Tre korttekster

INGEN SPOR FØRTE UT, ingen inn. Vi hadde stått lenge i fotgjengerundergangen, så lenge at ansiktshuden hennes hadde fått et blålig preg under det grelle lyset. Jeg kunne ikke huske sist vi hadde hørt en bil passere over oss, kanskje hadde heller ingen passert. Utenfor snødde det tett. En fonn hadde vokst inn over betonggulvet og opp mot den ene veggen, under påbygning av fnuggene som drev inn med trekken. Vi snakket ikke, vi sa ikke et ord, for vi kjente til ekkoet som ville oppstå, den uhyrlige stemmeforvrengningen mellom veggene som var dekket av uleselig grafitti (uleselig fordi noen hadde forsøkt å male over den, uten helt å lykkes). Nei, vi sa ingenting, vi stod bare der, midt i den korte tunnellen, og jeg husker at hun så opp på meg over skjerfet et øyeblikk, som om hun ville spørre meg om noe. Men hun spurte ikke, og jeg svarte heller ikke, og den eneste lyden vi hørte var den dype skrapingen fra brøytebilen som nærmet seg på veien over oss.

***

DENNE ENE KASSETTEN, og forsterkeren og kassettspilleren over hverandre på bordet. Ingen høyttalere. Bare det grafiske vinduet i forsterkeren sanser signalet og fremstiller det visuelt i fem lysende søyler. Et dørløst rom med hvite, polstrede vegger, du er i en celle. Kassetten kan tas ut og inn. Du kan spole frem og tilbake, du kan spille, og du kan glo på digitalfeltet. Hva mer? Du kan danse; ikke swing, ikke rock, men til din egen monotone rytme, bare dunk, dunk, dunk.

***

STEINSTØTTENE STÅR I UJEVNE RADER oppover den slake gressbakken. Med sine langsomt kretsende skygger ligner de utstilte solur i en primitiv (eller tvert imot postteknologisk) urmakerforretning. I en ventende grav ved bunnen av bakken legger falne lønneblader seg i et nytt lag over halvråttent løv og fersk mold fra årene før. Det er nå år fire etter at mennesket sluttet å dø. Forråtnelsesprosessene retarderer, bare skyggenes fart er den samme.