M.

- Hvem er egentlig M.?
- Hvem M. egentlig er?
- Ja.
- Hvordan det, er du nysgjerrig?
- Nei, egentlig ikke. Jeg bare lurte. Kjenner du ham ikke?
- Kjenner og kjenner, jeg vet ikke riktig. Vi er visst i slekt på et vis. Det blir liksom litt nært.
- Hvordan er han egentlig?
- Hvordan han er? Helt vanlig. Sier ikke stort. Middelmådig. Litt sjenert, kanskje. Har vært grå i håret så lenge jeg kan huske. Hvordan det?
- Jeg bare lurte.
- Bare lurte? Det er litt pussig, men hver gang jeg spør ham om noe, så gjentar han alltid bare spørsmålet jeg stiller, svarer ikke, bare gjentar det jeg spør om: Hvordan står det til med deg? Hvordan det står til med meg? Veldig enerverende. Jeg tror det først og fremst kommer av at han ikke vet svaret, han vet rett og slett ikke hva han skal svare, hva han skal si, derfor bare gjentar han det man sier til ham, veldig enerverende, aldri å få noe skikkelig svar, bare en gjentagelse av det man spør om, du får liksom aldri noe ut av ham, samtidig som han på en merkelig måte svarer likevel, ved måten han gjentar spørsmålet på, ser ned, litt blygt, en litt taus og tafatt måte å gjenta på liksom, veldig enerverende, det går meg på nervene iblant, at han ikke svarer, bare spør tilbake ved å gjenta spørsmålet, retter spørsmålet tilbake liksom, veldig enerverende, slik at det ikke er jeg som stiller men blir stilt et spørsmål, helt plutselig, jeg som ved å spørre ham har belaget meg på en tenkepause, et pusterom i påvente av at han skal svare meg på spørsmålet mitt, først vente på hans tenkepause og så bare høre på svaret hans, isteden må jeg umiddelbart skjerpe alle sanser og være årvåken og lytte til spørsmålet han retter til meg.

Så når jeg spør helt vanlig om hvordan han har det, så er det plutselig jeg som sitter der med skjegget i postkassa og må stå til rette for hvordan jeg har det, veldig overrumplende, veldig udannet spør du meg, veldig enerverende, jeg som nærmest har latt alle mine sanser stanse og slumre litt hen i påvente av tenkepausen og svaret hans, det går meg hele tiden på nervene, å måtte svare på mine egne spørsmål jeg har stilt til ham, bare fordi han ikke vil eller ikke kan svare selv, men bare gjentar ustanselig det jeg spør om, helt uskyldige spørsmål som han slynger tilbake ved å gjenta dem, ikke til å holde ut, hele tiden å få alt i fanget, spørsmål som jeg aldri i min villeste fantasi noen gang hadde drømt å bli stilt; hvordan er det med deg, hva skal man si, hva skal man svare, jeg bare spør, veldig enerverende spør du meg, å sitte der med ditt eget idiotiske spørsmål i fanget, uten anelse om hva du skal si, eller svare, med alle sanser slappet, nærmest sovende sanser for å få en liten pust i bakken, og før du vet ordet av det er det ikke han som må svare lenger, men du, fryktelig frekt spør du meg, rett og slett dårlig gjort, å la meg sitte igjen med svarteper bestandig, mens han kan rulle seg en røyk i fred og ro vel vitende om at jeg må tenke meg grundig om, mens han kan fylle på kaffekoppene må jeg vekke alle mine sanser til live igjen, forsøke å hale dem ut av den dypeste slummer.

Han fyller alltid til meg først, helt til randen så det er umulig å løfte koppen uten å søle kaffe utover bordet, han eier ikke manerer spør du meg, kolossalt slitsomt i lengden, uten manerer, ikke til å holde ut, ikke bare alle gjentagelsene hans, som han slenger rundt seg hele tiden, men den manglende folkeskikken hans, ikke til å holde ut, slurper og smatter så det står etter, veldig enerverende spør du meg, å måtte sitte ikke bare å høre på alt det han gjentar hele tiden, men måtte sitte å overvære alt griseriet hans, kaffesøl, rulletobakk over halve bordet, måtte sitte å høre på at han raper, slurper, smatter, eller se på at han piller seg i nesen, eller stikker en skitten pekefinger i øret for å spa ut litt ørevoks som han slikker begjærlig i seg, utrolig spør du meg, at jeg i det hele tatt stadig vekk gidder å komme for bare å få uforskammetheter slengt i ansiktet, helt uverdig spør du meg, å måtte sitte dag ut og dag inn til bords med en som ikke eier manerer, som bare gjentar det du spør om, spørsmål man utelukkende stiller for å være litt hyggelig, litt oppmerksom, jeg har jo alltid lært at man skal være høflig og oppmerksom mot familiemedlemmer, særlig de aller nærmeste, og nærmere er det jo ikke mulig å komme, mener jeg, han er jo tjukkeste slekta, som man sier, aller aller tjukkeste til og med, og så sitter han bare der og driter meg ut, ja han driter meg rett og slett ut ved å oppføre seg sånn, svare ufint og grise seg og omgivelsene til på den måten, det er helt ufattelig og veldig enerverende.

Helt ubegripelig hvordan han får meg på tå hev, jeg får aldri et pusterom, kaffen min blir alltid kald før jeg får summet meg til å ta meg så mye som en liten slurk, hele tiden må jeg være ytterst skjerpet, alle sanser i full beredskap, ikke et sekunds hvile; spør jeg, gjentar han; svarer jeg, gjentar han, aldri kan jeg slappe av, hygge meg med kaffen, få rullet meg en røyk, tømt askebegeret eller hentet en fille på kjøkkenet for å tørke opp alt griset på bordet, bare å henge i stroppen; stiller jeg det første spørsmålet, er jeg ferdig, så fort det er stilt må jeg stå til rette med det jeg har spurt om, og det på sekundet, han nøler ikke, snakker sakte, men han nøler ikke med å uttale gjentagelsen, uten å variere annet enn det som er strengt tatt nødvendig for at det såkalte svaret hans kan gå for å være en god gjentagelse, rent grammatisk sett, mener jeg, veldig enerverende, det går meg på nervene.

For hvordan, har jeg tenkt, kan jeg svare på et spørsmål som ikke angår meg, men bare angår ham, kan du si meg det?

- Nei.
- Nei, nettopp, det angår meg jo ikke, så hvordan skal jeg da kunne svare på det for ham, til ham, jeg kan jo ikke svare på hans vegne så å si, for ham om ham til ham, det er jo umulig spør du meg, men jeg blir ikke spurt, aldri, han bare gjentar det jeg spør ham om, aldri et spørsmål direkte stilt til meg om hvordan jeg har det, det ville ikke falle ham inn noen gang, å spørre hvordan jeg har det, som hele tiden bare må forholde meg til hvordan han har det, som jo ikke angår meg det minste, og ikke bare det, jeg aner det ikke, har aldri visst det noen gang, hvordan han har det, antagelig helt jævlig, som ikke kan svare for seg, men bare dytter all dritten over på alle andre, overlater til alle andre å svare på spørsmålene for ham, for han bare gjentar, uansett om du kommer med et spørsmål eller et utsagn eller hva det nå heter, rent grammatisk sett, og han er veldig opptatt av grammatikk, i den grad det er mulig, eller rettere i den grad det er noen mening i å si at han er interessert i noe som helst spør du meg, til nød grammatikk, det merker du fort på de negative gjentagelsene han stadig kommer med. Det der er ikke noe spørsmål, kan han si hvis jeg spør forsiktig om hvordan han har sovet en natt, eller han kan si: Jeg svarer ikke på retoriske spørsmål, noe som viser at han er flink med fremmedord, for meg er det helt uforståelig hvordan han har tilegnet seg dem alle sammen, men han må jo ha plukket dem opp en gang, det er ikke til å komme bort fra, men jeg tror ikke han forstår dem spør du meg, likevel gjentar han dem stadig vekk som selvfølgeligheter, som noe alle vet, veldig enerverende, for jeg er ikke så sterk i fremmedord selv, det har liksom vært hans bord, fremmedord, og retorikk, som han sier, i tillegg til skolegrammatikken, som jeg aldri skjønte noe av, eller han kan gå videre og si at det der er et rent akademisk spørsmål, veldig enerverende, det ligger på et altfor høyt nivå for meg, altfor høyt, det gjør meg usikker, for å si det mildt, å måtte svare på akademiske spørsmål når du ikke vet hva akademisk betyr, for ikke å si hvordan det uttales, jeg forsøker å gjenta hans uttale så godt jeg kan etter hørselsinntrykket, men jeg lykkes aldri, det er helt åpenbart, siden han alltid ler av meg, han ler rått av fremmedorduttalen min, fonologi, fonetikk, intonasjon eller hva det nå er han kaller det alt sammen, helt gresk spør du meg, gjør meg nummen, tørr i munnen, umulig å uttale korrekt for meg som hører dårlig og dessuten ikke har noe språkøre, jeg begynner å svette, klarer ikke å si noe som helst, svare noen ting, bare gnir hendene mine mot lårene og blir helt på gråten, mens han slurper i seg kaffe og storkoser seg med rullingsen og morer seg på min bekostning mens jeg sitter som en annen grønnskolling og helst vil gjemme meg under bordet, veldig enerverende, med alle sanser stilt i fri, så å si, ute av stand til å tenke eller rett og slett takke for meg og gå, endelig drikke opp den kalde kaffen og takke for meg og stikke, men nei, jeg blir, dum som jeg er, og hører latteren hans ralle videre, totalt ydmyket, som det heter, av et lite og ubetydelig spørsmål.- Som det er umulig å svare på?- Umulig å svare på?