«Ragnarok»

Nidhogg glir over himmelen som et luftskip med svarte fjær.
Under Gnipahelleren står hunden Garm og gneldrer
mot Yggdralivsaskens ni verdensheimer.
Over Midgård henger en skive, guden Apollon,

fagerhjulet Helios, det ligner ikke lenger en sol,
skiven mørkner over landskapet av lidelse og lyst:
Masser av mennesker vrimler foran apokalyptiske hus,
hvor de flammende seklene jager sine syndere,

tallrike dissonanter, de løper rundt i våte bukser,
ulyden deres går opp i den universelle harmoni.
En skur av kropper dumpes i krematoriets ovner
av Odins valkyrjer, de normanniske englene.

Her brennes æser og kjemper, griffer og dverger,
og til slutt skal menneskepysene våge seg uti
det de kalte Muspellsheim og Helvete, men uten å tro.
En mann bøyes over et skjold med piggete kanter,

bores i lysken som den pederasten han er, en svartalf
skjender ham bakfra mens en øgle med sverd holder vakt.
En annen ligger strukket over en terning av is.
Han mates med terninger så han aldri mer blir sulten

av en torturist med nebb og sans for velgjort arbeid.
Det svarte huset hvor Hels ild raser gjennom rommene,
stedet for de glatte apene som trommes frem i mørket.
De drives opp trappene og inn under fallgitteret

av stramme demoner som gjeter med hellebarder.
En padde og en jerv bombarderer følget med ildkuler.
Når menneskene kommer ut er de mørkere i huden.
De går på en bro over grua hvor føtter kokes

i en kjele, og skrotter av menn røykes som skinker.
En griff trekker følget gjennom Ragnaroks labyrinter
i en kjerre, han har langt skjegg og muskler, spisse klør.
En mann kryper med to fete pauker i kløv over ryggen.

En bøddel av et ekorn med rød maske over hodet
holder tykke trommestikker i hendene, bøddelen slår
følgets skjebnesvangre vals på den krypendes pauker.
En ildsprutende jerntrakt løper omkring med en dolk

og hugger medlemmer av følgets sørgelige kropp.
Der borte ved bordet står Ask og Embla og skriker
mens en øgle, en padde og ormer kryper rundt dem.
En hund med silkelue byr dem kroppsdeler fra et fat.

Paret føres mot en seng av en ulv med slimete hender.
En padde så stor som en tømrer sitter på sengeteppet.
Øgle og hund, orm og ulv skal bivåne bryllupsnatten
til de siste menneskene som klamrer seg til Yggdraliv.

En naken mann med bind for øynene lynsjes av fugler:
Du ska opp på stigen, menneskemann, ikke gjør modstand!
Du e nest siste eksemplar av din fordømte rase.
Du ska dø uden navn, dø uden hjem, dø uden tro ...

En gapende nonnegriff tviholder på en bok i et hjørne,
hun viser den til en fugl med klover i stedet for føtter.
Nonnen drar sitt orakel gjennom de mørke gangene

hvor all viten står skrevet på tavler av vellum.
Boken bortenfra griper inn i himmelen og jorden,
rommer løver, griser, ormer, vann, trollmenn og en ask.

Fortell, du gamle nonne, hva leser du i Naturens bok,
hvor alt er utsigelig som geometriske setninger,
og ordene ordnede som pyramider, sfærer og kuber?