To kortnoveller

Oversetter Walid al-Kubaisis introduksjonstekst:

Jeg bestilte et rom for Ibrahim Ahmad på Radisson Plaza hotell. Jeg sendte en fax og fortalte at jeg bestilte et rom til ham på hotellet hvor Clinton bodde da han besøkte Norge. Ibrahim Ahmad svarte meg med følgende fax: «Takk for at du bestilte rommet på hotellet hvor Clinton bodde da han besøkte Norge. Jeg håper at det går bra. Men, du min venn, du må lære meg hva skal jeg gjøre hvis Monika Lewinskys skygge dukker opp i rommet!»

Man kan ikke gå utenom Ibrahim Ahmad hvis man skal snakke om novelleforfattere i Irak, eller den arabiske litteraturscenen i sin helhet.

Han ble født i 1946 og utdannet jurist ved Bagdad Universitet i 1967. Han ble kjent gjennom et kulturelt radioprogram som ble sendt hver morgen i fem år i Irak. Ibrahim Ahmad har skrevet siden 1965. På grunn av hans venstrepolitiske ståsted måtte han flykte fra Irak i 1979. Han bodde fem år i Algerie og fem år i Ungarn. I 1990 flyktet han til Sverige. Nå er han ikke venstreradikal lenger. Skandinavia har påvirket hans politiske overbevisning. Han er demokrat og liberaler, men fremdeles novelleforfatter. Til nå har han utgitt 11 bøker. Han regnes som en av Iraks viktigste novelleforfattere på 1970-tallet, og er mest kjent for å dyrke den korte novellen. Vinduet presenterer her to kortnoveller. Novellene er skrevet i 1983.

*

«Et spørsmål!»

Det var kun den dagen, følte skalden, at hans dikt (som han brente sitt blod i nettene for) endelig opphøyet ham til sine drømmers himmel. Nå kan han være stolt og glemme sine gamle venners hvisking og hån om at hans talent og samvittighet ble kjøpt like billig som et råttent stykke kjøtt. For nå har det kommet et vedtak fra presidenten som sier at skalden, og mange andre kunstnere og skribenter, skal få en æresmedalje og et stort beløp som belønning for sine dikt, artikler og arbeid for å tjene lederen og de storslagne seierene for fedrelandets skyld!

De ledet ham sammen med andre poeter og skribenter slik de leder fanger, og førte dem til det republikanske slottet. Etter lang venting følte de at veggene stirret på dem. De ble ført til et spesielt rom. Der kom offiserer som beordret dem å ta av seg klærne. Skalden ble ikke forbauset over dette, men over sin egen klokhet. For i dag morges hadde han bedt sin kone om å legge fram rent undertøy, mens han vanligvis skiftet undertøy en gang hver tredje uke.

De lot klærne passere forbi spesielle apparater for å undersøke og desinfisere dem. De kroppsvisiterte dem mens de var nakne. Offiseren som undersøkte ham, strøk hånden over skaldens to rompeballer som i de siste årene var blitt fetere, løsere og sidere. Skalden følte offiserens finger stryke kroppen hans, og han skalv. Svetten begynte å renne av ham, men han lot som om han ikke forstod det som skjedde. Hans forbauselse og flauhet forsvant da tidspunktet for møtet med presidenten nærmet seg. Han visste at ett ord, én bevegelse eller ett blikk kan vekke presidentens vrede, og ingen vet hvilke katastrofale følger det vil få.

De sprøytet en desinfiserende duft på kroppene deres og bad dem om å vaske ansiktene med en rensende væske.

Han oppfattet det klart, at på slike steder måtte til og med skaldens kropp rengjøres. De bad dem om å ta på seg klærne som var blitt strøket. Klærne luktet av en sterk duft. Han spekulerte om det var de høyere stillingers duft.

Frykten tårnet seg opp. Han begynte å kaste søkende blikk på de andre skaldene, skribentene og kunstnerne som var samlet der. Han fant dem åndsfraværende og redde. De liknet på barn som føres til en felles omskjæringsseremoni. De ventet en stund foran den store døra, som så åpnet seg, og de ble beordret om å gå inn. Han så en stor sal pyntet med store krystallkroner og lenestoler dekorert med gull.

Da presidenten kom inn, var skalden så åndsfraværende at han ikke så ham. Og da en av vaktene dyttet til ham for å vekke ham, oppdaget han at presidenten, som han i sine dikt beskrev som om han kjente hans egenskaper og personlighetstrekk, egentlig ikke kjente ham. Presidenten som står like ved nå, er så fjern fra ham. Det som skiller ham fra presidenten nå, er noe uoppfattelig han kun kan se som tåke. Han prøvde å lese utenat de diktene han skrev de siste dager, og som beskriver presidenten på den måten han ønsker, men han fikk jernteppe. Diktene forsvant fra hukommelsen.

Han kom til seg selv igjen da de var utenfor slottet. Han begynte å høre sine kollegaer, skaldene, kunstnerne og skribentene hvis tunger ble løslatt bare i gatens luft. Og da han kjente på æresmedaljen, ble han besatt av samme skjelvende tilstand som da hans kropp rystet mellom offiserens hender. Han tenkte at alt han hadde sett og opplevd var vanlig og forståelig. Det som han ikke forstod, var at da han var i det spesielle rommet, naken og kroppsvisitert, hvorfor stakk offiseren sin finger dypt i hans endetarm?

«Sanksjoner»

Gutten Kerim kom smilende mot sine tre kamerater i skolegården. Ansiktet hans var blekt. Han ville leke sammen med dem. En av dem smilte forsiktig tilbake, men det var en rund, lubben gutt som kom mot ham, som om han ville angripe ham:

- Gå vekk. Vi vil ikke leke med deg! sa den lubne gutten og snudde seg mot sine to kamerater og fortsatte med en nedlatende og latterlig stemme:

– Vet dere ikke det? De henrettet faren hans fordi han var feig!

Så snudde han seg til sin kamerat som smilte forsiktig:

– De gav dere en bil og et hus da din far ble drept, ikke sant!

Kerim flyttet seg litt. Han ble sjokkert. Ansiktet endret farge. Han svettet og skalv av latent vrede. Han klarte ikke å gå, for han greide ikke å kontrollere skrittene sine.

Den aggressive gutten gikk fort mot Kerim. Kerim krympet seg for han trodde han ville bli slått. Men gutten gikk forbi ham uten å snu seg. En fugl med brukne vinger hadde falt ned fra den andre siden av gjerdet og lå på bakken foran dem. Kerim så gutten plukke opp den lille kroppen. Kerim frøs og stirret på gutten i frykt for at han plutselig kunne angripe ham. Kerim ønsket at han kunne forsvinne, men følte seg spikret til bakken. Var hans far feig slik hans kamerater alltid hånet ham for? Han var ikke mer enn 13 år gammel. Men han føler han forstår det som skjedde, og derfor må han holde munn nå. Faren var soldat i militæret. De henrettet ham fordi de sa at han var landssviker. Han nektet å drepe i krigen. De hentet ikke kroppen hans. Tre menn banket på døra, snakket stille med moren. Hun kom inn gråtende og skrikende. De forbød dem å holde noen slags seremoni. Slektninger og naboer trøstet dem i all hemmelighet. Kerim hadde oppfattet at faren hans var motstander av denne krigen. Han hørte dem en gang snakke sammen om dette. Moren tryglet gråtende om ikke å la andre høre det.

Kerim hevet blikket. Den aggressive gutten holdt den skadede fuglen i hendene og prøvde å få den til å danse. Da fuglens hode bøyde seg, begynte gutten å plukke fjærene av den mens de to andre betraktet ham og lo.

De var hans kamerater. Hvorfor snudde de ryggen til ham? Den fete gutten, sønnen av den rike kjøpmannen, som lever i luksus. Det var han som oppfordret de andre til å støte ham vekk. Denne bortskjemte gutten sier sårende ord til ham hver gang de møtes.

En gang klaget han til læreren om denne gutten som ertet ham. Læreren anbefalte ham å ikke mase mer om dette. Læreren snudde seg og gikk bort som om han ikke hørte noe.

Han så gutten sparke fuglen som en fotball, og kaste den et stykke bort.

Kerim skalv. Støyen fra guttene ble høyere og høyere. Skoleklokken ringte. Han følte seg veldig sliten og kunne ikke gå inn i klassen, han orket ikke kjeftingen og håningen. Da så han plutselig gutten med fuglen løpe i motsatt retning. Det var religionstime de hadde nå. Den handler om den gode moralen i samfunnet. Den runde gutten skulket vanligvis disse timene. Han følte seg trygg. Han gikk mot klasserommet, følte seg svimmel. Han så veggene gå rundt. Han besvimte, – følte ingenting.