To dikt

For den er arv, også denne kjærligheten
som er blikkets og håndens utstrekning
Alt som var, er hos deg, men du setter punktet
mellom, som et satsbrett med kort eller lang
flukt i svevet inn i vannflaten og
prismeregnet

Vi faller, synker, stiger mot overflaten
trår vannet, som tidlige amfibiedyr tar vi
helt av ved luftens kjæling
Ved denne prehistoriske vending lever
vi, både kveiler og strekker oss

Vi er her. Vi blir (langsomt) borte
kommer til syne på nytt, som et vink
eller knivblad

*

Jeg ville at fylde kunne innskrives, risses for å blø
     inn i en kropp, skriftsnakk
som skulle bløtgjøre lemstre lemmer og glatte vekk
     din angst. (Det sies at livet er
for kort. Lysene brenner raskt ned. Øyeblikkenes
     suksesjon.)

Rommene krenger. Jeg krenger i minnet om deg. Jeg
     snakker i tiden uten deg, og
det ugjenkallelige, som er grepet om halsen, livskiten
     snørt og summen av
krenkelser, skal også få sitt opphør

Et stjerneskudd, et rasende ønske som sørger seg
     inn i oss idet vi forlater havene
vi aldri anla sammen med noen

Blø meg inn i blikket ditt, sitt hos meg, kjære tell me
     a riddle