Tre dikt

(dark room, Amsterdam)

Jeg er identitet
pr oppløsning
naken og luftig gjennom mørke rom
– er denne munnen tilfeldigvis min
selv om du kysser meg
hver berøring, et minne
lepper i din bevissthet
er jeg bare en munn som
minner om en annen
oppløst i et kyss

(skyggeslukerens sønn)

Skyggeslukerens sønn sitter på rommet sitt og tenker på alt
lyset inne i kroppen til faren sin og at han ligner en snøblind
skygge der han ligger i sengen sin og hviler middag blendet
av alt lyset som skjuler seg, alt lyset han brenner inne med, som pipler
i munnvikene, skimrer i håret og i svømmetakene, tenker sønnen at
1) denne solen lyser så sterkt at den har kortsluttet faren hans
2) faren hans er en stjerne som skinner i en natt langt borte
3) faren hans er en stjerne og at lyset han består av tilhører en tid
langt borte, tenker sønnen, deler lyset seg i to: tiden det tok
å reise hit, og reisen vekk herfra som allerede er påbegynt

(Søndre Sletter)

Nærme, i gresset: øynene dine ligner byer under vann
på en øy i vinden fra havet omkring oss, jeg hvisker
i lave, grønne rom av lys: jeg elsker deg

jeg berører leppene dine med fingertuppene
du flyter over i meg slik en bølge skyller innover stranden
hvisker meg ut og blir igjen en del av det havet du kom fra