Av Arne Ruset, til Harald Sverdrup-dagene.
Gud vet hvilken planet
du kikker ned fra –
hvilken farende sky
med ørlitt regn i,
eller spiraltåken – ditt eget
nyoppfunne solsystem (en gåte
ennå for stjernekikkere) – der
du har innrettet ditt observatorium
og holder øye med pinnsvinet
som rasler fram i skumringen,
og den gamle padda di, og flue-
snapperne, om det går dem godt
under denne klodens farefulle ferd.
Og hva med oss, dine ustødig
frammøtte, formodede venner,
tør vi formode …
at du stadig har et sideblikk, en tanke
reservert, et glimt i øyet
fullt av overbærenhet
med våre gode og mindre gode
dager, våre mikroskopiske gjøremål
og glipp, – feiltrinn altfor små
til å bli historie, i beste fall
en anekdote, trolig himmel-
ropende intern for solsystemer
og du har andre innfall
men jøss, vi skåler
likevel for deg
og vårt skrantende minne
og lover på vår rest av ære
å holde et lite øye
med fluesnapperparet i råtehullet
under takskjegget, med den gamle padda
under bislaget og med pinnsvinet
under rabarbraen, øyestikkeren
i nøkkrosen, negeren i solsikken,
stokkmauren i gulvsvillen
og gi faen i å stikke
løvetannen i plenen
amen