«Overbevisning»

I tjue år ba Yechiel-Nachman til sin Gud. Tjue år hvor ikke en dag passerte uten at han ba for sitt ekteskap, sitt levebrød, god helse og fred over Israel. Men ingenting skjedde: Yechiel-Nachman forble en pengeløs, astmatisk ungkar, og fred var ikke i sikte. Likevel kommuniserte han med Gud hver eneste dag, hoppet aldri over en eneste av de tre daglige bønnene.

Dypt i sitt hjerte hadde Yechiel-Nachman forsonet seg med at bønnene hans forble ubesvart. Fordi bønn var den rene lengsel etter medfølelse og rettferdighet, mens livet var livet: ubarmhjertig, nedslående, forsmedelig. Det var derfor bare naturlig at to slike motstående verdener aldri ville konvergere. Men den 7. oktober 2023 – den 22. dagen av tishrei i året 5784 – var det noe i Yechiel-Nachman som brast. Den morgenen, da gledesfesten simchat tora skulle feires, ble hundrevis av hans folk slaktet og mange flere bortført fra sine hjem og til en fiendtlig by.

Selv før han hadde hatt tid til å ta innover seg de forferdelige nyhetene, pakket Yechiel-Nachman seg inn i et bønnesjal på balkongen av sin lille leilighet i Beit-Shemesh, verken spiste eller drakk, bare ba og ba i timevis. Han bønnfalt Skaperen: De som Du har tatt, har du tatt, men vær så snill å ha nåde med alle de uskyldige som ble stjålet fra sine senger i morgengryet, og vær så snill å bringe dem hjem.

Neste morgen, etter tjue sammenhengende timers bønn, åpnet Yechiel-Nachman Home Front-appen på sin telefon, for bare å se at ingenting var forandret.

Han tok på seg jakken og gikk i all hast hjem til sin rabbi, rabbi Nehemja Mittelman. «Rabbi», sa han til Mittelman. «Jeg har ikke lenger tro. Før jeg tar av meg kipaen min og kutter av meg sidelokkene mine, vil jeg ta farvel.» Rabbien ga Yechiel-Nachman et søkende blikk og spurte rolig hva som hadde fått ham til å miste troen. Fortvilet svarte Yechiel-Nachman: «Hele natten lang ba jeg til Den Hellige for de kidnappedes sjeler. Jeg ba til Ham om å våke over dem og sette dem fri. Og jeg ba ikke på min sedvanlige, halvhjertede måte, men med sann og full overbevisning. Og likevel skjedde ingenting. Tilgi meg, rabbi, men jeg tror ikke lenger. Jeg tror ikke på en Gud som herder sitt hjerte mot bønn så ren som min.»

«Med full overbevisning …», gjentok rabbien og strøk seg over skjegget. «Kan jeg spørre nøyaktig hvor full denne overbevisningen var?»

Fornærmet svarte Yechiel-Nachman: «Hvor full? Fullstendig full.»

«Fullstendig full var den ikke», sa rabbien og ristet sørgmodig på hodet, «for hadde den vært full, ville den ha blitt innfridd. Din bønn må ha vært nesten full. Mer full enn vanlig, kanskje, men fortsatt ikke full nok.» Han la en faderlig hånd på Yechiel-Nachmans skulder. «Jeg foreslår, Yechilik, at du i stedet for å kutte av deg skjegget og sidelokkene legger litt mer innsats i bønnene dine. Etter skjelvingen i stemmen din å dømme fornemmer jeg at du er veldig, veldig nær.»

Så Yechiel-Nachman vendte tilbake til sin leilighet, tok på seg bønnesjalet igjen og gjenopptok sine bønner. Mens han ba, lette han etter rifter i sin tro og brister i sin overbevisning og fant ut at selv om han det meste av tiden ba helhjertet, var hans hjerte i visse øyeblikk delt: Mens hans lepper hvisket «og de skal vende hjem fra fiendens land», tenkte hans hjerte på den lange, svaneaktige halsen til den smilende kassadama hos Osher Dagligvare, og på hans ufordragelige utleier, og på resepten han burde ha fornyet på apoteket for lenge siden. Fra det øyeblikk Yechiel-Nachman ble klar over de egoistiske tankene som forstyrret hans bønn, begynte han å fokusere på dem, for slik å gradvis fjerne dem fra sinnet.

Lik en mann som forsøker å dytte en tung last opp en bakke, svettet og stønnet Yechiel-Nachman mens han ba. Han svettet og stønnet, han stønnet og svettet, inntil de verdslige tankene var fullstendig løsrevet fra hjertet og kunne bane vei for mer overbevisning og mer tro, som omsider skyllet over hele ham. Og selve bønnen ble umiddelbart en annen – ikke lenger en rekke vers fra bønneboken, men et genuint, innstendig bønnemål. Og dette bønnemålet, lik alle rene bønnemål, var grenseløst, det omfattet ikke bare velferd til hans kidnappede brødre og hans nasjon, men alle menneskers velbehag, inkludert hans fienders. Yechiel-Nachman fortsatte å fremsi sine bønner, som en rytter som har mistet kontroll over sin hest, og han lyttet forundret til sine bønnfallelser, som om de ble ytret av noen andre. Etter en bønn som varte i noenogtretti timer, skrudde Yechiel-Nachman på Home Front-appen og oppdaget at to av gislene hadde blitt løslatt, og at det i samme øyeblikk var innledet forhandlinger med fienden om våpenhvile.

Da han gikk inn i synagogen den morgenen, la Yechiel-Nachman merke til at rabbi Mittelman så ømt på ham. Da deres øyne møttes, smilte og nikket rabbien. Hele veien hjem følte Yechiel-Nachman at han ikke lenger gikk på et skittent fortau av asfalt, men svevde over himmelens skyer. Nå, tenkte han, nå som de store problemene er i ferd med å løses, kan jeg vie en bønn til meg selv.

I stedet for å gå til sengs den natten, selv om han var totalt utmattet, ba Yechiel-Nachman så hardt han kunne om en kone og barn. Først forsøkte han å spørre Skaperen om å koble ham opp med dama i kassa til Osher Dagligvare. Men hans bønn, lik alle sanne bønner, valgte ord og intensjoner som var mer høyverdige enn noen Yechiel-Nachman kunne hatt, og den sanne bønnen insisterte på å la Skaperen finne ham en passende make.

Yechiel-Nachman følte et spirituelt løft mens han ba, som om han hadde lyktes, for første gang i sitt liv, i å forestille seg ikke detaljene i livet han lengtet etter, men ånden i det. Han ba ikke om en kvinne, men om ekteskap, ikke om barn, men om klokt, kjærlig foreldreskap. Han ba og ba uten stopp, inntil han lå på gulvet med et sår i panna. Naboen i etasjen over fikk bandasjert hodet hans og forklarte at han hadde falt og måtte komme seg til legen. Yechiel-Nachman takket henne og sa at han var veldig trøtt og trolig ganske dehydrert: alt han trengte, var å drikke litt vann, spise og hvile, så ville han være helt fin igjen.

Han forlot naboens leilighet og gikk til Osher Dagligvare, hvor han kjøpte et par frosne schnitzler og en sekspakning mineralvann. Da han betalte, åpenbarte den langhalsede kassadama sitt strålende smil og sa at han måtte virkelig like schnitzel. Yechiel-Nachman smilte tilbake og sa at han likte virkelig schnitzel, men han likte andre ting også. Det var ingen andre kunder i butikken, så de begynte å snakke om mat – mer spesifikt kosher-sushi.

Yechiel-Nachman lovet kassadama at neste gang han kom for å handle, skulle han ta med og gi henne en flaske spesialeddik til ris, som bare selges i Jerusalem, og som får riskornene til å klebe seg til hverandre som magneter til en kjøleskapsdør.

Om natten, mens han lå i sengen med øynene åpne, tenkte Yechiel-Nachman for seg selv over hvor vidunderlig og enkel denne verden var, og hvor mye lidelse og motgang han hadde måttet utholde hver eneste dag av sitt liv, alt fordi han ikke hadde visst hva han skulle be om eller hvordan han skulle be om det. Det var den siste tanken som gikk gjennom hodet hans før han lukket sine øyne for siste gang.

Doktoren forklarte Yechiel-Nachmans sørgende foreldre at da han falt og slo hodet sitt, måtte han ha blitt rammet av en traumatisk hjerneskade, og hvis han i stedet for å legge seg til å sove hadde lyttet til naboens råd og dratt til sykehuset, ville han fortsatt vært i live. Da hun var ferdig med å snakke, gjorde doktoren en bedrøvet grimase.

Yechiel-Nachmans ånd, derimot, var overhodet ikke bedrøvet. Den var nå i det hinsidige, hvor alt var godt. Ikke nittini prosent godt, men fullstendig godt. Fullt og helt godt. Og i den verdenen tilbrakte Yechiel-Nachman time etter time i dyp samtale med Skaperen, som han la frem alle menneskers klager og mishagsytringer overfor. Og Gud lyttet med uendelig tålmodighet og nikket Sitt hode medfølende. Han lyttet hele tiden, selv når Han ikke hadde den fjerneste idé om hva Yechiel-Nachman snakket om.

© 2023, Etgar Keret. Oversatt av Simen V. Gonsholt.