«Jeg er mottaker og vitne»

Jeg erfarer det å være på mottakerenden av rasisme som en posisjon eller tilstand som både strekker seg innover og utover, samtidig. Jeg er mottaker og vitne. Det er jeg, ikke den som har plassert meg i det rommet, som har ansvar for alt som kan komme av ansvarliggjøring eller videre dokumentering.

Jeg mener at rasisme som fenomen er intensivering av menneskelig ensomhet. For hver episode glir jeg mer og mer fra verden, og fra meg selv.

Jeg mener at rasisme som fenomen fører med seg altomsluttende fremmedgjøring. Når noen peker på min hudfarge, blir jeg innestengt der.

Etter å ha vært årevis i mottakerenden har jeg kommet til at posisjonen avsender plasserer seg selv i når hen bevisst eller ubevisst sier eller gjør noe rasistisk, er en maktposisjon. Jeg mener at avsenders maktutøvelse får tre ting til å skje samtidig:

a) mottaker blir satt på plass,

b) mottaker ranes for det som fantes i hennes liv, hverdag eller væremåte før maktutøvelsen fant sted,

c) mottaker blir låst til ubehaget.

En rasistisk hendelse er i seg selv derfor både en påminnelse og en trussel; et ran der det som er mitt, blir stjålet, samtidig som jeg blir fengslet.

Å tale høyt om rasisme opplever jeg til tider som en form for vold, da uavhengig av hvor jeg er i livet og min generelle helsetilstand. Jeg opplever det voldsomt på grunn av kravene som følger om hvordan en slik anklage skal være. Ordet anklage er feil, likevel er det dette ordet som brukes om rasismesaker. Det er et ord som går ut ifra at rasisme ikke eksisterer. Og hvis vi i det hele tatt skal ha en samtale om det, er det noe vi må diskutere oss frem til.

Å tale høyt om rasisme plasserer meg i en forhandlingsprosess som forlanger at jeg yter omsorgsarbeid. Dette er et arbeid hvor jeg i første rekke må forsikre og ivareta alle andres følelser. Før jeg i det hele tatt kan tale om urett begått mot min person, må jeg bevise at urett har funnet sted, og dokumentasjonsbyrden hviler på meg. Jeg har deretter ikke bare ansvar for å formidle min egen virkelighetsforståelse og -oppfatning på mest sannferdige vis – jeg må også unngå å legge uforholdsmessig mye skyld og ansvar på den andre. Jeg mener at det skal lite til før jeg blir anklaget for å legge uforholdsmessig mye skyld og ansvar på andre.

Skal jeg tale om rasisme, må jeg på forhånd tenke over hvilke ord og begreper jeg bruker. Jeg må tenke på å ha riktig kroppsspråk og toneleie, tenke på tidspunkt og setting, publikum og stemning. Øvelsen – å prate høyt om rasismen jeg blir utsatt for – forlanger at jeg går ut av meg selv. Jeg vet ikke en annen måte å beskrive det på.

Først når jeg er utenfor meg selv, kan jeg rolig og pedagogisk si: dette skjedde meg. Etter å ha erfart dette i årevis, og sett andre gjøre det samme, fremstår kravet om objektiv saksfremstilling som samtalens aller høyeste mål. For det er det rasisme er for de aller fleste i landet vårt: en samtale.

Og mens jeg taler, må jeg ha et kroppsspråk som er åpent og vennlig innstilt, et kroppsspråk som sier at jeg selvfølgelig vil diskutere mine egne opplevelser slik at jeg kan bevise at mitt vitnesbyrd er legitimt og av verdi. Dette er ikke bare en oppskrift jeg har registrert, men også internalisert. Jeg har gjort det så mange ganger at jeg ikke lenger behøver å blunke.

I slike samtaler mener jeg at intensjon, som i seg selv er relevant å se på sosialt, moralsk og juridisk, ender med å bli en samtalestopper fordi avsenders intensjon blir brukt til å minimalisere hens skyld og ansvar, samt gi en pekepinn på hens etiske og moralske kompass. Jeg mener at fokuset på intensjon er tett knyttet til ideer og forestillinger om rasisten som en kalkulert, ondsinnet person som støtter og fremmer rasehygiene og hierarki basert på hudfarge. Det er dette jeg ser folk bli opptatt av å ta avstand fra, selv når den gitte situasjonen peker mer i retning av uvitenhet, fordommer eller andre ubevisste forestillinger, ubetenksomhet eller klumsete atferd. Behovet for avstandtaking kommer av et ønske om å distansere seg fra det enkelte mener er en sosial dødsdom. Denne forståelsen av rasisme kveler all mulighet for reell samtale og felles forståelse mellom avsender og mottaker, individ og samfunn. Resultatet er at mitt og andres vitnesbyrd sjeldent får plass eller blir tatt på alvor.

Fokuset på intensjon gjør at jeg må svare for spørsmål jeg ikke har stilt, samtidig som jeg må forholde meg til at avsender gir informasjon jeg ikke har bedt om, som personlige verdier, partitilhørighet, hvem som er hens venner, familie og så videre. Men det er ikke bare avsender som plasserer seg selv i sentrum i etterkant av en rasistisk hendelse – storsamfunnet plasserer hen også der. Som samfunn gir vi unødvendig mye plass til avsenders følelser og opplevelser, fortid og fremtid. Det enorme fokuset på avsenders person, og mulige intensjon, visker ut erfaringer, perspektiver, meninger og følelser som kommer av det å være på mottakerenden av rasisme. Og asymmetrien knyttet til hvem og hvilke vitnesbyrd som vies plass, forsterker ensomheten og fremmedgjøringen som oppstår i min kropp og andres kropper som følge av det opprinnelige ubehaget.

Når jeg sier alt dette høyt, får jeg høre at en skal la tvilen komme folk til gode, og at vi skal ønske hverandre vel og alltid forsøke å tolke hverandre med godvilje. Jeg er ikke bare enig i det – jeg strekker meg langt for å støtte de samme idealene. Når det gjelder private eller offentlige samtaler om rasisme stusser jeg bare over hvorfor mottaker sjelden får samme behandling som avsender – hvorfor godvilje og ønske om å forstå bare ser ut til å være forbeholdt en av to parter.

Jeg har kommet til å forstå at belastningen av rasisme for meg er tredelt:

a) den rasistiske ytringen, handlingen eller situasjonen i seg selv,

b) min reaksjon eller mangelen på den,

c) hva rasisme over tid får meg til å tenke om meg selv, hvordan det påvirker min helse og hemmer ubekymret livsutfoldelse.

Belastningen som følger av a) varierer. Om jeg kategoriserer en hendelse som belastende, varierer også. Det varierer med min generelle helsetilstand, om jeg er tilfreds med livet før hendelsen, og om jeg har forfatter Toni Morrisons ord langt fremme i hodet – The function, the very serious function of racism is distraction. It keeps you from doing your work.

Belastningen av b) derimot, er alltid et faktum. Jeg klandrer meg selv hvis jeg sa noe i den gitte situasjonen. Det gjør jeg også hvis jeg ikke sa noe. Dette er den klassiske «damned if you do, damned if you don’t», bare at det er jeg som fordømmer meg selv. Jeg pisker meg selv i ettertid, for måten jeg reagerte på, for måten jeg ikke reagerte på, for hva jeg sa, for hva jeg ikke sa. Jeg pisker meg selv for det jeg ikke kan kontrollere. Jeg gjør det fordi jeg er den eneste jeg kan kontrollere.

Det er først etter å ha opplevd en årrekke med rasistiske angrep i det virkelige liv og i sosiale medier at jeg har forstått hvor belastende punkt c) er. Dette gjelder nemlig ikke øyeblikket eller den aktuelle tidsperiodens smerte eller begrensning, men det som kommer over tid, i mitt tilfelle over år. For meg virker det som traumerespons, men og som en form for internalisert rasisme. Og fordi jeg tidligere ikke har hatt et språk for eller forstått hva rasisme gjør med meg, fordi jeg ikke har fått prosessert hendelsene eller forstått at forfallet kan skje over tid, har jeg havnet i en situasjon hvor den ene rasistiske ytringen eller handlingen aktiverer andre som kom før denne.

Professor Alvin Poussaint har beskrevet den kumulative virkningen av mikroaggresjoner – hverdagsrasisme – som «death by a thousand nicks». Det som kan virke lite og ubetydelig, kan bli inngrodd fiber av ens vesen, og få kroppen til å leve i en konstant tilstand av årvåkenhet.