Det oppholder seg der. Det er bolig der. Det smelter ikke –
det formerer seg i et umiddelbart – bare.
Det er fremstrakte hender i juninatts tordenregn.
Det lytter åndeløst til de velsignede sovende.
Syriners sviende duft og brent fra ristet brød.
Vi andre – lytter syngende. Vi er så mange.
En siste nattbuss gult forbi vinduets hvite rammer.
Sjeler er velde og søvnige lemmer små...
Det er målbart, sårbart, en skjelven
velger hus og hjem. Et øyeblikks nære hær,
et nattønske, bevisste trær.
Det er en foruroligende overtro.
Det er en midnattsbro.
Folder seg, leser fra bøker, trør i sko.
Lytter, syngende, til uværsrestene.
Forlatthet fråder i rommet.
Som sangene syngende lyttes.
Vi er eiendommelige. Så snodige. Så uvant modige.
Tårn. Spirer. Vann.
Vi er akkurat så veldige, voldelige. Varme av små doser sand.
Trøtte etter hekker og nettverk.
Det er by der. Bolig her.
Det oppholder seg muntlig ved spisebordet.
Det bringer hardt brød.
Det er i lyden. Det er i lyden
av det loddrette vannet.
Det kommer, endelig.
