Utdrag fra romanen Kometpuls (Aschehoug, 2002).
Pingpong. Den mannlige ettermiddagsvakten sitter med albuene på papirene sine og hendene under haken. Pingpong, turløype, bibelgruppesamlinger, ordene fort etter hverandre i kjede, hodet litt fra side til side når han snakker. Ettermiddagsvakten stopper opp, smiler, ser på ham. Han kjenner det i hendene, en kløe, noe rett bak svelget som vil gulpes opp, velte utover disken. Han puster, skyver ned, puster, men han kjenner det i blikket, han klarer ikke flytte øynene, rett på ettermiddagsvaktens ansikt, brenner ham i øyehulene. Ettermiddagsvakten kremter, slår blikket ned; jeg mener, det er jo bedre enn ingenting, jeg mener ikke at, du, at det ikke var noe annet du kunne, men at her, det vi har, må jo nevne det, engelsken hans blir plutselig dårlig, nesten uforståelig, stemmen som virrer; men ikke noe arbeid nei, noe å gjøre, ikke her, sånn, men du kan jo søke, stemmen glir lettere nå; søke UDI, det er jo de som styrer det, hvis du har fått en jobb først da riktignok, så er det de som har det ansvaret, i slike saker, men det er ventetid da. Ettermiddagsvakten slår hendene ut mot siden; lang ventetid.
* * *
Han sitter bakerst i bussen. Bussetet er klamt under ham. Puffet når dørene åpnes, setter seg i ryggen, løfter den ut fra setetrekket, planter føttene i bakken, blikket som flytter seg, lynraskt. Han skal inn til arbeidskontoret i byen. For hvert stoppested, øynene som sveiper; en husklynge, en rad med postkasser og et grått busskur, lysegrønt gress i veikanten, mennesker i oppkjørsler, bak en bil med bagasjerommet åpent, bøyd med hånden ned i en postkasse, rolig syklende langs veien. Hvordan han må stramme magen for å skyve seg inn igjen mot ryggstøet. Ingen veisperringer, her er ingen veisperringer. Han skal inn til byen, han har god tid. Han skal inn til byen.
Han kjenner det klør. I hendene. Sterkere. Han svelger. Damen bak disken hakker de engelske ordene sine sammen i setninger: Jordbærplukking, potetsanking, om å komme tilbake til neste sommer, sesongarbeid. Han svarer henne rolig. Han hører det tydelig hvordan setningen hans flyter ut med pusten, lett, ikke rett i henne, ut mot veggene, rommet: Universitetet, bakgrunnen hans, han holder hendene samlet, fingrene hardt inn mot håndbaken. Hun ser opp på ham, skrått over brillene: Hvilket universitet? Hvordan hun rister på hodet, smiler med munnen knepet igjen: Nei, det kan du ikke bruke, ikke her.
Han er registrert. Arbeidssøkende. Navnet hans på skjema, inni permen, alfabetisk. Men du må jo ha tillatelse også, først jobb og så tillatelse, og så må du jo fortsatt ha jobben da, når tillatelsen kommer, og det?, hun ser opp på ham, rister litt på hodet med munnen knepet igjen og munnvikene dratt oppover; ?det er det vel ikke så ofte, ja jeg kan vel egentlig ikke huske, ja, at det ikke er så lett å få til da.
På veien tilbake, puffet, hvordan det treffer ham, hardere. Vinden mot ansiktet når dørene åpnes, strengene som slynger seg rundt brystet hver gang han flytter øynene, vinduet, døren, døren, vinduet, øyet som trekker strengene med seg gjennom busskroppen, strammer til, små, små kvelertak, lynraskt. Kroppen tung og lemster når han går bakkene opp til mottaket. Han har kjøpt en skriveblokk. Han kan alltid starte der. Sette sammen dagen, et studieprosjekt, fullføre, nye artikler. Han kan skrive hva han vil. Hånden som knytter seg rundt gelenderet, skyver ham oppover nettingtrappen, over trinnene, dørstokken. Det er her han er. Her. For å skrive hva han vil.
* * *
Mr. Njoroges ansikt når han tar ham til side. Alle på vei ut av klasserommet, føttene som tramper over jordgulvet og Mr. Njoroges stemme, høyt over raslingen med bøker og skrivesaker: John! Hvor store føttene blir under ham, når han står, med nakken bøyd mot Mr. Njoroges ord: Du kan John. Jeg er sikker. Du må ikke gi deg nå. Dette landet, du vet jo godt, de trenger det, sånne som deg. At du ikke gir deg. Hodet hans litt skrått mot siden, varmen i kinnene, hvordan det stikker i nakken når Mr. Njoroge fortsetter: Jeg har skrevet et brev. Han tar imot konvolutten, holder den ytterst mellom fingertuppene, ut fra de klamme håndflatene mens han lytter: Ta det med deg hjem, hvis du jobber, ut dette året, hvis de går flere sammen, gir et bidrag, så skal det gå. Hvis familien din vil. Du kan klare det.
Føttene på stien etterpå. Så lett, og ansiktet, når ingen ser, varmt, dirrende, trekker hele kroppen opp fra underlaget, opp, opp med blikket, så føttene må hoppe etter.
Faren som tar imot konvolutten. Leser det i hytta når ingen ser; hånden som følger linjene, leppene som mumler lydene, sakte etter hverandre, gjentar. Hele dagen rundt hyttene, fort forbi, fra den ene til den andre, hente ved, krysse over plassen, hele tiden fort, fort når han ikke skal noe sted, ikke har noe å gjøre, og så ved kveldsbålet, når moren bærer maten ut fra hytta, nikker forsiktig med hodet, leppene i en lite kurve, fort, når faren ikke ser det, lukten fra gryten, hønen de har slaktet, lårstykket, rundt glinsende i hans skål. Etter måltidet, når de sitter ved bålet, farens ord, om å arbeide, bare gjøre sitt beste, så får en se. En får se. Lydene når han ligger utstrakt i hytta. Farens føtter, hvordan de dunker når han går over jorden. Med hodet mot jordgulvet, små dunk rett mot øret, når faren går, over plassen, bestefars hytte, onkelen, ut mot nabohytta og tilbake, ordene utenfor. Hvordan han lover, i alle skrittene som dunker mot øret; han skal klare det.
Hanne har hendene rundt kaffekoppen. Så de ville ikke godkjenne utdannelsen din? Hun ser på ham. Han har nettopp sagt det. Turen til arbeidskontoret, kriblingen i hendene. Hun rekker ham kaffekannen, skjenker i. Det er en tøff prosess, men du kan bygge det opp igjen, ta noen fag, fornye eksamener. Hun ser på ham. Kort. Måten hun løfter øynene mot ham på, som om hun kanskje vet, noe hun ser, en flik av konvolutten, ordene, når det dirret i hendene, når han rakk den frem, lovet. Hun skyver papirbunken til side bak disken, setter fra seg kaffekoppen. Hvis du får opphold da, ellers går det jo ikke. Hun reiser seg. Jeg må gå runden min. Ordene hennes så lette, treffer ham når han ikke er klar, tennene, hardt, smekker sammen. Hvis du får opphold. Kaffekoppen, smilet, runden hennes, alle som kommer og går, sitter og prater, som studerer eller ikke studerer, hvis de får opphold, hvis.
* * *
Hvis han får opphold, hvis, hvis, ordene hennes stikker inn mellom skulderbladene, surrer bak ryggen hans, surrer. Surrer som fluene hos Warui, innunder taket i bølgeblikkbyen, kroppen stuet inn i halvmørket, skjuler seg i det trange rommet. Hvordan han ligger på sengen hans utstrakt, når Warui kommer tilbake i kveldingen, småjobbene han har skaffet i byen, maten de tygger, deler, når Warui kremter, sier at han ikke kan bo der mer, at det ikke er trygt, at det går rykter mellom hyttene, skurene, at bulldoserne kommer, politiet. Hvordan han ser det; kroppen sin, et vrak, gjemt vekk, utlagt på sengen, utvisningen fra universitetet, jobbene han ikke kan få, artiklene han har skrevet, når han ikke tør søke, vise seg. Skjelvingen når han synes han hører det, noen som kommer, dører som åpner seg, hvordan han svetter, skriker ut mellom tennene når han sitter i mørket, våker.
Ut, han har bestemt seg, han må reise, bort fra bølgeblikkbyen, hjemlandet, komme seg vekk. Skjorten fortsatt flatbrettet, hvit når han tar den ut av plastsekken, de siste pengene, når han ikke kan dele dem, bare et håndtrykk, en middagsslant, trykket inn i hånden, hardt til Warui, resten inni konvolutten, innunder skjorten. Han vet hvor han skal. Han kjenner noen, én mulighet, bare én, og han skal, videre, reise, jobbe, betale tilbake. Warui, nettene, dagene, innunder taket i hytta hans, farens jordlapp, skrittene over jorden med ryggen bøyd, løftene til søsknene, når det verker i ham av blikkene deres, sukkene han tror han hører, hvordan han rister det av seg, retter seg, presser kjevene i hverandre, lover, lover; han skal betale tilbake, holde det, alt.
* * *
Advokatens norske stemme i røret, den lille pausen før han slo over på engelsk, alle ordene han sa, runde, glidende, sakene som går sin gang, at han ikke skal bekymre seg, at det skjer, alt etter skjema, etter hverandre, vanlig, som det skal. Han fant det ikke, noe han kunne hekte seg fast i, hva han kunne si. Bare pusten hans mot de små hullene i rørenden, dampdråper, et tynt belegg over plasten, taust. Fingrene, lange rundt kortet, huden slitt i håndflaten, hvit, rynkete når han trekker det ut, står med telefonkortet i hånden. Føttene hans, fort, bortover ganggulvet, til rommet, kjøkkenet, snur på terskelen, går langs dørene, raskere, nedover trappene, inn til pingpongbordet, tilbake, smeller mot trinnene, opp.
Gå gjennom gangen, en runde, to runder. Tilbake mot rommet, med blodet rett under ansiktshuden, årene som dunker på halsen. Ryggen stram under skjorten når han setter seg ned. Når lyset faller skrått i korridoren, når det kryper bortover mot den innerste enden, forsvinner. Fremdeles; verkingen i ryggen. Hva han skulle ha sagt, om han vil få opphold, hvordan han skulle spurt. Hvordan han kan skyve det fra seg. Hvor liten han er når han strykes mykt utover gulvet. Skumblidt.
* * *
Du bare sitter her! Peter dunker ham i armen. Hvor er diskotek, hvor er treningsstudio. Du vet jo ingenting! Peter flirer, hopper opp i overkøya så det knaker i sengebunnen. Nei, på mottaket der jeg kommer fra var det veldig bra diskotek. Mye folk, jenter. Han stikker hodet utover sengekanten, titter ned, blunker. Men så ble det nedlagt. De flyttet meg hit. Jeg har en kompis her. Han fikk opphold, han fikk leilighet, bosetting, kommune.
Hodet forsvinner, trekker seg innover madrassen. Peter dunker fotsålene i veggen, fører forfoten i halvsirkel, dunker. Han blir sittende på stolen ved vinduet. Hånden hans hviler på arket, pennen ligger mellom fingrene, tommelneglen dytter mot plasten, skyver opp og ned.
Peters ansikt igjen, utover sengekanten: Har du en kvinne? Øyenbrynet som går i været, gliset hans. Han snur seg bort fra Peter, rister på hodet. Pennen hviler mot papiret, skraper over arket, trekker opp linjene. Han kan ikke tegne. Men det er helt tydelig. Njeris ansikt. Håret hennes, løst trukket bakover, slik som han husker det, på benken bak, øynene mot professoren og innimellom; han var nesten sikker, hvordan de skrådde ut til siden, streifet ham, en gang, tilfeldig, en gang til, nesten sikkert og skjørtet hennes, når hun går ut foran ham, fargene i det, båndet i håret. Båndet, når han finner det, midt på plassen når alle springer, skitten, støvet fra skosålene, Njeri! når han løper, støvet i halsen, de brune uniformene, køllene, om det bare er falt av.
Han ser på strekene på arket. Det ligner ikke, han lar pennen krysse forsiktig over, tette blå striper over de ujevne øynene, prikkene som skal være nese. Han kan ikke tegne, ikke det.
* * *
Han setter telefonkortet inn. Kneppet når det treffer bunnen av trakten, de korte lydene fra tastene, tette, en rask tonerekke mot øret før det ringer. Han står rett, han kjenner føttene mot gulvet, brystkassen, full av pust. Øynene er skarpe mot telefontastene, setningene klare i munnen. Sekretærens stemme, kryper nedover ryggraden, en lett kiling, nesten et smil, når alle er klar og innspurten skal begynne. Fiolinene når han settes over til advokaten, pipet og sekretærens stemme igjen: Sitter i møte.
Sitter i møte. 63 tellerskritt. Fioliner, borte i forretningsoppdrag. 41 tellerskritt. Hvordan telekortet nesten brekker når han setter det inn, fingrene som trommer mot veggen. Til det blir en vane, tastene trykkes i halvsøvne, kortet sklir inn av seg selv. Hodet som hviler mot veggen, gynger sideveis med fiolinene.
* * *
Skriveblokken ligger i skuffen. Det øverste arket er krøllet, brettet skrått mot rutene. Han mangler bare en penn, glatter arket ut med hendene, venter. Han kan spørre Hanne i resepsjonen, eller lete etter Peter. Han skal bare finne ut hva han skal skrive først. Det er én og femti ark i blokken, han stryker over bunken med fingrene, kjenner vekten av hånden sin når den dasker rett nedpå, løfter den opp, slipper nedpå. Han skal skrive. Vinduet vender skrått ut mot plassen, en bit av asfalten og himmelen. Det er bare én og en halv time til middag. Han og Peter har avtale, sparer litt når de lager sammen. Hvis han venter til etterpå, har han bedre tid. Hvis han begynner nå, har han hele ettermiddagen igjen. Alle timene, når lyset aldri forsvinner. Han har fingrene på papiret, han kjenner han ikke kan reise seg. Rommet legger seg rundt ham, han tenker seg ut i korridoren, lydene der, luktene, han kan gå den i hodet. Hanne, måten hun smiler litt forsiktig på, holder hendene på sin side av disken, legger pennen frem så han kan ta den selv, rekker den ikke til ham. Hestehalen hennes når hun bøyer seg over papirene igjen. Han har vært der så mange ganger allerede, han kan ikke gå dit.
Når Peter kommer, har han ikke skrevet noen ting. Peter setter ned handleposene, gløtter ham over skulderen. Er du så sulten at du ikke kan skrive? Peter flirer. De lager maten sammen. Peter plystrer mens han lager mat. Kutter alt i store biter, kaster oppi krydder mens han hilser på alle som går forbi i korridoren, løfter den andre hånden mens han rører. Men det smaker. Bedre enn når han står her alene, prøver å lage noe han kjenner smaken av mens han rører, men som blir noe annet. Peter skal ta bussen mot byen; kvinnene må vaske opp, Peter nikker mot ham, flirer, skritter ut i korridoren. Han har god tid, det er greit, men han kjenner det; tallerkenene klirrer når han legger dem i baljen, han kjenner det i hendene når han vasker, skyller, hver gang; de store nevene rundt koppene, kroppen hans bøyd over baljen: Hvordan faren ville sett det; når han går mot vaskerommet med baljen under den brede armen.
* * *
Føttene hans på den gamle stien, det første universitetsåret er fullført; skrittene forte, sikre, lyden av skoene mot jorden, støvet som legger seg over læret, de blanke pussede flatene. Hyttetunet, når han nærmer seg, bretten i det hvite skjortestoffet, når han løfter armen, skritter nærmere. Inne mellom hyttene; familiens blikk når han står på plassen, hvordan de henger i skjorten, buksene. Marys lange kropp ved hytteveggen, kommer ikke frem, når lillesøsteren slipper hånden hennes, åpner kofferten, drar i bøkene, peker på ordene, spør. Hvor rak han er i ryggen når faren kommer mot ham, knekken i farens kropp, lett sideveis, en vridning når han løfter føttene, huden i farens hender, tørr og grov mot håndflaten. Håndtrykket, farens blikk når han forteller, et nikk med ansiktet vendt halvveis bort, hvordan faren legger hånden i korsryggen når han setter seg på plassen.
Om kvelden, når han bøyer nakken, snører av seg skoene, setter seg ved bålet; insektene, surringen, knitringen fra flammene, og farens stemme, stø i mørket, de samme ordene, om utdanningen, at det er det viktigste, lære, å komme videre, få en stilling, komme seg frem. Samuel. Insektene, surret, når de sitter tause, hvordan de risler navnet hans; Samuel fra landsbyen, jobben han har fått i departementet, Samuels brødre, ryktene, hvordan alle vet det, jobbene Samuel har skaffet dem der, pengene de sender hjem. Han kjenner det over skuldrene, tausheten i farens ansikt, tyngden i haken når faren nikker mot ham, øynene som hviler på ham, venter.