«Mengele var en misforstått humorist»

Jeg var godt i gang med Arni da det ble banket i skulderen min, en eller annen bøyde seg over meg og sa inn mot øret mitt: «Er det ikke snart bra nok nå, vennen min?»
Kona hans var oppstått fra de døde. Jeg kjente henne umiddelbart igjen fra bildet i den forgylte rammen som Arni hadde festet et sort bånd over. Han verken skrek eller besvimte ved konas oppstandelse. Isteden sa han: «Ooo», og dyttet meg surt av seg.
Kona trykket meg hardt i hånden og sa: «Sóley.» Så grep hun Arnis hånd og luktet på den. «Dere har holdt på lenge.»
Hun stirret meg fast inn i øynene og passet på å ikke la blikket vandre nedover. Så gikk hun med langsomme skritt ut av rommet, og jeg hørte henne gå inn på kjøkkenet.
Arni hoppet ut av sengen og fikk på seg buksa.
«Sa du ikke at kona di var død?» spurte jeg og strakte meg etter bodyen.
«Jo, og hva så?» svarte han grettent. «Det virker jo som om enkemenn er mye mer i skuddet enn diverse typer i Gardarbæ som kona har forlatt.»
«Denne dagen ender dårlig,» tenkte jeg for meg selv, fikk på meg fillene og droppet å si morna. I det samme jeg åpnet utedøra, kom den lille kinesiske hunden til Arni trippende bortover marmoren. Jeg bestemte meg for å ta den med på biltur. Kreaturet så ut til å like å komme ut, var ikke vant til det. Lille Mao ble ikke like glad da jeg fjernet halsbåndet med navnet og eierens telefonnummer, og satte den av ved bensinstasjonen ved Miklabraut. Det er sårt å måtte stole på sine medborgeres godvilje.
Siden dagen likevel var ødelagt, siktet jeg meg inn mot Gudrúnsgate. Til mamma. Det hadde ikke falt meg inn dersom ikke søsteren hennes hadde ringt i går og fortalt at hun var syk. Det er den metoden mamma vanligvis bruker for å få meg til å kikke innom.
«Moren din har så vondt i ryggen,» sa tante.
«Det har hun hatt lenge,» sa jeg og ville ikke la de to søstrene gjøre noe drama ut av det.
«Helt siden hun fikk deg,» svarte tante. «Du var en så geskjeftig unge. Du tok helt knekken på kroppen hennes.»
Trappeoppgangen oser av stekelukt og The Mamas and the Papas ljomer ut av leiligheten midt imot. Dama synger av full hals med på California Dreamin’ og lyder ikke som den derre feite som ble kvalt midt under sandwichspisingen.
Dama hadde tydeligvis holdt på å steke smultringer og hadde uten å mene det endt opp i romessensen. Det finnes mange farer i hjemmene. Er det ikke romessensen, så er det husholdningsmaskinene som river selv de proffeste husmødre ned i deigen dersom de ikke er raske nok til å gripe fatt i kjøkkenskapene.
Mamma sitter ved kjøkkenbordet og legger kabal. Dronning på konge og knekt på dronning. Hun er blitt helt gråhåret og passer derfor godt til kjøkkeninnredningen. Hun har gitt seg tid til å lakke neglene fiolette, sannsynligvis i stil med de blå filttøflene. Hun har et perlekjede av røde plastperler til den blåstripete kjolen. For meg har det alltid vært morsomt å se at mamma gidder å pynte seg. Det er ikke vanlig for kvinner på hennes alder. Sannsynligvis er dette det eneste jeg synes er morsomt ved moren min. Det er ganske merkelig, men selv om hun passer på at det ikke går for lang tid mellom besøkene mine, virker det ikke som om hun har spesiell glede av selskapet mitt. Hun gidder knapt å titte opp fra kabalen. Jeg ramser opp det jeg har sett på TV de siste ukene. Hun liker TV og abonnerer på alle kanaler. Ikke engang den italienske ballen går henne forbi.
«Utrolig bra de derre programmene om prestene.»
«Nei, bare noe elendig søppel,» svarer mamma. «Bare vitser man har hørt før.»
«Er ikke det i orden da, hvis de er bra?»
Hun stirrer undersøkende på meg før hun sier: «Er ikke det der på haken din en kvise?»
Så reiser hun seg raskt opp for å ta seg av noe som koker på komfyren.
Roseanna sa en gang til datteren sin Darlene at selv om de hadde vært totalt fremmede for hverandre, ville hun likevel ha vært interessert i å bli kjent med henne. Jeg har alltid visst at om mamma og jeg ikke var i slekt hadde det aldri falt meg inn å søke nærmere bekjentskap med henne.
Jeg var kommet opp i tenårene da vi endelig fikk en felles interesse, Berlin Alexanderplatz. Jeg var den eneste ungen i strøket som forsvant midt under dødballen for å kunne følge med i Franz Biberkopfs skjebne. Under hele programmet gnålte mamma i vei om hvordan en så stygg mann kunne greie å nedlegge en dame. Jeg skjønte det godt. Det er froskesyndromet. Kyss ham, og han blir til en prins. Funker ikke dét, kan det være vel verdt et forsøk å ligge med ham. Når det er overstått, kan det være du er blitt forelsket i ham.
Kabalen går ikke opp og mamma griper strikkepinnene. Enda en lysegrønn genser er i ferd med å se dagens lys. Jeg har aldri hatt den minste interesse for barn, og har slett ikke ymtet om at jeg selv har lyst på noen. Det hindrer likevel ikke at mamma strikker til barnebarna som hun tror er på trappene. Folk tror alltid at barn er som bærbare PC-er og at det bare er å dra dem med seg hvor som helst uten problemer. Jeg stoler ikke på det.
«Jeg så en riktig morsom dokumentarfilm om Mengele forleden,» sier mamma og lyser opp. «Han drev nå på med litt av hvert, den karen. Mye var riktig så fiffig.»
«Fiffig?»
«Ja, han sydde for eksempel sammen to tvillinger, og sa etterpå til dem: «Løp.»»
«Sa han det? Ble det virkelig sagt i programmet? Det der har jeg aldri hørt før.»
«Nei, det ble ikke sagt i programmet,» svarer mamma og rugger frem og tilbake med overkroppen. «Jeg kunne bare tenke meg at han sa det etter at han hadde sydd sammen barna og vurderte sitt skaperverk. Mengele var en misforstått humorist.»
«Tok du opp filmen?»
«Selvfølgelig. Jeg visste at jeg kom til å ville se den igjen.»
«Vil du låne meg kassetten?»
Mamma klør seg på haken med strikkepinnen. «Jeg låner aldri bort kassetter til folk uten at jeg får noe i pant, og DU har ingen Rolex.»
«Likevel lånte du meg Cape Fear en gang.»
«Den hadde du da bare godt av å se. Det var så flott da Robert jafset ut en bit av damens kinn.»
«Det var ekkelt.»
«Ekkelt? Hun kunne da bare takke seg selv, å være slik en uttrykksløs dame. Arr viser at du har en historie å fortelle. Ett bein og vips har du historien om en hai.»
Et hvin høres nede fra kjellerleiligheten og en kvinne skriker: «Jeg ba deg om å holde opp å leke med eplene, unge. Man skulle tro de vokste på trær!»
Mamma virker ikke som om hun har hørt noenting. Hørselen er kanskje i ferd med å svekkes. Genseren bølger ned fra pinnene. En gul stripe over brystet.
«Synes du ikke den er flott?» sier mamma og løfter opp genseren for å vise meg.
«Joda, jeg er bare ganske redd for at ingen kommer til å bruke den.»
Strikkepinnene slutter å vibrere.
«Hva mener du med det?» sier mamma forskrekket.
«Jeg er ikke interessert i barn,» sier jeg og lar det være med det. Jeg gidder ikke å følge opp med å si at det er slutt mellom Arni og meg. Hun ville ikke gi seg før hun fikk høre hele historien. Mamma hadde sansen for Arni. Jeg husker at hun var i innmari godt humør da hun en gang kom på uventet besøk til meg under det påskudd at hun hadde vært i området (hvem forviller seg sørover til Kópavogur uten å ha et ærend der?) og overrasket ham over surmelken på kjøkkenet mitt. Hun forhørte ham om hans korte livshistorie og var tydelig begeistret over at han jobbet i et reklamebyrå. Hun viste stor deltagelse da han sa han hadde mistet kona si for kort tid siden. Et øyeblikk trodde jeg at de begge skulle begynne å grine.
På veien ut kikket mamma inn i arbeidsværelset mitt, og sa: «Dette går det fint an å gjøre om til barneværelse.»
Jeg ble så satt ut at det var så vidt jeg ikke dyttet henne ut av døra. Heldigvis tror jeg ikke Arni hørte hva hun sa. Han syntes moren min var «elskelig».
«Hva mener du?» gjentar mamma. «Er du ikke interessert i barn? Jeg har strikket bortimot ti gensere, og ullbukser som står i stil med hver eneste en.»
«Iblant er det vanskelig nok å måtte ha ansvar for seg selv om man ikke skal ha det for andre også. Dessuten er det vanskelig å være barn, og spørsmålet er om man har rett til å bringe andre inn i den tilstanden.»
Dette har jeg så ofte forklart for resten av de fruktbare venninnene mine at jeg ikke lenger trenger å tenke meg om.
Mamma skrur på kaldtvannskranen og tar seg et glass vann. Hun er så skjelven på hånden at det skvetter fra glasset når hun fører det opp mot munnen. Man skulle tro hun befant seg i Jurassic Park og at kjempeøglene nærmet seg strøket her på Nordurmyri i fullt firsprang.
«Å få barn er ikke noe spørsmål,» sier hun lavmælt. «Det er bare noe man gjør.»
«Ikke jeg,» mumler jeg ned i plastikkduken på kjøkkenbordet. Jeg har lyst til å ringe Arni. Kanskje skulle kona bare innom ham som snarest for å hente noen ting. Hvilken rolle spiller det vel at han løy for meg og sa han var enkemann? Det er ofte liten forskjell på fraskilte og avdøde. Samme savnet etter begge. Arni venter kanskje på at jeg tar kontakt. Jeg vil spørre om jeg kan få ringe, men ser ingen telefon på veggen i gangen der den pleier å være. Ledningen henger ned langs veggen som om den er klippet over.
Mamma legger merke til hva jeg ser på.
«Jeg trenger ingen telefon,» sier hun. «Det er aldri noen som ringer til meg, og jeg har sluttet å ringe til folk for lenge siden. Det er bare pengesløseri å ha telefon. All denne faste avgiften.»
Kanskje like bra at jeg ikke får ringt. Nå er det viktig at jeg står meg og lar Arni merke at han bare kan seile sin egen sjø.
«Skal du ikke spise aftens hos meg?» spør mamma.
«Hva slags mat er det?» spør jeg og skotter bort på gryta på komfyren.
«Kanin,» synes jeg mamma sier. «Du kan ikke gå straks. Jeg har strevd masse med maten.»
Hun reiser seg fra stolen og ser halvt stirrende på meg. Hun holder på en strikkepinne og hugger den nevrotisk inn i låret sitt. Strømpebuksene revner under pinnen og blodet renner nedover låret hennes.
«Jeg kommer snart og besøker deg igjen,» sier jeg og går mot døra.
«Jeg håper virkelig at du da tar med deg Arni.»
Før eller siden kommer hun til å oppdage at vi ikke lenger er sammen. Like godt jeg forteller henne det med en gang.
«Det viste seg at kona hans var i live, og Arni og jeg kommer ikke til å treffes mer.»
«Hva, er det eneste grunn? Gir du en utmerket mann på båten bare fordi kona hans er i live? De må jo ha gjort det slutt siden du i ukevis ikke har oppdaget at hun fortsatt var over jorda.»
«Ai, dette er en kjip greie,» sier jeg og tar tak i dørhåndtaket. «Du skjønner ikke no’.»
«Selvfølgelig skjønner jeg. En kvinne som skjønner plottet i Twin Peaks har fullkommen oversikt,» sier hun hissig og legger til: «Det er mer enn visse andre kunne sagt.»
«Hold opp med det derre. Det eneste jeg syntes var rart, var at noen absolutt måtte snakke baklengs.»
«Du skjønte verken opp eller ned. Mordet på Laura Palmer hadde fremdeles vært uoppklart dersom du hadde ledet etterforskningen,» skriker mamma.
Jeg tåler ikke å se henne i det humøret.
«Vi sees senere. Ha det bra,» sier jeg, åpner døra og gjør meg klar til å gå.
«Du går ikke et skritt før du har fortalt meg når du kommer tilbake,» sier mamma og smeller igjen døra. Før jeg vet ordet av det har hun grepet tak og kastet meg inn i garderoben.
«Hva er dette for no’, kjerring?» hveser jeg hest. «Så du ikke Midnight Express? Jeg kunne fått en krok i nakken.»
Mamma svarer ikke. Raseriet er ikke glidd av henne.
«Jeg kommer neste helg. Da har jeg mindre å gjøre,» sier jeg i håp om at jeg skal komme forbi henne.
Mamma griper tak i hårvirvelen min og strekker seg opp mot ansiktet mitt. Jeg tror hun skal kysse meg farvel og bøyer meg ned mot henne. Istedenfor kysset kjenner jeg de små tennene låse seg rundt kinnet mitt. Jeg skvetter så voldsomt at jeg ikke engang har vett til å skrike. Mamma henger lenge i kinnet mitt før hun greier å rive løs et stykke som hun spytter ut i samme øyeblikk. Biten lander på gangspeilet og sklir sakte nedover glasset. Mamma stirrer seierssikkert på meg.
«Bare vent til jeg tar Braveheart,» sier hun. Så stikker hun pinnen lynraskt inn i hjertet mitt. Jeg synes det er som om noe tungt ligger oppå brystet mitt. Som om en katt har rullet seg sammen der og låst klørne inn i åndedrettet mitt. Jeg kjenner i alle fall ikke noe til det lenger.