Oversetterens introduksjon:
Den italienske forfatteren Antonio Tabucchi anses idag som en av de mest representative stemmer i europeisk litteratur. Siden 1975 har han skrevet et 15-talls romaner og novellesamlinger, i tillegg til mangfoldige essays, artikler og oversettelser. Hans siste utgivelse, brevromanen Si sta facendo sempre piu tardi (Det blir stadig senere), som kom i mars 2001, har fått mye oppmerksomhet i italiensk presse. Bøkene er oversatt til mere enn 30 språk, mange er filmet, og forfatteren har mottatt en rekke litterære priser. Tabucchi er professor i portugisisk ved Universitetet i Siena, og har siden studieårene levert tallrike studier av portugisisk og brasiliansk litteratur. For norske lesere er han antagelig mest kjent for romanen Ifølge Pereira som kom på norsk i 1995.
Denne teksten er Tabucchis forord til boken Del cuerpo (Om kroppen) av meksikaneren Mauricio Ortiz i forbindelse med dens utgivelse ved det spanske forlaget Tusquet.
Opprinnelig publisert i Corriere Della Sera, 05. september 2001.
I 1999 foretok jeg en reise i Mexico. Blant de mange, vakre, enkelte uutslettelige, minner jeg brakte med meg tilbake, var en bok jeg leste under et opphold på halvøya Yucatan, i skyggen av et palmetre blant Tulun-ruinene. Det var en bok jeg kom over ved et rent tilfelle, slik man ofte gjør med viktige ting i livet (reiser tjener også til dette formål: å åpne for tilfellet). Det var en bok fra et knøttlite forlag, praktisk talt forfatterens egen utgivelse. Det er en av de bøker det er liten sannsynlighet for at man vil se på listen til et av de store forlagene, men som har et usikkert og halvt illegalt omløp, omtrent som en flaskepost. Siden jeg hadde vært så heldig å plukke opp denne flasken, tenkte jeg på min side å sende ut en ny flaskepost. Slik gikk det til at jeg fra Karibien sendte en fax til El Pais, der jeg på den tiden hadde en spalte kalt «El disasosiego». Da artikkelen kom på trykk, var jeg alt tilbake i Europa. Overskriften var «Encuentros en Mexico: un libro» («Et møte i Mexico: en bok»). Her er en del av den.
«På en strand på Yucatan er jeg i ferd med å lese en bok om kroppen. Tittelen er formet med perfekt logikk, Del cuerpo (Om kroppen). Forfatteren heter Mauricio Ortiz, og forlaget Ortega y Ortiz, Mexico 1999. Jeg kjenner ikke til forfatteren (noe jeg beklager), men regner ham fra dette øyeblikk blant mine nye venner. En kort omslagskommentar informerer meg om at tekstene som er samlet i boken tidligere har vært publisert i vitenskapsdelen av den meksikanske dagsavisen La Jornada, i en spalte med samme tittel som boken. Er vedkommende fysiolog? Anatompatolog? Biolog? Naturalist? Muligens. Men for meg fremstår han i første rekke som en fremragende forfatter. Hans korte tekster (ofte meget korte) handler slik tittelen vil det, om kroppen.
Om vår kropp: Den stakkars ringmuskel, eller den stolte venepulsen som styrer Eros' lokking? Tungepapillene som gjennom antikke smaker søker en tapt tid på Proust-vis, eller det ubetydelige øyeblikk da masturbasjonen utløser orgasme?
«Lort», «Liktorn», «Kjøtt», «Blod», «Ånde», «Fjerter», «Blikk», «Tidevann», og så videre. Dette er noen av titlene på bokens tekster. De ledsages av en porsjon antikk visdom, etsende ironi, av stor medlidenhet for kjøttet, og fremfor alt av en nøysom skrivemåte, nøyaktig som en laserstråle. Dessverre har jeg ikke nok plass på denne siden til å sitere de fragmenter jeg hadde likt å overbringe. Jeg begrenser meg til kun å sende en flaskepostmelding til de eventuelle forleggere som leser dette, i håp om at denne praktfulle og geniale boken vil spres til andre land og andre språk.»
Nå skal denne boken publiseres på nytt. Denne gangen av et stort forlag, slik den fortjener, og jeg er blitt bedt om å presentere den. I mellomtiden er bokens forfatter og jeg blitt venner, uten noensinne å ha truffet hverandre personlig: vi har skrevet og ringt til hverandre. Jeg synes det er besynderlig å skrive forordet for en venn som har skrevet en bok om kroppen, uten å kjenne ham personlig eller av utseende. Mauricio er for meg en venn uten kropp, kun en stemme i telefonen.
Men også stemmen er kropp. «Hvor langt rekker egentlig kroppen?» Dette spør Mauricio seg om i en av de tekstene jeg holder mest av («Hasta donde?»): «Nedover, helt til føttene, det er åpenbart, og oppover til hårtuppene. Fra alle deler helt til huden, og dit armene og bena når. Dessuten rekker den dit hvor dens lyder rekker frem.»
Også stemmen er kropp. Stemmen, eller fonasjonen, utstøtes fra strupehodet. I det medisinske leksikon jeg har hjemme, defineres strupehodet som: «Et halvstivt organ dannet av brusk, sammensatt av bånd og muskler, og innvendig bekledd med slimhinne. Den øvre delen står i forbindelse med svelget, den nedre med luftrøret. Dens hovedfunksjoner er: åndedrettet, å skille inngangen til fordøyelsesapparatet fra inngangen til åndedrettssystemet vha. epiglottis, og fonasjonen, dvs. dannelsen av lyder, stemmen.»
Men hva er stemmen?
«Mengden av ord er begrenset, mens mengden av ulike intonasjoner er uendelig,» bemerket Diderot i Salon de 1767. Her var det filosofen Diderot som uttalte seg, forfatteren av Brev om de døve og stumme til bruk for de talende. Han hevdet videre at «Intonasjonen er sinnets bilde, gitt av stemmens tonefall», og at «Stemmens intonasjon er som regnbuen».
Menneskestemmen er en regnbue: en umerkelig sjattering der man fra grønt går over til fiolett, til gult, til oransje. Enhver menneskestemme er i besittelse av sin egen spesielle intonasjon som gjengir følelsene Diderot sammenligner med regnbuens farger. Sinne, ømhet, angst, melankoli, forførelse, ironi: Mennesket uttrykker sine følelser med stemmens intonasjon.
Lingvistene har studert dette fenomenet, ikke bare i teoretiske vendinger, men også eksperimentelt:
Ved hjelp av syntetisering av stemmen har de grafisk fremstilt dens intensitet, varighet og frekvenskurven som bestemmer setningens melodi i funksjon av den uttrykte følelse.
Ivan Fonagy, som drev meget med dette aspektet av psykofonetikken, har definert intonasjonen som «Projeksjon i rom av halvtoner fra strupehodet». Stemmen projiserer lydbølger i rommet som varierer i funksjon og sinnstilstand. Altså er stemmen en gestus. Og denne «vokale gestikulasjon», som Fonagy også kaller «glottal mimikk», egner seg bedre enn manuelle gester til overføring av fortrolige beskjeder. Den er kroppen som når lenger enn seg selv.
Men kroppen, hva er så denne kroppen?
For de antikke grekere var den domenet for estetisk perfeksjon. Ideen om den ytterste skjønnhet fantes i kroppen. Det var noe hellig ved den (de greske guder hadde kropp). Deretter kom bildet av Kristus på korset. Hans var en mager, lidende, torturert kropp, full av sår, som feiet vekk det klassiske idealet. Kroppen skulle nå være smertens domene. Inne i kroppen fantes sjelen, og for å gjøre den vakrere måtte kroppen straffes. De første kristne helgener var huleboere. De gikk til ørkenen for å drive selvtukt, og levde av røtter og gresshopper. Andre, de såkalte søylehelgenene, trakk seg tilbake øverst på en søyle, og fortsatte sitt liv der oppe uten noensinne å stige ned: ubevegelige, men levende monumenter formet i sin egen ydmykede kropp.
For renessansens filosofer og kunstnere var kroppen kosmos, dens avbildning og sfærenes perfeksjon. Leonardo Da Vinci inntegnet menneskekroppen i en perfekt sirkel, som sentrum og omkrets for geometriens likevekt. Andrea Vesalio illustrerte hele menneskekroppens anatomi De humani corporis fabrica på sine plansjer.
Barokkens mystiske dikterinner trente kroppen opp til å nyte lidelse. Selvtukt, offer, ekstaser og orgasmer: Santa Teresa, Søster Juana de la Cruz. I denne perioden mente man også at før en person kan fengsles, har vedkommende rett til å få vite arrestasjonens årsak, til å tale med en forsvarer og til å bli ansett som uskyldig inntil bevis foreligger. Dette er en engelsk lov fra 1679 kalt Habeas Corpus.
Åh, så lettsindig kroppen var på 1700-tallet! Man skulle gå med sko av atlask og silkestrømper, danse menuetter på tå og bære utsøkte parykker. Under var det lus, men hva gjorde det?
Solkongens kropp i det storslåtte Versaillespalasset kjente ikke til badekaret, men til gjengjeld, hvilke mengder av parfymer! Men midt oppi all lettsindigheten, begynte vitenskapen å bli både systematisk og demokratisk: Diderot, d'Alembert og andre fant opp encyklopedien, der kroppen blir viet mye oppmerksomhet.
Så kom det vitenskaplige og positive 1800-tallet. Man begynte å få innsikt i sykdommers organiske opprinnelse. Men man tenkte også at sjelen burde kunne forstås ved å iaktta kroppen. «Vis meg ditt ansikt, og jeg skal fortelle deg hvem du er,» påstod Cesare Lombroso. «Har du tett sammenvokste øyenbryn, er du den fødte morder. Har du lav og innsunket panne, er du en tyv og løgner.» I sitt arbeidsværelse, hos doktor Caligaris, samlet Lombroso fotografiske plater av forbrytere i hundretall. Ved hjelp av disse utarbeidet han en fysiognomisk pseudovitenskap. Ifølge denne viten var den kriminelles personlighetstrekk bestemt av defekter og somatiske uregelmessigheter.
Eugenistene sto heller ikke tilbake for slike teorier, men hevdet at det utvilsomt fantes underlegne og overlegne raser. Negre var dumme. De hadde begrenset intelligens, og var snarere for dyr å regne. Derfor hadde de tykke lepper, flat nese, krøllet hår og litt rødlige øyne, nettopp slik dyrene har. Det var følgelig ingenting i veien for å hente dem fra Afrika til å arbeide på Amerikas bomulls-, kaffe- eller kakaoplantasjer. For øvrig var det en innbringende handel, det kostet ingenting å fange dem i Afrika, de var fritt vilt. Dette var Romas og Englands kirker enig om. Disse villdyrene, eller de som overlevde overfarten, hadde en stor fordel: Fra å være hedninger, ville de bli døpt og kristnet, og deres sjel ville bli frelst.
Men også som hvit kunne man være underlegen. Det holdt å være utstyrt med ørnenese, mørkt hår og griske ågerkarfingre, slik som i Jud Suss, den nazistiske propagandafilmen. Denne semittiske rasen var det genetisk umulig å forbedre, slik Eugenistene ønsket. Der var ingenting man kunne gjøre. Disse skapningene var uopprettelig underlegne, og det eneste som gjensto var å utrydde dem. Men å utrydde alle Europas jøder, som utgjorde flere millioner, var ingen enkel sak. Her kunne man ikke ta i bruk tradisjonelle metoder, men man trengte en rask og effektiv maskin. Slik oppfant man Auschwitz og andre leire utstyrt med likbrenningsovner. En menneskekropp brenner hurtig i en ovn med høy temperatur: den oppløses og blir til røk. Seks millioner kropper kom ut av nazileirenes skorsteinspiper i form av røk.
Så er vi kommet frem til vår egen tid.
Kroppen, hva er egentlig denne kroppen?
Kroppen består av reservedeler. Kjære venn, fremmede bror: jeg gir deg hjertet mitt, men bare etter at jeg selv er død. Da vil mitt hjerte fortsette å slå i ditt bryst. Walter Benjamin skjønte at vi befinner oss i epoken hvor kunstverk er teknisk reproduserbare. Mona Lisa henger ikke lenger bare i Louvre-museet. Hun er overalt, fra Kina til Nordpolen, helt lik, i tusener av kopier reprodusert med en perfekt teknikk: fotografiet. Men er ikke menneskekroppen det kunstverk som overgår alle? Det mest perfekte verk som er skapt av Skaperen? Godt, i denne epoken for teknisk reproduserbarhet av kunst, reproduserer vi den i fotokopiform: vi kloner den. Vet dere hva? På gaten i en fremmed by møtte jeg en mann som er meg. Altså, det er meg, men det er ham. Dette er ingen fortelling av Borges.
Men hva er altså denne boken av Mauricio Ortiz?
På en måte er den en «Kroppens Filosofi», et skrift som snart er vist, snart ironisk, snart melankolsk, snart subjektivt, snart objektivt, snart vitenskaplig, snart poetisk, snart daglig og snart nattlig. Den er en meditasjon over kroppen. Dessuten er boken en reise i kroppens indre. Husker dere en gammel science fiction-film der en gruppe leger og vitenskapsmenn forminsker seg til mikroskopiske størrelser for å redde livet til en pasient? De blir injisert i pasientens blodårer og går en fascinerende reise imøte, en slags moderne Jules Verne-reise?
Mauricio har som forfatter foretatt seg det samme: Han har gjort seg mikroskopisk og trengt seg inn i kroppen vår. Han har reist langs blodårene, pulsårene og lymfekarene. Han har gjort seg kjent med de fryktelige lungehulene, med det dunkle riket der sæden produseres og med menstruasjonenes tidevann. Han har trosset farene i den giftige gallen, han har besøkt den flittige leveren, det tålmodige hjertet, den lunefulle penis og den mystiske vagina. Med sine geografiske kart over kroppen vår er denne boken først og fremst en veiledning for den som ønsker å orientere seg i kroppens hemmeligheter og labyrinter.
Men hvilken besynderlighet! Til syvende og sist er denne veiledning fremfor alt et kompass til vår sjels labyrinter. For de unge som ennå ikke vet hva deres kropp betyr, vil den være et verdifullt kompendium. For personer på min alder, som hittil har hatt kroppen som reisefelle, et selvportrett med innvevde bekreftelser, nag, sinnsbevegelser, nostalgi og rester av illusjoner.