Desember 1998 – Prolog.
Vinduet 2005 1
De marsjerer i takt med det norske flagget på skulderen. Soldatene tramper støvlene mot bakken, fører høyrearmen mot mannen foran, og de er tjue år gamle, kanskje tjueen, tjueto. Men alderen hviskes ut, ansiktene forsvinner i de innlærte bevegelsene som danner rekker og roder, på langs og på tvers. Det er troppen, ikke soldatene som marsjerer, og på kommando gjør de holdt, avdelingen dirrer i rett, før de går to og to opp kirketrappa, tar av den emeralgrønne bereten, tråkker over dørstokken og inn den tunge tredøra.
Jens Christian Lange sniker seg ut av rekka ved inngangen. Raskt huker han seg ned bak julegrana i forværelset og venter til hans egen tropp har passert. Den innerste døra er ulåst, han åpner den, lydløst, akkurat så den lange hengslete kroppen får presset seg inn dørsprekken, og lukker fort igjen. Rommet der han befinner seg har vegger av grov stein og innestengt luft. Skrått lys faller inn fra en luke ved taket. Vindeltrappa i den ene enden leder opp mot galleriet, han lister seg over gulvet og løper opp steintrappene. Krumbøyd smyger han seg forbi kirkeorgelet, fram mot rekkverket. Gjennom de smale sprekkene kan han se hele salen, makkerne, kollegene.
Soldatene strømmer inn og farger langsomt kirkerommet grønt. Vernepliktssoldatene er allerede på plass. Fra orgelet strømmer et julepreludium og fyller kirkerommet med toner som blander seg med summingen av skritt og lave stemmer når de sist ankomne – eldre og kledd i andre uniformer – tar plass.
Lange ser ned på sin egen tropp. De er kortklipte, to millimeter på siden, fire millimeter oppå. Troppssjefen, løytnant Utsi, går foran. Med en alvorlig mine stiller han seg opp i midtgangen og anviser plasser. Soldatene setter seg på trebenkene etter tur. De er der alle sammen. Troppsstaben. Lag I. Lag II. Lag III, hans eget lag.
De har festet bereten i skulderklaffen og ler forsiktig, småprater. Lange stirrer mot alteret. Han har vært her oppe før. Ullsokkene har krøllet seg i støvlene, remmene i helsetrøya skraper mot brystvortene. Han svetter under feltjakka. Det er én person som mangler. Hvor er makkeren min? tenker han.
Hvor faen er Svalestoga?
«Reis opp!»
Kommandoen gjaller gjennom kirka. Soldatene reiser seg fra de harde trebenkene, inn skrider tre personer, den kvinnelige presten flankert av bataljonssjefen og nestkommanderende. De er framme ved alteret. Presten og NK setter seg på første rad, Bataljonssjefen blir stående, med armene hengende ned langs siden, breibeint og med blikket rettet mot galleriet. Eneste lyd er tusen mann som holder kjeft. Bataljonssjefen roper:
«God dag Soldater!»
Bataljonen svarer i kor:
«God dag Oberstløytnant!»
«Sitt ned!»
Det går en bølge gjennom rommet når soldatene setter seg på trebenkene.
«Soldater!» roper Bataljonssjefen, «vi er i ferd med å avslutte et begivenhetsrikt år for Telemark Bataljon.»
Lange har opplevd mange slike seremonier. Drillen og kunnskapen sitter i kroppen, usynlig og taus, i beina, i fingertuppene, i hodet. Ofte har han hatet seg selv for det. Tenkt på hvordan han kan fri seg fra det. Vaske bort alle spor. Det går ikke. Familien, historien vil alltid være en del av han. Er det derfor han er her i dag? Han fører blikket langs kanten av benkeryggene der hvite program med kors på forsiden står oppstilt. Jens Christian Lange d.y. er kommet hjem. Til en fullsatt kirke.
Bataljonssjefen fortsetter: «I disse dager avsluttes første halvår av grunnutdanningen som skal skape en stridsdyktig militær avdeling fram mot dimisjon neste sommer. De siste dagene har jeg personlig hatt glede av å følge kompanienes trening i både garnison og felt. Jeg har også besøkt styrken som forbereder seg på tjeneste i utlandet. Jeg har sett noe av den innsats som nedlegges for å sikre bataljonens ry som landets beste militære avdeling. Min konklusjon er klar:»
Han hever blikket ut over radene av soldater.
«Jeg er stolt av mine menn!»
Lange har hørt ordene før. Han flytter blikket tilbake til plassen hans egen tropp sitter. Svalestoga er ikke blant dem. Makkertjeneste, tenker han. Soldatens første bud. Det blir innprenta fra første gang du klipper av deg håret og kler på deg den grønne uniformen. Det handler om å vite hvor makkeren din er, i skauen, på brakka, i kirka. Han er den eneste du kan stole på, du vet hva han gjør, hvordan han reagerer. Makkertjeneste er å vite hvem makkeren din er. Lange har ikke kontroll. Svalestoga, hva i helvete driver du med?
Det er nesten halvannet år siden første gang de møttes. Det var en varm dag, kanskje fjorårets varmeste. Han hadde sittet utslått på senga i forlegningen da en liten og tettbygd fyr braste inn på rommet.
«Høtt e retta for no?» sa fyren.
«Hva sa du?» svarte Lange. Den fremmede pekte på en bok på nattbordet og gjentok spørsmålet.
«Høtt er retta for no?»
«Hva det er? Det er bare en bok.»
«Let att dynni kons!» utbrøt karen.
«Hva?»
«Trettiein komma sju gradar celsius ute.»
Lange lukka igjen døra.
«Les du bøker?»
«Det hender,» svarte Lange, unnvikende.
«Romanens potensial er uttømd,» fortsatte den nyankomne, mens han veide boka i hånda. Han la den fra seg og stirret hardt på Lange. «Verserim er nåtid.»
Lange tidde. Hvem var denne karen? «Hvor kommer du fra?» spurte han endelig.
«Det ska ’ru bare ta lang fart å drite i.»
Den lille pluggen slo plutselig opp et bredt smil: «Frå Kvitseid, Telemark.» Han stakk fram neven. Lange trodde skjelettet i handa skulle briste. «Svalestoga, Kåre her. 132 meter i Lysgårdsbakken. MC og vesttelemarkisk meister i freestylerap.» Med ett slo han om til kav østlandsdialekt. «Mora mi er fra Vestlandet og faren min fra Østlandet. Selv snakker jeg begge deler. Men jeg rapper alltid på Kvitseiddialekt. Beste flowen i landet»
Lange fører blikket over benkene. Svalestoga er fortsatt ikke å se idet presten reiser seg og går fram foran alteret. Hun må være rundt førti og taler med dyp stemme.
«… framfor alt, i disse juletider, går tankene våre til de nordmenn, som på uselvisk vis og i fredens tjeneste bruker sitt liv til å bevare den skjøre freden på Balkan. Akkurat nå sitter et kompani norske menn og kvinner på post i krigsherjede Sarajevo. Deres innsats for freden setter våre privilegerte hjemlige liv i perspektiv. Vi ber for dem. Vi ber for at de skal kunne vende hjem til Norge med liv og helse i behold. Og ...»
Med ett legger Lange merke til at troppssjef Utsi fører blikket over benkeradene, fram og tilbake, som om han driver opptelling. På refleks trekker han ansiktet vekk fra bjelkene i rekkverket idet Utsi snur seg og vender blikket opp mot galleriet.
«... ikke minst ber vi i dag for de av dere som snart skal føre fredsoppdraget videre. Til de av dere som sitter her i dag ...»
Lysekronene i midtgangen blafrer mot orgelplassen der Lange forsøker å presse seg sammen. Troppssjef Utsi stirrer rett mot Lange.
«... dere har en tung bør som hviler på deres skuldre,» fortsetter feltpresten. «I forhold til oppdragets karakter, til lokalbefolkning, allierte og ikke minst i forhold til å bevare avdelingens gode navn og rykte. Dere blir Norges ambassadører i utlandet. Men dere har forutsetningene. Dere har utdanningen. Dere har mennesker her i Norge som tenker på dere. Og ikke minst, og aller viktigst: Dere har hverandre.»
I det samme reiser løytnant Utsi seg fra sin plass og forsvinner under galleriet.
En julesalme fyller kirka, Lange rører ikke en muskel. Han tenker tilbake, på farfarens begravelse. Det er mange år siden og Kongsberg kirke var fylt til randen. Under selve bisettelsen hadde han nekta å være med inn. Det hjalp ikke hvor mye de maste. Uansett trusler eller løfter om sjokolade: Inn skulle han ikke. Barn reagerer så forskjellig på sorg, sa mor. Det er en skam, men la guttungen stå ute, han kommer til å angre, svarte far. Ute var det sommer, varmt og han streifa rundt på gravlunden. Midt i begravelsen sneik han seg inn.
Tusen mann synger på salmeverset, stemmene klinger mot veggene, utvider rommet, fyller salen og det er i slike øyeblikk, tenker Lange, at den militære avdelingen blir større enn summen av soldatene selv. Nesten som i en begravelse, tenker Lange, som farfars begravelse, han var tolv år gammel og det var samme vei han hadde gått opp, forbi orgelet, fram mot rekkverket.
Han presser beina mot gelenderet, kjenner nummenheten i føttene, med lukkede øyne ser han for seg kirkerommet, minnes kvalmende søt blomsterlukt, den hvite kista i et hav av grønne blomsterkranser og svartkledde mennesker på benkeradene, venner, familie, og Lange forstår, først nå, hvorfor han ikke ville være med inn. Han hadde skjult sorgen. Han hadde gjemt den unna, aldri for seg selv, men for sine nærmeste, han gremmes når han ser ansiktene deres for seg, selv mange år etter, her han sitter på galleriet, på nøyaktig samme sted.
Salmen er slutt. Lange hører prestens stemme, da han plutselig merker skritt over galleriet, skritt som er så lette at de ikke gir fra seg lyd, under forkynnes trosbekjennelsen, Lange kjenner bare en vag duving i tregulvet, Gud fader roper presten, og Lange merker at skrittene kommer nærmere, mot plassen han selv sitter.
«Lange!»
Stemmen er lav og velkjent. Lange snur seg. Det er Svalestoga. Makkeren gliser, som alltid: «Eg visste du va’ her uppe»
«Hvordan skjønte du det?»
«Plassen under orgelet.» Svalestoga trekker pusten. «Utsikten over kirka. Familiesagaen. Kongsberg. Slike ting husker jeg. Det veit du godt.»
De stirrer gjennom rekkverket og ser Løytnant Utsi sette seg på plassen sin i kirka igjen. Lange hvisker: «Hvor har du vært? Har ikke sett deg i hele dag.»
«Lang historie. Jeg skulle bare ut en liten tur i går.»
Svalestoga kaster et blikk til siden før han fortsetter: «Men veit du hva jeg hørte i radioen på vei hit?»
«Burde jeg det?»
«Det gjelder deg. Eller rettere sagt far din. Skjønner du hvor jeg vil?»
«Nei?»
I det samme reiser tusen mann seg, en bølge av grønt skyller gjennom kirkerommet. Svalestoga ser alvorlig på Lange. «Far din er blitt forfremma. Blitt utnevnt til øverste sjef for norske utenlandsstyrker. Du skjønner hva det betyr?»
«Å fy faen,» sier Lange lavt.
I det samme roper Bataljonssjefen:
«Gud bevare Konge og Fedreland!»
«Om en måned er vi på Balkan,» hvisker Svalestoga.
Lyden av tusen mannsstemmer runger mot kirkehvelvet:
«Ja!»