Så du opp: Himmelen var akkurat så stor som du hadde bestemt. Oval, fordi du ville det. Liten nok til at du kunne ta den med deg dit du skulle. Liten nok. En fugl kunne krysse den i løpet av sekunder. Bare fly fra den ene siden til den andre, og forsvinne. Bare bli borte. Hente spaden og begynne å grave. Bare grave. Ikke si noe. Bare hente den lille spaden som jeg ikke kunne vite hvem hadde gitt deg, og grave. Spørre om det var greit å gå fra bordet, hente den lille, røde spaden som du hadde fått i et liv der jeg ikke fantes. Gå ut for å grave et hull. Lage en liten himmel som luktet jord. Komme inn når faren din ropte på deg fordi det var mat. Karbonadekaker, brun saus, poteter som jeg har drysset fersk persille på fordi jeg skulle være litt mor. Du klatret opp på stolen, og jeg satt på en annens stol uten å tenke på det, og jeg ga deg en porsjon jeg håpet var passe stor. Og du sa takk.
Så spiste du til det var tomt på tallerkenen. Så spurte du om du kunne gå ut igjen. Og faren din lurte på hva du egentlig holdt på med der ute, og han smilte, og jeg smilte, men jeg tror ikke at du smilte. Du sa bare at du gravde.
Et hull, sa du. Og gikk ut. Jeg kunne se deg fra vinduet på kjøkkenet. Du tok spaden din som lå der og ventet på deg. Så gravde du.
En himmel. En himmel til hverdagsbruk. Til og med en kjøttmeis kan fly fra kant til kant, for så å forsvinne, uten å anstrenge seg.
Neste dag var den samme. Faren din sa at vi bare skulle la deg grave. Søsteren din ville at jeg skulle komme og lakke neglene hennes. Sitte på sengen hennes oppe i annen etasje. En pute formet som et hjerte med rysjekant. En filmplakat med Orlando Bloom. En hylle med minner fra et kort liv: en serviett fra en kafé i Oslo, et postkort fra Borås, et bilde av en gutt på en moped. Sanger fra en bærbar cd-spiller.
Tim, sa hun.
Er det kjæresten din?
Ja, sa hun.
Han var jo riktig søt, sa jeg.
Takk, sa søsteren din. Vi snakker fint sammen.
Er det hans moped? sa jeg.
Ja. Han fikk den da han ble seksten.
Så han er seksten?
Og søsteren din så stolt ut.
Han bor i Borås, sa hun.
Og jeg smilte.
Hun lurte på om jeg hadde vært i Borås. Jeg hadde ikke det.
Søsteren din sa at det av og til var vanskelig å beholde gnisten når de bodde så langt fra hverandre, Tim og hun, men de hadde snakket om det. Det skulle gå, sa hun, og jeg så ut av vinduet om jeg kunne se deg, men jeg kunne visst ikke se den delen av tomta fra din søsters vindu. Herfra var
det bare gress, litt stein og mye mose helt ned til sjøen som lå der mutt og ensom. Ingen andre hus. Ingen trær. Bare bilen som faren din hadde kjørt meg hit ut i. Hundene som bjeffet.
Skal vi begynne? spurte søsteren din.
Hun sa at jeg hadde veldig fint hår. Jeg sa at hun hadde fint hår. Hun sa at det ikke var sant.
Husker du: Du gravde fortsatt. Bare sto der og gravde til det var middag igjen. Så gravde du til faren din syntes det var for mørkt. Så la du deg. Så la søsteren din seg. Og jeg tenkte ikke på det, men det var mye mørkere her, mye stillere, og faren din sa at han elsket meg og jeg elsket ham. Og snart skulle jeg nok elske dere. Det er klart jeg skulle det. Hva skulle jeg ellers gjøre?
Det var oss nå. Det var hit jeg ble kjørt etter at flyet landet. Det var her jeg skulle bo. Det var dette jeg hadde valgt. Dette huset. Dette vannet. Disse trærne som ikke var her. Disse sporene som leder ned til en slags vei. Hundene som bjeffer. Bare oss.
Her er min kjærlighet. Dere skal nok få.
Neste dag.
Neste.
Så dro du en stige fra baksiden av huset og fram til hullet. Jeg fulgte deg fra vinduet mens jeg skrelte gulrøtter. Faren din var ute på jobb. Søsteren din var på skolen.
Du halte stigen etter deg. Av og til hengte den seg fast, men du bare dro hardere, noen ganger gikk du tilbake og hektet stigen av det som holdt den igjen.
Så fortsatte du framover med stigen skrapende bak. Helt til du var framme ved hullet. Da løftet du stigen med de for små hendene dine, balanserte den opp mot den lille kroppen din. Jobbet og slet som en sjømann på et rullende hav. Hele tiden holdt stigen på å tippe over deg, men du ga deg ikke. Så slapp du den nedi, og den forsvant nedover, og det var bare to trinn som fortsatt stakk opp da den fant bunnen. Så dypt hadde du gravd, husker du? Jeg husker at jeg lurte på hvem du var. Hvem var den lille, lille mannen der ute på gårdsplassen?
Så klatret du ned stigen. Du forsvant trinn for trinn. Sank trinnvis ned i hullet. Helt til slutt det mutte ansiktet, det mørke håret.
Det tok litt tid før du var helt nede, men da du nådde bunnen, skjøv du opp stigen. Dyttet den opp med en kraft du ikke skulle ha hatt, slik at den ble liggende ved siden av hullet. Og der lå den. Og der sto jeg. Og faren din var ute fordi noen hadde ringt og bedt ham om å komme og det var jobben hans. Han kom nok ikke hjem på noen dager, han hadde beklaget, og dratt. Jeg visste jo at det var slik. Han hadde aldri sagt noe annet.
Det var dette jeg hadde valgt.
Etter en stund kledde jeg på meg og gikk ut. Hundene kom opp til meg og jeg klappet dem slik at de skulle forsvinne. Da jeg nærmet meg hullet ditt, sakket jeg farten. Vinden trakk rundt hushjørnene og mot sjøen og over den. Jeg sto nesten stille nå. Så stoppet jeg. Snudde og gikk inn igjen.
Søsteren din lurte sikkert på hvor du var selv om hun ikke spurte. Vi spiste finnbiff med tyttebærsyltetøy og poteter og kokte gulrøtter. Hun sa at hun ville droppe gymmen i morgen. Jeg sa at jeg kunne skrive en melding. Hun sa at faren hennes aldri gjorde det. At han ikke forsto fordi han var mann.
At det var deilig å ha fått en i huset som forsto.
Du satt i hullet ditt. Du satt der ute helt alene i hullet du hadde vært så flink å grave helt selv.
Jeg helte restene i en plastbolle med forseglende lokk, og la bollen i en plastposte. Jeg knøt en hyssing gjennom håndtakene, snek nedi en serviett og strammet knuten. Så hentet jeg en sovepose og gikk ut. Søsteren din så på en amerikansk komiserie på tv. Og jeg senket maten og soveposen ned til deg uten å si noe. Jeg hørte at det praslet i posen, at lokket på plastbollen ble åpnet. Så gikk jeg tilbake. Mørket hadde begynte å vokse opp av vannet, slik jeg hadde lagt merke til at det gjorde hver kveld. Mørket kom derfra. Jeg sier ikke det for å skremme deg, selv om det høres skummelt ut når man sitter alene i et hull uten mulighet for å komme opp.
Faren din ringte, forresten. Da jeg kom inn. Han hørtes litt sliten ut, tror jeg. Han håpet alt gikk bra med oss. Jeg sa at det gjorde det.
Før jeg la meg, senket jeg ned noen brødskiver og en flaske med vann. Og det samme gjorde jeg da jeg våknet, men da la jeg ved et egg som jeg tegnet et lite ansikt på.
Søsteren din sa at du var heldig som ikke måtte på skolen og fikk lov å sove lenge. Jeg smilte bare. Skrev meldingen til henne. Skrev at hun ikke følte seg helt bra. Og navnet mitt. Det slo meg at læreren kanskje ikke visste hvem jeg var, og jeg angret på at jeg ikke byttet navn da vi giftet oss. Birger holdt en så fin tale, broren min. Han sa at jeg fortjente det beste og det så det ut til at jeg fikk, så sa han navnene på mannen min og barna hans, barna mine. Så ble vi tatt bilde av alle fire, nede ved kaia, eller det var jo før, selvfølgelig. Etter vielsen. Vi ser glade ut. Vi var enige om å flytte ut hit. For barnas skyld, sa han. Og jeg. Barnas skyld.
Sommeren hang litt igjen. Jeg tenkte at det var fordi vi var så lykkelige. Og døren bak meg slo igjen. Hundene kom mot meg og jeg klappet dem over ørene. Denne gangen gikk jeg rett bort til hullet ditt. Jeg sa ingenting, men jeg sakket i hvert fall ikke farten. Jeg gikk bort og stilte meg der, men ikke så tett inntil at jeg tok utsikten din fra deg. Jeg sto der og hørte etter om jeg kunne høre deg. Da ringte telefonen inne i huset og jeg løp inn. Det var bare noen som ville be faren din om å komme, men jeg sa at det allerede var noen andre som hadde bedt om det samme. Han fikk heller ringe Eilev, sa jeg slik jeg skulle si. Så la jeg på.
Og himmelen var for stor, du hadde rett, vi hadde jo ikke en sjanse. Den var over oss, overalt. Hvor vi enn gikk. Uansett. Du hadde rett.
Så denne gangen tok jeg med en spade. Bikkjene kretset rundt meg, men lot meg være da jeg begynte å grave. Ikke så langt fra ditt hull. Og jeg gravde. Spadetak etter spadetak. Dypere og dypere. Mørkere og mørkere. Stillere og stillere.
Så satt vi der i hvert vårt hull. Vi sa ingenting.
Og så du opp, var himmelen akkurat passe stor for oss to. Selv kjøtt-
meisen orket å krysse den og forsvinne.
Da skal vi også orke. Lille venn. Se opp.