To dikt

1

Hjemme
i det vi kaller vi
mellom steinene, i de store tomme hus
hvor steinene drypper og drankerne er fromme

I de store tomme hus vil vi bo
og lenkede som vi er, roper vi ikke lenger på makta
men avprøver nye meninger på hverandre
inntil vi seiler inn i den andre natta
den med blått lys, meteorer, paralysert

Lytt til maskinene, sier vi så
de er nedslitte
etter alt vi har gjort dem til

Et glass kildevann lytter
det er hard skrift i diktbøkene
og mens solvind kommer og går
sikter jeg ladet mot mening, mening i fortauet
i tunge og lette mennesker, i hår og vesker
vandrende i ring, uberørt

Det lukter av plast, eller gummi
så tennes bålet

Så virkelige er vi
i alt vi kan røre.

2

Vi er så vanskelige å leve med
mellom våre lokale regnbyger, i sno og vind
mens vi svaksynte retter på ryggen

Vi lar timene gå hen over parkeringsplassene
de nye boligområdene i sprengt veltet fjellmasse

Vi er så dødelige at vi ikke krysser veien før midnatt
vi er så dødelige at vi ikke tør bety noe for noen

Vi ønsker oss bestandig inn i andre farvann av feber
blekk og øksehugg

Vi er så betydelige at vi ikke tør trø i gresset
men vandrer mellom mange på tribuner og andre vandrehaller

Vi går i regnværet, vi tenker hvert vårt, vi er ikke tilstede
vi har nye og gamle frakker, vi kjøper sko og tror på våren
i våre iskalde vinder, i de dyre tidene vi importerer
og skåner vår redsel i daglige overskrifter, forbryter oss nok en gang
over imaginære fiender, og ser i flimmeret en ny død
en gangbar flamme et eksplosivt uvær over fjell og heim
over maktapparat og portaler, i de andre munnene
de væpnede pannene, de store ord
vi taust harker opp og legger i klaser
langs bokhyllene