To nye dikt

Her & her

Stjernene skylder oss ingenting, ikke denne natta
og ikke den neste; de er biler og fjerne sjøer,
kabler etter regn og seinere
bare ustadige objekter, sangbart kull.
Verden er i det minste noe, i sitt «på egenhånd»,
i sitt forlatte riss: ikke glans, likevel opplyst,
et vedheng, beskyttelse, sammenføyd ventetid.
Alle omstendigheter tatt i betraktning,
all innflytelse forsøkt: verden er også mellomrommet
der du og jeg finner prioritet.
Men i et ønske om å forstå utgangspunktet tok vi feil
av daggry og oppstandelse
aldri mørkere, aldri mørkest.

Orfeus forklarer

Hemmelighet er at verden fjerner seg,
blir mer hemmelig, som «Father
I've removed a stone from a wall».
Huset inneholder det rommene beholder:
to røde stoler, et kjøleskap og (i natt) et besøk,
et mirakel: det er godt å leve, i alle ting
finner du blå himmel og skyer og muligens teorier
om hvordan du i alle ting kan finne skyer
og alt det blå du kan fordøye.
Men fra det øyeblikket verden stilner
er du ugjenkallelig ... tenk å være så lykkelig
bare for et navn ( ... bare det ene).
Gresset bølger og forblir gress, kom og se ...
en begrunnelse i motlyset: jeg må gå,
vi kan ikke snakke nå.