18. september 1241
De fleste vet ikke hvor mange dager de har igjen å leve. Han trodde han hadde mange år foran seg. Hva han ville si i det avgjørende øyeblikket, hadde han aldri ofret en tanke. Han kledde på seg, gredde håret og drakk en øse vann fra bøtta ved siden av senga. Det var ingen å se utenfor. Han så opp på himmelen, det gamle pergamentet hvor sol og måne risser dag og natt.
Snorre Sturlason hadde fem døgn igjen å leve.
Tanken på Orækja kom like brått som vanlig. Selv om man har oppdratt barna sine, behøver man ikke å forstå dem. Hans eneste gjenlevende sønn var et spetakkel av et menneske. Han ville heller tenke på Margrete, hun skulle besøke ham dagen etter. Han så henne for seg, de intense øynene, håret, de raske bevegelsene, de lange fingrene, smilet, hoftene. Han tenkte på hvordan det ville være å kysse de smale leppene.
Denne morgenen, et dagsritt unna, ble det bestemt at Snorre skulle drepes natten før Sankt Mauritiusmesse. Det var ingen som røpet noe til ham. Visst hadde han sine fiender, men i denne stund hadde han ingen anelse om at noen ville finne på å hogge ham til døde på hans egen gård. Drapsmennene la sine planer i visshet om at de hadde kong Håkons fulle støtte.
Snorre åpnet døra og så utover Reykholt. Det blåste. Lyset falt lett over ham. Morgenen fylte tunet med lys. Han var innlemmet i dagen. Ved den slake hellingen, rett bak ambolten der smeden Torkild pleide å smi pilspisser, kunne han se redskapsboden. Torkild var en svær, bredskuldret og nevenyttig mann, som alltid var hjelpsom når noe skulle repareres eller bygges om. Snorre ville snakke med Torkild. Mens han gikk over den hardtrampete vollen, kjente han hvordan tærne ble presset sammen i kalveskinnsskoene.
Et stykke bortenfor vadet sauene gjennom den gulbrune åkeren, i vifteformasjon, omsluttet av gråhvitt lys. Sauene, tenkte han, har martyrenes lange ansikter. Men hvorfor hadde de kommet så nær gården?
Snorre gikk bort til kjerra foran redskapsboden. Med høyre pekefinger strøk han over skjækene for å se om morgendoggen hadde etterlatt seg fuktighet. Han lot fingertuppen gli én gang, to ganger over treverket. Hva var det han hørte? Lyden kom fra boden. Bøyde Torkild hestesko på ambolten? Snorre gikk nærmere. Det var ikke hammerslag. Men hva var det? Han speidet utover de slake slettene bortenfor gården, over bekken like ved og elva bak den igjen som hadde sin vugge i fjellene og breene i horisonten.
Alltid var det noe å reparere og gjøre i stand på den store gården. Flere ganger hadde Snorre bedt Torkild om å avslutte arbeidet tidligere enn han pleide. Torkild hadde smilt og sagt at Snorre ikke måtte spøke med ham. Han fortsatte å arbeide like intenst hver kveld og la seg sist av alle. Og neste morgen var det alltid Torkild som sto først opp. Arbeidet i smia var viktig for selvrespekten. Snorre forsto det. Torkild var på Snorres alder, i begynnelsen av sekstiårene, men mye lettere til beins. Nå ville Snorre ønske ham en riktig god dag og takke ham for alt han hadde gjort. Så ville han spørre om det var noe Torkild ønsket seg.
Det kunne ikke skade med litt vennlighet. Snorre nikket og mumlet for seg selv. Helt fortrolige hadde de vel ikke blitt etter at Snorre hadde ligget med kona hans natt etter natt for tre år siden. Hun rømte fra gården, og ingen hadde sett henne siden. Men Torkild måtte vel ha kommet over det nå? Av og til hadde Torkild beklaget seg over at han tjente for lite. Snorre hadde svart med at fattigdom var et steg på veien til lykke i det neste livet.
Som den beskjedne karen Torkild var, ville han sikkert svare at han verken trengte eller ønsket seg noe. Derfor ville Snorre legge igjen en sølvpenge på tønna rett innenfor døra.
Var det vinden som gjorde at han ikke kunne bestemme hvor lyden kom fra? Døra til redskapsboden var lukket og stengt. Da han gikk rundt boden, fikk han se at det var bakdøra som slo. Snorre tok i døra. — Torkild! ropte han.
Ingen svarte. På ambolten foran døra lå fire nagler som var rettet ut. Han åpnet døra på vidt gap. Redskapene hang i sirlig orden på veggene. Hammere, økser, syler, skavere og sager var hengt etter størrelse på langveggen. En veltet trekopp gapte på tønna rett innenfor. Snorre gikk inn. Rommet var tomt. Døra slo igjen bak ham, og det ble stummende mørkt.
— Torkild, sa han med lav, nølende stemme. Han sparket opp døra igjen, gikk over tunet med tunge skritt og ropte. Ingen svarte.
Snorre trampet i bakken. Øynene speidet over sletta etter sauene i blåningen. Han kikket bort på den skallete åsryggen som hvelvet seg uten et tre nord for gården. Blikket søkte over den tørre, nesten sandfargete jordflekken under åsryggen. Jorda var skrukkete som gammel hud, full av sprekker og taggete jordklumper, harde som stein stakk de under fotsålene. Han ropte ut Orækjas navn og bannet. Et øyeblikk så han for seg Orækjas mor. De hadde vært sammen bare i noen få netter. Da han besøkte henne noen måneder seinere, hadde hun lagt på seg. Siste gang Snorre møtte Orækja, hjemme hos brorsønnen Turmi, hadde stemningen for én gangs skyld vært gemyttlig mellom far og sønn. Snorre tørket svetten av pannen og gikk inn igjen, satte seg på langbenken, la albuene på bordet, foldet hendene og så rett fremfor seg.
For en sønn han hadde! Hva galt hadde han gjort? Det verste var at han stadig trengte denne morderens hjelp. Orækja elsket faren sin. Akkurat som om det gjorde det noe lettere.
Var det ikke et par hester som passerte utenfor? Det var ingen som skulle ut nå! Snorre reiste seg med et rykk, bykset mot døra, dyttet den opp og fikk så vidt skimtet ryggen til Torkild, fremoverbøyd på hesteryggen og med ansiktet presset ned i manen, i full galopp. Snorre peste etter et lite stykke. Leggene og anklene hadde hovnet opp det siste halve året, uten at han forsto hvorfor. Torkild og hjelpegutten Svein red side om side. Snorre ropte. De snudde seg ikke. Det var ingen andre som tok opp jakten. De red i retning av Surtshellir, den lange hulen. Hans mest betrodde mann på Reykholt stakk av, uten en eneste forklaring! Hjelpegutten, en rødhåret flis av en ungdom, måtte han ha lurt med seg.
— Forrædere! skrek Snorre etter dem. — Tjuver! Pakk! Uten et ord til forklaring rømte hans beste smed.
Snorre ropte på Torkild enda en gang før hestene forsvant. Hvorfor hadde ingen forberedt ham på dette? Han stirret vantro på støvskyen etter de to. Snorre gikk med raske skritt tilbake til huset. Der ble han stående i døråpningen. Tenk om noen hadde hørt ham rope?
At Snorre ikke hadde styring på Orækja, var nå så, men at hans egne tjenestefolk behandlet ham på denne måten! Kunne det ha vært forventningene til møtet med Margrete som hadde fått ham til å overse alvoret? Han kikket bort på de andre husene. Han dro den høyre håndflaten fra pannen og nedover ansiktet, over de tunge øyelokkene, den kraftige nesen og den skjeggete haka. Skulle han rope på Kyrre, som holdt oppsyn med arbeidet på gården? Men om han begynte å gå mellom husene på Reykholt og stille spørsmål, ville de kanskje tro at han var urolig?
Hvor mange var det i alt på gården? Det var Kyrre som hadde den nøyaktige oversikten. Han kjente ikke alle, men en sytti stykker var de i hvert fall med stort og smått. Og hvor mange av dem var tjenere? Nei, det husket han ikke. Han husket ikke navnene på alle som arbeidet på Bessastadir heller, eller de andre gårdene, for den saks skyld. Hvordan skulle han klare å rekke over alt?
Reykholt-godset, kjernen i det gamle kirkelenet, var ikke særlig stort, men hele lenet var anselig. Det var grunnen til at han hadde kjøpt godset i 1206. Verken utseendet på det eller beliggenheten var storveies, men det lå gunstig til. Veiene til vest, syd og nord var anlagt i nærheten av gården. Det er ikke lett å kjenne hvor rik man er, men når Snorre så på de tjærede husene omringet av festningsvollen, fikk øynene et tilfreds uttrykk. Han kikket først bort på den nordlige porten, deretter den sydlige. De var like hele. Husene sto støtt og over vollen kunne han skimte sauene og kyrne som beitet fredelig et stykke unna. At broren Thordr hadde kalt Reykholt for ensomhetens borg, tok ikke Snorre notis av.
Alt dette var hans. Etter Hallveigs død to måneder tidligere var det bare hans. Det var femogtredve år siden han hadde kjøpt Reykholt av Magnus Palsson. Tømmeret og stavkirken var importert fra Norge. Alt sto som før. Hva var det egentlig han uroet seg for? Selvfølgelig hadde det vært mer prangende å ha hovedsetet på Bessastadir med havet utenfor. Men nei, det var her i innlandet han likte seg best. Det blåste enda mer på Bessastadir. Snorre vendte blikket mot dampen som steg opp fra kilden noen hundre meter vest for vollen ved Deildartunga. Bakenfor skimtet han de snødekte jøklene i øst. Han hadde bestemt seg, han ville aldri flytte fra Reykholt-dalen. Dalen var ikke vakker eller oppsiktsvekkende på noe vis. Selv Reykjadalselva var ikke spesiell med hensyn til slynger eller fossefall, i motsetning til Hvitá, som var lumsk og vill hver vår.
Så stille det var på gården. Ingen hadde kommet til ham og spurt hvorfor smeden red av gårde. Han dro døra til og satte seg ved langbordet.
Han betraktet øyeblikkene som passerte. Det var bedre enn å prøve å fylle dem med noe. Motvillig tok han opp fjærpennen og gjorde seg klar til å skrive. Hvorfor? For å fylle øyeblikket likevel? Han kom ingen vei. Det ble ikke et eneste ord på kalveskinnet, bare en usikker tegning av et øye. Han ville skrive om seg selv. Hvis ikke kom andre til å gjøre det. Var det noen grunn til å stole på de andre skriveføre i landet? Brorsønnen Sturla Thordarson var ikke helt uten evner, men ellers sto det dårlig til. Hans ord var få og det han sa ble ofte borte i det store brune skjegget. Men skrive kunne han. Snorre la seg på brisken ved siden av langbordet. Var det slik at om man mistet kontakten med ordene, forsvant langsomt også forbindelsen til menneskene? Nei. Han måtte skrive sin egen saga. Den skulle begynne slik: Snorre Sturlason het en mann.
Han pleide alltid å hvile på brisken. Øynene lukket seg. Han våknet av at han ramlet ned på gulvet. Det hadde aldri skjedd før. Hva skulle det bli av ham, hvis heller ikke kroppen ville lystre ham? Innerst inne visste han at den aldri ville komme til å gjøre det igjen.
Tanken på at Margrete skulle komme neste dag, fikk Snorre til å reise seg opp, litt raskere enn han hadde godt av. Det banket i tinningen. Han støttet seg med den høyre hånden til bordet. Bare morgendagen kunne komme! Han kjente seg svimmel. Med nølende skritt gikk han bort til senga, der han la seg nedpå uten å kle av seg.
Snorres lengsel etter Margrete var ikke bare knyttet til henne som elskerinne. Hun hadde også utfordret ham på et felt ingen hadde gjort før. Hun mente at han hadde vært uredelig som historiker. Ifølge Margrete hadde Snorre i likhet med kirken sveket sine tidligere allierte i Konstantinopel under korstogene. Margrete hadde vært på pilegrimsreise til Roma og møtt flere flyktninger fra Konstantinopel og Bysants. Hun visste hva hun snakket om. De første gangene hun kom med anklagene, hadde Snorre svart at hun umulig kunne elske ham. Hun svarte at nettopp fordi hun elsket ham, fortalte hun sin mening.
Første gang han møtte henne, hadde han vært alt annet enn betatt. Han hadde hatt inntrykk av at Margretes ektemann, Egil Halsteinson, hadde skjøvet henne foran seg. Mannen hadde sett for seg Snorre som en mektig alliert i flere av avstemningene på Alltinget. Snorre hadde mistanke om at Margretes generøse blikk og latter skyldtes rikdommen og makten hans.
I sagaen om seg selv ville han legge vekt på de seneste årene. I løpet av de fem siste var det ingen som var mer baktalt enn ham på hele Island. Skulle ikke han som virkelig kunne skrive, ta til motmæle? Ettertiden burde i hvert fall ha én sikker kilde om hvem han var. Etter at kong Håkon drepte hertug Skule, hadde Snorre fått mange fiender. Han visste hvordan han skulle ta dem. Han skulle nevne dem ved navn. Først måtte han gjøre det klart for heimfødingene hvem han var ute i den store verden. Snorre Sturlason var ikke kjent bare på Island. I mesteparten av Norden, men også i byer som Visby, Riga, Lübeck, Paris, Roma, Novgorod og Konstantinopel var man, i visse kretser, klar over hvem han var. Han visste godt at det ikke skyldtes skriveferdighetene, men den politiske innflytelsen han hadde på Island og i Norge. I kjølvannet av dette ble rikdommen og de strategiske evnene hans viden kjent. Folk som hadde snakket om maktbegjær og intriger, skulle få svar. Innflytelsen strakte seg i tid atskillig lenger enn de tolv årene han var valgt til å være Islands øverste, med tittelen lovsigemann.
I kretsene rundt paven i Roma kalte de ham «havets fyrste». Paven fikk stadig bud fra erkebispesetene i Nidaros og Lund, som fortalte om hans storhet. Dette burde landsmennene få vite om. Selv om han hadde skrevet de mest berømte verkene i de årene han var på høyden av sin makt, ble de ikke oversatt til andre språk. Det kom de til å bli. Bare vent. Kanskje Den yngre Edda, læreboken i skaldskap med oversikt over norrøn mytologi ville bli den første? EllerHeimskringla, der sagaen om Olav den hellige var den han var mest fornøyd med?
Han skulle ikke spare fiendene. Han var fullstendig klar over hva som ble sagt om ham. Det var ikke historikeren og forfatteren Snorre de snakket stygt om. Det var den kyniske faren. Det var den griske stefaren. Det var den svikefulle undersåtten til kong Håkon som ble baktalt. Og så var det rundbrenneren som forførte andres koner. Heller ikke sturlungene – hans egen slekt! – var til å stole på. Om han ikke nevnte navnene på fiendene sine, kunne uskyldige bli utsatt for mistanke.
Han ville skrive om Orækja først. Forholdet mellom ham og sønnen var det de fleste snakket om. Han la ikke skjul på at han hadde elsket sin førstefødte, Lille-Jon. Snorre minnet stadig Orækja om at Lille-Jon var en alle hadde sett opp til. Orækja hadde nok lagt merke til farens alvor når han snakket om hvor inderlig han savnet Lille-Jon.
Hvor langt kunne han gå når han skulle skrive om de strengt fortrolige samtalene med Orækja? Han pleide å innlede dem med at om ikke den eller de ble fjernet, kunne hele formuen stå på spill. Når det ikke var mer å si, pleide han å gi Orækja et klapp på skulderen med ordene: — Ikke finn på noe galt. Sønnen forsto sjelden hva faren mente. Orækja beundret ham og var takknemlig for at han ikke var i stand til å drepe. I motsetning til Snorre var Orækja nesten alltid taus. Han var slett ikke ubegavet, men uten erfaring i hvor berusende det er å såre. Orækja utførte drapene faren mente var nødvendige for å beholde eller utvide sin og familiens makt og rikdom. Sønnen var hans forlengete arm. Tenk om Orækja en dag skjønte at han ikke engang følte et snev av omsorg for ham. Snorre skrevsirlig sønnens navn. Det stirret på ham. Han kom ikke lenger.
Det siste året hadde han fått stadig flere fiender.
Hallveig hadde vært Islands rikeste kvinne. Etter hennes død hadde Snorre latt være å kalle sammen sønnene hennes, Klængr og Ormr, for å dele den betydelige arven med dem. Alt tydet på at han aktet å beholde hele arven selv. De tre svigersønnene Gissur, Kolbeinn og Arni hadde det felles at de i løpet av de første årene hadde elsket døtrene hans og satt pris på posisjonen det innebar å være inngiftet i familien. Men etter noen år ble de Snorres fiender. De mente at han svek dem når han ikke hadde bruk for dem lenger.
Mot et betydelig beløp og tittelen lendmann hadde Snorre lovet å føre Island inn under Norges krone. Det var over tyve år siden han hadde avgitt løftet. Tre år tidligere hadde kongen bedt Snorres egen bror Sighvatr og nevøen Sturla om å bringe Snorre til Norge. Kongen hadde denne gang gitt oppdraget til en annen som var ærgjerrig nok til å ville bli Islands mektigste.
Og så var det de forsmådde ektemennene, som smeden Torkild, og Margretes ektemann Egil. Den siste var en avfeldig storbonde som hadde all grunn til å ønske Snorre under torva etter en æreløs død.
Han ville skrive om alle fiendene sine, men også om Margrete. Så mange år de hadde kastet bort! Han ville leve resten av livet med henne. Han strakte seg i senga. Det knirket ynkelig i den, det var det siste han tenkte før han sovnet midt på formiddagen.