«Mennesker fra Donbass»

ALEXANDER

med ett og fra alle kanter kom krigen til oss

Lugansk går i oppløsning
som råttent kjøtt i et betent arr

historiens tåre pipler frem
kveles av mennesker
brister i en byge med nypetorner

skyttergravene daler ned fra barnetegningene
blir en begivenhet
potte uten blomst

hvordan kunne det skje
at jeg ikke la merke til meg selv

hvordan kunne det skje
at vi alle ikke la merke til oss selv

mamma kaller meg nå en bøddel
jeg kommer ikke hjem hver dag

ANNA

vi bor der folk pleide å holde ku
i den tette polyetylensolen
lager vi hull for kjærlighet

og når den flommer – går vi på vannet
fra sengen til bordet fra stolen til vinduskarmen
og henger som filler på kanten av verden

vi våknet en dag i historiens vemod
og klarer ikke å sovne igjen, vi går i sirkler
som hulkene til et barn i den livløse magen

krigen er den verste dagen i mitt liv

ILYA

hvorfor startet dere krig hjemme
og flyktet til normale byer –
naboenes stjålne treskjeer klapper i hendene
og slår hår etter hår ut av hodet mitt

dere har skyld i alt – og jeg
tenker – hva om de plutselig kommer for å drepe
mens jeg ligger naken i denne sommerens båt
uten vann strøm noen forbindelse

ingen får vite hvorfor hun døde
hun sto på kjøkkenet – og falt bakover
som sukker i et pappkrus fylt med vrede

det rasende kjærlighetshavet banker i tinningene
jeg famler med drømmer som med en lommelykt
langs murene av skyld – det bor noen mennesker her
og kaller livet mitt for et hjem, som om det er levende

solens stjernetistel lar seg ikke se
men jeg er der et sted – i en haug med rykende fotografier
kysser en eller annen himmel før den begynner å brenne

SOFIA

hver ruin hadde en gang en adresse
en hvit sløyfe av et festlig bilde lå her
og noe annet fantes der. kan hende. det var mitt liv

jeg trakk med meg fillene av tomhet fra kvartal til kvartal
hus hang i lufta som avrevet tapet
mens vi slurpet i oss rester av begivenheter med tesil

støvet tok over rommet uten kamp
vi plukket det ut av drømmene våre som døde blomster
det fargerike teppet av minner ble slått ut av våre hender med ild

språket kastet fjær som en såret due
nå kan jeg ikke gå ut naken blant folk
kan bare tegne dyr i stumhetens marg

og spille meg selv hver dag som en LP-plate
det er siste søndag av okkupasjonen, påskesøndag

TAMARA

de bare kom og tok med seg tidens blomstrende gang
til den gjenspikrede kisten av seier – som om vi var snø som døde
i hendene på felte epletrær i kloakken av skyld

nå reiser jeg og min mann for å hente pensjonen – som fanger ute på prøve
men der sier de «det bor spesielle mennesker i Donetsk»
her ville de sagt «og deres spesielle guder»

okkupasjonens flimrende rytme lar oss ikke bli fulle på ulykke
stillhetens skitne tråder syr igjen hver munn
med hullete fingre av latter – fra øre til øre

det er slik et tog glemmer seg selv på stasjonen og gror ned i bakken
prøver å huske passasjerenes kjærlighet
uten å vite hvorfor det er her og hva det skal gjøre med så mange navn