Les et intervju med Ingvild H. Rishøi om romanutdraget i Vinduets nyhetsbrev nr. 13.
Ingvild H. Rishøi. Foto: Hans Fredrik Asbjørnsen/Gyldendal
– Søstera di, pleide vaktmesteren å si. – Henne glemmer jeg ikke så lett. Hun regjerte liksom skolegården helt alene.
– Militsia, ja, pleide vaktmesteren å si. – Henne ville jeg hatt med meg i krigen.
*
Da jeg våkna, var hun vekk. Jeg gikk på skolen, vi skulle bare lage julepynt og jeg fikk være på gruppe med Musse og Meron, vi valgte lenke, men jeg klarte ikke det engang, Musse så på meg og sa hva skjer med deg, mann, du limer dem jo sammen på vranga. Så var skolen slutt. Jeg gikk hjem. Men i gangen ble jeg bare stående.
Leiligheten var tom og grå. Og jeg ble også tom og grå da, for det var ingenting fint der, det eneste fine var stumtjeneren etter farmor, med brune krummelurer, ellers var det ingenting, og plutselig orka jeg bare ikke være et sånt sted. Så gikk jeg ut igjen.
Jeg gikk til bensinstasjonen. Et eller annet hadde rent ut der, asfalten var full av vann og regnbuer. Jeg kikka mot juletreutsalget. Borte ved en brakke sto to menn og prata. Melissa løp rundt mellom trærne og lot som hun ikke så meg, og dressen hennes var altfor stor, den hang i pølser nedover beina. Jeg satte meg på en rød aviskasse. Melissa løfta trær fra en pall, hun målte trær med en stav, hun dytta trær gjennom en tunnnel, da ble de pakka i netting. Hun vinka aldri til meg. Til slutt kom hun likevel. Det var blitt ettermiddag da.
– Gå hjem, sa Melissa. – Jeg blir stressa når du sitter der.
Jeg rista på hodet.
– Gå nå, sa Melissa. – Folk har ikke med seg søsken på jobb.
Jeg sa ingenting.
– Han Eriksen er gal, sa Melissa. – Jeg får ikke engang gå og tisse når han er her.
Men hun fikk meg ikke vekk. Jeg bare rista på hodet, og Melissa måtte jobbe videre, hun surra skjerfet rundt halsen og gikk.
Det skumra, men jeg kunne se henne fortsatt, for over utsalget hang en lyskaster på en stolpe. Etter en lang stund ble det kveld. Eriksen dro. Og til slutt var Melissa også ferdig, hun gikk inn i brakka og da hun kom ut igjen, hadde hun kåpe på, hun klappa sammen et skilt og lente det mot veggen, hun trakk ut en kontakt og utsalget ble mørkt. Så kom hun til meg.
Hun tok hånda mi og vi gikk hjem sammen. Hun gikk sakte. Hun var hvit i fjeset, hun sa ingenting.
*
Men etterpå, da jeg hadde henta tørre sokker og hun hadde fått i seg litt Havrefras og melk og sukker, da sto hun på badet og sa at det var en drittjobb.
– Folk tror juletrær er så koselig, sa hun. – Men julebransjen er full av drittfolk. Og de vottene mine er bare noe dritt, barnålene går rett gjennom dem.
Jeg satt på dolokket. Hun rista barnåler ut av håret, ned i vasken.
– Folk skjønner ikke hvor mye gran stikker, sa hun. – De aner ikke hvor kaldt det er å stå stille og si sånn ja, liker du den, frue? Er den noe for stuen din?
Hun stakk hodet under krana og gnei seg i fjeset.
– Sier du frue? sa jeg.
– Hva? sa hun. – Jeg hører ikke nedi her.
– Sier du frue? sa jeg.
Hun skrudde av springen og kikka opp. Hun var svart rundt øynene og det rant vann nedover kinnene hennes. Under armene var fulle av røde, små prikker, hun så ut som noe fra halloween.
– Det er ikke poenget, sa hun. – Poenget er at jeg er en slave.
Så sa hun at hun var slaven til Tommy, og Tommy var slaven til Eriksen, og Eriksen, han var også slave, han var bare for dum til å skjønne det, men han var slave for jula og Jesus og kristendommen, og dessuten var hele kristendommen slave for kapitalismen.
– Det er det som er problemet, sa Melissa.
– Med hva? sa jeg.
– Med alt, sa Melissa. – Med absolutt alt.
*
– Melissa, ropte Tommy. – Kom her.
Melissa satt på bakken og dreiv og retta opp en gran. Hun kikka opp under baret, hun krabba fram. Hun så redd ut.
– Slapp av, sa Tommy. – Det er jeg som har henta henne.
Han gikk bort til brakka og åpna døra.
– Bare sitt, sa han. – Ta deg en pepperkake.
Det var varmt der inne, og en radio, gulvet var brunt av søle. Noen barn sang «Deilig er den himmel blå». Jeg satte meg på en campingstol, Tommy satte seg på den andre. Melissa ble stående i døra. Oss fra jorden opp til seg, sang barna. Oss fra jorden opp til seg.
– Melissa, sa Tommy. – Søstera di kan ikke sitte stille på en kasse hele dagen i fem minus.
– Jeg vet det, sa Melissa. – Jeg har sagt det til henne.
Tommy så på meg.
– Greit, sa han. – Så hva er det med deg?
Melissa pirka barnåler ut av vottene sine. Tommy åpna en snusboks og begynte å lage en klump.
– Hm? sa han. – Hva er greia med deg?
– At jeg vil være her, sa jeg.
– Greit, sa Tommy. – Men jeg lurte på en ting. Vil du jobbe, vesla?
Melissa så opp da. Under lua og med det bustete håret, hun ligna på et dyr.
– Jobbe? sa jeg.
– Ja, er det sånn at du kan tenke deg å være her og jobbe for oss? sa Tommy.
Jeg kikka på Melissa, men hun så bare på Tommy.
– Ja? sa jeg.
– Hør her, sa Tommy. – Har dere hørt om provisjon?
*
Provisjon var enkelt, sa Tommy. Han fikk provisjon på pyntegrønten, og pyntegrønt, det er bare det vanlige folk kaller for kranser, det er akkurat som med trærne, sa Tommy, vanlige folk kaller det juletrær, Eriksen kaller det busk. Så pyntegrønt var det provisjon på, og julenek, og Tommy trengte den provisjonen, for dama er gravid, sa han, så jeg tar gjerne litt ekstra akkurat nå.
Melissa kneip øynene sammen og lente seg mot dørkarmen.
– Vet dere hva et stellebord koster? sa Tommy. – Og dere skjønner jo hvorfor man ikke vil kjøpe det brukt?
– Og poenget er? sa Melissa.
– Og poenget er, sa Tommy. – At hvis dere blir med på noe greier, skal jeg dele provisjonen med dere.
Han smilte.
– Men hvorfor, sa Melissa. – Hvorfor vil du dele med oss når du kan få alt?
– Fordi jeg har en plan, sa Tommy.
– Hva for slags plan? sa Melissa.
– Henne, sa Tommy, og pekte på meg. – Hun er planen min.
*
– Hør her, sa Tommy. – Folk kjøper trær, ikke sant. Men hva er det de egentlig kjøper?
– Busk? sa jeg.
– Du må tenke større, sa Tommy. – Hva er det kundene våre trenger?
– Busk og krans og nek? sa jeg.
– Større, sa Tommy.
Jeg nikka. Så rista jeg på hodet.
– Jenter, sa Tommy. – Vi selger en drøm. Det kundene våre kjøper, er julestemning. Og vet dere hva folk får aller mest julestemning av?
– Er det quiz, eller hva? sa Melissa.
Men Tommy så ikke på henne, han så på meg. Øynene hans var lyseblå.
– Av å føle seg snille, sa Tommy.
Og så fortalte han at tiggerne ikke fikk fred i jula. Han fortalte at det moderne mennesket ikke kjøpte julegaver lenger, de kjøpte geiter i Afrika, han fortalte at Afrika var stappfullt av geiter nå og at det var kø utenfor Fattighuset hele desember, men det var ikke fattigfolk i den køen, sa Tommy, det var rikfolk som var desperate etter å finne noen å hjelpe, jeg mener det, sa Tommy, det er ingen som vil feire med sin egen familie lenger, alle vil feire med fattigfolk og narkiser.
Jeg sutta på pepperkaka, den ble myk og våt og god.
– Og dere vet jo hvilken historie folk elsker å lese i jula? sa Tommy. – Piken med fyrstikkene! Og dere husker vel hva den handler om?
Jeg tok pepperkaka ut av munnen.
– Et juletre, sa jeg.
– En sulten unge som står og ser på en gåsestek gjennom et vindu, sa Tommy, og dunka snusboksen i bordet, og nikka mot Melissa. – Herre faen, som du sier. Det er dét folk kaller julestemning.
– Ja, sa jeg.
– Så vet dere hvem folk aller helst vil hjelpe i jula? spurte Tommy. – Aller, aller helst?
– Nei, sa jeg.
– Tynne barn, sa Tommy.
– Tynne? sa Melissa.
– Yes, sa Tommy, og klappa meg på håret. – Og her har du henne.
