Av Harry Blunch.
Det var mitt annet år som H.H. studerende ved Handelshøyskolen i København.
Jeg bodde på hybel hos en enslig pensjonert disponent i Hostrups Have.
Han var en fin gammel mann.
Jeg ble fortalt at skuespillerinnen Jytte Lystrup bodde i samme oppgangen. En gang da jeg kom seint hjem, kom hun samtidig. Jeg så på henne ett sekund for mye, men hun lot som ingenting.
Litt senere på kvelden slapp jeg opp for sigaretter, og måtte ned på hjørnet for å trekke en pakke av automaten.
En Bentley med CD-skilter gled langs fortauet. Bildøren gikk opp, og en mann i fransk flyger-uniform kom bort til meg og spurte om jeg kunne hjelpe ham med å veksle en tier. Det kunne jeg og han trakk en pakke Gitanes ut av automaten. Vi utveklset noen høfligheter, og da han skulle gå tilbake til bilen, snudde han seg og spurte om han kunne invitere meg på et glass Calvados og en Tuborg.
Jeg takket ja, og litt senere befant jeg meg i en luksuriøs leilighet i Vestre Søgade.
Det viste seg at han var fly-attasje ved den franske ambassaden. Han var blitt stygt forbrent under en nedstyrtning og hadde kunstige øyelokk og en protese under høyre overarm. Hans kone derimot var en eterisk skjønnhet med gresk profil.
Det var Henri og Odette de Beraud de la Cour. Jeg kom til å tenke på min egen unevnlige innsats som norsk flysoldat II, men kom heldigvis på bedre tanker da fruen spurte om jeg hadde vært i Frankrike. Vi kom inn på fransk litteratur og fly-attasjeen, som var oberst, spurte om jeg hadde lest Antoine de Saint-Exupery. Jeg svarte at jeg hadde lest Vol de nuit fire ganger. Obersten smilte tilbake og la til: "Vi var i samme skvadron, Saint-Ex og jeg". (Han fortsatte) "Jeg satt i messen, og tok et glass Pernod da jeg fikk høre at han ikke var kommet tilbake etter et tokt". Obersten ble fjern i blikket, og så opp på den gedigne lysekronen i taket. Det var tydelig at han tenkte på falne allierte kamerater. Kanskje gikk hans tanker også til Westminster Abbey der en minneplate har følgende innskrift: "We few, we happy few, we band of brothers". Han tok av seg uniformsjakken og la den omhyggelig over en Louis XXVI-stol. Den elegante pilotvingen var synlig for meg.
Samtalen gled etter hvert over på den personen som alle i København snakket om. Jeg spurte obersten om han kjente Ola Smitt. Han nikket bekreftende, og fortalte at Ola var ansatt som tolk og translatør ved ambassaden. Jeg spurte hvilket nummer Ola hadde begått? Obersten skar en grimase: "Åh, noen av disse ting".
Det betydde vel i klartekst at han hadde vært uvederheftig. Han hadde forbrutt seg mot sine idealer, og tatt seg friheter overfor kvinner. Han hadde kort sagt sviktet seg selv. Nå lå han med en svulst på hjernen på Kommunehospitalet. Jeg uttrykte min dypeste medfølelse og grep meg i at jeg hadde åpnet min store bergenske kjeft, men skaden var skjedd. Jeg følte en skarlagensrød skam, og paret betraktet meg stille. Da sa fruen: "De vet like godt som oss at det er ikke sikkert han ville ha vært Dem, så De behøver ikke føle noen medynk med ham."
Paret hadde hele tiden behandlet meg som en kjær og gammel venn. Etter en tid ble vi dus. Jeg betraktet denne omstendighet som en formidabel ære. I Frankrike har en jo ikke så lett for å bli dus. (Den eneste som sa du til General de Gaulle var Marskalk Juin). Det var en lykke å være sammen med Henri og Odette. Odette, som var matematiker, kom inn på evighetsbegrepet innen den rene matematikken. "Jeg håper ikke at du tenker på dette til daglig", sa jeg. "Åh, nei, det får vi overlate til prestene," bemerket hun.
"Ja, de har vel greie på det de", sa Henri.
Vi avtalte at vi skulle besøke Ola klokken åtte. Jeg, som hadde vokst opp i et arbeidermiljø, forlot de to aristokratene ved daggry, og jeg spaserte hjem i juninatten.
Som ventet fikk jeg ikke sove med det samme etter det forjettende møte med mine to nye venner, og fant frem Les Fleurs du mal. Jeg var for oppspilt til å kunne konsentrere meg om lesningen, og begynte å tenke på Kari Kønig og Ola Smitt og deres platoniske kjærlighetsforhold. Ola som kjempet med døden – den siste fiende. Og Kari som var forsker ved Institutt for astrofysikk i Bergen. Jeg tenkte på Karis oldefar, maleren Pierre Kønig, som hadde utvandret fra Alsace til Bergen. Jeg tenkte på Olas oldefar, som hadde kjøpt sin egen likkiste i god tid før han døde, og overnattet noen ganger i naustet i den et sted i Hordaland. Kari og Ola som begge to behersket fransk likeså godt som den irsk-fødte Samuel Beckett.
Jeg døste av litt, og drømte om en tilstand hvor også flysoldaten hadde vinge på jakken og sin egen øy i lufthavets frie klarhet. Jeg følte en nærhet av de to begavelsene Kari og Ola, som begge befant seg på toppene og frøs i logikkens iskalde vinder. Det er jo enkelte jenter og gutter som gudene smiler til, og som leker på stranden og finner en og annen vakker stein.
Vi kom inn i resepsjonen på sykehuset et par minutter på åtte. Overlegen dr. med. Anne Larsen kom hen til oss idet de siste strofene av "Nærmere deg min Gud" tonte ut fra radioen. Klokken slo åtte og hallo-damen annonserte pressens radio-avis. Det første nyhetsoppleseren sa var at Kari Kønig hadde nådd toppen av Nana Devi – Guds fjell – i Himalaya sammen med lederen av den norsk-britiske ekspedisjonen, den legendariske Sir Brian Montague, og at hun i øyeblikket var på vei til København.
Overlegen, som hadde på seg en motegrønn legeuniform, hadde hvitt munnbind. Grønnfargen minnen meg om den vakre sjøen ved Møens klint. Vi tok heisen opp, men Ola var allerede død. Han tok seg godt ut der han lå med et smil ved munnen. Ved siden av fotografiet av Kari i seilerdrakt stod en blomsteroppsats i Tricolorens farger. Det var en hilsen fra Ambassaden, som han hadde tjent så glimrende. Hans blikk var fjernt, det en kan se hos sjøfolk, flygere og hos alle de kvinner og menn som har sett døden i øynene uten frykt.
Vi var ikke triste, vi var bare så takknemlige for at vi hadde vært hans venner. Henri sa: "Han var en av oss". Denne bemerkningen fikk meg til å tenke på Joseph Conrads helt Lord Jim i Sigurd Hoels oversettelse: Det ble slutten. Han forsvinner skjult bak en sky, uutgrunnelig, glemt, uten tilgivelse, og vilt romantisk. Ikke engang i guttedagenes villeste drømmer kunne han ha sett for seg muligheten av en slik glimrende utgang. For det er meget mulig at i det siste øyeblikk, da han så seg stolt og åpent omkring, da skuet han ansiktet til den lykkegudinnen som lik en Østens brud vandret tilslørt ved siden av ham.
En søster slo av radioen og lukket Olas øyne. Etterpå gikk vi ned i kantinen der vi spanderte ostemat og øl.
Vi spiste i taushet, og jeg tenkte på døden og kjærligheten. Agnar Mykle hadde rett: Kjærligheten er en ensom ting.