timelange dokumentet... noen ganske sjenerende mengder med all slags skurr og sus ville stadig vekk ha et ord med i laget. Kristoffer snakket mest, ikke overraskende, etter som det var åpenbart for alle, allerede den gangen, at han var den skarpeste av oss... og det var under en av Kristoffers monologer, og når sant skal sies, en ganske begavet sådan, hans unge alder i mente, den handlet om den kristne slavemoralen slik den kom til uttrykk i prinsipprogrammet til Det norske arbeiderparti, at jeg la merke til Gunnars munn, som i påvente av en anledning til igjen å slå latterdøren på vidt gap, beveget seg, liksom skjelvende, i noe jeg først tok for å være nervøse rykninger, tics av noe slag... inntil jeg skjønte at han skar grimaser av ren iver, ren oppslukthet... flabbdilla som jeg husker vi kalte det, når man på denne måten lydløst snakker andre etter munnen... ja, han satt der og mimet vår felles venns tale, helt ned til hvert minste ord, uten at han selv var klar over det, perfekt avpasset til stemmen på båndet... til og med et hosteanfall hadde han med, etterfulgt av et kremt, før virtousen atter la i vei.

Det var uhyggelig... Det var som om det var Kristoffer som satt der, foran meg, i Gunnars lange kropp, og snakket... Og med ett gikk det opp for meg at det ikke var første gang Gunnar hørte på dette opptaket... og ikke andre, tredje eller fjerde gang heller, han hadde antagelig hørt det titalls ganger, kanskje hundrevis av ganger, i eget selskap og sammen med andre, sikkert begge deler, kanskje med resten av unionen tilstede... hele gjengen samlet, alle mann, hele gruppen minus meg, kanskje var det, hva visste jeg, noe de hadde for vane å gjøre, at de møttes jevnlig, at de satt og drakk i gode venners lag og mimret om svunne tider, og at det, liksom et fast innslag i dette som i årenes løp, uten mitt vitende, hadde blitt en tradisjon for dem, også alltid kom til det punkt på kvelden da Gunnar satte på opptaket sitt... og så satt de der, hver gang lik den forrige, og skoggerlo over hverandres åndfullheter, utvekslende små anerkjennende blikk hver gang en av dem nådde en ny høyde, hver gang kulen ble slått til topps på den retoriske skala... og motsatt, henfallende til pinlig taushet hver gang jeg tok ordet... akkurat som den gangen... liksom de i fellesskap gjennomlevde det hele pånytt, hver gang kassetten ble avspilt... Ja, det var det det var, når vennene satt samlet rundt Gunnars opptak enda en gang, det var en gjentagelse... en gjentagelse av ydmykelsen... en repetisjon av nedverdigelsen, den jeg selv hadde vært uvitende om, og som derfor var dobbelt smertefull nå da jeg ble gjort oppmerksom på den, lykkelig uvitende som han, eller de, hadde valgt å la meg være, helt frem til denne min førtiandre fødselsdag, da Gunnar lot meg innvies i den... den som i tillegg til det slaget den nå påførte meg, også kastet et ubønnhørlig lys over de foregående år, helt tilbake til denne kvelden for fireogtyve år siden da vi satt på Bjørns røykfylte hybel og trodde vi var uovervinnelige... jeg om enn på svakere grunnlag, var det i ferd meg å gå opp for meg, enn dem... og Gunnar, det må ha vært han, kom på den avsindige ideen å ta alt sammen opp på bånd: det var et slag i ansiktet med tilbakevirkende kraft.

Og da jeg nå pånytt fremkalte hybelen for mitt indre blikk, dette røykfylte tempel av åndelighet, av brusende selvtillit og ungdommelig overmot, dette støyende selskap av fremadstormende unge samfunnsfagsradikalere, hvor jeg en gang hadde følt meg så hjemme... da var det med beklagelse, med et støt av sorg i brystet at jeg registrerte at den ene av dem, som var meg, han satt der alene inne blant de andre, uten å være klar over det selv, nei, geberdende seg som om han var part i fellesskapet, en i gjengen, en av gutta, en del av flokken, men i praksis utelatt fra denne, overlatt til seg selv, lukket inne i en gjennomsiktig boble hvorfra hans forsøksvise bidrag til fellesskapet, etter hvert som han klekket dem ut og fremførte dem, ikke riktig nådde ut, ikke riktig ville feste seg i den skyen de andre satt med hodene sine i...

Nøyaktig en time, må det ha vært, satt vi der og lyttet... «Det er så bra!» klukket Gunnar i den korte stillheten mellom side 1 og 2... han var oppe på et blunk fra stolen, hentet ut kassetten ennå før skuffen hadde gjespet ferdig, svirret den rundt mellom fingrene, stappet den inn igjen og trykket start, alt i én eneste bevegelse, som om han kjente den gamle kassettspilleren min ut og inn, den jeg ellers aldri bruker til annet enn å ta opp radioprogrammer jeg ønsker å høre og som jeg av forskjellige grunner er forhindret fra å få med meg til oppsatt tid...

«Hør på Peter nå! Det er så bra!» lo han, ennå mens kassetten, med en tyggende lyd, arbeidet seg frem til begynnelsen av side 2... Jeg så på min venn. Jeg kunne studere ham i fred, uten fare for å få blikket gjengjeldt, fengslet som han var av det som foregikk på opptaket... det var som om han ikke var riktig oppmerksom på meg, enda jeg satt mindre enn to meter fra ham... som om han like gjerne kunne ha sittet, eller kanskje til og med trodde at han satt der, tenkte jeg, alene... høy og tynn, som er kjennemerket for Cecilies fugler, i tillegg til en viss skjørhet i fremtoningen, den som ifølge henne påkaller ett av to i kvinner, enten en veldig omsorg eller en veldig vemmelse... Akkurat nå lignet han imidlertid mest en gribb, forekom det meg, med de høye skuldrene og den krumme nakken.

Og likevel, selv om han virket helt henført, helt «med», var blikket hans urolig, flakkende... det var høyt og lavt, alle steder på én gang... om noe rørte seg et sted i rommet, tenkte jeg, ville øynene hans være der i samme sekund... Jeg husket ham annerledes, ikke så nervøs... og ikke så høy heller, forresten... som om han hadde fortsatt å vokse... Litt senere gjorde jeg en test, flyttet den ene hånden raskt bort fra der jeg hadde hatt den liggende lenge, og ganske riktig: bevegelsen fanget blikket hans straks... så tok han seg i det, som om han ikke ville vedkjenne seg at han hadde gjort det, eller rettere sagt ikke ville innrømme nervøsiteten det antagelig var gått opp for ham at det fort ville kunne bli tolket som et tegn på... Men hva med mitt eget blikk, var ikke det like nervøst, like flakkende, som merket seg ved alt dette? Ute blåste det, det var den tredje eller fjerde dagen med sterk vind, den kom av temperaturskifter i Skagerrak, ble det sagt... Og enda en gang, som fra et sted langt borte... et sted jeg ikke kjente, aldri hadde vært... hørte jeg meg selv, gjennom vinden, begynne på noe jeg ikke ante hvor skulle ende...

Men endelig var det slutt. Et hissig skifte mellom Bjørn og Peter ble med et abrupt klikk fra maskinen klippet tvert av. Jeg trakk et lettelsens sukk... Gunnar satt tvekroket og forsøkte å få igjen pusten etter en siste latterkule... «Utrolig!» utbrøt han da han igjen var ved sans og samling: «Helt utrolig!», så kameratslig med ett at jeg et øyeblikk ble usikker: drev han gjøn med meg? Men det virket som han mente det... at han var oppriktig. Kanskje, tenkte jeg, har jeg vært for rask til å dømme ham... kanskje var det godt ment fra hans side, å rippe opp i vår felles fortid på denne måten... kanskje hadde han slett ingen baktanker med å komme hit og tvinge meg igjennom det... kanskje har det gått ham hus forbi, alle de gangene han har sittet og lyttet til dette opptaket, denne siste inkludert, hvilken håpløst dårlig figur jeg gjør der, i hvilken grad jeg mislykkes i mitt forehavende, som er å være med på notene, holde tritt med resten av banden, henge med i dansen... ja, kanskje var det bare med en ekte glede over å besitte denne unike dokumentasjonen over en tid som nå var borte, og som man jo rett som det var kunne ta seg i å savne, til og med sødmefylt å lengte tilbake til, at han igjen og igjen spilte dette opptaket for seg selv... og for de andre fra den gamle gjengen han hadde spilt det for... hvis det var det han hadde gjort... noe jeg selvsagt ikke uten videre kunne ta for gitt at han hadde... og at det var dette ene og alene som var motivet hans for å ta det med seg når han nå, uvisst av hvilken grunn, hadde bestemt seg for å oppsøke meg etter så mange år, at det var den samme ekte gleden som var drivkraften bak... samt et ønske om å dele denne med meg? Kanskje hørte han det ikke selv, med hvilken påfallende større uttelling han og de andre kom fra det sammenlignet med meg... Kanskje var han, i likhet med de andre som hadde hørt det, i sin begeistring over gjenhøret, blind for den umake utrustning det vitnet om... Kanskje var han ikke annet enn en... jeg kunne ikke akkurat si venn, for noen veldig sympati hadde vel aldri hersket mellom oss... men la oss si en blodsbroder tapt, og en blodsbroder gjenvunnet... av alle steder her i mitt og min kones hjem... av alle årets dager på denne ene, som var min fødselsdag... den førtiandre i rekken...

Samtidig var det ikke til å komme vekk fra, måten han hadde sittet og viftet med kassetten i hånden på... som et stykke bevismateriale i retten, før han satte den på... liksom i triumf. Jeg takket derfor høflig nei til enda en frembudt flaske fra den gule kassen han hadde hatt med da han kom og som virket som den aldri gikk tom... jeg hadde selv drukket to eller tre på den tiden han hadde satt til livs et tosifret antall... forresten så jeg ikke kassen noe sted, allikevel satt det stadig vekk en ny flaske i neven på ham, som med et rutinert vrikk med lighteren og et oppgitt sukk fra flaskehalsen fikk korken skallet av... Vinden løyet noe, hørtes det ut til... Klokken var ett... Gunnar, derimot, var på ingen måte klar for sengen, forsto jeg... Vel tilpass som han forlengst syntes å være i arbeidsrommet mitt, fant jeg det mest naturlig, eller rettere sagt minst besværlig, å la ham bli der. En viss harme vakte det... men en jeg klokelig unnlot å gi uttrykk for... da jeg kom på at jeg måtte helt ned i kjelleren etter en ekstra madrass, videre at jeg der nede høyst sannsynlig måtte arbeide meg igjennom et sant villniss av oppstablede remedier for å få fatt på den, etter som det var lenge siden sist vi hadde hatt bruk for den. Jeg vurderte et øyeblikk å få ham til å gjøre jobben selv, men slo det fra meg før jeg hadde tenkt tanken ferdig, siden det etterarbeidet jeg i tilfelle ville bli pålagt antagelig, for ikke å si ganske sikkert, ville overgå den anstrengelsen jeg ville utsette meg for ved med min noenlunde forhåndskunnskap om kjellerrommenes dystre labyrinter å ta på meg å finne den for ham.

Han satt fremdeles i stolen da jeg kom tilbake med madrassen. Han hadde åpnet enda en øl, noe jeg fant det vanskelig å tolke på annen måte enn som en demonstrasjon, i hvilken det lå en ikke ubetydelig anklage, følte jeg, for den usportslige, ukameratslige, for ikke å si direkte uvennlige tilbaketrekningen jeg alt lenge, det skal sies, hadde gitt ham tid til å forberede seg på. Og var han ikke i sin rett? Hvorfor skulle jeg på død og liv krype til køys alt nå? Hvorfor tok jeg meg ikke en øl til og holdt ham med selskap? Hvorfor benyttet jeg ikke sjansen til å gjøre natten til en utenom det vanlige...? Hvorfor avslo jeg en gjenoppstanden svirebrors tilbud om noen timer til i gamle minners lys? Hvorfor slapp jeg ikke alt som tynget meg og ga meg hen, slik som han? En øl til, en time til, hva hadde jeg å tape?

Tung til sinns sa jeg godnatt og forlot ham. En vond tvil meldte seg da jeg lukket døren bak meg... hvor lenge siden var det jeg hadde følt det slik? Det lignet tvilen fra guttedagene, den som ikke ga fred uansett hva man endte opp med å velge, en fortvilelse over at valget overhodet er blitt lagt frem for en...

Jeg ble stående der en god stund, foran hyllen med bøker og forskjellige gamle gjenstander Cecilie har bragt med seg fra alle utenlandsreisene, helt ute av meg med ett... og ute av stand til å foreta meg noe... kringsatt av den samme fryktelige fornemmelsen fra den gangen, som om min ungdoms pinefulle villrede plutselig hadde funnet veien tilbake til meg... en guttunge var det som sto der, med tvilen som et surt oppstøt i halsen... Hvorfor i all verden har han kommet? tenkte jeg. Og hvorfor nå, akkurat i kveld? Vinden presset kvistene fra den sibirske kornellen mot vinduet, noen blader som var blitt virvlet opp hadde limt seg fast på glasset... og en skremmende tanke slo meg, at han ikke var kommet for noe spesielt, at det ikke lå noen vektig grunn bak besøket hans, at det ikke var noe bestemt han var ute etter eller håpet å oppnå... at han bare, uten å legge noe større i det, påny hadde tatt plass ved min side, som den selvfølgeligste ting i verden.